Ender in Exile er oppfølgeren til Ender's Game som kom år etter at serien egentlig var ferdig. Den handler om det som skjer mellom bok én, Ender's Game, og bok to, Speaker for the Dead. Den beskriver i detaljer det som så vidt ble nevnt i siste kapittel i Ender's Game, pluss mye mer. Jeg har ikke lest bok to, men gikk rett på denne da jeg var ferdig med bok én.

Jeg likte den veldig godt. Den er ikke fullt så god som den første, men det er ikke veldig langt unna. Problemet mitt var at den var litt treg i begynnelsen, og at det ikke var noe konkret mål i boka, men alt som skjedde, dukket opp underveis. Det var ingen fiende som skulle bekjempes eller noe annet de jobbet for å få til. Man kan argumentere med at Ender kjemper mot sin egen skyldfølelse gjennom hele boka, men det er ikke helt det samme som å ha en fysisk fiende synes jeg.

Jeg likte veldig godt at boka var skrevet fra forskjellige av karakterenes synsvinkel. Jeg syntes det var interessant og gøy å få historien fra for eksempel Valentines side av saken og ikke bare Enders. Spesielt godt likte jeg scenene med Valentine, Peter og foreldrene deres. Det var litt trist å lese om hvordan Val og Peter tror de forstår foreldrene deres, men så gjør de egentlig ikke det i det hele tatt. Det er akkurat det samme den andre veien, men foreldrene forstår Val og Peter litt bedre. Det var trist å se hvordan et familieforhold kunne ende opp som det. Derfor likte jeg spesielt godt samtalen Val hadde med foreldrene før hun dro. Da virket det som om de endelig forstod hverandre, i hvert fall litt.

Det at hvert kapittel begynner med en e-mail fra en av karakterene til en annen, likte jeg veldig godt. E-mailene får fram deler av historien, som ikke ville ha kommet fram ellers. Det var gøy å lese, og ga boka forskjellige måter å fortelle historien på. Av en eller annen grunn har jeg alltid syntes det er gøy med slikt som e-mailer, brev, notater og slikt i bøker. Det gir et lite avbrekk fra en ellers ganske kompakt tekst.

En ting som forvirret meg litt, var at the Buggers, som Ender kjempet mot i første boka, plutselig ble kalt the Formics. Jeg grublet over dette, og til slutt kom jeg fram til at det måtte være deres ekte navn, at Buggers bare var slang. Noen kalte dem fortsatt Buggers, og det var noe av det som forvirret meg mest, men jeg overlevde. Det var ikke noe stort problem for meg.

Det var mange nye karakterer som dukket opp i Ender in Exile. En av dem var Alessandra. Jeg likte henne veldig godt. Hun var modig, sta og hadde sin egen mening, men moren styrte for mye av livet hennes. Moren virket helt sprø. Hun gikk rundt og snakket om feer hele tiden. Jeg likte henne ikke noe særlig. Ikke likte jeg Quincy Morgan noe særlig heller. Han var alt for maktsyk og paranoid, og måten han behandlet Ender på var uakseptabel. Achilles syntes jeg nesten synd på. Han var så misledet av den gale moren sin at det ikke var rart at han handlet slik han gjorde.

Til min store glede og fortvilelse dukket Bean opp igjen. Han var min favoritt i Ender's Game. I denne boka blir han bare nevnt, men det man får høre er utrolig trist. Stakkars søte, lille Bean! Hvorfor måtte det ende slik?

Ender er genialt skrevet. Det er virkelig gøy å se hvordan han forandrer seg gjennom boka; hvordan han vokser. Jeg kunne tydelig se at Ender ble eldre, og at han fikk flere venner. Han var ikke særlig nær noen i den forrige boka, og det har satt sine spor i ham.

Til slutt vil jeg bare si at jeg likte slutten veldig godt. Det var gøy å se Petra igjen. Jeg er veldig fornøyd med boka, og anbefaler den.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.