Berit R som svar til moira :
10:55, 21. august 2019 Diskusjon: [ Slettet bruker ] om Smartmålerne, jussen og helsa av Einar Flydal av Einar Flydal
Interessant?? Joda, dersom ein tykkjer at konspirasjonsteoriar, strålingshysteri og vrangforestillingar er interessant.
For å få eit meir nyansert blikk på dette temaet anbefalar eg Gunnar Tjomlid sin blogg og hans glimrande og stadig like aktuelle bok Placebodefekten.
Jeg likte veldig godt historien om Wellwood-familien, og vennene deres. Men den stadige oppramsingen av hva som skjer i samfunnet rundt disse familiene blir til tider veldig kjedelig. Jeg kan likevel anbefale boken. Den er spennende og uventet innimellom alle faktaopplysningene, nok til å være verd det.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
There are no gods in the universe, no nations, no money, no human rights, no laws, and no justice outside the common imagination of human beings.
Nobody is ever made happy by winning the lottery, buying a house house, getting a promotion or even finding true love. People are made happy by one thing and one thing only – pleasant sensations in their bodies.
Christians slaughtered christians by the millions to defend slightly different interpretations of the religion of love and compassion.
You could never convince a monkey to give you a banana by promising him limitless bananas after death in monkey heaven.
One of history's few iron laws is that luxeries tend to become necessities and to spawn new obligations.
How do you cause people to believe in an imagined order such as Christianity, democracy or capitalism? First, you never admit that the order is imagined.
«Denne dekkoperasjonen er kanskje likevel en forsonende side av saken, hvor tok hun motet og kreftene fram, hun som hadde autoritetsskrekk og sjelden eller aldri var å se på foreldremøter? Hun som alltid ville gjøre seg usynlig? Hvordan falt beslutningen, og hva kostet kalaset, som fattern antakelig måtte finansiere – min mor var husmor og han var en mann på forskjellige buldozere og gravemaskiner på stadig nye felter innover Groruddalen?»
Sitatet er fra På randen av Vigeland av Roy Jacobsen, en bok utgitt i 2019 på 60 sider inkl. bilder. Forlaget Cappelen Damm kaller det en gavebok og presenterer den slik:
«Roy Jacobsens bejublede fortelling om sin barndoms mange besøk i Vigelandsparken og morens mystiske tannlegetimer - nå som egen bok med fotografier. Denne personlige teksten er et must for alle Jacobsen-lesere.»
Boken viser at det er mye fint som kan romme seg mellom to permer uansett antall sider og hvilken genre teksten kan knyttes til. I boken er det utsnitt fra flere sterke historier som kunne vært grunnlag for en roman. Jeg kan anbefale På randen av Vigeland, også til de som ikke er Jacobsen-lesere.
En smakebit fra slutten. Etter å ha skrevet om at turistene flokker seg rundt Sinnataggen, skriver Roy Jacobsen avslutningsvis om Melankolien som finnes på bokomslaget:
«Men så kan man snu seg og se det turistene ikke ser, den lille jentungen som er Sinnataggens kalkulerte opposisjon, hun heter Melankolien, og registrere at hun ikke berøres, på noen legemsdeler, at hun ikke har blankpolerte flater og er synlig og demonstrativ eller på noe vis forsøker å ta seg ut, men at hun allerede i en alder av kun tre eller fire har lagt seg til en beskjeden attityde, at hun står der og håper at ingen skal se henne, og at hun lykkes med det.»
Kristoffer siterer Where Water Comes Together with Other Water av Raymond Carver (side 81)
01:03, 10. august 2019 Ingen har det som favoritt.
At Least
I want to get up early one more morning,
before sunrise. Before the birds, even.
I want to throw cold water on my face
and be at my work table
when the sky lightens and smoke
begins to rise from the chimneys
of the other houses.
I want to see the waves break
on this rocky beach, not just hear them
break as I did all night in my sleep.
I want to see again the ships
that pass through the Strait from every
seafaring country in the world -
old, dirty freighters just barely moving along,
and the swift new cargo vessels
painted every color under the sun
that cut the water as they pass.
I want to keep an eye out for them.
And for the little boat that plies
the water between the ships
and the pilot station near the lighthouse.
I want to see them take a man off the ship
and put another up on board.
I want to spend the day watching this happen
and reach my own conclusions.
I hate to seem greedy - I have so much
to be thankful for already.
But I want to get up early one morning, at least.
And go to my place with some coffee and wait.
Just wait, to see what`s going to happen.
Hvorfor har jeg ikke lest noe av James Patterson tidligere?
Mange husker kanskje ikke thrilleren Kiss the Girls som ble produsert i 1997, for filmen er ikke så veldig kjent. Det var en tid den ofte ble vist på Tv, og det er en god film med Morgan Freeman og Ashley Judd i hovedrollene. Synes thrillere var mer nøktern og realistiske før i tiden, enn det de fremstilles nå i filmverdenen, noe som er litt synd. Savner thrillere med en god historie, som denne.
Kiss the Girls er ikke den første boka av James Patterson om Alex Cross. Det er Along Came a Spider som også er filmatisert. Jeg foretrekker å lese bøker i kronologisk rekkefølge, men siden jeg alltid har hatt lyst til å lese noe av James Patterson, hoppet jeg over til hans mest kjente bok, som jeg også kjente historien til fra før av. Følte heller ikke at det gjorde noe at man ikke har lest den første boka fordi man blir såpass godt kjent med Alex Cross, både gjennom jobb og familielivet. Han er både politimann og psykolog.
Hvor langt går man for noen man er glad i?
En dag kommer han hjem og blir overrasket over den triste stemningen da noen slektninger har kommet for å gi ham en alvorlig beskjed. Hans niese er forsvunnet, og det er også mange andre kvinner. Har det en sammenheng? Selv om han og niesen bor langt i fra hverandre, har de et tett bånd. Broren hans døde av en alvorlig sykdom, og han føler derfor et ekstra ansvar for henne. Vil han finne henne før det er for sent? Jo mer han og hans makker jobber med saken, viser det seg ikke at de må jobbe mot en seriemorder, men to som er avhengige av hverandre. Saken viser seg å være langt alvorligere enn først antatt.
James Patterson skriver godt og skaper skikkelig dyster stemning. Dysterheten minner meg litt om Se7en som er en av mine favorittfilmer. Det er også kjent at det alltid er noen forskjeller når en bok blir til film, men her var det overraskende store forskjeller, men vil helst ikke gå så nærme innpå det, fordi vil ikke røpe noe. Men kan si så mye at boka er mye mørkere enn filmen.
*En thriller med tyngde*
Til tross for den tunge dysterheten både i handling og i noen av karakterene, så er boka overraskende lett å lese. Den har en fin flyt, inneholder mye spenning og gode beskrivelser. James Patterson skriver med stor innlevelse, og jeg blir nesten flau av å tenke på at jeg ikke har lest noe av ham tidligere. Lenge har jeg savnet å lese mørke og hardbarket krim og thrillere. Synes både krim og thrillere har blitt litt lettbente de siste årene, så det var godt å lese noe med tyngde igjen. Det eneste som ødelegger litt er en romanse som oppstår. Mellom hvem ønsker jeg ikke å si, for det er en såpass stor del av boka. Men bortsett fra det, ga det meg mersmak og lyst til å utforske dette forfatterskapet videre. Fikk også sansen for Alex Cross. Til tross for at han har sine indre demoner, er han veldig jordnær og virker rolig i enhver situasjon. Han er både varm og kald på en måte. Jeg liker den vekslingen.
Kiss the Girls overrasket ikke meg, men den byr på spenning, dyster atmosfære, god historie og fart. Boka inneholder noen grove scener og vold, så den er ikke for sarte sjeler. Selv liker jeg mørke og dystre bøker, og det gjør ikke meg noe at de er litt voldelige. Gleder meg til å bli bedre kjent med Alex Cross.
Fra min blogg: I Bokhylla
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud om En halv gul sol av Chimamanda Ngozi Adichie:
14:23, 1. august 2019
Jeg er ikke helt sikker på om jeg likte boken. Delvis var den svært opplysende, for det jeg visste om Biafra var barna med de store magene. Og nå lærte jeg om årsakene til krigen og om grusomhetene under den. Det var også lærerikt det jeg lærte om middelklassen. Jeg visste ikke noe om den gruppen fra før. Egentlig har det meste jeg har lest fra og om Afrika handlet om stammer og landsbyer. Og lite om de intellektuelle ved universitetet i Nsukka. Delvis var den ganske tørr, med sine beskrivelser om dager som var like andre dager. Derfor har jeg også brukt lang tid på den og lest andre bøker underveis. Men det er en bok jeg er glad jeg har lest. Jeg tror det er en viktig bok, fordi den løfter frem en konflikt ikke mange vet noe om. Og viser frem at det er andre samfunn i Afrika enn dem vi ser for oss i vårt snevre verdenssyn.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Psykiater Finn Skårderud, skriver i A magasinet om HBO serien Big Little Lies 19. juli 2019:
«Og nå har vi en fersk sesong med Big Little Lies. Den er perfekt. Serien er stor underholdning, har høy kunstnerisk kvalitet, er psykologisk presis, samtidsdiagnostisk skarp og fortellermessig subtilt balansert. Det vises nok, ikke for mye, slik at vi får nesten for mye å tenke over. Her finnes ingen endimensjonale rene mennesker. Alle er urene, kaver og lyver store små løgner. De er veldig menneskelige mennesker. I den første sesongen ble Nicole Kidmans karakter Celeste plutselig enke. Celeste savner han som banket henne. Også etter sin død fortsetter han å forvirre. Hennes store ¬mentale blåmerke er forvirringen om sine egne bidrag til volden. I mitt yrke er dette hjerteskjærende velkjent.»
Det er bare å innrømme: jeg er superfan av serien. Nå har jeg kjøpt og lest romanen som sesong 1 er basert på: Store hvite løgner (Big Little Lies) av Liane Moriarty. Romanen ble utgitt i 2009 og på norsk i 2015. Serien basert på boken hadde premiere i 2017. Andre sesong i 2019.
Jeg synes romanen var like god underholdning som serien Jeg så for meg Reese Witherspoon som Madeline Martha Mackenzie og de andre stjernene i filmatiseringen under lesingen.
Det var ulikheter mellom romanen og filmatiseringen. Som at handlingen i romanen foregår i Australia. I serien er vi i Monterey i California, et sted jeg var innom i 2013. Jeg skrev om besøket i innlegget:
Monterey - ikke noe sted i verden betydde mer for John Steinbeck
Utenom det synes jeg det bare var kosmetiske ulikheter til vi kommer til slutten av romanen. Da kom den store overraskelsen. Det skal jeg ikke røpe for de som ikke har sett serien og/eller lest romanen. Jeg likte den så godt at jeg har begynt å se HBO serien sesong 1 på nytt. Og; jeg må forsøke meg på flere bøker av Liane Moriarty. Så får jeg testet ut om det bare er HBO-serien som gjør at jeg liker boken så godt.
Sist sett
