Bokelskere.no

Nydelig roman og til de grader velskrevet, på kortlisten til The International Booker Prize 2022

Oppvekst og krim i fin blanding, litt rolig til krim å være, men en fin roman

Velskrevet om uforløst kjærlighet før holocaust.

Bakteppet i denne romanen er den stegvise, økte forfølgelsen av italienske jøder under Mussolinis fascistiske diktatur fra 1937. For mange av karakterene ender det med deportasjon og død.

Den røde tråden er likevel en godt fortalt kjærlighetshistorie som ender allerede før krigen bryter ut for fullt. Fortelleren og Micòl Finzi-Contini har kjent hverandre fra barndommen. Trass i nær omgang og felles interesser i litteraturstudier, utvikler det seg likevel ikke til et fast forhold mellom dem. Uansett får vi et høyst levende innsyn i den begavete familien Finzi-Contini og deres tennisspillende omgangskrets på familiens gods i Ferrara.

Bassani synes inspirert både av Marcel Proust — med sin vekt på minner som det sentrale aspektet ved tilværelsen — og Lampedusas Leoparden som Bassani var forlegger for.

En norsk utgave av romanen ble utgitt i 1965 med tittelen Den tapte have. Internasjonalt regnes den som en klassiker, men tydeligvis ikke her til lands. Boka er likevel absolutt verdt å lese.

Norsk utgave: Bassani, Giorgio: ''Den tapte have''. Utg. Gyldendal. Oslo 1965.

Spennende å få Jon Fosse på kortlisten til The International Booker Price. Jeg heier på ham, selv om denne tredje boken i Septologien, er like sær som de to andre

Herlig å være i Exeter, fin krim med et godt plott, men litt som trakk ned på leseopplevelsen

Må være inspirert av Lolita, grei historie men når ikke opp til hens debutroman som vant den Internasjonale Bookerprisen i 2020

Artig om hverdagskunsten blant «vanlige folk.»

Christensen tar for seg bilder folk flest hadde på stueveggen — iallfall i tidligere tider. De masseproduserte trykkene bygde ofte på kjente kunstverk som Leonardos «Nattverden» og andre. Seinere i boka tar han for seg hvordan «Elg i solnedgang» har inspirert noen av dagens kunstnere. Forfatteren er også flink til å fortelle om hvordan hans egne synspunkter har endret seg. Artig, men også velinformert.

En mangefaset oppvekstroman med hint av kunst og natur - anbefales!

Dette er den fjerde boken i serien, jeg har lyttet meg gjennom alle fire på rappen, og liker godt Angela Marsons sin måte å snekre sammen plottet på. Her repeterer hun litt fra de andre tre bøkene, og vi blir enda mer kjent med den irriterende journalisten Tracy. Gleder meg til fortsettelsen :)

Denne boken gir en grundig innføring i victoriatidens England, både gjennom fortellingens historie og forfatterens bemerkninger underveis. Jeg ble inspirert til å gjenlese den da jeg nettopp gjenleste Besettelse, - de kan på mange måter minne om hverandre. Begge er skrevet av nåtidige kunnskapsrike litterater og forfattere og omhandler kjærlighetshistorier rundt 1860, - og begge er krydret med datidens lyrikk.

Her har John Fowles hatt en fascinerende og grensesprengende skrivestil. Han har benyttet seg av en forfatterstemme som forklarer personenes tanker og handlinger utifra tiden de levde i. Men han nøyde seg ikke med det, - noen ganger lot han forfatteren selv dukke opp i fortellingen, og han moret seg også med å la historien ende på tre forskjellige måter! Underveis får vi imidlertid fine menneske-, kultur- og naturskildringer og en spennende kjærlighetshistorie som det er en fryd å lese, og som forflytter leseren til en annen tid og et annet sted.

Selv har jeg sett filmen med Meryl Streep og Jeremy Irons mange ganger, og jeg frydet meg ved å merke hvor tett den ligger opp til boken, selv om dobbeltheten i historien der ble formidlet på en annen, men også fiks måte.

Mannlig melankoli

Tønseths melankolske skrivestil i disse fem novellene kan man lett kjenne igjen fra hans tre romaner om kommunisten Hilmar Iversen. Igjen dreier det seg om menn som tilsynelatende har kommet inn på et sidespor i livet. De har beholdt evnen til å observere og reflektere, men kanskje uten å delta så mye. Typisk er ungdommen som drar til Spania i 1937 for å slåss for Republikken, men blir torpedert og må reise hjem uten å ha vært i kamp. Det er likevel en sterk fortelling med en overraskende slutt. Kanskje ikke rart at melankoliens diktere Beaudelaire og Thomas Mann (Døden i Venedig) begge blir grundig sitert.

Topp spenning hele tiden, denne tar pusten fra deg!

Jeg følger deg langt på vei når det gjelder Violets handlemåter på slutten av boken. Det blir både en flukt og en frigjøring slik jeg ser det.

Boka har et klart antirasistisk budskap, men likevel hører vi lite til hva de svarte karakterene sier, tenker og føler. Kanskje fordi Oates avstår fra å uttale seg på deres vegne? Skal vi sette oss inn i hvordan svarte amerikanere opplever verden, må vi gå til litteraturen skrevet av dem selv.

Kritikken som Oates retter mot kirken knytter seg spesielt til hendingen der Violet prøver å ta opp sitt vanskelige forhold til brødrene under et skriftemål med den lokale presten. Etter at han nekter å høre på henne, bryter hun med sin katolske overbevisning.

Violets avlat i form av anonyme pengegaver til familien Johnson synes jeg er problematisk. Det er på den ene siden et sympatisk trekk, men kan også ses som et utslag av den paternalistiske familietradisjonen som trass i alt også Violet har fått innprentet. Det er karakteristisk at hun aldri får kontakt med denne svarte familien selv på slutten av boka.