Bokelskere.no

Uff. Jeg måtte sjekke om noen hadde tatt seg bryet med å anmelde denne boka, og fant fort ut at den ikke ble noen kritikersuksess da den kom ut i 1972. Det antydes at krimdronningen var i ferd med å utvikle Alzheimer, og en kanadisk studie slår fast at ordforrådet i 70-tallsromanene hennes er langt mer begrenset enn i det hun skrev i sine velmaktsdager.

Forlag som fremdeles gir ut disse bøkene, burde nesten skamme seg. Jeg er ingen ihuga Christie-fan, men har et velment råd til dere som er det: Styr unna denne!

Nylig så jeg en omtale av denne boka der den var beskrevet som ei samling av essays. Kanskje du kan hoppe over et og annet "essay" og finne noe annet interessant enn "Økonomi"? Ikke gi opp ennå, Hilda!

Liv og lære stemmer ikke alltid overens. Foreløpig har jeg merket meg en bortimot "liljene på marken"-filosofi, som kanskje beskriver forfatterens livssituasjon? Ofte ser det ut til at someone else payed for him, når han ble konfrontert med samfunnspliktene sine.

Det er ganske interessant at Thoreaus tanker om sivil ulydighet skal ha inspirert en størrelse som Gandhi. Men tankene hans omkring arbeid er temmelig høytflygende for meg. Hva er det vi lever av, om ikke arbeid - uansett om vi er steinaldermennesker, sankere, jegere, bønder, håndverkere eller lønnsslaver?

Kan man produsere komedier, når verden ellers faller i grus?

I Fiolpiken skal fortelleren, Christopher Isherwood, skrive filmmanus i samarbeid med en nyss ankommet tysk-jødisk regissør. Friedrich Bergmann (!). Vi følger den kaotiske innspillingen 1933-34 i London, der produksjonen truer med å stoppe opp hver gang begivenhetene på kontinentet blir for skremmende. Likevel blir det film av det tilslutt.

Men det er skildringen av forholdet mellom den temperemantsfulle Bergmann og den flegmatiske Isherwood som utgjør kjernen i denne korte romanen på 132 sider. Fortelleren er blitt litt klokere når filminnspillingen er over. Godt fortalt, verdt å lese.

Oversettelsen til Anne Cathrine Wollebæk flyter bra. I Wikepedia står det at originalen Prater Violet først kom ut i 1945. I den norske utgaven står det derimot at den ble «First published in 1964.» Med andre ord et lite mysterium.

Godt skrevet, men veldig lik det andre jeg har lest av Ferrante

Interessant og forunderlig at språkforståelsen altså endres så fort, - og det får meg til å føle meg som den gamle damen jeg jo er! På folkeskolen (dvs. barneskolen) leste lærerinnen(!) vår høyt for oss fra denne boken i "kosetimen" (siste time lørdag) hver jul, - og jeg tror ikke vi hadde problemer med å forstå den. Og derfor har jeg jo også så gode minner om den, - den er blitt stående som den ultimate julebok, og jeg har gjenlest den flere ganger som voksen, og kost meg! Forfatteren skaper en fin stemning av julefeiring blant embetsstanden i "gamle dager", og jeg har kost meg nettopp med det tidsbildet den gir, selv om det ikke er fra forfatterens samtid, - den er lagt til det som også for ham var "gamle dager". Og ja, det er ting der som for oss kan fremstå som vrøvl og mislykkete forsøk på humor, men som jeg frykter var nærmere realitetene den gangen enn mange er klar over, og som derfor gjorde humoren mer forståelig.

(Forøvrig finner du en annen utgave av boken med flere omtaler her.)

"De store forfatterne fra langt tilbake i tid" skrev ikke bare gode bøker. Denne var kanskje morsom for 116 år siden, men jeg skjønner egentlig ikke hvorfor. For meg ble den bare anmassende. Filmen kan jeg ikke huske å ha sett. Skal du lese noe av det som gjorde Gabriel Scott til en stor forfatter, bør du kanskje starte med Kilden. Ikke morsom, men tankevekkende og stemningsfull.

Klok bok om samspillet mellom en kvikk og fantasifull jentunge og hennes aldrende farmor. Andre personer opptrer også, men bare for å bidra til å utdype innsynet vårt i forholdet de to hovedpersonene i mellom. Sophias far er også i høy grad tilstede, men tilsynelatende alltid nedgravd i et for oss ukjent arbeid, selv midt under en storm. Det virker merkelig, men når jeg tenker på min aller tidligste barndom, kan jeg klart huske enkelte lekekamerater og min mormor som kommer på besøk. Derimot er det først fra et mye seinere tidspunkt at jeg har et klart bilde av mine foreldre.

Boka gir også en fin skildring av sommeren på øyene i skjærgården utenfor Østre Nyland, øst for Helsingfors.

Hun fikk Nobels litteraturpris i 2015. Nå står hun i fare for å bli arrestert av Lukasjenkos politi, på grunn av bøkene sine og medlemskapet i PEN. Mange av kollegaene hennes er allerede tatt, og hun er praktisk talt fanga i leiligheten sin. Jeg føler bare avmakt, enda jeg vet at både nasjoner og organisasjoner prøver å legge press på Hviterussland. Hvordan kan vi motarbeide forsøkene på å kneble en av Europas viktigste stemmer?

Mørk og spennende bygdekrim

Anti-Brexit før sin tid.

Forfatteren var en kontroversiell og kjent Labour-politiker til han trakk seg som utenriksminister i 1968, men stort sett glemt nå. Det gjelder også noen av sakene han kjempet for. Likevel er han en vittig og innsiktsfull forfatter av disse memoarene som ble utgitt i 1970. Hans syn på Storbritannias rolle i Europa er spesielt interessant og relevant med henvisning til Johnsons isolasjonistiske politikk som Brown sikkert ville ha argumentert sterkt imot. Sist i boka finnes en kopi av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 242, som fremdeles gjelder som grunnlaget for stormaktenes politikk i Midtøsten. (Lest 2010).

Om forholdet mellom USA og Sovjet mot slutten av Den kalde krigen.

Jeg leste denne boken som en oppfølging av Kennans Sketches from a Life, men må konstatere at etterfølgeren er en blanding av noen virkelig gode analyser av sovjetisk-amerikanske forhold og noen nå veldig utdaterte kommentarartikler. Som alle andre, bør Kennan bli unnskyldt for ikke å ha forutsett Sovjetunionens fall. (Lest 2012).

Tidlig forklaring på en verden uten inngrep fra gudene.

Lukrets (ca. 97-53 f.Kr.) trekker veksel på den greske filosofen Epikur (341-270 f.Kr.) for å uttrykke sin atomistiske forklaring på de fleste fenomener som finnes i naturen. Selv om han er spekulativ i sine poetiske beskrivelser, avviser Lukrets eksplisitt alle teleologiske forklaringer; gudene er for opphøyde til å ta en hånd i verdslige anliggender. Dagens lesere vil finne mange ideer å slå ned på. På den annen side var jeg imponert over det klare resonnementet, for eksempel behovet for å reise flere spørsmål eller hypoteser når svaret ikke er åpenbart. (Lest 2012),

Hvordan britiske storbyer ble til.

Denne fabelaktig godt skrevne historien tar oss gjennom de lave og høye stadiene i utviklingen av de britiske byene på 1800-tallet. Den industrielle revolusjonen utvidet bybefolkningen sterkt, men førte også med seg fattigdom og dystre levekår blant den nye underklassen. Hunt viser hvordan enkeltpersoner med katolsk eller ikke-konformistisk bakgrunn initierte byreformer i bred skala som inkluderte offentlige bygninger, byplanlegging, kultur og sosiale tjenester. Det er en fascinerende historie fortalt med stor entusiasme, lærdom og vidd. Forfatteren er ikke redd for å trekke linjer til nåtiden og dagens problemer. (Lest 2012).

Heldigvis ikke mye husarbeid her

Jeg har for vane å lese bare ei bok om gangen. Denne vanen skal jeg fravike nå. Jeg er godt i gang med første kapittel av Walden, men skjønner at jeg må ta helt nødvendige pauser innimellom. Det blir for mye å fordøye på en gang her: Tanker, henvisninger, referanser, argumentasjon (som av og til blir litt virkelighetsfjern i mine øyne) - og første kapittel er langt!

Ett hjertesukk kan jeg iallfall røpe med det samme: Skulle ønske notene hadde vært fotnoter! Det er mange av dem, og det ville muligens ha blitt et krevende sideoppsett, men likevel mye mer leservennlig enn å måtte bla att og fram flere ganger, ofte i løpet av bare ei enkelt side.

Tror jeg skal finne meg en krim å ha i bakhånd når Thoreau blir for intens.