Bokelskere.no

Jeg tenkte også på Stiklingen!

En roman om jakten på et kunstverk pakket inn i tanker om vår eksistens i verden

Forrykende lesning! Oates kan kunsten å holde leseren fanget. Hennes heltinne møter farer og katastrofer i en like stri strøm som i romaner av Dickens eller et av de mer voldelige eventyrene til brødrene Grimm. Sånn sett kunne det være en fortelling fra 1800-tallet, men konteksten her er USA på 1990- og 2000-tallet.

Handlingen er lagt til «upstate» New York, fjernt fra urbane og progressive New York City. Her får vi innblikk i en lokal kultur og familiestruktur som virker uberørt av både borgerrettsbevegelse og likestillingskamp siden 1960-tallet. Oates kan nok forsvare det med at hun skriver om en dysfunksjonell familie med arbeiderklasserøtter som dessuten er katolikker. Slike familier finnes selvfølgelig i USA som i andre land, men det virker som Oates har et spesielt agg mot uskolerte arbeidere, hjemmeværende husmødre, frafalne katolikker og irske innvandrere. Og menn selvsagt, også de velstående og skolerte.

I begynnelsen er 12-åringen Violet romanens forteller før hun blir bokas hovedperson og omdreiningspunkt. Hun er en ensom, innesluttet, kompleks karakter. De fleste av dialogene er med henne selv. Hun sliter med ubehandlede traumer og fysiske skader. Likevel er jeg optimistisk på hennes vegne når boka slutter på side 404.

Hvem er egentlig armenerne? Det er folkeslaget og dets historie som forfatteren tar for seg i denne reiseboka. Tittelen kunne like gjerne vært «Armenerne» eller «Reisen til Armenia» fordi dagens armenske stat utgjør ikke noe hovedtema. I likhet med jødene ble armenerne fordrevet fra sine opprinnelige bosteder, særlig i dagens Tyrkia. Marsden oppsøker både overlevende og deres etterkommere i «diasporaen» i Midt-Østen og Balkan før han omsider kommer seg til et Armenia som er i ferd med å løsrive seg fra Sovjetunionen.

Samtidig er boka en klassisk reisebeskrivelse i en verden som har forandret seg radikalt siden 1990. Ikke minst forunderlig kan han gjennomføre en fredelig togreise på kryss og tvers i Syria til byer som i dag er fullstendig rasert etter borgerkrigen.

Marsden skriver godt og velinformert.

Som i Svart vann som jeg leste nylig, fant jeg mange gjentakelser. Likevel dreier det seg gjerne om at Violet nyanserer, reviderer eller supplerer sin egen historie.

"... men kunne sangen forsone?"

Jeg har akkurat lest ut boka. I det siste kapittelet er Andreas tilbake i hjembygda og blir overtalt til å spille i kirka. I min tolkning bærer denne "sangen" bud om at ei forsoning er langt unna, - og jeg tenker at dette er hovedbudskapet til Heivoll. Slike splittelser blir man ikke så fort ferdig med i ei lita bygd.

Jeg har fortsatt med å unne meg en krim i påsken, selv om det etterhvert har blitt lite av det resten av året. Det begynte naturligvis med Agatha Christie, og så fortsatte jeg med de andre britiske krimdronningene: P.D. James, Minette Walters og Elizabeth George, - jeg har lest nesten alt av dem, for mange år siden riktignok. Men jeg har jo lest noen britiske menn også, som Robert Goddard og Peter May, - den siste hadde jeg særlig sans for, han brakte meg til Hebridene. Men jeg har lest lite av den nye krimmen vi oversvømmes av fra Sverige og Norge, - jeg tror jeg har foretrukket å bli brakt til et annet land med en (nokså) annen kultur.

I det siste har jeg imidlertid lest noen bøker av Jørn Lier Horst, som jeg liker godt, - til tross for at de foregår i Norge i våre dager. Så i år har jeg Sak 1569 liggende på vent i håp om å kunne lese den i solen på verandaen, med Kvikk Lunsj og et glass Solo.

Ellers har jeg også hatt en helt annen lesetradisjon i påsken, den oppsto på de avisløse påskemorgnene i før-internett-tid. Da leste jeg naturbøker som Kilden av Gabriel Scott, Walden av H.D. Thoreau og Hunden av Kerstin Ekman mens morgensolen flommet inn på kjøkkenet. De siste årene har det nok blitt mer internett og mindre naturbøker, men jeg unner meg gjerne noen dikt, - helst av Hans Børli.

Ellers har jeg to «must do»-aktiviteter i påsken, - den ene er å se Maverick med Mel Gibson, James Garner og Jodie Foster om igjen! Spør meg ikke hvorfor, men antagelig så jeg den første gang i påsken. Og etter at jeg, helt frivillig, sluttet å dra til fjells i påsken, har raking i hagen vært min favorittaktivitet, - det er så deilig å se mørk, frisk jord og nye skudd dukke frem!

Corona-påsken i fjor ga meg imidlertid en ny aktivitet som muligens kan bli en ny tradisjon, i hvert fall ved dårlig vær. Da la jeg puslespill, Harald Sohlbergs Rørosmaleri, og det var fascinerende artig! Vi får se hva det blir til i år, både når det gjelder puslespill og andre bøker enn Sak 1569.

Oppvekstskildring som ramme, men med helt spesielle og uventede vendinger

Forrykende lesning! Oates kan kunsten å holde leseren fanget. Hennes heltinne møter farer og katastrofer i en like stri strøm som i en roman av Dickens eller et av de mer voldelige eventyrene til brødrene Grimm. Sånn sett kunne det være en fortelling fra 1800-tallet, men konteksten her er USA på 1990- og 2000-tallet.

Handlingen er lagt til «upstate» New York, fjernt fra urbane og progressive New York City. Her får vi innblikk i en lokal kultur og familiestruktur som virker uberørt av både borgerrettsbevegelse og likestillingskamp siden 1960-tallet. Oates kan nok forsvare det med at hun skriver om en dysfunksjonell familie med arbeiderklasserøtter som dessuten er katolikker. Slike familier finnes selvfølgelig i USA som i andre land, men det virker som Oates har et spesielt agg mot uskolerte arbeidere, hjemmeværende husmødre, frafalne katolikker og irske innvandrere. Og menn selvsagt, også de velstående og skolerte.

I begynnelsen er 12-åringen Violet romanens forteller før hun blir bokas hovedperson og omdreiningspunkt. Hun er en ensom, innesluttet, kompleks karakter. De fleste av dialogene er med henne selv. Hun sliter med ubehandlede traumer og fysiske skader. Likevel er jeg optimistisk på hennes vegne når boka slutter på side 404.

Denne boka er en klassiker, skjønner jeg nå, bortimot 60 år etter at den kom på norsk første gang. Jeg husker godt at den var en "snakkis", men var vel for opptatt av annet lesestoff den gangen til å bry meg noe større. Etter å ha lest den skjønner jeg bedre hvorfor den vakte en viss oppsikt, men samtidig blir jeg overrasket over at den også ble omtalt som en smule "vovet" i Norge på sekstitallet.

Boka handler om en venninnegjeng og deres gjøren og laden i tida rundt 1930, med vage referanser til depresjonen. I mine øyne er det eneste disse unge damene har til felles, at de har tilbrakt noen studieår sammen på en velrenommert skole, og at de hører hjemme i den øvre middelklassen. De fleste av dem framstår for meg som naive, usjølstendige, uvitende, fordomsfulle, autoritetstro og konvensjonelle, men med flere unntak som gjør at jeg ikke helt tror på det tette samholdet. Betroelser og sladder utgjør en vesentlig del av fellesskapet.

Likevel likte jeg det jeg leste. Det sies at Mary McCarthy påsto at hun ikke var feminist, men hun har iallfall tydelig vist at kvinneuniverset har utvidet seg siden Gruppen famlet seg fram uten annet mål enn å opprettholde fasaden.

Lekende lett skrevet, lærerik og underholdende - anbefales!

Spennende diktsamling av en slagkraftig og interessant forfatter

Ikke utpreget spennende, men godt skrevet krim

Urolige tider i nord-Italia, på mange måter. Fin roman bygget rundt faktiske hendelser.

Godt skrevet krim med en spennende hovedperson

Rolig start på en krimserie som tok seg kraftig opp i bok 3

Velskrevet og virkelig spennende (bok nummer 3)