Bokelskere.no

Uvitenhet er drivhuset der de forferdeligste blomster gror

Som Helmuth von Molkte har påpekt, ingen militær plan overlever sitt første møte med krigens virkelighet.

De faktiske sovjetiske planer for en krig har vi lite kjennskap til. Imidlertid har vi etter hvert fått en betydelig oversikt over planene for sentralfrontens vedkommende, noe som har betydning for synet på forsvaret av Sør-Norge. Dette skyldes blant annet dokumentasjon fra de tidligere Warzawapakt-statene i Øst-Europa. For Norge foreligger intet slikt materiale. Den russiske general Vladimir Dvorkin, ekspert på strategiske våpen, påpekte under en konferanse i Bodø i 2007 at det var flere mulige fremgangsmåter for et angrep på Norge. Det kunne skje ved å gå gjennom Sverige og Finland, eller ved å gå utenom disse landene med amfibiske tropper. Amfibieoperasjoner var en mulighet både fra nord og gjennom Østersjøutløpet. Hovedalternativet var imidlertid et omfattende strategisk angrep med styrker fra alle forsvarsgrener, altså ganske likt det tyske angrepet i 1940. Dette ville også medføre omfattende operasjoner mot Danmark og krenkelse av svensk og finsk område. Generalen påpekte at det på 1970- og 1980-tallet var avsatt 10 divisjoner for Skandinavia. En annen av de russiske deltagere, professor Vitaly Tsygichko, påpekte at muligheten for å overrenne det svenske forsvaret var liten. Dette må tolkes slik at dette ville være for kostbart og tidkrevende. En operasjon lik den som beskrevet av general Dvorkin gikk lenger enn hva de fleste norske trusselvurderinger forutsatte.

Sophus hadde havnet midt oppi det berømte "Torgslaget" i Kristiania 17. mai 1829. Den store båten som lå til kai, var Norges første dampskip, og het Constitutionen. Det vrimlet av folk som ville se den spesielle farkosten. Samtidig var mange ute for å markere grunnlovsdagen. Siden 1814 hadde grunnlovsdagen vært forbudt å feire. Men nå som det ny dampskipet ankom, kunne det være en utvei for å markere dagen i smug. Politiet fryktet bråk når svenskekongen fikk greie på det. Dampskipets navn betydde nemlig Forfatningen. Og når noen ropte "Hurra for Constitutionen" var det mer en hyllest til Norges grunnlov enn til det nye skipet. Denne provokasjonen kunne ikke svenskekongen godta, mente stattholderen, og dermed var slaget i gang.

Oscarsborg

Det er dype nattens tider. Fortets vakter går sin runde under stjernene som skrider dypt i himmelhavets grunn. Fortet ligger som i slummer på en liten jordisk ø og mot øens strender skummer vårlig vill og våken sjø

Det er natt og tid til tanker om vår fremtids dunkle gåde Ennu ligger vi for anker i en havn av fred og nåde. Ennu har ei verdensvreden veltet sine stormer hit. Enn er bølgen blå i leden enn er vintersneen hvit

Herman Wildenvey

Og for å få se at de to stjernene forenes med hverandre, er det at folk kommer ut av husene sine og sitter oppe hele natten og at de klatrer opp på høydedrag, hustak, minareter, bakker og fjelltopper. Men noen sitter og venter ved rinnende vann, hele natten sitter de ved kilder, oller og oppkommer uten å ta øynene fra vannet et eneste sekund. For den som får se stjernene forenes, han kan i selvsamme øyeblikk ønske seg hva han vil, ja absolutt hva som helst...

Et øyeblikk var jeg fristet til å løpe min vei, men så tok sinnet overhånd, og jeg begynte å dundre løs på døren og rope "herr Balfour!". Da hørte jeg plutselig at noen hostet rett over hodet på meg og jeg så opp. I et åpent vindu sto en mann i nattlue og pekte på meg med en muskedunder! "Den er ladd," sa han. "Jeg har et brev til Ebenezer Balfour," sa jeg. "Treffer jeg ham her?" "Hvem er det fra?" spurte mannen med muskedunderen. "Hvilken rolle spiller det hvem det er fra?" sa jeg irritert, for nå hadde jeg mistet tålmodigheten. "Legg brevet fra Dem på trappen og forsvinn," sa han.

Plutselig hørte jeg tramping av føtter bak meg. Det var en avdeling soldater som kom marsjerende med en høy frakkekledd mann mellom seg. Fangen førte seg fritt og belevent og syntes uberørt av alt sammen. De stanset utenfor en stor bygning. En livrékledd tjener åpnet døren og to soldater førte fangen innenfor, mens resten av soldatene stilte seg opp utenfor. Slike ting kan ikke foregå i en en bygate uten at det samler noen nysgjerrige tilskuere, og slik var det også her. Men omsider trakk folket seg tilbake, og bare tre personer ble stående. Den ene var en ung pike. I hennes følge var to sjuskete kledde menn av den sort jeg hadde sett så mange av under min reise i høylandet...

Vet du hvor mange turister som kommer til Hviterussland hvert år? Tre tusen fem hundre og noe, svarer Maruska for meg, for jeg har ikke peiling. Det er på tide å forandre på det, sier Artur. Vet du hvor det var flest falne under krigen? Her! Og vet du hvor det ble drept flest mennesker under kommunismen? Her! Og hvor mennesker fremdeles forsvinner, hæ? Jo, her! Er dette landet unikt eller hva? Jammen santen! Den globaliserte verden er oppdelt som det er, herregud! Thailand betyr sex, Italia hav og malerier, i Holland har de tresko og ost, og Hviterussland skal tilby horror trip, hvorfor ikke? Ikke vær så alvorlig da, for helvete! brummer Artur. Han er vant til å kommandere, det er tydelig. Besøk det europeiske folkemordsminnesmerket, budrer Artur videre og heller mer vodka i drammeglassene.

Mens jeg stod der, kom en mann ut fra sideværelset, og ved første øyekast så jeg at det måtte være Lange-John. Venstre benet var satt av like ved hoften, og under skulderen bar han en krykke som han håndterte forbausende behendig og hoppet omkring på den nesten som en fugl. Han var svært høy og kraftig bygd, med et ansikt så bredt som en skinke, grovt og blekt, men samtidig både klokt og smilende. Han lot til å være i strålende humør. Han hoppet rundt mellom bordene, plystret mellom tennene og klappet enkelte velsette gjester på skulderen med en munter spøk.

Parkinson hadde gjort ein djuptgåande teoretisk studie av korleis departement, embetsverk og liknande organisasjoner voks. Han prova at dei offisielle oppgåvene til eit embetsverk som regel er av underordna verd for verket. Det viktige målet var at verket voks, fordi det auka sjansane til å avansere for dei som arbeidde der. Di mindre dei eigentlege oppgåvene var, di større arbeid kunne leggjast i utvidinga og di fortare voks organisasjonen.