Her er min anmeldelse av "Fjellgraven" (ekstern lenke)

Denne romanen likte jeg veldig godt. Den er velskrevet, har god flyt, er spennende og interessant. Er litt i tvil om denne fortjener en sekser eller femmer, da noen partier der Jane er i USA, er litt tammere, så det får holde med 5 +. Les gjerne mer i bloggen

Med vold som tema

Edouard Louis (f. 1992) vokste opp i en fransk arbeiderklassefamilie og het opprinnelig Eddy Bellequeule. Oppvekstmiljøet, der menn måtte være macho for å bli akseptert, passet ikke for en ung og følsom gutt/mann med en homofil legning. Dette bidro derfor sterkt til at han ønsket seg bort til et sted der det var rom for at han kunne være seg selv. Da han var 20 år byttet han navn til Edouard Louis. Året før hadde han kommet inn på prestisjeskolen Ecole Normale Superieure i Paris. I dag jobber han med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen, og er tilknyttet universitetet i Amiens.

Edouard Louis debuterte med den selvbiografiske boka "En finir avec Eddy Bellegueule" i 2014, en bok som kom ut på norsk i 2015 med tittelen "Farvel til Bellegueule". Boka er oversatt til mer enn 20 språk, og Louis er blitt tildelt Pierre Guénin-prisen mot homofobi og like rettigheter. I år kom han ut med en ny bok; "Historie de la violence" - "Voldens historie" på norsk. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.) Han ble intervjuet på Litteraturhuset i Oslo både den 27. mai 2015 og 21. september 2016. Linkene peker til min bokomtale av debutboka og de to arrangementene på Litteraturhuset, som jeg har skrevet om her på bloggen.

Utgangspunktet for "Voldens historie" er en voldtekt som Edouard Louis ble utsatt for julen 2012. Denne andre boka er altså i likhet med debutboka selvbiografisk.

"Voldens historie" er ingen lettlest eller lett tilgjengelig bok som forteller en historie fra begynnelse til slutt. Derimot sirkler den rundt det som har skjedd, springer hit og dit før den igjen vender tilbake til utgangspunktet. Underveis kryper vi dypere og dypere inn i frykten til forfatteren den natten alt skjedde, samtidig som vi også får ta del i det distanserte blikket til det hele.

Underveis gir Edouard Louis ordet til søsteren sin, og hun opptrer som bokas jeg-person. Hun beskriver ham som tilgjort, at han "skaper seg hele tida" ... Alt hun ikke kjenner til som naturlig eller en del av sin virkelighet, blir forklart som unaturlig. Her handler det om seksuell legning, men parallellene til alle historier om klassereiser og gap mellom de som ble og de som dro, handler i bunn og grunn om nøyaktig det samme. Alt som ikke er gjenkjennelig, forkastes som tilgjort og unormalt. Slik slipper de som ble igjen å endre noe som helst ved seg selv. Der noe butter i mot, legges skylden fullt og helt på de som dro. Helt til gapet er så stort at det i grunnen ikke er noen vei tilbake ... Da har gapet blitt til en uoverstigelig avgrunn.

Underveis beskriver Edouard Louis en sjokkerende rasisme hos det franske politiet. Det handler om forakt for "araberne", en forakt som er så gjennomsyret i det franske samfunnet at det gir et forståelig bakteppe til all terrorismen som åpenbart kommer innenfra og ikke utenfra i det franske samfunnet i dag ... Dette får Edouard til å ønske å stå opp for sin voldtektsmann. Skal han være ansvarlig for at Reda, en kybeler, må sone i fengsel i årevis? På et tidspunkt ønsker han å trekke sin politianmeldelse tilbake, men det er for sent. Politet eier hans smerte nå - det gjør han ikke lenger selv ...

Jeg kjente sterkt på desperasjonen til forfatteren under lesningen av denne boka. Han har borret dypt ned i alle sider ved en voldtekt - både før, under og etter - sett fra mange ulike ståsteder. Som NRK-kritikeren Anne Cathrine Straume sier det i sin anmeldelse av boka: "Ved å la flere komme til orde, åpner Louis opp for ulike tolkninger i stedet for bastant å sementere sin egen." For egen del følte jeg at særlig søsteren sementerte hvordan folk flest ser på hendelser som dette, fordi hun fremstår så ufølsom for brorens smerte. Gjennom sin måte å fortelle historien på, tråkker hun broren ytterligere ned i driten, ned i hans skyld og smerte. Et bevisst fortellergrep fra forfatterens side for å fremkalle medynk og sympati? I så fall tenker jeg at det må være lov. Gjennom at begge fortellerstemmer får komme frem, skapes det en balanse i historien, og akkurat dette er det viktigste, tenker jeg.

Jeg anbefaler denne boka varmt, fordi den er interessant og tankevekkende og dessuten svært godt skrevet.

Her er linken til resten av min bokanmeldelse.

To flotte livsskildringer - anbefales!

Knallsterk og gripende roman. Les gjerne mer i bloggen her

Stolt av å ha fullført, og går gladelig videre til bok nummer 2

Enig, kjempebra , sterk bok! Leste nettopp ferdig

Fin poesi men for mye av det ytre ødela for leseopplevelsen. Espedals kjærlighetssorg har vi hørt nok om nå

Utrolig fin hverdagsskildring fra et øysamfunn på vestlandet, hvor flere kontroversielle tema blir tatt opp

Jeg ble dessverre litt skuffet over denne boka som jeg hadde gledet meg til. Jeg likte den første tredjedelen, synes at mye var småmorsomt, og det var koselig lesing til et visst punkt, men så falt engasjementet mitt. Det ble for langdrygt, for lite som skjedde, på 400 sider. les gjerne mer i bloggen min her

Litt rotete i begynnelsen og litt for søt slutt, men ellers fin tradisjonell Lindell-krim

Her er min anmeldelse av "Hviskeren" (ekstern lenke)

Ah ... Eneste jeg trengte nå. En femte mulig løsning. Hadde jeg hatt en peis, så hadde denne boka ....

Fin, om enn litt sakteflytende historie

Men hvorfor si siste setning på tysk? Alles ist gut, Adde ... Tror hun det er sønnen?

For en flott bok, virkelig til ettertanke og for meg ble den inspirasjon til å riste av meg stresset ved en lengre taushetsøkt - anbefales!

Glimrende ny roman fra forfatteren som vet å sette ord på de vanskelige følelsene

Noen som har noen tanker om slutten på denne boken? Har ikke vært så forvirret og skuffet siden "Elskede Poona" ...