Bokelskere.no

Etterforsker uten oppdrag.
Storbyen framstår som nedslitt og dyster, bare Saint-Régis hotell har preg av overdådig luksus. Tidligere inspektør Maigret virker desorientert og gretten i det for ham uvante miljøet. Vi står åpenbart overfor et mysterium, men hva er egentlig spørsmålet? Etter mye om forskjellen på amerikansk og fransk politipraksis, skyter endelig intrigen fart til en forrykende avslutning.

Maigret i New York kom ut på fransk 1947; på norsk oversatt av Birger Huse i 1964. Min utgave med den samme oversettelsen ble utgitt av Samlerens bokklubb 1970 i et dobbeltbind med Maigret i Arizona. Selv om språket flyter bra, stusser jeg over at karakterene fortsatt er dis etter at de er blitt enige om å bruke fornavn på hverandre, den amerikanske dusformen. Maigret heter riktignok alltid Maigret, også hjemme hos kona.

Boka ble filmet så seint som 1990. Se også omtalen min av Tre rom på Manhattan, skrevet omtrent samtidig.

Entusiasme for en nesten glemt glanstid.
Forfatteren river leseren med i denne kulturhstoriske beretningen om det muslimske Andalusia. I tid strekker historien seg fra 700-tallet til 1492 da Granada overga seg til de katolske regentene Isabella og Ferdinand. Kort tid etter begynte forfølgelsen av gjenværende jøder og muslimer i Spania.

María Rosa Menocal poengterer med stor energi at i årene før 1492 var den iberiske halvøya preget av religiøs og kulturell toleranse. De muslimske herskerne etablerte store biblioteker, hvor språkmektige lærde sørget for oversettelser og spredning av klassiske greske tekster til arabisk, latin og moderne europeiske språk. Noe spesielt fredelig var denne epoken likevel ikke. Det var innbyrdes stridigheter både blant muslimske og kristne småkonger, gjerne med allianser på tvers av trossamfunnene.

Menocals begeistring er til tider vanskelig å følge, men hun bringer boka til en fin avslutning ved å peke på trekk ved den andalusiske kulturarven som lever videre trass i ødeleggelsene. Det gjelder både arkitektur og i litteraturen, hvor hun spesielt nevner Miguel Cervantes og Salman Rushdie.

Forlagssjefen selv, nylig avdøde Hans B. Butenschøn, har skrevet undertekstene til de mange gode illustrasjonene.

Fantastisk bra, språk og skrivemåte imponerte, men også den fengende handlingen

Litt for enkelt levert, men stemninger og karakterer er på plass

Det vet jeg ærlig talt ikke. Jeg pleier å kommentere på bøkene jeg har lest, skal se på det

En sterk fortelling som skildrer historiske hendelser som absolutt er underkommunisert

Takk for å minne meg på den, - det fikk meg til å finne frem dvd-en og se filmen om igjen! Jeg har lest boken også, for litt lenge siden, men etter at jeg hadde sett filmen. Jeg husker at jeg syntes filmen lå nært og godt opp mot boken og formidlet komikken på en fin måte, - og så får man seg jo en fin tur til Italia.

De magiske tankers år.
Enig med deg i det du sier til slutt: ikke noe poeng i å lese bøker som ikke gir leselyst. Jeg skal dessuten være forsiktig med å si så mye mer om ei bok lest med innlevelse for flere år siden. At jeg likte boka, bygger på at Didion selvransakende tar for seg hvordan mange av oss kommer til kort overfor døden blant våre nærmeste og isteden hengir oss til illusjoner eller «magiske tanker.»

Ei nylig bok som tar opp ektefellens sykdom og død, er Ti amo av Hanne Ørstavik. Den er kort og nøktern i forhold til Didions, men er svært godt skrevet.

Typisk engelsk?

Boka er en hjertevarm komedie full av ironiske spark til skallet av stive manerer og forventninger som omhyller middelklassen. Bare ved å bryte ut av dette skallet klarer hovedpersonen, Lucy, å finne seg selv og kjærligheten. Dette utgjør moralen i denne romansen med et feministisk budskap. For å komme dit har Forster underveis bidratt med vittige dialoger og observasjoner, ikke minst om britiske turister på dannelsesreise i Italia.

Kjedelig

Bok nummer tre og den beste i serien

Notat

Livet er den eneste måten
å dekkes med løv på,
hive etter pusten i sanden,
stige til værs på vinger;

å være en hund,
eller stryke den over den varme pelsen;

å skille smerte
fra alt som ikke er det;

å komme seg på innsiden av det som skjer,
se noe fra flest mulige synsvinkler,
å strebe etter å trå minst mulig feil;

En enestående sjanse
til et øyeblikk å erindre
en samtale som fant sted
med lampen slått av;

og i det minste én gang
snuble i en stein,
bli dyvåt når det bøtter ned med regn,
legge fra seg nøklene i gresset;

og å følge en gnist i vinden med øynene;

og uten stans fortsette med å gå glipp av
noe viktig.

Wislawa Szymborska

Livet er den eneste måten, Dikt 2002 - 2012
Tiden Norsk Forlag

Gjendiktet av Christian Kjelstrup

Dette var tamme greier etter de to andre bøkene som gjorde inntrykk