en dag sa jeg
at jeg aldri kom til
å stole på noen
igjen
men noen dager gjør
jeg det og
andre dager ikke.
det er som regnet
lover ingenting
det er vanskelig
å bli sett i et hav av
tall og statistikker
for jeg er ikke et
kryss i en tabell
en fem av ti
en åtter
jeg er her
og du
må se meg
hvis sjela mi
bare hadde vært
en millimeter tykk
eller tynn
hadde kanskje
ingenting
stukket dypt.
Når man har nådd en viss alder, kan man stort sett gjøre som man selv vil. Det er ingen som setter deg på plass, bortsett fra legen og barna dine.
"Navnet" mitt har på et eller annet tidspunkt falt ut av listen.
De ligger vel på kanten av å være "dameromaner", - men så var det det språket da!
Artig, da skal jeg undersøke hvordan jeg kan få tak i Hitchcocks 1940-versjon. Den fikk jo Oscar for beste film den gang. For noen år siden så jeg en filmatisering av Jamaica Bay som var akkurat passe «gotisk.» du Mauriers status i verdenslitteraturen er ellers omstridt. I min utgave av Oxford companion to English literature er forfatteren avspist med seks linjer. Rebecca er den eneste av bøkene hennes som er nevnt.
Ha, ha, - jeg må jo le av hvor forskjellig syn vi har på dette! Jeg har sett den, og syntes den var helt forferdelig! Jeg ble rent rasende over at det gikk an å endre og forvrenge en bok på den måten, - da var Hitchcocks gamle filmatisering noe heeelt annet! 😊
I går så jeg en nyinnspilt filmversjon av Rebecca på Netflix. Filmatiseringen er spennende og godt laget. Manuset følger du Mauriers roman tett, selv om handlingen nødvendigvis er strammet til. På et vesentlig punkt skiller filmen seg likevel ut. Den fortsatt anonyme hovedpersonen viser seg langt mer initiativrik og handlekraftig enn i romanen. Vi hører henne ikke komme med de mange selvkritiske bemerkningene som forfatteren beskriver henne med. Filmen er vel verdt å se ❗️
Etter seks-sju år i lesesirkelen føler jeg nå at det er på tide å ta en pause. Litt vemodig, men hyllene mine er fulle av bøker jeg lenge har hatt lyst til å lese om igjen uten å tenke på eldre/nyere eller Norden/verden. Første prosjekt er å lese alt av Torborg Nedreaas som fortsatt står i hylla.
Det betyr ikke at jeg "boikotter" lesesirkelen - jeg kommer til å følge med på hva dere leser, og kommer gjerne med kommentarer når det passer seg slik. Takk for all inspirasjon, uventa leseopplevelser og fargerikt lesefellesskap gjennom disse åra!
Rart. Der lå sakene, og ble aldri brukt. Aldri sett på, unntatt når hun lette etter noe annet. De bare lå der og var en del av henne selv, av en tilværelse som var hennes egen. En tilværelse som hektet seg fast i en, selv om en var kommet forbi den.
Krisen var der, og jeg måtte møte den. Min gamle frykt, min sjenerthet, min skyhet, min håpløse følelse av underdanighet, alt dette måtte jeg overvinne en gang for alle.
Veldig interessant hvor forskjellig en bok kan oppleves ut i fra ståsted og forventning! Rebecca er en av mine toppfavoritter fra ungdomstiden som jeg leste om igjen for noen år siden, og da var jeg faktisk nesten like begeistret! Men så er jeg vel tålmodig og kunne identifisere meg hundre prosent med denne navnløse hovedpersonen;-) "Last night I dreamed I went to Manderley again" ... Sukk!
Psykologisk thriller for de tålmodige. Først godt over halvveis snører handlingen seg sammen til et dramatisk vendepunkt, som får leseren til å fullføre boka. Inntil da har fortelleren og hovedpersonen brukt mange sider på å utdype sitt mangelfulle selvbilde. I lengden blir det slitsomt med en protagonist som på et utall måter beskriver seg selv som et nek. Først på side 154 møter vi en karakter som faktisk har noe pent å si om vår navnløse antiheltinne.
Tidlig får vi vite at historien ikke er en vanlig dameroman. Med det har du Maurier selv oppgitt et kriterium for vurdering av boka. Nei, noen vanlig dameroman er det ikke.