Bokelskere.no

Biskopen var heime på Støylane (1936), og brudgommen baud han på kaffilag og synte fram bruregåvene. Dei hadde mellom anna fått eit sett mokkakoppar og ante ikkje kva dei skulle brukast til, dei såg ut som leikekoppar. Støylen gav svar: "Jau, det skal eg seie deg akkurat morr, når du får gjester så skal du koke ein krutsterke kaffi og servere ein liten sup i desse koppane, gjerne i lag med ein sukkerbit. Det er finfin servering".

Han var den første frå øya (Kvamsøy) som studerte til prest, den første derifrå som tok embetseksamen ved universitetet. Dette hadde auka sjølvkjensla deira, han hadde synt at det går an å nå dei måla ein set seg, dersom viljen er sterk nok. I tillegg hadde han halde kontakten med røtene sine på ein måte som gjorde at sambygdingane var stolte av han. (Skrivaren kan hugse glansen i augo til mormor når ho fortalde om biskop Støylen, ho verka mest forelska).

Qummane, faren hans, hadde vært syk i to dager nå. Han hadde tråkket på en rusten spiker, men ikke syntes han hadde tid til å rense såret. Han hadde vært så heldig og fått en ukes jobb med å rydde en byggeplass, og da gjaldt det å stå på. Det var nok av andre som ville ha plassen hans. Da han kom hjem om kvelden, hadde foten hovnet opp og var vond. Neste dag hadde han likevel gått på jobb. Kvelden etter klarte han ikke å åpne munnen da de skulle spise aftens. Kjeven hadde låst seg, og han kjente seg forferdelig stiv i kroppen. Utover natten hadde han svettet voldsomt, og stønnet gjennom den låste kjeven. Jamal hadde aldri før hørt noe lignende. Det var skremmende.

Og nå var han død og kista hans senka i bakken bak den hvitmalte kirka på Mørk, og uansett hvor hardt han nekta, nekta han ikke hardt nok

Såså, ta nå ikke sånn på vei. Jeg ville bare la deg vite at diagnosen er stilt, og at du fra nå av blir og betrakte som et håpløst tilfelle

Og det jeg forstår, er at den nye virtuelle verdenen som barna våre vokser opp med, er så avhengighetsskapende nettopp fordi den tilfredsstiller behovet for svar og respons, og fordi den gjør det umiddelbart. På den måten når det virtuelle inn i kjernen av det sosiale, og gir oss alle det sosialen belønninger, uten at vi behøver å betale det sosiales pris

To venner om sommaren er altfor lite.

Om me er kule den første dagen, blir me kule resten av ungdomsskulen, har Pelle sagt i fleire år. Me får ein sjanse, har ho sagt.

Det går bra, seier eg og smiler sånn ein skal smile til vaksne

Lærerne gikk som de gikk igjen. En vissen, grinet flokk som gjennom årene utviklet hver sin særhet til karikatur; fordi deres ensomme liv var å sitte på kateteret og strø støv på en ungdom de ikke forstod

Far min drog av meg den blå trusa og tok til å slå

Eg beit heilt til eg ikkje greidde å tenke på noko anna enn at det gjorde vondt

Da Jonas kom hjem fra skolen, alt på den første skoledagen, spurte moren hva han hadde lært. Jonas tenkte seg om. Jeg har lært å sitta stille, svarte han.

Overlærer Jochumsen sto på hovedtrappen og så utover skolegården. Skjønt han sto like meget og hørte. Han følte bruset, hørte at det steg og sank, skilte ut enkelte stemmer og kjente igjen en strøm av ansikter. De var blitt så merkelig store i løpet av sommerferien. Men for ordens skyld var det best å late som om han ikke så noen av dem. Det steg dem til hodet, hvis de ble altfor tydelig gjenkjent.

Forretningsmannen åpnet avisen sin og breiet seg enda mer. Jeg ble sittende med avissiden hans foran ansiktet og albuen hans i siden. Kanskje han ikke så at jeg satt her i setet ved siden av ham? Kanskje han ikke hadde sett jeansene og de frosne knærne? Kanskje jeg var usynlig? Hva var verst? Sett eller oversett? Synlig eller usynlig? Uansett hva jeg var, hadde jeg forretningsmannens albue i siden og avissidene foran ansiktet. Faren min må ha observert alt dette gjennom glipen mellom setene, for nå reiste han seg, lente seg over seteryggene og foldet vingene ut som en kongeørn og sa til forretningsmannen på sin russisk-tyske engelsk:
- Get your fucking arm away from her seat. And your newspaper too. That is my daughter sitting there beside you. My daughter.
Og forretningsmannen ble illrød og stum. Brettet sammen avisen. Flyttet albuen. Alt dette mens faren min sto lent over setene våre som en mørk sky fra himmelen utenfor vinduene.
Forretningsmannen møtte blikket mitt, jeg syntes nesten synd på ham, jeg rødmet da han sa:
- I apologize, Miss.
Faren min laget en lyd, en slags blanding av et kremt og et vrinsk, og så satte han seg ned og sa ikke et eneste ord til så lenge flyturen varte.

Og selv om jeg skulle ha gjort det, sluttet å kjøre bil, ville det ikke ha forandret på noe, hverken den stigende temperaturen i verden eller de døde dyrene i veibanen. Det er en arvesynd, den tilhører alle, og kan bare oppheves av alle.

Lik et Soria Mora slott funklet Juvdal pleie- og omsorgssenter i skogkanten. Tåken hadde letnet. Jeg stanset og så utover landskapet. Vilt, øde. Visst var Juvdal en del av siviliasjonen. Det føltes bare ikke sånn.

-Men Anna, her er luft nok! Hørte hun bak avisen.
-Hva hjelper det når jeg holder på å bli kvalt, sa hun

Jeg hadde elsket og mistet en gang før. Når det kommer til hjertesaker, tilstår jeg at jeg er litt gammeldags. Jeg tror på en sjelsfrende. Vi har alle den første kjærligheten. Da min forlot meg, blåste hun et hull rett gjennom hjertet mitt. Lenge trodde jeg at jeg aldri ville komme over det. Det var flere grunner til det. Vårt brudd føltes uavsluttet for det første. Men det var ikke bare det. Ettar at hun vraket meg - for til sjuende og sist var det det hun gjorde - var jeg overbevist om at jeg var fordømt til enten å slå meg til ro med noen som var ... mindre ... eller å være alene for alltid.
Og så traff jeg Sheila.