Bokelskere.no

Nå har jeg hatt Ender's Game stående på hylla utrolig lenge. Jeg mener det! Vent litt, jeg går å sjekker hvor lenge jeg har hatt boka. . .
Trettifire uker. Den har stått på hylla mi i trettifire uker. Det er altfor lenge! Hvorfor det egentlig? Jo, jeg har lenge hatt lyst til å lese Ender's Game, men hele tiden utsatt jeg å lese den. Nå angrer jeg på at jeg ikke leste boka tidligere, men jeg fikk nå endelig lest den da. Og Ender's Game er fantastisk!

Ender's Game er en Science-Fiction bok, og nå har jeg funnet ut av at jeg faktisk elsker denne sjangeren. Jeg har tidligere lest bøker som regnes som Sci-Fi, men Ender's Game er noe for seg selv, og er desidert den beste. Det er så mange ting jeg elsker med boka, og jeg tror ikke jeg får plass til alt på denne anmeldelsen.

Først og fremst, elsker jeg hvordan hele boka er gjennomført, og ideen bak alt sammen. Jeg synes plottet er utrolig interessant, og jeg fikk lyst til å lese videre. Boka handler om en gutt som heter Andrew "Ender" Wiggin, og han blir sendt til Battle-school, der han blir trent opp som en kommandør i en slags militærstyrke. Men alt han gjør blir sterkt overvåket, og hele livet hans på skolen blir styrkt av noen "overordnede." Den delen minnet meg litt om The Maze Runner av James Dashner (anmeldelse her.)
Jeg likte også veldig godt hvordan forfatteren byttet mellom forskjellige POV. Det var ikke mye, men på begynnelsen av et kapittel leste man alltid de "overordnede" sine samtaler og sånt. Slik fikk jeg et større innblikk over hva som hendte i boka.

I tillegg elsker jeg skrivemåten til Orson Scott Card. Jeg hadde forventet at han skrev veldig avansert og vanskelig engelsk, så det var en av grunnene hvorfor det tok så lang tid før jeg bestemte meg får å lese boka. Men tok helt feil, og jeg elsker skrivemåten hans. Han skildrer og beskriver følelser så bar, og det er kjempeenkelt og forstå hva karakterene føler og tenker.
Samtidig blir karakterene så ekte, og jeg elsker hvordan de utvikler seg basert på alt de har opplevd. Jeg aner ikke hvor gammel Ender er på slutten av boka, fordi det var mye romferder som forstyrret slike detaljer. At de som var på romskipet bare var der to år, men for de på jorda var det femti år. Så derfor er det litt forvirrende. Men noe som er helt sikkert er at karakterene virker ekte, og de har sine egne personligheter.
I tillegg virker alle karakterene mye eldre enn det de egentlig er. Men det har kanskje noe å gjøre med alt ansvaret de har, ovenfor seg selv og andre. De må oppføre seg som eldre mennesker, fordi det er mange som regner med dem, spesielt Ender. Han skal, liksom, redde verden. (No big deal.)

Slutten på boka var ganske overraskende, og jeg var litt sjokkert. Seriøst! Du tuller? Sånn tenkte jeg, da jeg hadde omtrent 20 sider igjen. Og nå som jeg er ferdig med hele boka, lurer jeg virkelig på hva de neste bøkene i serien kommer til å handle om. Jeg gleder meg veldig, det skal være sikkert!

Det er også lagd en film av boka, og jeg har virkelig lyst til å se den. Jeg håper virkelig de får med alle følelsene og hvordan karakterene utvikler seg, fordi det er en såpass stor del av boka, og gjorde boka kjempegod. Det er så mange karakterer i boka, og alle har sine distinkte personligheter, og jeg håper virkelig de får med det i filmen.

Jeg absolutt elsker Ender's Game! Jeg tror den regnes som en Sci-Fi klassiker? Jeg er ikke sikker, men jeg tror det. Men det fortjener den virkelig. Jeg synes at Ender's Game er veldig unik, og jeg kan ikke vente med å lese resten av serien!
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Vi fikk i oppgave å lese en bok av en norsk forfatter til en norskpresentasjon, og jeg valgte Appelsinpiken av Jostein Gaarder. Grunnen til at jeg valgte den var egentlig bare at jeg tilfeldigvis fant den i bokhylla mi. Jeg tenkte at siden jeg har fått boka en gang, kunne jeg like godt lese den nå.

I Appelsinpiken møter vi Georg, en femten år gammel gutt. For elleve år siden døde faren hans, og nå har de funnet et gammelt brev han skrev til Georg. Boka er skrevet som om Georg skriver en bok om det som skjer. I boka han skriver deler han farens brev og sine egne tanker rundt det han får vite. Jeg synes det var en interessant måte å skrive historien på og likte det godt. Georg henvendte seg både til leseren og faren sin.

Historien var litt merkelig. Farens leting etter Appelsinpiken skjønte jeg meg ikke helt på, og det hjalp ikke så mye at jeg fort skjønte hvem hun var. Det var ikke så vanskelig å gjette seg til. Dessverre... Jeg skulle ønske at det ikke var så lett. Det ødela litt for meg.

Mot slutten var boka veldig rørende. Det var da faren henvendte seg direkte til Georg, og det var den delen jeg likte best. Mot slutten fikk jeg en klump i halsen fordi de siste sidene var så godt skrevet. I tillegg likte jeg veldig godt Georgs tanker rundt brevet og hvordan han reagerte.

Dette var en bok som fikk meg til å tenke over livet, og både Georg og faren stiller noen veldig gode spørsmål. Det er ikke så ofte jeg sitter igjen med slike tanker etter å ha lest en bok, og det synes jeg virkelig er godt gjort.

Selv om mysteriet var litt for lett å løse, var Appelsinpiken en tankevekkende bok, og jeg likte den godt.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Etter jeg leste ferdig Crown of Midnight av Sarah J. Maas, ville jeg opprinnelig fortsette på serien, men jeg hadde ikke de andre bøkene i serien tilgjengelige. Så da bestemte jeg meg for å lese Me and Earl and the Dying Girl, en bok jeg håpet skulle være lettlest og morsom. Og det er akkurat det den var!

Me and Earl and the Dying Girl er en utrolig morsom bok! Generelt hele boka er kjempemorsom, og det var ofte at jeg flirte for meg selv. Jeg er glad jeg satt alene mens jeg leste disse delene. . .
Det var mange andre deler av boka som også var veldige morsomme, men ikke morsomme nok til at jeg ler høyt. Det samme med komedie tv-serier. Man vet når noe morsomt skjer, og så ler du ikke, men du synes det er veldig morsomt. Den følelsen fikke jeg av denne boka; det var rett og slett kjempegøy å lese Me and Earl and the Dying Girl.

Boka er såpass gøy, fordi den er skrevet i førsteperson. Og hovedpersonen, Greg, han "skriver" på en måte denne boka, og alle kommentarene hans gjennom hele boka er utrolig morsomme. I tillegg er Greg en person som gjør narr av seg selv; han har selv ironi. Jeg liker slikt med bok karakterer, eller med personer generelt.

Samtidig er boka skrevet på en utrolig kul og oppfinnsom måte. Det er vanskelig å forklare det, men du skjønner det hvis du har lest boka. Det er mange lister, og noen kapitler er skrevet som filmmanuskripter. Dette gir boka særpreg, og gjør boka original. Dessuten passet alt sammen veldig bra sammen.
I tillegg virker alle dialogene, og samtalene ekte. Karakterene har sine feil, spesielt Greg. Noen ganger måtte jeg bare slutte å lese, fordi Greg sier utrolig dumme ting (han vet selv at han sier rare ting når han snakker til folk, han bare får munndiare noen ganger.) Men det er noe som gjør Greg ekte og troverdig som karakter.
Jeg må nevne noe som jeg synes var litt komisk. Earl beskrives som ganske lav, og i tillegg har han et ganske sterkt språk; kort sagt, han banner mye. Og jeg synes det var litt komisk å forestille meg en liten person, som banner og er sur nesten hele tiden. Jeg synes det var vittig da jeg så det for meg, og måtte ta det med i anmeldelsen.

For dere som håper at Me and Earl and the Dying Girl er lik The Fault In Our Stars, da må jeg nok skuffe dere. Me and Earl and the Dying Girl har ingen klisjé romanse, eller noe slikt. Det gjør boka veldig original, spesielt siden nesten alle bøkene nå om dagen har kjærlighetsdrama. Jeg likte Me and Earl and the Dying Girl minst like godt som The Fault In Our Stars.

Selv om jeg likte Me and Earl and the Dying Girl kjempegodt, har den sine feil. Ikke mange da, men ellers en som er litt stor. Jeg følte ikke helt at boka hadde et stort plott. Det var ikke noe galt med det, men da boka var ferdig, tenkte jeg litt over det, og det irriterte meg litt. Hvis jeg hadde lest boka får et år siden, hadde jeg ikke lagt stort merke til det, men siden jeg har lest så mange bøker siden da, har jeg så mange bøker å sammenligne den med. Jeg merker at jeg begynner å bli mer og mer skeptisk og kresen på bøker.

Til slutt, må jeg bare nevne hvor vakkert omslaget på boka er. Ofte dømmer jeg bøker etter omslaget, fordi det er umulig å unngå. Jeg prøver å ikke gjøre det, men det fungerer ikke alltid.
Men denne boka er god + at omslaget er pent. Me and Earl and the Dying Girl har hele pakken!

Alt i alt, er Me and Earl and the Dying Girl en utrolig morsom og lettlest bok, som jeg anbefaler til alle som leter etter en bok som er lett og lese. Hvis du er i en "reading-slump", så er dette den perfekte boka for deg!
Men hvis du ikke har lyst til å lese boka, kommer filmatiseringen av boka ut på kino i sommer en gang, tror jeg. Jeg gleder meg veldig! Du kan se traileren her.
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Siste halvdel av A Storm of Swords er ferdiglest. Det tok tid, men jeg kom meg gjennom den til slutt. Jeg har dessverre hatt lite tid til å lese for tiden. Det har vært så mye annet som har skjedd, og jeg har hatt masse å gjøre på skolen. For eksempel måtte jeg lese Billy Elliot i engelsktimene, og må nå lese en bok av en norsk forfatter til en norskoppgave. Det gjør at jeg ikke kommer meg gjennom A Song of Ice and Fire så fort som jeg skulle ønske, men jeg skal bli ferdig før sommerferien. Det er mitt mål. Jeg skal forresten lese Appelsinpiken av Jostein Gaarder til norskoppgaven.

Jeg elsket A Storm of Swords: Blood and Gold så mye. Jeg har sagt det i tidligere anmeldelser, men jeg sier det igjen. Disse bøkene blir bare bedre og bedre, og nå er denne min favoritt. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor...

A Storm of Swords: Blood and Gold var superspennende, og jeg klarte nesten ikke legge den fra meg. Det var et problem siden jeg ikke hadde mye tid til å lese. Jeg hadde hele tiden lyst til å lese videre, men jeg hadde ikke tid, og det var ikke noe gøy. Det var både distraherende og kjipt.

I denne boka dør de søren meg som fluer. Jeg har ikke lest noen andre bøker hvor så mange navngitte karakterer dør. Jeg skal love deg at det ikke er gøy... Vel, noen av dem som døde fortjente det virkelig, men andre var bare helt unødvendig. Hvorfor?! Jeg visste at mange kom til å dø i løpet av serien, men ikke så mange på en gang. Bare i løpet av de tre siste kapitlene døde fire karakterer. Det er ganske godt gjort. Man skulle trodd at det var fordi det er krig i boka de dør, men de fleste dør ikke i slag engang. Huff... Jaja, sånn kan det gå.

Arya vil aldri komme seg hjem vil hun? Jeg har hatt en følelse av det lenge nå, og det ser ikke akkurat lyst ut. Hun var så nærme, men selvfølgelig måtte det komme noe i veien. Det gjør alltid det. Stakkars Arya. Arya er en av mine favoritter. Det er kanskje litt farlig å si at jeg har favoritter, for da kommer de sikkert til å dø senere i serien... Det har allerede skjedd én gang, så det kan fint skje igjen. George R. R. Martin er ond sånn.

Det er flere karakterer som dukker opp på helt uventede steder. De har tidligere forsvunnet fra serien, og nå, plutselig, dukker de opp igjen, og det på steder jeg absolutt ikke hadde forventet. Det er litt rart. De hører liksom ikke til der, og jeg ble flere ganger litt forvirret, men jeg liker det. Det er uventet og gjør at jeg ikke kan gjette meg til hva som skjer videre.

Jeg liker ikke Petyr Baelish aka Littlefinger. Seriøst. Han er så ekkel, og han er absolutt ikke til å stole på. Jeg hadde litt medfølelse for ham i de første bøkene, men nå virker han bare utrolig sleip, og det er ubehagelig. Jeg vet aldri hvor jeg har ham og hvem han kommer til å forråde neste gang. Littlefinger, jeg får frysninger på ryggen av ham. Vel, hva kan man forvente seg av en som kalles Littlefinger...

Jeg er så fornøyd med A Storm of Swords: Blood and Gold, og jeg skulle ønske jeg kunne starte på A Feast for Crows med en gang, men jeg må lese Appelsinpiken, så det kan jeg ikke. Anbefales på det sterkeste.

Innlegge ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Egentlig brukte jeg unormalt lang tid på å lese ferdig Crown of Midnight; jeg hadde forventet å lest den ferdig i løpet av noen dager, men jeg endte opp med å bruke, jeg vet ikke, to uker? Men det var ikke fordi jeg ikke likte boka; jeg synes Crown of Midnight er en kjempegod bok! Men det har vært mye å gjøre på skolen i det siste, så jeg fikk rett og slett ikke tid til å lese så mye.

I tillegg synes jeg at Crown of Midnight var litt kjedeligere enn Throne of Glass, men det betyr ikke at boka var kjedelig! Ikke misforstå meg! Det var bare litt mindre spenning og action. Jeg hadde forventet mye mer spenning, så da kom det som en liten skuffelse. Men jeg likte boka utrolig godt, uansett!

F.eks. jeg elsket å se nye sider ved karakterene. Celaena vider stadig nye karaktertrekk, og det liker jeg. I bok en synes jeg at hun var litt for arrogant og sånn, men nå som jeg har lest bok to, vet jeg mer om henne, Nå føler jeg at jeg kjenner henne bedre også.
Det samme gjelder Chaol. Det er ikke mye man får vite om ham i bok en, og heller egentlig ikke i bok to. Men jeg føler at jeg kjenner ham bedre som karakter, og hvorfor han gjør som han gjør. Og jeg kan også tydelig se hvordan han forandrer seg i løpet av bøkene.
Og selvfølgelig, så elsket jeg alle øyeblikkene der Chaol og Celaena var sammen (nå skjønner du sikkert at jeg "shipper" Chaol og Celaena, og ikke Dorian og Celaena.) Jeg synes de passer godt sammen, men jeg skulle ønske at forholdet deres kunne utviklet seg litt mer. Forhåpentligvis skjer dette i neste bok!

Noe annet som jeg også liker veldig godt, er hvordan plottet utvikler seg. I løpet av første bok, var det ikke mye som fortalte hva neste bok, og egentlig hele serien, kom til å handle om. Men etter å ha lest Crown of Midnight vet jeg litt mer hvilken retning serien tar.
Samtidig kom det mer informasjon om hvordan verden er bygd opp, og hvordan den fungerer, rett og slett. Jeg håper virkelig det kommer fram mer informasjon om Erilea iløpet av de neste bøkene!

Lenger oppe, nevnte jeg at det er litt lite spenning. Men det er ikke helt sant; boka er full av spenning og action, men nesten alt er samlet på slutten av boka. Så jeg synes boka hadde vært bedre hvis spenningen også hadde vært fordelt over hele boka, ikke bare på slutten.

Jeg begynner virkelig å like denne serien, og kan ikke vente med å lese neste bok. Jeg har faktisk bestilt dem allerede, så det er ikke lenge til de kommer.
Selv om Crown of Midnight ikke var "fantastisk" var den en kjempegod oppfølger, og jeg gleder meg til å se hvordan serien utvikler seg.
Opprinnelig publisert her!

For en stund siden måtte søsteren min lese en engelsk bok, fordi hun måtte lese den til engelskklassen. Hun måtte lese Holes, og etter hun var ferdig med å lese den, lurte hun på om jeg hadde lyst til å lese den. Jeg bestemte meg for å gjøre det, siden det er en ganske liten bok. Så etter et par dager hadde jeg lest den ferdig.

Det jeg først la merke til, var språket som blir brukt i boka. Veldig enkelt og lettlest bok, men dette er joe en barnebok. Men det er sikkert en av grunnene til at det gikk så for å lese boka, siden det var ganske enkelt språk som ble brukt.
Men språket var samtidig utfyllende og variert. Derfor likte jeg boka så godt som jeg gjorde; fordi det var gøy, interessant og lett å lese.

Dessuten er det mye man kan lære av Holes. Hvis man leser gjennom linjene, kan man lære mye om livet, og andre ting. Selv om det er en barnebok, så inneholder boka fine beskjeder som man kan ta med seg for resten av livet. Det tenger ikke engang å være noe veldig meningsfylt, men noe man legger merke til, og husker.

Noe annet, som jeg synes er utrolig kult, er at boka er kjempegodt gjennomtenkt. På begynnelsen av boka, var det mange spørsmål jeg ville ha svar på Etter hvert som jeg leste, fikk jeg svar på alt jeg lurte på, eller det meste ihvertfall. Jeg fikk mange "aha" opplevelser, og det var morsomt å se hvordan alle hendelsene i boka passet sammen.

I tillegg er boka nokså morsom. Jeg tror det er meningen at den skal være morsom, på en ikke morsom måte. At forfatteren prøver å skrive om det som skjer med karakterene, på en litt morsom måte. Jeg har et eksempel: Da Stanley ikke kom seg opp av hullet som han selv hadde gravd. Han kom opp etter hvert, da. Jeg måtte virkelig flire litt da jeg leste denne delen!

Jeg har hørt at boka har blitt filmatisert. Jeg er ikke sikker på om jeg har lyst til å se filmen, da; jeg føler at filmen kommer til å være mye kjedeligere enn boka, og at boka egentlig ikke trenger en film. Boka er god nok som den er, og jeg vil ikke ødelegge bildet mitt av boka ved å se filmen. Kanskje jeg kommer til å se filmen, men jeg tror ikke det.

Alt i alt, likte jeg Holes kjempegodt, og jeg er glad jeg leste den. En morsom og lettlest bok, som jeg anbefaler også til folk som vanligvis ikke leser stort. Holes er interessant og original, og hvis du leter etter en bok som er lett å lese, er dette boka for deg.
Opprinnelig publisert her!

I engelsktimene denne uka måtte vi lese Billy Elliot. Jeg hadde hørt om historien, men har ikke sett filmen. Jeg ble litt overrasket da jeg fikk vite at boka er basert på filmen og ikke motsatt. Dette er et sjeldent fenomen, men det er ikke lenge siden jeg leste en bok basert på en TV-serie, The Returned. Det er tydeligvis ikke så uvanlig som jeg trodde.

Billy Elliot var en helt ok bok. Den var underholdende, og det tok veldig kort tid å lese dem, men for meg ble den aldri bedre enn middelmådig. Jeg kan skjønne at mange liker denne boka veldig godt. Historien og karakterene er lett å bli glad i, men tematikken traff meg ikke helt. Det kan ha noe med at det tok veldig lang tid før jeg skjønte at handlingen var satt til 1980-årene, og i tillegg var ikke tidspunktet det beste. For tiden leser jeg A Clash of Kings: Blood and Gold, som er mye mer spennende, og jeg hadde mye heller lyst til å lese den. Det kan ha gjort at jeg følte at å lese Billy Elliot ble som å gjøre lekser. Måtte bare få det overstått.

I tillegg var språket i boka fullt av slang fra Nord-England. Det var enkelte ord jeg ikke forstod før etter en god stund, og i tillegg skrev forfatteren alltid "me dad" istedet for "my dad". Derfor tok det litt tid for meg å komme inn i historien, men etter en stund gikk det veldig fint. Det ga boka et spesielt særpreg, og det likte jeg. For meg var dette både positivt og negativt.

Jeg likte slutten veldig godt. Den var veldig søt, og jeg synes den passet, men jeg satt igjen med noen spørsmål. Holdt Billy kontakten med Michael? Hvordan trivdes Billy dit han kom? Hva ble det egentlig av Michael? Får man bedre forklaring på dette i filmen? Er det noen som vet det?

Alt i alt likte jeg boka, men det var ikke helt riktig tidspunkt for meg. Det kan hende jeg hadde likt den bedre hadde jeg plukket den opp av meg selv.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Det er ikke lenge siden jeg leste Stormbreaker, første boka i serien. Og jeg likte boka godt nok til at jeg lånte noen flere bøker i serien fra biblioteket. Stormbreaker var en okay bok. Point Blanc derimot, er mye bedre og jeg er glad jeg fortsatte på serien.

Jeg var på en leir forrige helg, så derfor tok det meg lengre enn vanlig å lese ferdig boka.
Det var utrolig lett å komme seg inn i historien; action fra begynnelsen. Jeg måtte ikke streve meg gjennom de første kapitlene, så det er bra.

Samtidig er Alex Rider-bøkene veldig lettleste bøker. Det er et lett språk som blir brukt, så derfor gikk det fort å lese boka da jeg først fikk begynt på den. Men lett språk er også noe som viser at denne boka tilhører action-sjangeren. I action bøker er det ofte korte setninger, som skal få fram spenningen, og jeg synes Anthony Horowitz har klart det strålende.

Det er jo "good guys" mot "bad guys", og som i forrige bok, så har "De Slemme" en ond plan. Dessverre var den planen veldig lett å gjennomskue, og jeg fant ut av det veldig tidlig. Så derfor synes jeg det var litt irriterende å lese om Alex, som ikke forstå noen ting! Alt i alt, reduserte dette spenningen.

Slutten derimot, er full av spenning! Nå som jeg har lånt den neste boka på biblioteket, er det ikke en like spennende slutt, siden jeg på en måte vet hva som har hendt. Men tenk på de som leste Point Blanc da boka først ble publisert. For de som elsker serien, var denne avslutningen sikkert døden! For en cliff-hanger!

Jeg er glad jeg bestemte meg får å lese bok to i serien, fordi jeg fikk meg en positiv overraskelse! Point Blanc er mye bedre enn Stormbreaker, men det er kanskje fordi jeg så filmen Stormbreaker før jeg leste boka. . .
Nå kommer jeg nok til å fortsette serien, tror jeg. Det er ganske gøy å bare lese en Alex Rider-bok i blant.
Opprinnelig publisert her!

Jeg har hatt lyst til å lese A Monster Calls utrolig lenge, helt siden jeg leste More Than This, av samme forfatter. A Monster Calls virket så spennende og mystisk, og siden Patrick Ness er en av mine favorittforfattere, (selv om jeg da bare hadde lest en av bøkene hans) måtte jeg se å få lest boka. Da jeg bestilte bøker for en stund siden, så jeg boka for bare 70kr, og bestemte meg for å kjøpe den. Og jeg er utrolig glad for det!

Boka begynner med et lite forord, der Patrick Ness beskriver hvordan ideen bak boka opprinnelig tilhører Siobhan Dowd, en annen forfatter. Hun hadde allerede skrevet et utkast, en del av boka. Men hun døde, dessverre. Patrick Ness fikk da lov til å skrive sin egen bok, ut ifra ideen til Siobhan Dowd.
Jeg visste ingenting om dette før jeg leste boka, og jeg kan si at det sjokkerte meg en del. Men det er sånn informasjon som jeg liker å få vite om, før eller eventuelt etter jeg har lest boka. Jeg føler jeg har en større tilknytning til boka, jo mer jeg vet om den. Men det er kanskje bare meg. . .

Selve boka er fantastisk! Definitivt en av de beste jeg har lest i år.
Skrivestilen til Patrick Ness gjør boka skikkelig unik og fantastisk. Selv om A Monster Calls er en barnebok, så undervurdere han ikke leserne. Det er mye symbolikk i boka, og utrolig bra språk. A Monster Calls får deg til å tenke gjennom livet. Selv om det er en barnebok, så kan den leses av alle i alle aldre, mener nå jeg.

Noe annet som også er utrolig bra med boka, er den mystiske auraen. Det er mye jeg ikke forstod på begynnelsen av boka. Jeg skjønte ikke hvorfor Conor oppførte seg som han gjorde. F.eks: hvorfor behandlet han Lily på den måten?
Men jeg fikk svar på alle spørsmålene mine i løpet av boka. Det liker jeg; når man får vite informasjon litt etter litt, og ikke få alt kastet på seg med en gang.
Samtidig ville jeg jo også få vite "sannheten" som Conor ikke hadde lyst til å fortelle. Det var en av delene som fikk meg til å fortsette å lese.

I tillegg, noe som jeg ennå ikke er sikker på, så fortsetter mysteriet. Finnes monsteret Conor kalte på, eller finnes det ikke? Er den virkelig der, eller er det noe underbevisstheten hans har skapt på grunn av de traumatiske opplevelsene han har opplevd? Det er noe jeg ikke er sikker på, noe som ingen er sikker på. Det er noen "bevis" utover boka, som viser at det bare er Conor som ser monsteret, men jeg vet virkelig ikke. Er det fantasy, eller magisk realisme? God jobb, Patrick Ness; mysteriet fortsetter!

Dessuten, så er Patrick Ness kjempeflink til å beskrive og, rett og slett, skape karakterer. De virker ekte. Og de oppfører seg naturlig, basert på tingene de opplever. Det beundrer jeg virkelig, at han får karakterene til å virke "levende." Jeg må innrømme at jeg ble utrolig rørt av mange hendelser i boka. A Monster Calls bringer frem enormt mange følelser, og dette viser enda en gang hvor god forfatter Patrick Ness er! Nå blir jeg til og med litt lei meg, bare av å tenke på det. . .

Sist, men ikke minst, så elsket jeg alle illustrasjonene! Jeg elsker bøker med illustrasjoner, og A Monster Calls inneholder noen av de beste illustrasjonene jeg har sett, fordi alle passer til handlingen i boka. Det er utrolig gøy å lese bøker med illustrasjoner, fordi da er det lettere å forestille seg tingene i hodet.

Da har jeg vel fått skrevet alt jeg har på hjertet, det meste ihvertfall. Og jeg håper dere som har lest anmeldelsen virkelig har fått lyst til å lese A Monster Calls, fordi det burde dere! Jeg fikk en venn av meg til å lese den;)

Dessuten, kommer dere ikke til å angre det; A Monster Calls er en fantastisk, rørende bok, som sitter med deg lenge etter du har lest den! Anbefales på det sterkeste! (Bare se på alle utropstegnene jeg har brukt.)
Opprinnelig publisert her!

Jeg fortsetter å lese A Song of Ice and Fire. Nå er jeg ferdig med del én av bok tre. Bok tre er så lang at den er delt inn i to deler, Steel and Snow, som jeg nettopp har lest, og Blood and Gold, som jeg har liggende ved siden av senga. Jeg kommer til å starte på den så fort som mulig.

Krigen herjer fortsatt i Westeros, og ingen slipper unna. Nye allianser dannes og gamle brytes. Her er det svik, mord, bestikkelser og løsepenger, men det er også kjærlighet, lojalitet og mot. Alt står på spill, og ingen er trygge. Hvem kommer til å vinne the Iron Throne og bli konge over hele Westeros til slutt?

Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig, men bøkene til George R. R. Martin blir bare bedre og bedre. De blir mer og mer spennende, og jeg greide nesten ikke legge boka fra meg. Jeg bare måtte vite hva som skjedde videre. I tillegg greide jeg aldri å gjette meg til hva som kom til å skje. Det er et stort pluss siden jeg ikke liker så godt når jeg fort skjønner hva som kommer til å skje.

Det dukker opp en del nye karakterer i A Storm of Swords: Steel and Snow, og jeg ble veldig fort glad i dem. Lady Olenna Tyrell, eller the Queen of Thorns, som hun også er kalt er utrolig kul. Her er det konkurranse for Tyrion Lannister. En mer frittalende dame har jeg sjeldent opplevd. Hun sier akkurat det hun mener, og er ikke redd for hvordan andre kommer til å reagere.

Oberyn Martell er også en ny karakter i A Storm of Swords: Steel and Snow. Han er rimelig cocky, og han mangler ikke på selvtillit, men han har også god humor, og jeg ble fort veldig glad i ham. Noe som ikke er så bra siden jeg vet hvordan det ender for ham... Jeg gleder meg til å se mer av ham senere i serien.

I tillegg har jeg blitt mer glad i karakterer jeg ikke likte før. I A Storm of Swords: Steel and Snow får vi Jaime Lannisters historie, og jeg har begynt å like ham. Det trodde jeg aldri kom til å skje. Jeg kommer ikke til å tilgi ham for det han gjorde mot Bran, men jeg har begynt å skjønne valgene han tar, og vennskapet, hvis man kan kalle det det, mellom ham og Brienne er fantastisk.

En annen karakter jeg har begynt å bli glad i er Theon Greyjoy. What?! Jeg likte ham i første boka, men i andre boka mistet jeg veldig sansen for ham. Nå i tredje boka er han nesten ikke med, men jeg har hørt hva andre har å si om ham, og det har fått meg til å se at han ikke er slik jeg trodde. Han er ganske misforstått egentlig, og han fortjener ikke det som kommer til å skje ham. Han har en vanskelig tid foran seg.

Ygritte irriterte meg litt. Jeg likte henne godt; hun er veldig badass, men hun sa "You know nothing, Jon Snow." altfor ofte. Sukk. Jeg hadde likt henne mye bedre hvis hun ikke gjorde det... Sorry, alle Ygritte-fans der ute.

En ting som var positivt var at ingen av karakterene jeg liker veldig godt døde i denne boka. Yay! Kan ha noe med at favoritten min allerede er død, og jeg har fortsatt ikke kommet over det. Jeg nekter å tro at han er død. Jeg nekter! Men jeg må nok bare innse det. Hvem som helst kan dø i A Song of Ice and Fire. Ingen er trygge. Det er helt spesielt for denne serien. I de fleste andre bøker trenger du ikke bekymre deg for om hovedpersonen overlever eller ikke. Her er ingen trygge, og det har George R. R. Martin bevist gang på gang.

Språket er utrolig godt. George R. R. Martin har noen utrolig fine skildringer og treffende beskrivelser. I tillegg skriver han utrolig morsomt til tider. Andre ganger er det utrolig trist. Mitt favorittsitat er det Loras Tyrell som sier. Han beskriver følelsen av å miste den man elsker høyest i verden.

"When the sun has set, no candle can replace it."

Det er bare så utrolig vakkert sagt, og selv om det ikke er en følelse jeg kjenner til, kan jeg godt tenke meg at det er slik det føles. Ingen vil noen gang skinne like sterkt.

Endelig fikk vi møte Beric Dondarrion og hans gjeng med fredløse. De herjer rundt i skogene i Westeros og driver en slags geriljakrig. De kjemper for folket som ikke har noen som kjemper for dem, sier de. Det er en helt spesiell gjeng med Beric Dondarrion, Lynlorden, og Thoros of Myr, Den røde presten, i spissen. Det var utrolig spennende å lese om dem.

Til nå er A Storm of Swords: Steel and Snow min favoritt i A Song of Ice and Fire-serien. Jeg anbefaler virkelig, men man burde ikke være for ung når man leser disse. De kan bli litt grafiske.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har hatt lyst til å lese denne boka lenge, så da var jeg veldig glad da jeg fikk den til bursdagen min (yay!) Så da måtte jeg selvfølgelig prøve å få lest den så fort som mulig. Derfor tok jeg Four: A Divergent Collection med til Nederland, sammen med noen andre bøker. Og jeg rakk å lese en del av boka i Nederland, men jeg leste den ferdig da jeg kom hjem igjen.

Four: A Divergent Collection inneholder 7 noveller, og alle leses fra Four's synsvinkel. De 7 novellene er som følger:

The Transfer
The Initiate
The Son
The traitor
First Jumper-Tris
Careful, Tris
You Look Good, Tris

Jeg likte alle novellene kjempegodt, og er glad for å få et større innblikk over livet til Four, og hvordan han hadde det før Tris kom inn i bildet. Nå føler jeg at jeg forstår ham bedre; hvorfor han oppfører seg som han gjør, hvorfor han er den han er. Det var det jeg likte best med boka.

Noe som jeg synes er ganske interessant, er at Veronica Roth opprinnelig startet å skrive Divergent med Four som hovedperson, men hun endret det, fordi hun følte at Four ikke kunne brukes til å fortelle historien hun ville fortelle. Jeg visste dette før jeg leste introen til boka, men jeg følte for å ta det opp, fordi det morsomt med sånn informasjon, spesielt når det gjelder en av yndlingstrilogiene mine.

Noe som jeg var mindre begeistret for, men som egentlig ikke var et problem, var at det ikke var så mye spennende som skjedde. Det var aldri noe høydepunkt i hver av novellene, følte jeg, selv om jeg synes alt var utrolig interessant å lese om. Men ingenting ledet til et stort spenningsklimaks. Det var ikke et stort problem, egentlig, men jeg ville bare nevne det. . .

Bortsett fra det, så er boka en av mine favoritter, og det er fordi jeg elsket å hoppe tilbake i Divergent-serien. Jeg har savnet denne serien, og hadde høye forventninger til denne boka, Selv om mange sier at den er kjempedårlig. Tvertimot, mener nå jeg. Det var kjempekoselig å lese Four: A Divergent Collection!
Opprinnelig publisert her!

Jeg har hatt lyst til å lese denne boka kjempelenge. Hvor lenge vet jeg ikke, men ganske lenge. Throne of Glass-serien virket alltid så spennende, og så interessant. Og jeg har nesten bare hørt gode ting, og nesten bare lest gode anmeldelser. Nå skjønner jeg hvorfor; denne boka er utrolig bra!

Hovedpersonen heter Celaena Sardothien, og hun er en assasin. Det er sinnssykt kult, og det var utrolig morsomt å lese fra hennes synsvinkel. Selv om hun er en assasin-hun dreper folk for penger-så er hun full av følelser, og har de samme problemene som alle andre.
Man leser ikke bare fra Celaena's vinkel. Det synes jeg passet veldig bra inn i historien, og ga oss informasjon man ellers ikke hadde fått fra bare av å lese om Celaena.

Throne of Glass tar sted i et annet univers, en annen verden: Erilea. Det var utrolig interessant å finne ut mer om denne mystiske verden, finne ut av hvordan den er bygd, etc. Jeg håper virkelig det finnes mer informasjon om Erilea, siden verden er så spennende og jeg har lyst til å vite mer om den. Det er en fantasyverden, så den har typiske fantasytrekk. Men fremdeles er denne verden noe for seg selv.

Ja, Throne of Glass er noe for seg selv, men jeg klarte ikke unngå å sammenligne den med et par andre bøker. På coveret står det at fans av The Hunger Games og Game of Thrones vil elske boka. Jeg ville heller kalt det en blanding av The Hunger Games, og The Selection. Celaena er med i en konkurranse, der bare en vinner skal gjenstå. Men hun er i et slott og konkurrerer, samtidig som hun blir forelsket i prinsen, og, mest sannsynlig, vakten. Minner det dere om noe?
Det er ikke noe galt med alt jeg har nevnt til nå. Jeg hadde bare ikke forventet at store deler av boka skulle handle om kjærlighetslivet til Celaena. I The Selection er det greit, siden man vet at det er det boka skal handle om. Men i Throne of Glass, synes jeg det gjør boka verre. Men det er min mening.

I tillegg var det ikke noe stort høydepunkt. Ikke misforstå meg, jeg elsker denne boka, (en av mine favoritter) men ingenting ledet til noe stort. Jeg likte slutten kjempegodt, jeg var skikkelig spent og nervøs. Men jeg synes at noe manglet (kanskje romansebiten var et problem for meg her òg.)

Det er en ny verden, og selvfølgelig, nye navn. Det er ikke et problem. Problemet er å uttale dem. Så jeg søkte det opp. Celaena uttales tydeligvis som: Ce-lay-na. Håper virkelig det er riktig; hvis ikke har jeg sagt feil under hele boka. . .

Jeg er utrolig glad for at jeg endelig har lest Throne of Glass, og det har vært en absolutt fornøyelse. Kjempespennende bok, som jeg anbefaler til alle fantasyelskere. Boka er definitivt noe for seg selv. Nå kan jeg dessverre ikke fortsette på serien med en gang, siden jeg bare tok med meg den første boka til Nederland, fordi de innbundne versjonene av bøkene er gigantiske. Så da får jeg vente, og forhåpentligvis kommer jeg til den så fort som mulig.
Opprinnelig publisert her!

Nå er jeg faktisk i Nederland. Bestemoren min har nemlig fått Wi-Fi, og vi tok med pc'en. Derfor kan jeg nå skrive anmeldelsene mine. Yay!
Jeg fikk faktisk Attachments til jul, siden jeg ønska meg den (jeg elsker alle Rainbow Rowell sine bøker.) Og da jeg ble ferdig med Ringenes Herre, trengte jeg en lettlest og morsom bok. Og Attachments var den perfekte boka!

Attachments handler om Lincoln, en 28 år gammel mann, som har som jobb å lese andres e-mail (litt rar job. . .) Han må lese gjennom dem, overvåke e-mailene, får å sjekke om noen snakker stygt, bryter noen regler etc. Det er jobben hans.
Han liker ikke så godt jobben sin, og det hadde ikke jeg gjort heller. Lese andres personlige meldinger. Litt krenking på privatliv.

Ideen bak hele boka synes jeg er strålende; fantastisk originalt og lite forutsigbart. Hvordan kom Rainbow Rowell på denne ideen? På grunn av sånne bøker som dette her, er hun en av mine favoritt forfattere. Bøkene hennes er så originale, og så bra gjennomført. Hun skriver på en måte som får meg til å lese videre. Når dere leser en bok, pleier dere ofte å se på sidetallet? Det gjør jeg nesten aldri når jeg leser en bok av Rainbow Rowell, fordi hun skriver så bra!

Jeg var litt skeptisk på starten av boka. Boka var skrevet som en e-mail; deler av boka i hvert fall. Først trodde jeg det kom til å ødelegge hele boka, siden jeg syntes det var litt rart (på samme måte jeg var skeptisk til The Perks of Being a Wallflower, på grunn av brevene.) Men nå som jeg tenker over det, så gjør e-mailene boka enda mer unik.

Dessuten, er boka utrolig morsom! Jeg kunne ikke unngå å smile. Spesielt da jeg leste om samtalene til Beth og Jennifer. Hele boka var så underholdende og morsom. Det var noen triste deler også inn i bildet, men hovedsakelig var dette en kjempemorsom og koselig bok. Kan ikke vente med å lese flere av Rainbow Rowell sine bøker. Tiden går så fort når jeg leser bøkene hennes.

Noe annet som jeg også elsker med bøkene hennes, er at karakterene føles så ekte. Alle har sine feil og mangler. Alle snakker som om de kunne vært ekte. Og det viktigste av alt: alle er forskjellige! Det gjør boka mye mer interessant, og jeg får lyst til å vite mer om personene og interessene deres.

Boka heter Attachments. Men hvorfor det? Det tenkte jeg da jeg begynte boka. Men til slutt skjønte jeg det.En veldig smart tittel. Det kan hende det bare var meg, men jeg skjønte ikke tittelen før jeg snart var ferdig med boka. Jeg liker titler der jeg må tenke over hva den betyr, hvorfor heter boka akkurat det? Sånne titler liker jeg.

Jeg vet ikke helt hva jeg føler om slutten. Rainbow skriver avslutninger som er veldig troverdige, og jeg tror det kunne skjedd i virkeligheten. Det er noe jeg virkelig beundrer med bøkene hennes. Samtidig føler jeg at boka slutter litt brått (samme som i Eleanor & Park, men der passet det perfekt.) Her synes jeg at hendelser skjedde litt for fort på slutten, eller at boka kunne vart lengre.
Men ellers var dette en perfekt og lettlest bok, og jeg anbefaler den til alle!
Opprinnelig publisert her!

Nå har jeg brukt utrolig lang tid på å lese Ringenes Herre, men det betyr ikke at jeg ikke likte boka. Jeg elsker den! Det tok bare mye tid for å få lest boka ferdig. Da jeg begynte på boka, tenkte jeg at jeg skulle bruke god til, sånn at jeg kunne leve meg ordentlig inn i historien. Men jeg trodde ikke jeg skulle bruke en måned! Ja ja, det var jo verdt det.

Først og fremst, må jeg kommentere skrivestilen til Tolkien. Han skiver så detaljert, og har så mange beskrivelser, at alt blir levende; det er lett å se det for seg. Selv om det noen ganger var litt tungt å lese gjennom så mange skildringer og sånt, men skrivemåten til Tolkien er noe av det som gjør boka spesiell.
Samme med verdenen Tolkien har skapt, Midgard (Middle Earth.) Han beskriver alt så detaljert, og verdenen han har skapt virker så troverdig, selv om det åpenbart er en fantasy-verden. Det er noe med måten han skriver på, og måten han har planlagt absolutt alt. Alt virker så utrolig godt gjennomtenkt, og jeg skjønner ikke hvordan han fikk det til! Skulle ønske jeg bodde i Midgard...

Ringenes Herre er nok den beste fantasyboka jeg noensinne har lest. Det skyldes sikker fordi alt virker naturlig og troverdig. Ja, det finnes alver, dverger og sånne skapninger, men alt passer så gost sammen. Og Midgard føles ikke super "overnaturlig", alt sammen føles troverdig, og ingenting føltes spesielt urealistisk ( selvfølgelig vet jeg at det er urealistisk, men jeg tenkte ikke over det.)

En annen ting jeg likte utrolig godt, er at det er tydelig hvordan karakterene utvikler seg i løpet av boka. Ta Munti som eksempel; jeg kan tydelig se hvordan han har utviklet seg, på grunn av alle tingene han har opplevd. Han blir modigere, og det er noe man legger ganske fort merke til.
Jeg har ikke noen favorittkarakter, men jeg liker Gimli ganske godt, spesielt vennskapet han har med Legolas. En dverg og en alv blir venner, hvem hadde trodd det?
Det var selvfølgelig noen karakterer jeg ikke likte så godt. F.eks. Ormtunge. For en sleip liten slange, jeg vet ikke engang hvordan jeg skal beskrive ham. Han minnet meg om han ene i den siste Hobbitenfilmen, han som bare har lyst på penger og later som han er en kvinne for å slippe å gå i krig (han var bare med i filmen.) Sånn forestilte jeg meg ham.
Jeg syntes litt synd på Ormtunge på slutten, da.

Okay, jeg innrømmer det! Jeg så filmene før jeg leste boka. Men jeg så filmene for over 2 år siden, så jeg husket ikke så mye. Filmene er fantastiske, og det samme er boka. Og filmene er utrolig lange, så jeg skulle trodd at de fikk med alt fra boka, men det gjorde de ikke. Det var spennende å lese om tingene som ikke skjedde i filmen.

Det er sikker mange som sier at Ringenes Herre er en trilogi, men det ern den faktisk ikke. Opprinnelig så skulle det være én bok. På Wikipedia står det at det er en bok, og mange andre sier også at dette er en frittstående bok, bare delt i tre. Så derfor teller dette bare som en bok jeg har lest i år.

Jeg må nevne noe jeg synes var utrolig morsomt. Potiter. Da Sam og Frodo var på vei til Dommedagsberget, så begynte Sam å snakke om potiter. Og jeg lo ut høyt. Det er bare noe med ordet potit, og hvordan jeg så for meg at han sa det. Det er sikkert bare jeg som er litt rar, men jeg synes det var morsomt.

Ringenes Herre er en fantastisk bok, kanskje en av mine favorittbøker. Jeg har fortsatt utrolig mye å skive om, men jeg kommer ikke på noe mer. Og dere ville sikkert ikke lest det allikevel.
Men alle som er fantasyelskere, og ikke har lest Ringenes Herre: Hva er det dere driver med! Gå og les boka! Og etter det, se filmene! Det er en fantastisk opplevelse, utforske og oppleve alt Midgard har å by på.
Opprinnelig publisert her!

Jeg fortsetter å lese A Song of Ice and Fire. Siden jeg likte første boka utrolig godt, hadde jeg høye forventninger til A Clash of Kings. Jeg kan trygt si at boka innfridde, og at jeg liker A Clash of Kings bedre enn den første.

Historien fortsetter der A Game of Thrones endte. Westeros er i krig. Den gamle kongen er død, og det er fem nye som hevder de har en rett på tronen, the Iron Throne. Dette er Stannis Baratheon, kong Robert Baratheons yngre bror, fryktet og respektert av folket, Renly Baratheon, kong Roberts yngste bror, elsket av folket, Robb Stark, ulven fra nord, en femten år gammel gutt, Joffrey Lannister Baratheon, prins av Westeros, en tretten år gammel gutt, og Balon Greyjoy, lord av the Iron Islands. I tillegg, på andre siden av havet, plotter Daenerys Targaryen hvordan hun skal ta tilbake tronen som rettmessig tilhører henne. Hennes familie satt på tronen inntil noen av lordene gjorde opprør og Robert Baratheon endte opp på tronen. Det er kaos overalt. Hvem vil ende opp med makten til slutt?

Bok nummer to i A Song of Ice and Fire handler om maktkamp. Hvem skal få sitte på the Iron Throne? Hvem skal bli konge? Jeg må innrømme at jeg ikke synes det er så mange gode kandidater, men noen er bedre enn andre... Det er enkelte jeg ikke vil ha på tronen. Joffrey for eksempel. Jeg hater Joffrey, men hvem gjør ikke det?

En av tingene jeg liker veldig godt med denne boka er at det er lagt mye vekt på karakterutvikling. Jeg liker utrolig godt når det er god karakterutvikling, og det er George R. R. Martin veldig godt på. Skrive karakterer kan han. Det er helt klart. Det er flere karakterer jeg ikke likte i forrige bok, som jeg liker nå, og motsatt.

Dessverre er det mange som dør, og da min favorittkarakter døde ble det litt for mye for meg; det var da jeg begynte å gråte. Mange karakterer skjønner jeg hvorfor dør, men ikke han. Det var bare unødvendig! Det verste er at jeg den natten drømte at han døde. Så for meg har han dødd to ganger, og han kommer til å dø en tredje gang når jeg begynner å se på serien. Det er ikke noe gøy.

Jeg er ikke så veldig glad i spoilere. Dessverre er det utrolig mange spoilere rundt omkring på nettet. Så jeg har fått spoilet utrolig mye, og da spesielt hvem som kommer til å dø, og hvordan de kommer til å dø. Jeg synes ikke det er noe gøy, og jeg vil derfor prøve å skrive så spoilerfritt som mulig.

En ting som irriterte meg er kometen alle snakker om. Det står til og med om kometen i beskrivelsen av handlingen på baksiden av boka. Alle snakket om hva de trodde kometen betydde, og jeg ble etter hvert litt lei av det. De brukte søren meg 200 sider på å snakke om en komet. Jeg skjønner at de trodde den var et tegn på noe, men de hadde kanskje ikke trengt å bruke 200 sider på den. Det er bare min mening.

Endelig får vi møte på the wildlings, folket som bor på andre siden av the Wall, en stor mur som skiller Westeros fra de ville landene i nord. Til nå har jeg bare hørt om the wildlings, men i A Clash of Kings får vi endelig møte dem. Det var spennende å se hvordan de oppførte seg, og hvem de var.

Til nå er A Clash of Kings min favoritt av A Song of Ice and Fire-bøkene, og jeg kommer til å starte på den neste snart. I tillegg har jeg tenkt til å begynne på serien. Det gleder jeg meg til. Jeg anbefaler på det sterkeste!

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Da vi hadde om actionsjangeren på skolen for en stund siden, snakket vi om Stormbreaker. Vi skulle nemlig se filmen (boka har nemlig blitt filmatisert.) Og da jeg fant ut at vi skulle se filmen, da måtte jeg jo prøve å lese boka først. Men, forbausende nok, var det en ganske lang ventekø på biblioteket, så jeg fikk ikke sjansen til å lese den før etter vi så filmen. Men det gjorde egentlig ikke så mye; jeg likte både boka og filmen.

Jeg har tidligere lest Anthony Horowits' The Power of Five-serien, som jeg synes er kjempegod, så derfor var jeg veldig spent på å starte hans andre serie, Alex Rider. Og jeg synes at Stormbreaker også er en god bok, men ikke den beste.

Siden jeg så filmen før jeg leste boka, visste jeg hva som kom til å skje i noen deler av boka. Det tok vekk spenningen av å ikke vite hva som kom til å skje. Så det var litt synd. Men jeg tror at jeg ikke ville likt filmen, hvis jeg hadde lest boka først, og så sett filmen.
Det var jo selvfølgelig noen deler som ikke var med i filmen, og de delene likte jeg ganske godt. F. eks. når han blir jaget av mennene på motorsyklene.

Nå har ikke jeg akkurat lest noen actionbøker før, så jeg har egentlig ikke så mye å si. Men jeg synes Stormbreaker er en veldig actionfylt og spennende bok (selv om jeg visste mesteparten av hva som kom til å skje.)
Jeg gleder meg til å fortsette på serien, og forhåpentligvis blir den bedre og bedre etter hver bok. Alex Rider- serien anbefales til alle som liker lettleste bøker. Og jeg anbefaler og se filmen, hvis du ikke gidder å lese boka.
Opprinnelig publisert her!

Dette er den siste boka som jeg kommer til å lese fra den serien, på en stund(siden jeg ikke har tilgang på de siste tre bøkene.) Og jeg likte Aenir veldig godt; bedre enn Castle. Men den første boka er fortsatt den beste, synes nå jeg. Men Aenir er en god nummer to.

I motsetning til Castle, skjedde det ganske mye i denne boka. Nå har de kommet til Drømmeverdenen Aenir, og nå skjer det masse spennende. Jeg kjedet meg ikke gjennom boka, for å si det sånn. Så det var en forbedring fra forrige bok.

Jeg har egentlig ikke så mye å skrive. Det er en stund siden jeg leste boka, men jeg husker at jeg synes at serien bare er okay til nå. Ikke fullt så spennende, men ikke kjedelig heller. Så derfor blir det en ganske kort anmeldelse.

Ja, så jeg likte Aenir ganske godt, men akkurat ikke godt nok for en terningkast 5. Jeg er ikke sikker på om jeg skal fortsette på serien, siden det finnes så mange andre bøker jeg har lyst til å lese. Men kanskje jeg leser ferdig serien en gang i fremtiden.
Opprinnelig publisert her!

Dette er den andre boka i The Seventh Tower-serien, som jeg begynte å lese umiddelbart etter jeg ble ferdig med bok en. Jeg må nok si jeg likte den første boka bedre. Men ikke misforstå meg; jeg likte denne også, det var bare noen ting som irriterte meg litt.

Først og fremst, så skjer det nesten ingenting i boka. Den er ganske kort, 233 sider. Fremdeles, så skjedde det utrolig lite, og da det endelig skjedde noe, så var det ikke særlig spennende. Egentlig, så synes jeg boka burde vært kortere.

Noe annet jeg ikke liker så godt, hele serien generelt, er at bøkene slutter så brått. Spesielt i The Fall, bok en. Jeg føler at det ikke er en ordentlig avslutning.

Slutten på denne boka var egentlig ikke så ille, fordi det begynte faktisk å bli spennende på slutten av boka. Så da måtte jeg starte på neste bok med en gang.

Jeg likte Castle ganske godt, og det var en kort og lettlest bok. Det som ergret meg mest var at den var mye lengre enn den skulle ha vært. Det skjedde nesten ingenting, og da det skjedde noe, var det ikke fullt så spennende. Så derfor ga jeg terningkast 4.
Opprinnelig publisert her!