Bokelskere.no

Og jeg må bare innrømme at jeg har glemt hele Edward!

Bok nummer to i serien, ikke like fengslende som Skogsmatrosen, men absolutt spennende og medrivende. Fortsettelse: Gullgutten

Hjerteskjærende og lærerikt - anbefales på det sterkeste!

En roman som beskriver tidsånden med detaljer som føles troverdig. Kampen for tilværelsen skildres med varme og humor, men slipper aldri tak i alvoret som preget hverdagen.

Siden hovedpersonen i Blikktrommen er en selverklært upålitelig forteller, kunne en tro at eksemplet du har funnet, skulle gi oss forskjellen mellom en «sann» og en «usann» fortelling. Men i likhet med flere her har jeg hittil ikke funnet noe klart mønster i bruken av «jeg» eller Oskar om hovedpersonen.

I denne historien er det flere korte tråder å følge, de er selvfølgelig med for å skremme leseren og skjule ugjerningsmannen lengst mulig. Den godeste Jan-Erik Fjell greide brasene, jeg ble både skjelven og lurt opp i stry.

Blikktrommen.
Katastrofen som varsles i første bok, kommer til full utfoldelse under Verdenskrigen 1939-45 i annen bok. Riktignok er det også her en rekke humoristiske og absurde scener som når Oskar slutter seg til en varietétropp som underholder tyske soldater i det okkuperte Frankrike. Hjemme igjen i Danzig våren 1945 virker det som alle krigens aktører dukker opp i familien Matzeraths boligstrøk: sovjetiske soldater av alle nasjonaliteter, polske partisaner og den jødiske overlevende Fajngold fra utryddelsesleiren Treblinka. Merkeligst er Oskars rolle som leder av en ungdomsbande som tilsynelatende opponerer mot naziregimet i dets siste dager. Overgrep og drap driver etter noen måneder de gjenværende i den etterhvert lille familien på flukt vestover. Denne reisen viser seg også som et mareritt.

Alt i alt en grusom historie, men sett fra én vinkel. Historiske framstillinger av forholdene på østfronten ved krigens slutt peker på at de egentlig var mye verre. Se for eksempel Keith Lowe: Råskapens Europa (2013). Grass er inne på noe av det samme i I krabbegang (2003) om torpederingen av passasjerskipet «Wilhelm Gustloff» der 9 000 flyktninger fra Danzig og Øst-Prøyssen mistet livet.

Her er ikke spenningskurven spesielt bratt, men historien er så pass dyster og preget av skrekkelementer, at det holdt lenge for meg.

Blikktrommen er full av overdrivelser og magisk realisme, men også temaer som bare antydes eller underkommuniseres. Var lille Oskar i risikosonen for eugeniske eksperimenter? Etter Oskars hjemkomst til Danzig på slutten av krigen får vi vite at faren Matzerath fikk en rekke brev og besøk fra helsemyndighetene om sønnen. Disse henvendelsene ble konsekvent avvist uten at vi får vite stort mer. Uten nærmere utdyping konkluderer Oskar med: «Jeg kom ikke på anstalt» (i kapitlet «Kristi etterfølgelse).

Mens romanen som helhet kan ses som et gedigent minneprosjekt om en by som riktignok er gjenreist, men forsvunnet som tyskspråklig by, viser Grass etter min mening her til tendensen til å minimalisere eller bagatellisere de verste trekkene ved naziepoken. På tysk finnes det flotte ordet Vergangeheitsbewältingung for å betegne mestring av fortiden. Har vi noe tilsvarende på norsk?

Enig, tror Linn Ullmann er stor fan av Ernaux :)

Med sine sylskarpe observasjoner og besnærende skrivemåte, greier hun å bygge intrige i familiens lune rede, hvor alt tilsynelatende er idyll.

Ultrasøt feelgood

Poes «The Raven» var et høydepunkt i leseboka jeg hadde i amerikansk high school. Så forskjellig fra annen lyrikk!

For meg, som ikke er særlig kjent i Oslo, fikk dette preg av en litt for personlig byvandring med forfatteren som nostalgisk vegviser, til steder og bygninger jeg ikke har hatt noe forhold til og som ikke finnes lenger. Et slags filmmanus, kanskje? Personer fra de tidligere bøkene dukker opp og skaper situasjoner som jeg ikke ser poenget med, og Gaustad er fortsatt en sentral arena for - ja for hva da? Har LSC tenkt seg enda ei bok?

Her er det sannelig både hummer og kanari - jeg burde kanskje ikke ha lest boka fra perm til perm, det kan bli litt i overkant av hva en greier å fordøye. Men jeg har stort sett blitt underholdt gjennom hele boka, av alt fra Waglens "hitman-historie" med "forviklingar", til de omsvøpsløse pubertetsdrømmene med sine innslag av hverdag og virkelighet. Og plutselig, midt i ei uendelig lang liste over opptegnelser fra minneboka, faller blikket på et minne som får latteren til å boble opp i halsen! Sakligheter, banaliteter, naiviteter og sarkasmer i ei uforlignelig hovlandsk blanding, servert i en uforlignelig hovlandsk språkdrakt. (De som har omtalt Tore Renbergs bøker om Hillevåg-gjengen som usmakelige på grunn av rått og vulgært ordforråd, vil garantert ikke like denne boka!)

Jeg er imponert over forfatterens kunnskap på kulturområdet. En del av referansene til musikk, litteratur, film og billedkunst gikk meg trolig hus forbi, men noen traff innertier og førte meg tilbake til mi egen minnebok fra levd liv. Et overflødighetshorn! (Men originalutgaven fra 1999 ville sannsynligvis blitt i meste laget ...)

Tør du å ta spranget inn i et kunstverk? Jeg lover deg, du kommer levende ut igjen, kanskje endret og mer levende enn du var før ☺

Blikktrommen
Det er riktig at Grass skaper en spenning mellom sin historiske detaljrikdom om byen Danzig/Gdansk og det veslevoksne blikket til hovedpersonen Oskar. Som barn registrerer Oskar at en polsk elev blir kastet ut av en tyskspråklig skole, at en jødisk leketøysforhandler dør under krystallnatten 1938. Men Oskars naive blikk får ikke med seg den større politiske sammenhengen. Han er for liten til å velge side; han har røtter i mer enn én kultur.

I innledningen til Annen bok, gjør Grass et overraskende grep. Han skifter perspektiv fra det tyske Danzig til polakkene som forsvarer postkontoret sitt mot lokale nazistiske tropper (Heimwehr). Det er starten på 2. verdenskrig sett fra polsk side. Et av ofrene er Oskars «formodede» far Jan Bronski. Men i stedet for å skrive direkte at det dreier seg om en krigsforbrytelse, så nøyer Oskar/Grass seg med å kontatere at tyskerne gjorde alt de kunne for å skjule drapene på polakkene som overga seg.

For en historieforteller, denne må du lese!