Bokelskere.no

Mesteparten av tiden sank jeg dypt inn i det som ble fortalt, og jeg skjønner hva de mener de som sier at dette er som en meditasjon å lese. At det er en roman fylt med gode observasjoner av menneskesinnet og de relasjoner vi knytter med andre, det er helt sikkert.

Glimrende skrevet!

Jeg forstår deg godt! Men jeg fikk da lest ferdig, på et vis. Blant de mange detaljerte skildringene var det mye interessant, men jeg må innrømme at jeg ble temmelig mett av all statistikken og det enorme persongalleriet. Dette er nok ei bok for helt spesielt interesserte!

Denne fortellingen fra 1877 er lang nok til å fylle en liten bok. Den har undertittelen «Fra en bygdelæge til en ven» og er skrevet som et slags langt brev hvor jeg-personen forteller sin historie. Denne stilen gjør fortellingen mer lettlest enn Elsters senere og større bøker (Tora Trondal og Farlige folk), og den inneholder noen av de vakreste skildringer av opplevd kjærlighet jeg har lest. I alle Elsters bøker er betydningen av å være sann og ekte svært viktig. I de senere bøkene gjelder dette særlig overfor egne holdninger og overbevisninger, mens her er det mer psykologisk, - det handler om å være tro mot sin egen personlighet. Her går skillet mellom de tilstedeværende og handlekraftige og de lengtende og drømmende. Det er interessant å se hvordan kvinneskikkelsene til Elster har en tendens til å være sterke og sanne, mens mennene er mer betraktende og intellektuelle, - så også her. Men det bølger frem og tilbake ettersom historien vokser frem.

Elster var fra Førde, et sted han elsket, og boken inneholder mange fine skildringer fra Vestlandet. Til ære for vestlendingene legger jeg inn dette sitatet hvor hovedpersonen på slutten av boken sitter i en flat og grankledd østlandsbygd og skriver:
Jeg længes stundom, saa det suger i Brystet, saa mit Blod bliver feberhedt efter disse vestlige Egnes fugtige Luft og den dejlige sommerlige Duft af vaade Træer og vaadt Græs. Jeg længes efter vilde skummende Elve, efter fint friskgrønt Græs, efter sorte Furuskove, efter de smaa hvide Huse med Haver og de graa Stuer inde i Dalene. Jeg længes efter høje Fjelde med Sne paa Toppen, efter Lugten af Sø, efter Lyden af lange, svagt aandende Sommerbølger og efter Synet af vuggende Skuder, efter store Pakboder med Tønder, efter Tale om Sild og Sejlads. Jeg længes efter et trangt Himmelfelt og glødende Solfaldsfarver, ja, jeg tror endog jeg længes efter Hytternes Røglugt, de smaa Kirker og den gammeldags Salmesang.

Litteratur, kultur og natur skaper en ekstra himmel over tilværelsen, - noe som kan være ekstra viktig i tider som disse.

Og, i tillegg, som Birger Emanuelsen skriver i Aftenposten i dag: "På sitt forunderlige vis bygger bøker moralsk og mental beredskap. Ikke fordi bøkene forteller om hvordan vi skal være gode mennesker. Men fordi litteraturen så ofte interesserer seg for det uventede, det som skjer for første gang. Slik blir bøkene nødvendige for å prøve å forstå en fremtid som ikke lar seg forutsi gjennom å studere gjentagelser og lovmessighet."

Det var ikke få ganger jeg måtte kjempe med tårene, da jeg lyttet til Ninas opplesing av sin egen bok. Skildringer av maktmisbruk, sult og fortvilelse gjør inntrykk og røsker kraftig i hjerterota.

Flotte refleksjoner litt pes skrivemåte

Vanvittig godt observert og glimrende skrevet!

Dette er samtidshistorie på sitt beste, boken fikk meg til å google, etter å ha notert flere stikkord underveis som det var verdt å ta en nærmere titt på. Denne Frankensteinkarakteren så jeg på som en morsom metafor som er med å ta brodden av alvoret, og gjøre romanen til litt mer av et eventyr, enn det virkelighetsskildringene la opp til.

Denne boken kom ut i 1881 og er en av de første norske romanene innenfor realismen. Mens Tora Trondal utspant seg i et embetsmiljø på landet, er handlingen i denne – som i så mange samtidige romaner og skuespill – lagt til en småby. Der er det et bredere sosialt miljø og flere grupper som settes opp mot hverandre, og nytt er det at her presenteres vi også for et klasseskille i marxistisk forstand, med arbeidere som gjør opprør. Hovedpersonen og hans far har alltid stått i opposisjon til de ledende kretser i byen – borgerskap og presteskap – og omtales av disse som farlige folk. Men det er jo disse to som utkjemper sine personlige kamper for å leve et ærlig og riktig liv, - til dels riktignok i erkjennelsens lys i etterkant. Elster kan være infam i sin skildring av de forskjellige miljøene, særlig får kristenfolket gjennomgå, men som i Tora Trondal er ikke personene fremstilt helt svart-hvitt og de kristne verdiene verdsettes høyt. Midt oppe i de sosiale og politiske konstellasjonene utspiller det seg jo naturligvis en vakker kjærlighetshistorie som imidlertid ender som et skjebnedrama som får tankene til å gå til Jane Eyre.

Også i denne boken er det opprinnelige språket beholdt, men her har man skiftet ut aa med å og gitt substantivene små forbokstaver, noe som gjør den atskillig enklere å lese. Jeg tror også at han her bruker en del kortere setninger, noe som også hjelper på lesbarheten.

På slutten av boken skildres et dødsleie og en begravelse, og det er sterkt å tenke på at forfatteren selv døde før boken ble utgitt, bare 40 år gammel. Alle norske litteraturhistorikere er enige om at det dødsfallet var et stort tap for norsk diktning, og ifølge Francis Bull var Kristian Elster sitt slektsledds største dikterbegavelse i Norge.

Flott produsert bok om USA.

Forfatteren har en rekke briljante observasjoner om amerikanske byer, ørkener, landeveier, og strender. Han generaliserer bredt om amerikanernes karakter, kultur og politikk på en måte som det er vanskelig å kjenne seg igjen i. Det skyldes at han hele tiden anlegger et «europeisk» perspektiv som igjen er sterkt farget av fransk, akademisk arroganse. Baudrillard bruker fransk og europeisk som synonyme begreper.

Han er glad i amerikanske filmer og TV-serier, men blåser av at det ellers kan finnes noen amerikansk kultur som kan måle seg med den europeiske. Han ignorerer derfor alt som finnes av arkitektur, bildende kunst, musikk, og litteratur. Han ignorerer òg alle bidrag fra USAs mange folkegrupper (men synes synd på indidanerne). Men bevares, Baudrillard har òg kritiske spark til både franskmenn og oss andre europeere. Sånn sett er han ganske underholdende.

Boktittelen er en frekkhet, men den er kanskje ment å tirre oss litt? Bokomtalen er basert på den innbundne førsteutgaven på engelsk utgitt 1988.

Spennende og velskrevet

Litt langsom, men nydelig historie