Bokelskere.no

Nå må jeg slutte med så sene anmeldelser. Jeg ble ferdig med denne boka for en uke siden! Sånn kan det ikke fortsette! Jeg har til og med rukket å lese ferdig en bok til før jeg skrev denne anmeldelsen!

Pesten har ankommet sivilisasjonen i the FAYZ. Barn begynner å hoste opp lungene sine! Grusomt! Det var ganske ekkelt å lese om, men det gjorde boka mer spennende. Det skjer også mange andre ting(ikke gode ting altså.) Det grusomme som skjer i the FAYZ har kommet på et nytt nivå. Dette er rett og slett den mest brutale boka til nå.

Men jeg synes det var kjempespennende å lese om! Det var gøy å komme tilbake i Grant sin verden. Jeg kom inn i boka med en gang, og det var spennende helt fra starten. Det er så gøy å lese om absolutt alt som skjer i the FAYZ. Hva som skjer med alle som bor der, hvordan de takler alle problemene som blir kastet på dem, det er interessant å lese om:)
Det kom mange kule, men ikke så sjokkerende vendinger i boka. Jeg kunne ikke akkurat forutse hva som kom til å skje, men jeg ble ikke så sjokkert over hva som skjedde heller. Men i noen deler av boka var jeg så sur, og litt målløs. Det skjedde noen grusomme ting i denne boka, spesielt med noen av mine favorittkarakterer! Da ble jeg litt sur. . .

Alt i alt, den beste boka i Gone-serien til nå! Jeg anbefaler denne serien til alle som har gode nok leseferdigheter! Den finnes på norsk også, men da heter den Pesten. Selvfølgelig må man jo lese de tre første bøkene i serien først. Bare gled dere!

Cloud Atlas er en bok jeg har hatt liggende veldig lenge, men aldri kommet til å lese før nå. Jeg synes ideen rundt boka var veldig spennende, og den hørtes bra ut selv om det virket litt rart. Veldig spesiell. Og det var boka... Veldig spesiell... Jeg vet helt seriøst ikke hva jeg synes om den. Boka er delt inn i seks forskjellige små historier som veves sammen. Det er veldig rart...

På 1800-tallet reiser en amerikansk saksfører ombord en seilbåt på Stillehavet. På 1930-tallet har en ung mann kuttet kontakten med familien sin og går i lære hos en berømt komponist i Belgia. På 70-tallet, Buenas Yerbas, prøver en journalist å finne sannheten rundt atomsatsingen i området. Rundt år 2000 blir en gammel forlegger lurt til å skrive seg inn på et gamlehjem i England. I framtidens Korea gjør en ung jente oppgjør mot sine fabrikkerte gener. I en post-apokalyptisk framtid på Hawaii gjør en ung mann alt han kan for å overleve.

Disse seks delene er satt sammen på en utrolig, men spesiell måte. Først får man halve The Pacific Journal of Adam Ewing, Letters from Zedelghem, Half-Lives - The First Luisa Rey Mystery, The Gastly Ordeal of Timothy Cavendish, An Orison of Sonmi-451. Så kommer hele Sloosha's Crossin' an' Ev'rytin' After. Så kommer de andre delene i motsatt rekkefølge slik at man slutter der man startet; med The Pacific Journal of Adam Ewing. Det er rart å lese en bok på denne måten, og jeg må innrømme at jeg ble forvirret og ikke alltid husket hva som hadde skjedd tidligere. Det hente at jeg satt og tenkte: "Hvem var det, igjen?"

De forskjellige fortellerne forteller historiene sine forskjellig. Adam Ewing skriver dagbok ombord på seilskipet. Robert Frobisher sender brev fra Belgia til sin gode venn, Rufus Sixsmith. Luisa Reys historie er skrevet som en vanlig bok. Timothy Cavendish skriver sin egen selvbiografi. Sonmi-451, i Korea, blir intervjuet. Og Zachry, på Hawaii, forteller historien sin til barna sine. Jeg tror i hvert fall at det er barna... Han snakker om: dere små. Jeg synes det er ganske stilig at David Mitchell har gjort det på denne måten. Det gjorde det lett å skille mellom de forskjellige historiene.

I tillegg varierer språket mellom de forskjellige historiene. Det gjorde det vanskelig å sette seg inn i noen av historiene. Adam Ewings var litt treg i begynnelsen siden språket var gammeldags. Og Zachrys framtid var også ikke helt lett å lese om, pga. veldig muntlig, rart språk. Ellers var språket veldig bra, og boka har mange gode sitater. Spesielt de siste sidene var veldig minneverdige.

Jeg synes David Mitchell skriver godt om tid, med tanke på at tid er en veldig viktig del av historien...

"Time is what stops history happening at once; time is the speed at which the past disappears."

Jeg greide ikke helt å sette meg inn i Adam Ewings Stillehavsreise, men Robert Frobishers og Luisa Reys historier fanget meg. De var spennende og intense. I tillegg var karakterene lette å like, selv om Robert Frobisher var utrolig dum til tider... Det var da jeg kom til de historiene at jeg virkelig ble interessert i boka. De andre historiene var også bra. Timothy Cavendish føltes litt som bokas comic relief. Sonmi-451s skjebne var bare tragisk. Og selv om Zachrys historie var litt vanskelig å lese, var den spennende.

Cloud Atlas er en veldig spesiell bok, og jeg sliter med å finne ut hva jeg egentlig synes om den... Den har noen deler som er helt fantastiske og andre som er nesten kjedelige. Det var en bok jeg likte, men jeg tror ikke alle vil like den.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

PS! Jeg vet ikke om den finnes på norsk. Sorry! Men den er filmatisert. Jeg har tenkt til å se filmen :)

The Ocean at the End of the Lane er en veldig spesiell bok. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive denne anmeldelsen, for å være helt ærlig. Det er utrolig vanskelig å fange denne boka med ord, og jeg vet ikke om jeg helt sikkert vet hvilke tanker jeg har rundt boka. Jeg likte boka godt! Det gjorde jeg. Jeg får prøve å skrive noe...

Det er ikke min første Neil Gaiman-bok. Jeg har lest Coraline og Kirkegårdsboken, som er to av barnebøkene han har skrevet. De er begge fantastisk skrevet og virkelig verdt å lese. Det er noe helt spesielt med Neil Gaimans måte å fortelle historier på. De fortelles så levende og livlig - kan jeg si det? Han har en veldig spesiell skrivestil. Jeg liker den veldig godt.

Neil Gaiman er den største, nålevende fantasyforfatteren, har jeg hørt. Han er helt utrolig flink, og de aller fleste bøkene hans er oversatt til norsk. The Ocean at the End of the Lane også. På norsk heter den Havet i enden av veien. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om oversettelsen... Jeg liker ikke helt at de har oversatt 'lane' til 'vei'... 'Vei' er mer 'road', om du skjønner hva jeg mener? Men jeg har ikke noe bedre forslag selv, så...

Boka er litt treg i begynnelsen, men for meg gjorde det ikke noe. Det bare tilførte nye aspekter til det merkelige med denne boka. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men denne boka er veldig merkelig. Ikke på en dum måte. På en veldig god måte! Mye av det spesielle har med fantasyelementet i boka å gjøre. I starten virker det ikke som om dette er en fantasybok, men sakte, men sikkert snek det seg inn små bemerkninger her og der som jeg stusset over. De var veldig rare, og ingen ville bemerket noe slikt i en bok som ikke var fantasy. Det kommer flere fantasyelementer etter hvert, men det er ikke klassiske fantasyelementer. Det er annerledes og nytt, og et friskt pust i fantasysjangeren.

Språket er veldig godt. Neil Gaiman har valgt å skrive i jeg-forteller, og man får aldri vite navnet på hovedpersonen. Noe jeg synes er litt rart, men det passet veldig godt. Jeg er ikke så veldig glad i at forfattere skriver: Han sa, "..." Hun sa, "..." Det irriterer meg litt. Det ble brukt en del i The Ocean at the End of the Lane. Dessverre, vil jeg si, men jeg må innrømme at jeg ble vant til det etter hvert. Ellers så er språket perfekt. Med en anelse merkelig.

Jeg likte karakterene godt. Spesielt hovedpersonen og Lettie, vennina hans. Jeg likte godt hvordan hovedpersonen vendte seg mot bøker for trygghet. På mange måter kunne hovedpersonen vært meg selv; jeg kjente meg igjen i tankene og følelsene hans, ikke det som skjedde ham. Jeg tror veldig mange kan kjenne seg igjen i hovedpersonen. Lettie var den typen person man snur seg til når man trenger hjelp. Hun var veldig snill, og hjalp hovedpersonen veldig mye. Jeg likte henne veldig godt og vil gjerne vite hva som skjedde med henne på slutten av boka.

"Some books you read. Some books you enjoy. But some books just swallow you up, heart and soul."
- Joanne Harris om The Ocean at the End of the Lane

The Ocean at the End of the Lane er helt klart den mest spesielle boka jeg har lest i år. Dette er en bok jeg kommer til å tenke på lenge. Det er en rar, spennende, litt trist og til tider litt skummel bok. Jeg anbefaler den virkelig, men man burde være min alder, 16 år, eller eldre for å forstå boka.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Endelig! Endelig har jeg tatt meg tiden til å skrive en bokanmeldelse av denne boka.
Hvor lenge siden var det jeg var ferdig med denne boka? Jeg husker ikke. Men jeg husker at jeg elsket den.
Det var så hyggelig og komme tilbake på Galtvort. Det er så morsomt å lese om alt som skjer der:)

Denne boka handler om at noen har åpnet Mysteriekammeret, og sluppet ut uhyret som bor der. Ingen vet hvem, men folk har sine mistanker. Det har også startet å skje merkelige ting på Galtvort. Folk blir forsteinet, og hvis ikke Rektor Humlesnurr gjør noe med det, må de stenge skolen. Kanskje Mysteriekammeret og forsteiningene er knyttet sammen på en eller annen måte?

Som jeg sa, så elsker jeg denne boken. Jeg elsker hele universet Rowling har skapt. Absolutt alt! Det er så mange magiske, og spennende ting som skjer på Galtvort. Man får aldri nok av det!
Alle skapningene som er med, alle formlene, timene, alt som skjer med vennene til Harry, alt er gøy å lese om.
Harry Potter- serien anbefales:)
Se også her!

Jeg har hørt mye om Fangirl, og hadde veldig lyst til å sjekke den ut. I tillegg har jeg lest Eleanor & Park, som forresten har kommet ut på norsk nå under samme navn, av Rainbow Rowell, og jeg elsket den. Så jeg satte den på ønskelista mi og var så heldig at jeg fikk den til bursdagen. Yay! Nå har jeg fått lest Fangirl, og jeg må innrømme at jeg elsker den! Den er helt fantastisk, så mye bedre enn Eleanor & Park!!!

Jeg begynte å lese Fangirl på fredag, og allerede nå, på søndag, er jeg ferdig med den. Den var umulig å legge fra seg. Så avhengighetsskapende at det nesten, men bare nesten, var litt skummelt. Det er svært få bøker som fanger meg på den måten. Hadde det ikke vært for at jeg måtte gjøre litt andre ting, kunne jeg ha sittet hele dagen med Fangirl.

Jeg tror at én av grunnene til at jeg elsket Fangirl så høyt var karakterene. Alle var så lette å like, og de minnet meg om meg selv og mine venner. Da blir det mer personlig. Jeg kunne se personlighetstrekk hos Levi, Nick, Cath, Wren og mange andre karakterer hos mine egne venner, men også hos meg selv. Det gjør leseropplevelsen bedre for meg, og jeg blir bare mer oppslukt i boka. For eksempel kjenner jeg meg selv igjen i Cath. (Det at hun ikke er så veldig god med nye mennesker og nye steder. Litt i klesstilen også...)

Levi var bare så skjønn. Han minner meg litt om en jeg kjenner, men Levi smiler mye mer. Tenk å smile så mye... Vel, han virker i hvert fall som verdens mest fantastiske venn, men samtidig virker han levende. Han er ikke endimensjonal; ingen av karakterene i boka er det. Jeg likte godt scenene med Levi og Cath. Både med og uten Reagan.

Har du noen gang hatt den følelsen av at du bare skulle ønske at en bok kunne fortsette og fortsette i det uendelige? Vel, jeg har en slik følelse akkurat nå. Jeg skulle ønske at Fangirl aldri sluttet, og at jeg kunne lese mer om Cath, Wren, Levi og de andre. Dessverre er Fangirl en frittstående bok... Skulle ønske det var en bok til, selv om boka føles avsluttet.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få frem hvor godt jeg likte Fangirl. Hvordan er det mulig å uttrykke slike følelser? Boka er morsom, smart, søt og litte granne trist. Den er perfekt! Den er min favorittbok så langt i år, og jeg tviler på at noen kan overgå den. Eneste er hvis jeg leser Ringenes herre igjen, men jeg tviler på at jeg kommer til å gjøre det; jeg har altfor mange bøker jeg ikke har lest.

Selvfølgelig anbefaler jeg Fangirl!!! Jeg elsker denne boka så høyt, og kommer til å lese alt Rainbow Rowell skriver. Gleder meg for eksempel til å lese Attachments som hun har skrevet.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Da har jeg lest en norsk bok. Det var lenge siden sist. Jeg tror den forrige boka jeg leste på norsk var Store forventninger, og det var rundt jul... Vel, sånn kan det gå. Dødeboka er på nynorsk. Egentlig er jeg veldig glad i nynorsk. I motsetning til mange av vennene mine, som hater nynorsk, synes jeg det er et veldig fint språk, men jeg er enig i at det er unødvendig at vi må lære å skrive det. Jeg har ikke noe imot å lese nynorsk, men jeg har ikke tenkt til å ta nynorskdebatten nå. Nå er det Dødeboka det skal handle om...

Dødeboka er andre boka i en serie, Landet under isen. Første boka heter Landet under isen, og kom ut i 2010. Den var med i en kampanje som skulle få skolebarn til å lese mer. Man fikk en kupong som man skulle levere i bokhandelen. Med den kunne man få en gratis bok, og det var noen bøker å velge mellom. (Jeg husker ikke hvor mange. Jeg gikk i 6. klasse, eller noe sånt...) Jeg valgte Landet under isen og var overlykkelig over å få en gratis bok! Alltid gøy!!! Jeg leste boka og elsket den. Da jeg så at det var kommet ut en toer, måtte jeg ha den. Jeg kjøpte den for bursdagspengene mine like etter at jeg hadde fylt 16 år. (Jepp, for dere som ikke vet det, er jeg 16 år.)

Det var ganske lenge siden jeg leste bok nummer 1, og jeg husket ikke så veldig mye av den. Kun noe om noen munkekatter, at hovedpersonen hadde et uvanlig navn og at jeg elsket den. Heldigvis var det lett å sette seg inn i historien igjen, og Lars Mæhles verden fascinerer meg like mye nå, 4 år senere. Historien i Landet under isen kom sakte, men sikkert tilbake, men heldigvis var det ikke så viktig å vite alt i detalj. Det er en helt annen oppgave Leo Rubin har fått i Dødeboka enn det var i Landet under isen. En ting som var annerledes var for eksempel at Landet under isen ble skrevet i jeg-forteller mens Dødeboka ble skrevet i tredje-person.

"Utan håp skin ikkje menneska."

Boka er utrolig spennende. Handlingen beveger seg fort fremover, og Leo, Alisha og Bastian har aldri en ledig stund. Det har heller ikke Magne Jerstad, som ble igjen i Smalvik. De tre andre dro inn i Landet under isen. Da jeg leste boka, husket jeg godt hvorfor jeg elsket den første boka. Spenningen, og Lars Mæhles skrivestil. Jeg er mektig imponert. Boka er en page turner av dimensjoner, og jeg leste den ut i løpet av et par dager. Umulig å legge fra seg. Absolutt umulig!

Handlingen er basert på gammelegyptisk mytologi. Jeg har alltid synes at egyptisk mytologi er veldig spennende, og synes det er fantastisk at barne- og ungdomsbøker inneholder trekk fra egyptisk, gresk, romersk og andre mytologier. Det har alltid fascinert meg, og til nå har jeg likt bøker med opphav i slik mytologi veldig godt. Andre bøker basert på egyptisk mytologi er for eksempel Den røde pyramide (The Red Pyramid) av Rick Riordan. Den er første boka i en trilogi.

Kulter og sekter er en annen ting som alltid har fascinert meg. De er knyttet opp mot det mystiske i religioner, og det er veldig spennende og interessant. I tillegg er det grunnlag for veldig spennende historier. Det er ikke så lenge siden jeg leste The Diviners av Libba Bray, som også har innslag av sekter og det okkulte.

Dødeboka er veldig spennende, og en av de beste norske bøkene jeg har lest så langt. Slutten er jeg litt usikker på, ikke på en dum måte da. Den var veldig god, men jeg lurer på en del ting. Hva var det egentlig som skjedde? Blir det en ny bok? Jeg håper det kommer en bok til. Det ville ha vært fantastisk! Jeg anbefaler boka på det sterkeste, men du burde lese Landet under isen først.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Det vil jeg anbefale :)

Tone Almhjells The Twistrose Key har fått veldig gode kritikker og har blitt sammenlignet meg Narnia og Harry Potter. Jeg bestemte meg for at jeg måtte sjekke den ut. Selv om boka ikke er like god som Narnia og Harry Potter, er The Twistrose Key en veldig god bok, som jeg koste meg med.

Tone Almhjell skrev boka på engelsk, selv om hun er norsk, men hun har oversatt den til norsk ved hjelp av søsteren, Line Almhjell, som boka er dedikert til. Jeg valgte å lese den engelske versjonen fordi boka var originalt skrevet på engelsk, men jeg har hørt at den norske versjonen også er veldig god. Den heter Vindeltorn.

Historien er satt i en annen verden. Lin reiser fra vår verden til Sylver gjennom en sprekk i kjelleren i Mrs. Ichalars hus. Hun reiser med hjelp av en nøkkel, som er formet som en rose med tre torner, og det står "Twistrose" på den. Sylver er en verden hvor alle dyr som en gang elsket et barn lever. Jeg kunne ikke la være å lure på hvor de dyrene som ikke elsket et barn havnet? Hele Sylver er dekket av snø, og det er Vinterprinsen og hans slekt som passer på Sylverdalen. Utenfor et stor gjerde som omkranser Sylverdalen, holder Marerittene til. Der finnes alle skapninger som barn har vært redde for.

Jeg likte ideen godt, og historien er veldig søt, men spennende. Boka var en page turner, og jeg ville hele tiden vite hva som skjedde videre. Hvordan kommer det til å gå? Hva skjer nå? Hvorfor? Var spørsmål jeg stilte meg selv. I tillegg var det deilig å lese en bok som ikke hadde noe romanse knyttet til plottet. Nesten alle ungdomsbøker har det, og jeg pleier nesten bare å lese ungdomsbøker. The Twistrose Key er en barnebok, og de pleier ikke å ha noe særlig romanse knyttet til plottet. Det var fint å lese om karakterer som bare var venner.

Karakterene var veldig søte. Jeg likte Lin, eller Lindelin som hun egentlig heter, godt. Hun var den perfekte barnebokheltinnen. Smart, snill og nysgjerrig, men ikke i overkant; barn kan kjenne seg igjen i henne. Rufus og Teodore var også skjønne. Jeg likte Teodore godt, selv om Lin og Rufus ikke visste om de kunne stole på ham.

Til å være norsk, har Tone Almhjell skrevet en god, engelsk bok. Språket er ikke så veldig komplisert siden det er en barnebok, men jeg synes det var fint. Det passet godt til historien, og jeg likte beskrivelsene. Det var lett å se for seg det som ble beskrevet.

I begynnelsen av hvert kapittel var det en liten tegning. Det er Ian Schoenherr som har illustrert boka. Han er utrolig flink. De små tegningene var veldig søte, og jeg likte dem godt. De passet fint til historien. Det er også Ian Schoenherr som har laget omslagillustrasjonen. Den er nydelig. Omslaget er et av de vakreste jeg har sett i år. Den himmelblå bakgrunnen og de gullfargede detaljene passer utrolig fint sammen. Det er så nydelig at jeg ikke helt vet hva jeg skal si... Vel, det er nydelig!

Til å være en barnebok, er The Twistrose Key en god bok, og det er en veldig god debutbok. Jeg anbefaler den for unge mellom 9 og 13 år helst, men da ville jeg kanskje valgt den norske versjonen, Vindeltorn. Jeg tror dette er en bok som egner seg godt til høytlesing, og at den vil glede både foreldre og barn.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry vakte stor oppmerksomhet da den kom ut. Den kom først ut i 2012, og har siden kommet ut i mange land, inkludert Norge. På norsk heter den Harold Frys utrolige pilegrimsferd. Boka startet egentlig som et radioteater. Rachel Joyce har skrevet mange radioteaterstykker, og dette om Harold Fry skrev hun til faren, som var syk med kreft. Senere bestemte hun seg for at hun ville gjøre stykket om til en bok.

The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry er helt klart en voksenbok. Jeg er ikke så vant til å lese voksenbøker, men jeg har lest noen tidligere. Harens år av Atro Paasilinna og Magiens farge av Terry Pratchet er noen. De var veldig annerledes fra The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry.

Da jeg leste på baksiden av boka, så jeg at det stod: with his wife hoovering upstairs. For dere som ikke vet det, betyr "hoovering" å støvsuge, men jeg blandet det med "hovering", som betyr å sveve. Dumme meg trodde at kona svevde i andreetasje, og jeg tenkte at dette kom til å bli morsomt. Det viste seg fort at det var støvsuge hun drev med. Jeg ble litt skuffet, må jeg innrømme. Jeg trodde at The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry kom til å bli en lett fordøyelig, morsom, liten historie om en gammel mann som gikk England på langs. Det viste seg fort at ikke det heller var riktig. Boka er veldig dyp; det er masse å tenke over, og til tider er den ufattelig trist.

En ting jeg synes var dumt, var at det tok meg ganske lang tid å komme inn i historien. Boka var ganske treg i starten, og det gjorde at det tok lang tid å sette seg inn i boka. Det var veldig dumt! Det gjorde at en bok, som til tider var helt fantastisk og rørte meg til tårer, andre ganger var nesten litt kjedelig. Jeg skjønte at jeg var litt for ung, og at boka mest sannsynlig passer best for voksne.

Jeg likte godt hvordan man sakte, men sikkert fikk nøstet opp i Harolds fortid. Litt etter litt kommer det frem hva slags liv han har levd, og man skjønner bedre og bedre hvorfor han må gå denne lange turen. Helt fra sør i England til Skottland. Han gikk 627 miles, jeg vet ikke helt hvor mange kilometer det er, men det er langt. Han brukte 87 dager på denne turen.

Harolds historie er utrolig trist. Han har ikke hatt et lett liv, og mot slutten, da jeg fikk vite hva det var som plaget han så mye, rørte det meg til tårer. Det var så trist! Jeg satt å gråt skikkelig. Det var egentlig litt flaut; jeg satt barnevakt og visste at moren kunne komme hjem når som helst. Der satt jeg og gråt, og hun kunne komme hjem hvert øyeblikk. Heldigvis gikk det greit, og hun kom ikke hjem før jeg hadde fått tørket tårene. Jeg tror ikke at hun la merke til det...

Slutten var veldig søt, men trist, og den passet veldig godt til resten av historien. Det kunne ikke ende på noen annen måte.

Jeg anbefaler The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry for voksne, kanskje helst damer. Du må i hvert fall ikke ha noe imot å kanskje bli sittende å gråte en stund...

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har vært veldig sent ute med bokanmeldelse denne gangen. Jeg ble ferdig med boka på lørdag. En uke siden! Ja ja, sånn kan det gå.
Jeg har lest Harry Potter før, men jeg leste aldri ferdig serien. Og så er det så lenge siden jeg leste dem, at jeg bare startet på nytt.

Boka handler om Harry Potter, som tror han er en vanlig gutt, men er egentlig en trollmann. Han må gå på Galtvort, en skole for hekseri og trolldom. Men Harry er ikke en vanlig trollmann. Etter hvert finner han ut mer om fortiden sin, og det skaper bare problemer. . .

Magi og magiske elementer, det er en perfekt blanding for meg. Det er bare så morsomt å lese om alle opplevelsene Harry opplever med vennene sine. Det hadde jo vært så morsomt å gå på Galtvort.
Selv om det kanskje ikke skjer så mye etter hvert, er det spennende for det. Alle transfigurasjons timene og urtologi timene(jeg vet ikke om det var noen urtologi timer, men det er det i bok nummer 2.)

Slutten var jo også veldig spennende, og jeg bare gleder meg til jeg er ferdig med Mysteriekammeret(bok 2)

Se også her!

Hjelp(!) denne boka er laaaang... Over 1300 sider er veldig mye, men utrolig nok brukte jeg ikke mer enn 12 dager på boka. Det ble litt for mye av det gode, og Patrick Rothfuss kunne godt kuttet ned noen hundre sider. Spesielt kunne han kuttet i delen om Kvothes tid hos Felurian. Akkurat den delen var til tider litt kjedelig og litt pinlig. Jeg kunne godt vært foruten noen sider der... Ellers er jeg veldig fornøyd med resten av boka; jeg liker denne bedre enn den første.

Det var lettere å komme seg inn i The Wise Man's Fear. Det har med at jeg allerede var kjent med verdenen og karakterene. Derfor kunne boka starte med handling i stedet for forklaringer om hvem, hva og hvor. Det er en av grunnene til at det er mye mer som skjer The Wise Man's Fear enn The Name of the Wind, men det kan også han noe med at den er omtrent dobbelt så lang. I tillegg er The Wise Man's Fear skikkelig morsom til tider!

Det er gøy å lese om hvordan Kvothe utvikler seg. Forfatteren har virkelig greid å skape en karakter med dybde og en interessant utvikling. Som alle vanlige mennesker har Kvothe sine gode og vonde sider. Det er ikke alle sidene med ham jeg liker like godt, men kan du nevne én person du liker alle sidene til? Mest sannsynlig kjenner du ikke alle sidene til folk du kjenner. Derfor kan det virke litt voldsomt i bøker når man får lese om alle sidene til en karakter. Ikke bare de sidene som karakteren viser utad. Kvothe har som alle andre sider som ikke er like pene, og jeg må innrømmet at jeg likte han bedre før han hadde vært hos Felurian. Hun satt noen snåle tanker i hodet på ham...

Bikarakterene har det vært en fryd å lese om. Spesielt Mester Elodin. Han er en lærer ved Universitetet og lærer Kvothe om "navnsetting" - jeg har ikke peiling hva det heter på norsk, men det heter "naming" på engelsk. Elodin er utrolig morsom. Hahahaha! Det må ha vært veldig morsomt å skrive om ham. Det er i hvert fall veldig morsomt å lese om ham. Han er snål han. Elodin er en av mine favorittkarakterer. Helt klart!

Jeg har også blitt veldig glad i Wilem og Simmon. De virker som de beste vennene noen kan ha. Wilem er stille og alvorlig, men stiller opp uansett hva, og Simmon er glad og lystig; en skikkelig gledesspreder. Jeg har sakte, men sikkert blitt veldig glad i dem. De er så skjønne. Spesielt Simmon...

Underveis møter Kvothe på Dedan, Hespe og Marten. Dedan og Hespe var veldig irriterende. De var brautende og trodde at de visste alt best. Spesielt Dedan. Marten, derimot, likte jeg veldig godt. Han minnet meg om Silk i David Eddings The Belgariad, en av mine favorittkarakterer noen sinne.

Jeg likte veldig godt delene med Kvothe og Tempi, leiesoldaten fra Ademre. (Det er litt flaut, men jeg leste hele boka uten å vite at mercenary betyr leiesoldat... Eheh... Jeg slo det opp nå nettopp, og da ga alt mening.) Jeg synes det var gøy å lese om at Kvothe lærte om Adem-folket, deres språk, Ketaen og håndspråket. Det var spennende og interessant, og jeg synes de delene var noen av dem jeg likte best. Derfor likte jeg godt delen hvor Kvothe var i Ademre. Det var utrolig store kulturforskjeller mellom Ademre og resten av verden. Det var rart å se. Spesielt tankene deres om musikk. Wow, noe så merkelig!

Av en eller annen snål grunn så jeg for meg folket i Ademre som kinesere; landsbyene deres, klesstilen og det at de drev med en type martial arts. Det gir egentlig ikke noe mening... En annen ting som var interessant med Adem-folket var at de var så utrolig smarte og filosofiske. Mange av tankene og ideene deres var utrolige. Hvis alle kunne leve etter dem, vil verden vært et mye bedre sted. Men når det gjaldt andre ting var de utrolig dumme. De trodde for eksempel at menn ikke har noe å gjøre med det å få barn. Det er jo helt på trynet...

Kvothe har noen spennende tanker om sinnet sitt. Hjernen. Det minnet meg om Sherlock Holmes i BBC-serien Sherlock. Jeg synes det var gøy å se slike likheter; jeg liker Sherlock veldig godt. Det er alltid spennende når jeg kan se slike likheter mellom bøker, filmer eller tv-serier. Jeg synes i hvert fall slikt er morsomt.

Alt i alt likte jeg The Wise Man's Fear veldig godt, og jeg håper at den blir oversatt til norsk. Da kan alle, og ikke bare dem som leser engelsk, få lese den. Det eneste dumme er at den er litt vel lang...

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Sorry for at jeg ikke fikk skrevet denne anmeldelsen før nå. Jeg ble egentlig ferdig med boka for 2 dager siden, men jeg har ikke hatt tid til å skrive om den før nå.

Matt Freeman prøver å glemme hendelsene ved Raven's Gate, og har startet på en ny skole. Det er en gutteskole, og Matt blir ikke tatt så godt i mot. Elevene finner fort ut om fortiden hans(at han var med på et innbrudd, og en mann ble knivstukket), og det gjør ikke tingene bedre akkurat.

Etter hvert tar Nexus kontakt, og forteller ham om noe som han helst bare vil glemme, men han skjønner at han må være til stede. En ny port i Peru er i ferd med og åpne. Men tingene går ikke helt som planlagt i Peru. . .

Boka starter med en veldig spennende start. Man lurer litt på hva som kommer til å skje videre. Det var litt merkelig og mystisk, og det blir en god start.
Man kommer veldig fort inn i boka. Matt er veldig lett og kjenne seg igjen i og boka blir spennende med en gang. Jeg synes det er fint at Matt ikke er helt "perfekt".
Matt får flere problemer veldig tidlig i boka, men han har ikke akkurat et normalt tenåringsliv heller da. Jeg tror egentlig ikke at Matt har lyst på å gjøre alt han må gjøre, men han gjør det allikevel.

Historien tar mange uventede vendinger, og det synes jeg var ganske kult. Tingene går ikke akkurat som Matt hadde planlagt, men historien utvikler seg det ordner seg som regel.
Avslutningen for meg ikke akkurat lyst til å lese neste bok NightRise med en gang, men jeg gleder meg til neste bok!

"I'm used to saying whatever is on my mind. Mom used to say that
politeness is deception in pretty packaging." -Divergent

Denne serien har jeg egentlig visst om veldig lenge, men jeg har hatt så mye annet å lese så den kom på ventelista. Men da jeg endelig tok meg tiden til å sjekke ut bøkene, synes jeg at de så veldig spennende ut. Jeg bestemte meg for å kjøpe de, men jeg måtte ha en spesiell utgave. Coveret med en ravn synes jeg så fantastisk ut. Jeg bare elsker det. Resten av serien også, så jeg måtte bare kjøpe alle sammen.

Boka handler om Matt, en 14 år gammel gutt, som kommer i trøbbel etter å ha brutt seg inn i et varehus sammen med en "venn". Matt er ikke akkurat et englebarn, og har kommet i trøbbel før også. Foreldrene hans døde i en bilulykke da han var liten, og han har bodd med tanten sin, Gwenda, og kjæresten hennes. Gwenda, og noen andre bestemmer seg for at Matt skal bli sendt til Lesser Malling, med hans nye verge Mrs. Deverill. Mrs. Deverill bor på en gård, og Matt blir tvunget til å jobbe. Men noe helt annet forgår også på gården. Faktisk over hele Lesser Malling, og Matt har havnet midt oppi det.

Five Gatekeepers
One Force Against Evil

Man skjønner at Matt ikke er en helt vanlig tenåring. Han har en ganske dyster fortid, men jeg synes Horowitz klarer å fortelle om den fortiden veldig bra. Man får vite mer og mer utover i boka. Matt har noen hemmeligheter, og de avsløres litt etter litt. Han vet selv at han er spesiell.
Matt har et dilemma helt på starten av boka. Han har ganske mange problemer som er lett gjenkjennelige for ungdom, og derfor er det veldig gøy å lese om ham.

Selv om det ikke er en så stor bok, synes jeg at Anthony Horowitz har fått med veldig mye. Boka er spennende hele tiden. Etter hvert skjønner man at det er noe galt i Lesser Malling. Man skjønner også at det er noe rart med Mrs. Derverill.
Det er veldig mange spørsmål man for etter hvert som man leser. Horowitz har klart å besvare spørsmålene gjennom teksten veldig bra. Man får ikke vite alt med en gang. Det kommer litt etter litt.

Boka var forsåvidt spennende, så jeg fikk lyst til å starte på andre bok med en gang! Andre bok heter Evil Star.

Se også her!

Er det noen forskjell på Harry Potter "Adult Edition" og de vanlige? Er de skrevet på nytt, bare med litt andre ord, eller er det bare et annet cover?