Bokelskere.no

Drill = drikk ?

Nydelig, godt fortalt novelle om Rosaleen som etter sølvbryllupet finner seg innestengt på småbruket i Connecticut med den mye eldre Dennis. Hvor ble det av bylivets gleder og mennene på hennes egen alder? Men etter en kort tur til Boston opplever Rosaleen seg både eldre og visere, hun også.

Fantastisk bra roman som skildrer livet med ADHD på en original måte

Svak start på en glimrende krimkarrière

Forlaget har én god grunn til stadig å trykke opp igjen denne gamle, seige detektivhistorien fra 1962. Det er her (Originaltittel: Cover Her face) vi for første gang møter inspektør Adam Dalgliesh, kjent fra en rekke TV-serier med Roy Marsden i hovedrollen. Handlingen foregår på en «manor» med tjenerskap og få tegn på moderne tider bortsett et fjernsynsapparat. Men enkelte vittige bemerkninger dukker heldigvis opp underveis. Oversettelsen er heller ikke blitt noe bedre med årene, dessverre. Se Håverstad nedenfor.
De nyeste P.D. James-bøkene med Dalgliesh er mye bedre!

... og vinneren ble Max, Mischa & Tetoffensiven av Johan Harstad. Den har jeg ikke lest, men det går det jo an å rette på. Skjønt en tusensiders murstein virker unektelig nokså krevende.

Velskrevet familieepos

Det som gjorde boka interessant for meg, var ikke nødvendigvis parallellen til smittesituasjonen vi står i for tida, men beskrivelsen av hvor vanskelig det er å få verdenssamfunnet til å samhandle om definisjoner og tiltak. Hovedpersonen her er akkurat begynt i en koordinatorstilling i WHO og befinner seg i Geneve, da et ukjent virus dukker opp i Danmark.

Handlingen kretser i hovedsak rundt prosessene med å identifisere viruset, hvor det kommer fra, hvorvidt WHO skal ruste seg for en pandemi og sette i gang arbeid med å utvikle vaksiner, forhandlinger med konkurrerende legemiddelfirmaer osv. Intriger, politikk og kulturkollisjoner, pluss private problemer som de forskjellige aktørene må håndtere - ikke alltid verken klokt eller troverdig.

Boka holdt spenningen til godt over halvvegs, men så begynte forfatteren å tvære ut spenningsmomentene til det ytterste, så det iallfall for min del bare ble langtekkelig. En svak firer på min terning.

Ny etnisk uro i USA gjør gammel bok aktuell.

Denne klassiske framstillingen av afroamerikanernes situasjon i Sør etter borgerkrigen 1861-65 virker overraskende frisk til tross for at i mange av ideene ble lansert så lenge siden som 1903. Selv om boka ble oppfattet som en radikal den gang, fremstår DuBois nå som en moderat vismann som baserer sine refleksjoner, ideer og forslag på en nøye analyse av fakta. Den amerikanske versjonen av apartheid hadde mange røtter, men svikt i landreformen etter 1865 synes jeg er den mest åpenbare. Som eiendomsløs hadde den frigjorte slaven liten makt til å stoppe gjenreisningen av hvit makt i sørstatene.

Spør vi forfatteren selv, ville han nok svare med boktittelen «Jeg er ikke ironisk». Men skal vi stole på ham?

Er Solstad ute for å parodiere Trollfjellet? Det tåler i tilfelle forbildet godt.

Går plikten foran samvittigheten til sjøs?

Grunnfortellingen i denne korte romanen er beinhard og mekanisk som i en historie av Kafka. Sjømannen Billy Budd møter sin tragiske skjebne fordi datidens «system» krever det. Det som gjør denne boka spennende er de psykologisk dyptborende portrettene som Melville tegner av kommandøren Vere på krigsskipet «Bellipotents», underoffiseren Claggart og «Baby» Budd. Claggart tjener som en slu politispion med Budd som det naive, uforstående offeret for renkespillet hans. Vere har rollen som den reflekterte humanist som i en krigslignende situasjon må ta en brutal avgjørelse. Men er egentlig situasjonen så kritisk? Kunne kommandøren tatt andre valg? Melville svarer ikke klart på disse avgjørende, moralske spørsmålene.

Oversetteren har føyd til et litteraturvitenskapelig etterord. Denne versjonen av Billy Budd er litt lengre enn den første oversettelsen til norsk som ble utgitt på Saga forlag i Bergen 1949 med forord av Alf Larsen. Den eldre utgaven har interessant nok undertittelen: «Fortoppsgast på H.M.S. "Indomitable"».

En solskinnshistorie rundt et alvorlig tema

Dette var en stor roman, - i dobbelt betydning. Gjennom 840 sider er vi inne i hodet til den unge gutten – senere unge mannen – Theo Decker; vi ser alt han ser og opplever alt han opplever, og det er ikke lite! Alt er tett, godt og grundig skildret, både guttens opplevelse av å miste moren på en grufull måte og livet hans etterpå, samt de fysiske omgivelsene han levde i, - jeg føler nå blant annet at jeg har vært en tur i New York! Det er vel dette som kalles en dannelsesroman, og assosiasjonene går både til John Irving, Paul Auster og J. D. Salinger, samtidig som det lenge var noe Dickensk over historien.
Dessverre ble boken i lengste laget for meg, og fascinasjonen avtok etterhvert som historien utviklet seg og i svært lange drag skildret hendelser som jeg ikke er så begeistret for, - for å si det på den måten. Men mot slutten tok den seg faktisk opp og samlet alle trådene inn i de store eksistensielle spørsmål, som hva som er gode og onde handlinger, tilfeldighetenes betydning, meningen med livet, kunstens tilstedeværelse og over det hele: tiden som en stor sammenbindende opplevelse, - flott gjort!