Bokelskere.no

Tunneler av Roderick Gordon & Brian Williams! Anbefaler virkelig! Seks bøker, ikke alt for mye fantasy, spennende bøker!

Jeg begynte på The Ask and the Answer rett etter at jeg var ferdig med The Knife of Never Letting Go. Den var utrolig bra. Dessverre ikke fullt så bra som den første, men fortsatt kjempespennende, og den knuste hjertet mitt flere ganger. Jeg elsket boka!

I denne boka forteller både Todd og Viola sin del av historien. Jeg likte det veldig godt! Det var gøy å se Violas syn på historien, og jeg likte å lese hennes del veldig godt. Hun forteller på en annen måte enn Todd. Han snakker mye bredere med yer og ain't mens hun ville si you og isn't. Begge kommer tydelig til liv på den måten. I tillegg er de adskilt i store deler av historien. Derfor var det veldig fint å få Violas del, men det var utrolig trist å lese om dem når de ikke var sammen. Det var så søtt at de hele tiden spurte etter hverandre. De ar så søte sammen!

Verdenen Todd og Viola bor i er ganske interessant. Den er delvis middelalderskk, med hest og kjerre og slikt, men også delvis futuristisk, med romskip og sånne ting. Det er en spennende miks, som funker helt perfekt. Det er ikke noen logiske brister. Heldigvis! Det er utrolig kjipt når det er det.

Det er en del personer i boka jeg ikke er så særlig glad i. Ganske mange av offiserene i Mayor Prentiss hær for eksempel. Mr Hammar er den verste av dem alle! Han er så utrolig usympatisk og slem. Han liker å se at andre har det vondt! Mayor Prentiss er ikke så mye bedre. Jeg greier ikke helt å finne ut hvem han er, men jeg får frysninger av ham.

The Spackle, de som bodde der før menneskene kom, er ganske rare. Jeg håper jeg får vite mer om dem i Monsters of Men. De ser litt ut som mennesker, men er også ganske annerledes. De snakker for eksempel med tankene. Det er litt rart. Gleder meg til å få vite mer om dem.

The Ask and the Answer er en veldig bra bok, og jeg anbefaler den!

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Den regnes som YA-litteratur, men kan leses av de aller fleste. Jeg vil anbefale 13-14 år og oppover :)

Jeg har hørt mye om denne serien, Chaos Walking, og har lenge hatt lyst til å lese den. Så jeg bestemte meg for å kjøpe dem. Det er jeg så glad for. Nå har jeg nettopp lest The Knife of Never Letting Go og er veldig imponert.

Boka handler om Todd, som er den eneste gutten igjen i Prentisstown, en by med bare menn og en gutt. (I denne verdenen er det også noen vesen som kalles spackle, men de skal være utdødd). Todd lever i en verden hvor alle kan høre alles tanker. De kaller det Støy (Noise). Jeg synes dette er en virkelig kul idé, og jeg lurer på hvordan forfatteren har kommet på det. Jeg kan ikke skjønne hvordan noen kan leve i en slik verden. Det virker utrolig slitsomt, og jeg tror at jeg ville hatt konstant hodepine. Jeg tror også at jeg hadde følt meg svært utilpass. Jeg liker godt å kunne være alene iblant.

Todd og Viola, som er hovedpersonene i boka, likte jeg veldig godt. Jeg synes de er veldig godt beskrevet, og de utfyller hverandre. De er der for hverandre og sier de rette ordene den andre trenger å høre for å komme seg videre. Jeg liker vennskapet deres veldig godt. Når Viola leser for Todd, holdt jeg nesten på å begynne å gråte, scenen er så rørende.

Manchee er Todds hund. Han er så søt, morsom og irriterende. Jeg elsker Manchee! Manchee, som alle andre dyr, kan snakke. Hunder er noen av de mer intelligente,(sauer for eksempel, er så dumme at det eneste de kan si er sau), men Manchee er ikke så veldig smart. For det meste sier han bare "Todd?" Jeg ble virkelig glad i ham.

Boka er skrevet veldig muntlig, og noen ord er skrevet akkurat slik de blir uttalt. Though er skrevet tho, og station er skrevet stayshun. I begynnelsen syntes jeg det var litt forvirrende, men jeg vente meg for til det. Jeg ble faktisk veldig glad i måten å skrive på, og følte at jeg ble bedre kjent med Todd på den måten, (han forteller i jeg-person). Det var lettere å tro på Todd som person siden boka var skrevet på den måten.

Som vanlig var det en person i boka jeg absolutt ikke likte, Aaron. Han er presten i Prentisstown, men om han følger Gud eller Djevelen vet jeg ikke. Jeg tror ikke at det har vært mange litterære karakterer jeg har mislikt så sterkt, kanskje bare Penny i Gone-serien. Måten han dukker opp hele tiden, og hva han krever av Todd, er helt forferdelig og galt! Hvordan kan noen være så korka i hodet sitt og gale som det Aaron er?

Historien om Prentisstown er helt forferdelig. Jeg kan ikke skjønne at noe slikt kan ha blitt holdt hemmelig. Hvordan er det mulig? Todd, stakkars, er født midt oppi det hele. Det må ha vært grusomt for ham å få høre det!

Typisk så ender det med en cliff-hanger, og det er ikke en liten en. Jeg er så glad jeg har både The Ask and the Answer, bok to, og Monsters of Men, bok tre, i bokhylla mi.

The Knife of Never Letting Go er kjempespennende og morsom, men til tider er den også utrolig trist. Det er en av de aller første gangene tårer rant nedover kinnene mine mens jeg leste. Det var så forferdelig og trist at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Glad jeg ikke satt på et fly eller buss!

Anbefales på det aller sterkeste. Hvorfor har ikke flere lest disse?

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har ventet så lenge på The House of Hades, og nå er den endelig her! Jeg elsket de tre første bøkene i serien og var kjempespent! Boka er enda en kjempegod, morsom og spennende én fra Rick Riordan. Jeg skjønner ikke hvordan han får det til. For hver bok, blir de bare bedre og bedre.

Det første som møtte meg da jeg åpnet boka var den lille hilsenen til hvem enn forfatteren har dedikert boka til. Vanligvis står det noe sånn som:

"To Jill
Love you"

Rick Riordan hadde skrevet:

"To my wonderful readers:
Sorry about that last cliff-hanger.
Well, no, not really, HAHAHAHA.
But, seriously, I love you guys."

Det er bare så typisk Rick Riordan. Han fikk meg til å le før boka hadde begynt. Hvordan går det an?

Det er så mange geniale karakterer i disse bøkene. Jeg elsker Leo. Han er så morsom og smart. Det var scener hvor jeg lo høyt på grunn av ham. Bob, haha, han er så søt. (Litt rart å kalle en titan søt, men Bob er det). Dragen Festus er også fantastisk. La oss putte inn en gal gud for jordbruk og en ilder som fjerter hele tiden(-.-), så skjønner du kanskje hvorfor disse bøkene er utrolig morsomme. Det er så mange morsomme karakterer, og jeg elsker mange av vitsene. Noen av dem er så teite at de blir morsomme.

!!!SPOILER ALERT!!!
Stakkars Percy og Annabeth som er i Tartarus. Hvordan kan du gjøre noe sånt Rick? Du kunne like så godt ha sendt dem til Helvete, vent litt... De er i Helvete-.- Og Leos møte med Calypso... Det er så fantastisk søtt og det knuste hjertet mitt. Jeg elsket det!!!
!!!SPOILER OVER!!!

Det er noe med måten Rick Riordan skriver på. Jeg klarer ikke å beskrive det; finner ikke de rette ordene. Boka fanget meg, jeg satt en hel søndag for å få lest den ferdig. Det er spennende, morsomt å litt trist på en gang. Jeg skjønner ikke hvordan han greier det. (Hvis dette ikke ga noen mening, burde du lese boka. Da vil du forstå hva det er jeg prøver å si).

Åh, Nico. Stakkars, stakkars Nico. Hvorfor gjør Rick dette mot deg? Jeg tror at jeg endelig forstår Nico litt bedre. Jeg forstår i hvert fall hvorfor han har hatt slik motvilje mot Percy og Annabeth. Nå håper jeg at han vil godta det og vil la noen andre en bare Jason få vite det. Kanskje han endelig kan få fred med seg selv og føle tilhørighet..?

Da jeg var ferdig med boka var det eneste jeg tenkte, ferdig alt? Hvorfor må det være ett helt år til neste, The Blood of Olympus, kommer? Neeei!!!

Anbefaler på det aller sterkeste. Heroes of Olympus er en av mine favorittserier.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Fantastisk!

Fantastisk! Klarte ikke å legge den fra meg! Det jeg liker veldig godt er at man ser alt fra Katniss sine øyne og at The Hunger Games handler mer i bøkene om et opprør enn vold!

Jeg elsker action, da:P

Da jeg så boken tenkte jeg at det var en voldelig og actionfylt bok, men den er fylt med dramatikk, action, romantikk og humor. Spenningen må ikke glemmes.
Boka minner meg veldig om vår verden. Det hadde ikke forundret meg om noen av landene i verden hadde startet med en form for "Dødsleker". Denne boken får meg til å tenke, og jeg bare elsker det!

Ender in Exile er oppfølgeren til Ender's Game som kom år etter at serien egentlig var ferdig. Den handler om det som skjer mellom bok én, Ender's Game, og bok to, Speaker for the Dead. Den beskriver i detaljer det som så vidt ble nevnt i siste kapittel i Ender's Game, pluss mye mer. Jeg har ikke lest bok to, men gikk rett på denne da jeg var ferdig med bok én.

Jeg likte den veldig godt. Den er ikke fullt så god som den første, men det er ikke veldig langt unna. Problemet mitt var at den var litt treg i begynnelsen, og at det ikke var noe konkret mål i boka, men alt som skjedde, dukket opp underveis. Det var ingen fiende som skulle bekjempes eller noe annet de jobbet for å få til. Man kan argumentere med at Ender kjemper mot sin egen skyldfølelse gjennom hele boka, men det er ikke helt det samme som å ha en fysisk fiende synes jeg.

Jeg likte veldig godt at boka var skrevet fra forskjellige av karakterenes synsvinkel. Jeg syntes det var interessant og gøy å få historien fra for eksempel Valentines side av saken og ikke bare Enders. Spesielt godt likte jeg scenene med Valentine, Peter og foreldrene deres. Det var litt trist å lese om hvordan Val og Peter tror de forstår foreldrene deres, men så gjør de egentlig ikke det i det hele tatt. Det er akkurat det samme den andre veien, men foreldrene forstår Val og Peter litt bedre. Det var trist å se hvordan et familieforhold kunne ende opp som det. Derfor likte jeg spesielt godt samtalen Val hadde med foreldrene før hun dro. Da virket det som om de endelig forstod hverandre, i hvert fall litt.

Det at hvert kapittel begynner med en e-mail fra en av karakterene til en annen, likte jeg veldig godt. E-mailene får fram deler av historien, som ikke ville ha kommet fram ellers. Det var gøy å lese, og ga boka forskjellige måter å fortelle historien på. Av en eller annen grunn har jeg alltid syntes det er gøy med slikt som e-mailer, brev, notater og slikt i bøker. Det gir et lite avbrekk fra en ellers ganske kompakt tekst.

En ting som forvirret meg litt, var at the Buggers, som Ender kjempet mot i første boka, plutselig ble kalt the Formics. Jeg grublet over dette, og til slutt kom jeg fram til at det måtte være deres ekte navn, at Buggers bare var slang. Noen kalte dem fortsatt Buggers, og det var noe av det som forvirret meg mest, men jeg overlevde. Det var ikke noe stort problem for meg.

Det var mange nye karakterer som dukket opp i Ender in Exile. En av dem var Alessandra. Jeg likte henne veldig godt. Hun var modig, sta og hadde sin egen mening, men moren styrte for mye av livet hennes. Moren virket helt sprø. Hun gikk rundt og snakket om feer hele tiden. Jeg likte henne ikke noe særlig. Ikke likte jeg Quincy Morgan noe særlig heller. Han var alt for maktsyk og paranoid, og måten han behandlet Ender på var uakseptabel. Achilles syntes jeg nesten synd på. Han var så misledet av den gale moren sin at det ikke var rart at han handlet slik han gjorde.

Til min store glede og fortvilelse dukket Bean opp igjen. Han var min favoritt i Ender's Game. I denne boka blir han bare nevnt, men det man får høre er utrolig trist. Stakkars søte, lille Bean! Hvorfor måtte det ende slik?

Ender er genialt skrevet. Det er virkelig gøy å se hvordan han forandrer seg gjennom boka; hvordan han vokser. Jeg kunne tydelig se at Ender ble eldre, og at han fikk flere venner. Han var ikke særlig nær noen i den forrige boka, og det har satt sine spor i ham.

Til slutt vil jeg bare si at jeg likte slutten veldig godt. Det var gøy å se Petra igjen. Jeg er veldig fornøyd med boka, og anbefaler den.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Terminal er den siste boka i serien om Will og Chester. Det er en god stund siden de oppdaget Kolonien i første bok, og det er mye som har hendt siden den gang. Terminal begynner der Spiral sluttet. Det likte jeg veldig godt, for det skapte spenning fra begynnelsen. Dessverre er det ganske lenge siden jeg leste Spiral, og det tok derfor litt tid før jeg husket alt som hadde skjedd og hvem alle var.

Boka er utrolig spennende! Den var utrolig vanskelig å legge fra seg. Underveis i boka var det så mange spørsmål jeg ville ha svar på. (Heldigvis fikk jeg svar!) Som for eksempel, hvem er buskmennene? Danforth, er han snill eller slem? Hvordan skal de bekjempe grensevokterne (På baksiden av boka blir de kalt styxene, men inni boka kalles de grensevokterne)?

Persongalleriet i denne serien er stort. De fleste av karakterene liker jeg veldig godt. Som Will. Han er hovedpersonen i serien. Jeg liker godt vennskapet hans med Chester og vennskapet han har med Elliot. Stakkars Chester. Jeg både skjønner ham og skjønner ham ikke. Så har ikke jeg opplevd noe så traumatisk som det han har. Det er ganske grusomt å lese om at han bare blir galere og galere. Hadde jeg vært Stephanie, hadde jeg óg vært livredd. Mrs. Burrows har forandret seg mye i løpet av serien. I starten så hun bare på tv. Nå er hun aktiv og gjør det hun kan. Jeg liker henne mye bedre nå. Likte henne ikke noe særlig i starten. Colly, jaktkatten, er alltid sammen med henne. Colly er skikkelig søt. Så har vi jo Drake. En av mine favorittpersoner i serien. Hvorfor måtte det ende slik? (Hvis dette ikke gir noen mening, så skjønner jeg det godt, men hvis du har lest boka, skjønner du hva jeg sikter til...)

Også er det så mange jeg absolutt ikke liker. Som Rebecca-tvillingene og Hermione. Kan ikke de bare gå og dø i et hull? Jeg ble nesten litt sint når jeg leste om dem. Og grensevokterne og armagiene deres. Måten Fasen utføres på er bare helt motbydelig!!! Selvfølgelig må jo Martha også dukke opp. Den gale kjerringa. Har ikke du skapt nok trøbbel for stakkars Chester?

Jeg elsket slutten. Den samlet sammen mange løse tråder. I tillegg kom den helt overraskende på meg. Hadde virkelig ikke sett for meg at det skulle ende slik. Ikke i mine villeste drømmer, med det passet godt!

Jeg anbefaler virkelig!

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Hvis jeg elsker en bok og andre skriver at de synes den var kjedelig og dårlig, tenker jeg egentlig ikke så mye over det. Jeg tenker jo på hvorfor de ikke liker den, men alle har jo forskjellig smak. Noen bøker synes jeg er kjedelige og andre elsker de, men jeg forandrer jo ikke meningen min for det:)

Det kommer an på hvilket humør jeg er i eller om det er ferie, men jeg pleier å lese ca 3-4 bøker hvis jeg har lyst:)

Så heldig! Har så sinnsykt lyst til å se den filmen!

Det er den første kvelden etter at Nicko kom seg ut av Foryxhuset, og Jenna lurer på om han begynner å bli litt smårar. Sirene av Angie Sage

Foretrekker å eie fordi det er hyggelig og bare ha dem hjemme, men jeg synes det alltid er gøy å dra på biblioteket;)

Mine tre er:
Nærmere av Roderick Gordon & Brian Williams
Fritt Fall av Roderick Gordon & Brian Williams
Avgrunnen av Roderick Gordon & Brian Williams

Jeg er ikke helt ferdig da, men jeg håper ikke det gjør noe. The hunger Games. Fantastisk! Anbefaler virkelig!

Ender's Game handler om det unge geniet Andrew "Ender" Wiggin. Han blir valgt til å lede menneskeheten i kampen mot deres største fiender, the Buggers. Boka handler om treningstiden hans på the Battle School og på the Commander School.

Før boka starter, er det en introduksjon forfatteren har skrevet. Den handler om Ender's Game, hvordan den ble mottatt, og om det å skrive historier. Han skriver at det ikke er han som bestemmer hvordan historien blir. Det er du som leser som bestemmer. Du legger til det du tenker å føler. Slik blir en bok forskjellig fra person til person som leser den. Introduksjonen er utrolig bra skrevet.

Allerede etter først kapittel, hadde jeg en følelse av at dette kom til å bli en av mine favorittbøker. Jeg visste ikke noe særlig om boka, men jeg hadde en følelse... Og slik ble det. Jeg elsket Ender's Game.

Hovedpersonen i boka er Ender. Han er seks år i starten av boka, og han er tretten på slutten. Det betyr at boka strekker seg over et langt tidsrom. Ender opplever mye fælt. Jeg synes det er helt forferdelig hvor mye han må gjennomgå, og jeg kunne tydelig se hvordan det preget ham. Stakkars Ender...

Jeg elsker ideen til Orson Scott Card. Jorda i framtiden. En framtid hvor verden er delt i to. Den ene delen styres av the Hegemon, USA med flere land, og den andre delen er under den andre Warszawa-pakten, Russland med de fleste landene i Europa og mer. Jorda er overbefolket. Derfor har de satt i gang en to-barnspolitikk. Det minner litt om ett-barnspolitikken til Kina. Forskjellen er at i Ender's Game kan man få et tredje barn hvis de som styrer bestemmer det. De kan komme å si at dere to skal få et barn til. Det tredje barnet blir kalt en Third. Ender er en Third. De blir ofte mobbet.

Jeg liker veldig godt ideen med the Battle School og the Commander School. Det er en type Boarding School, bare at de ikke har vanlige fag, men lærer å sloss og styre en flåte med romskip. Guttene og jentene som kommer dit skal bli soldater.

Det er mange gode bikarakterer i Ender's Game. Jeg kan ramse opp en masse navn. Alai; han er sterk, har guts og er snill mot Ender, Shen; en av Enders første venner, og han er veldig skjønn, Bean; jeg likte ham veldig godt, han har også sin egen serie som heter Shadow Saga, Dink, Valentine og Peter. Jeg tror ikke jeg skal gå noe grundigere inn på dette temaet. Det er et stort persongalleri i boka.

Boka er veldig spennende og har en vakker slutt.

Jeg anbefaler virkelig!!!

Innlegget ble oppprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har lenge tenkt at jeg burde begynne å lese klassikere, og jeg har sett at mange har anbefalt at man starter med The Great Gatsby, så da vi var i Danmark, kjøpte jeg den. Det tok litt tid før jeg fikk begynt på den, men nå som jeg har lest den, er jeg veldig glad for at jeg gjorde det. The Great Gatsby var ganske annerledes enn hva jeg vanligvis leser, men jeg likte den veldig godt.

Jeg likte veldig å lese fra Nicks synsvinkel. Boka var nydelig skrevet, full av flotte beskrivelser. Jeg likte Nick godt. Han virket som en sympatisk ung mann. Jeg synes det var bra at boka var fra hans synsvinkel og ikke Gatsbys. Det hadde blitt litt rart...

Jay Gatsby var en interessant person. I starten var han et mysterium. Hvem var han? Hvor kom han fra? Sakte, men sikkert fikk jeg vite det. Det var gøy å lese, men det var en tragisk historie som endte trist. Dessverre...

Det var gøy å lese om "the roaring twenties". Jeg kunne ikke så mye om tyvetallet fra før av, så det var gøy å lære mer. The Great Gatsby får frem de store kjennetegnene. De store festene, kjolene, optimismen, rikdommen og ungdommen. Ungdommens jakt etter mer rikdom og større og bedre fester. Egoismen.

Jeg likte The Great Gatsby veldig godt, og anbefaler den til andre.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.