Bokelskere.no

Spennende skrivemåte, og et nytt blikk på afro-amerikansk liv i New York på 1920-tallet

Takk i like måte, EBDN 🐣 🐣 🐣 ❗️

Er det noe håp for Arvid Jansen?

I følge Petterson har hovedpersonen, Arvid Jansen, gode grunner til å føle seg nedtrykt. Han ble rammet av en familietragedie under brannen på et passasjerskip (Scandinavian Star 1990). Kort tid etter blir han forlatt av kona som også tar med seg de tre døtrene. I tillegg kommer tegn på en midtlivskrise: Vil han kunne finne en ny partner, og vil han få skikk på skrivingen igjen (Han er også forfatter)?

Det er en utfordrende bok å forholde seg til fordi Petterson først og fremst utforsker en sinnstemning med sine opp- og nedturer, helst det siste. Han gir riktignok også gode beskrivelser av omgivelsene: De østlige delene av Oslo med Groruddalen og videre nordøstover mot Lillestrøm og Romerike. Men bildene av hustrig frostrøyk langs Alna (Loelva) og mørk granskau på landsbygda tjener like mye som metaforer for den grunnleggende tristheten som preger hovedpersonen.

Opplivende dialoger
Det som liver opp romanen er dialogene og samtalene med døtrene, venner og mer eller mindre tilfeldige bekjentskaper. De virker ofte både troverdige og vittige. I likhet med Proust er Petterson opptatt av hukommelsens upålitelighet. I sin tragikomiske form kommer det tydeligst fram i en samtale med en gammel klassekamerat som gjenopplever glemte, nedslående minner fra skolegangen først etter å ha flyttet tilbake til drabantbyen Veitvet. Nå er det vanskelig å få solgt leiligheten han har kjøpt.

Alt i alt framstår Arvid Jansen som en innbarket introvert, som bare snakker om hvordan han egentlig har det med en annen gammel venn fra skoletiden. Han har vært ml-er, men verken partiet eller partikameratene betyr noe lenger. Mot slutten av boka får vi et hint om at det går bedre med ham. Han har fullført en roman, og forlaget har sagt ja til å utgi den. Joda, det er nok håp for Arvid Jansen likevel.

Steder i Oslo og kjente forfattere
Med tilsynelatende presisjon nevner Petterson i fleng steder i Oslo slik de eksisterte tidlig på 1990-tallet. Men når han lar fru Jondal møte sine venninner på Regnbuen, tar han seg en dikterisk frihet. Den berømte danserestauranten ble nedlagt alt 1983.

Siden hovedpersonen er forfatter får vi rimeligvis referanse til en rekke andre forfattere, mest som oppramsing. Bare Simone de Beauvoirs selvbiografi får en grundig, begeistret omtale. Ellers hadde jeg moro av skjulte sitater til Bjørnson (Det flager i byen og på havnen) og Hemingway (En varig fest). Oppmerksomme lesere vil antakelig finne flere.

Konklusjon: Romanen har flere vittige, medrivende avsnitt, men tungsinnet preger framstillingen som helhet. Det veies opp av en subtil språkbruk som bidro til at jeg fullførte lesningen.

Selvfølgelig ikke. Men akkurat nå har jeg gjort meg ferdig med Per Petterson: Menn i min situasjon. Det er slett ingen julebok, men her handler «veke 53» om den tristeste uka i denne romanen om sorg og et havarert ekteskap. Det gir derfor ekstra inntrykk å lese Petterson i denne juletida.

Men hvorfor uke 53? En julebok?

Herborg Kråkeviks julehefte 2020 holder samme høye kvalitet som tidligere år. Det gjelder både tekstene og den grafiske utformingen. Tekstene gir korte, men gode smakebiter av norske skribenter. Også Jon Fosse finner vi her. Selv om hver historie er original og poengtert nok, kunne jeg i tillegg ønsket meg en lengre novelle. Men utformingen er kanskje nettopp lagt opp til å fylle korte pauser i en ellers travel juletid?

Nå har jeg vært på en interessant rundreise i Storbritannia! Riktignok bare i hodet mitt, men godt geleidet av Gry Blekastad Almås, - og i tider som disse, er det veldig deilig å kunne reise litt! Hun har ført oss til 11 forskjellige byer i Storbritannia, hvor hun hvert sted har presentert oss for mennesker som kan fortelle om forskjellige bånd mellom Norge og øyriket, samtidig som hun gir oss et innblikk i britiske forhold.
Jeg ble riktignok litt skeptisk da hun i første kapittel startet med fotball, - det er ikke akkurat det jeg har mest greie på og sansen for. Men derfor var det jo dessto nyttigere å få en innføring i fotballens verden og dette merkelige forhold mellom nordmenn og britiske fotballklubber. Ellers ble diverse forbindelser og tette bånd til Norge under krigen godt belyst, og likeledes næringsliv og fiskeri, med den historiske utviklingen og de interne motsetningene i landet som førte til Brexit. Hun var jo også innom forbindelsene mellom landene for tusen år siden, men for en som er opptatt av vikingtiden, er det nok mer å hente i Tore Skeies bok om Hvitekrist. Men alt i alt, en lettlest og interessant reise i «Norbrittania»!

Artig tråd, - men jeg kan nok ikke servere en ukjent perle for kresne lesere. Det var Dimsie på pensjonatskole som gikk av med "seieren" med bare meg selv som følger! En pikebok (GGP) fra 1950-tallet som jeg har lest utrooolig mange ganger, og som jeg fikk lyst til å mimre litt over.

Verdifullt om å skrive tross intetsigende tittel.

Min italienske favorittforfatter skrev rett før han døde fem korte innlegg med overskrifter som «Letthet» og «Mangfold». Meningen var å gi amerikanske studenter en innføring i kravene til god litteratur. Her er er mange referanser til italienske, europeiske og amerikanske forfattere. Men boka gir også innblikk i grunnlaget for Calvinos egne romaner, som Usynlige byer og Palomar.

Selv om hvert innlegg tilsynelatende er viet ett tema, tar Calvino opp en rekke sidetemaer. Kapitlet om «Nøyaktighet» handler vel så mye om betydningen av vaghet, mens «Synlighet» tar for seg billedbruk og fantasi som litterære virkemidler.

Hva så med undertittelen: Seks påminnelser for neste årtusen? Her har Calvino relevante synspunkter på den økte flommen av bilder som vi utsettes for daglig, og på forholdet mellom litteratur og moderne vitenskap, som han mener kan utfylle hverandre.

Boka har unektelig flere tunge partier, men heldigvis glimter Calvino til med artige referanser til tegneserier og annen gjenkjennelig litteratur. Det virker som at oversetteren har hatt liten tid. For eksempel omtales Thomas Manns Trolldomsfjellet (som Calvino beundrer) som «Det magiske fjellet». Det er heller ikke tatt hensyn til om litteraturen som siteres finnes på norsk.

Litt forut for din tid nå, kanskje?

En nydelig og medrivende roman, skrevet av menneskekjenneren og kunstmaleren Christian Krohg - anbefales!

Rystende og lærerik om hvordan en fra et trygt og godt hjem kan bli narkoman

For en fin roman, full av flotte miljøskildringer og spennende handling

Jeg har en følelse av at Eliot kanskje ikke nærmet seg så mange av disse kattene. (Løse rykter om heltemodig og/eller aggressiv atferd plukkes vel opp - og brukes - av en oppmerksom åndsstørrelse?) At han sannsynligvis heller ikke kjente til så mange hunnkatter, kan man jo også ha en mistanke om. I hine hårde dager sto de vel på kjøkkenet og fødte levende unger, i likhet med annet hunkjønn.