Bokelskere.no

Det er dag her ute, men der inne på soverommet er det alltid mørkt

Vi medisinerer oss, begge to, så vi kan holde ut med hverandre

I løpet av de neste par dagene kjenner hun at hun mister fotfestet, som om lykke er en dans hun har glemt trinnene til. Hun må huske å puste. Hun sier til seg selv at hun er heldig, hun prøver å rasjonalisere – hvorfor skulle det bety noe hva vennene hennes får til? Hvorfor skulle hennes lykke henge sammen med deres? Men det gjør den, altså.

Man kunne drukne i fem centimeter vann. Kanskje det var likedan med sorg.

Stella visste ikke hva som skremte henne mest, tanken på at en farget familie skulle flytte inn, eller hva som kunne bli gjort for å stanse dem.

Det er nytt for meg at fremmedarbeidere var forholdsvis høyt utdannede og ressurssterke. Om en unøyaktighet gjentas ofte og lenge nok, blir den etablert som en sannhet.

Du vet, det tar ikke lang tid å gjøre et menneske til soldat, men det tar så uendelig mye lengre tid å gjøre en soldat til et menneske

Moric var trolig ikke til stede da Frida ble født. Menn var sjelden det. I stedet kan han ha vært i skomakerverkstedet for å få tiden til å gå, eller han kan ha gått i synagogen for å be en av sine tre daglige bønner. I så fall ba han nok Gud om at barnet måtte bli friskt, og at det måtte være en gutt. Et pikebarn kunne aldri fullt ut erstatte en gutt i en kultur der mannen hver morgen startet dagen med å takke Gud for at han ikke ble født som kvinne

Jeg er norsk-libaneser. Jeg kan ikke viske vekk den libanesiske delen av meg. Selv i passet mitt står det 'født i Beirut' og det kan jeg ikke fjerne. Men jeg kan ikke fjerne den norske delen av meg heller. Identiteten min er dobbel

Å, har du vært hos bakeren? sier hun. Hva kjøpte du?
Jeg kjøpte kanelboller, sier jeg.
Hvor mange?
Tre.
Bare tre?
Ja, sier jeg. En til deg, en til Pernille og en til meg.
Vi må ha to hver, sier Christine. De er så små. Gå tilbake og kjøp tre til.
Jeg stopper og snur meg. Køen på bakeriet strekker seg helt ut på gaten.
Køen er altfor lang, sier jeg.
Da vil jeg ikke ha, sier Christine.
Vil du ikke ha?
Nei, jeg vil enten ha to eller ingen. Én kanelbolle er bare ert. Gå tilbake, og så går du forbi køen og sier at du fikk feil, at du ba om seks kanelboller,
men bare fikk tre.
Sånn opererer ikke jeg, sier jeg.
Jøss, da er vi to forskjellige, sier Christine.

Benjamin var ikke alene om å være søkende etter en kulturell identitet. Mange ungdommer med minoritetsbakgrunn var det. Når en selv og foreldrene kommer fra en kollektivistisk kultur, er det ikke lett å finne formen på ungdomsopprøret sitt i et individualistisk samfunn som Norge. «En identitet som dreper», har den blitt beskrevet som, tilstanden hvor man blir kalt for utlending uansett hvor man går, enten man er i foreldrenes hjemland eller i Norge.

det er ikke vanskelig å ødelegge et annet menneske
hvis du bare er
sint nok

Men uansett hvor store ord som ble brukt i sakens anledning, gikk denne skandalen også snart i glemmeboken. Det skjer hele tiden noe nytt, som straks skyver det forrige i bakgrunnen; vi er ikke bare utålmodige og rastløse, vi er også glemsomme, derfor venter vi allerede på det neste som skal skje før det som faktisk skjer er overstått. Uttrykker jeg meg klart? Kall det gjerne en ond sirkel. Distraksjonen er blitt vår livsstil.

Jeg burde ringe hjem. I det minste sende et kort. Til foreldrene mine. Gi et livstegn. Om ikke annet, så for min egen del. Bekrefte at jeg finnes.

Å gi opp er ikke gjort på en dag

Og barna. De som ikke fant seg til rette, som ikke kunne sitte stille i timene, men vandret hvileløst rundt i klasserommet til de ble satt på gangen, lovløse unger, og ti minutter senere går lærerinnen ut for å hente ham, det er nesten alltid en gutt, og da er han borte, selvfølgelig, da er han stukket til skogs eller hjem eller innover mot byen. Åtte år gammel og umulig å ha med å gjøre, og lærerinnen liksom oppgitt (men det er dette hun har håpet på, at han skal stikke av) inn igjen i klasserommet, og elevene som spør hvor han er, og hun: Nei, ja, nå konsentrerer vi oss, hva? Og jeg tenkte at han er på vei opp mot skogen bak skolen, den svære skogen som begynner like bak skolen, den de andre elevene ikke går inn i, de har blitt fortalt så mye om alt det jævlige som finnes der inne, narkomane, voldtektsmenn, spøkelser, gud vet, men det er her de møtes, de som har sittet på gangen, adferdsproblemene fra hele byens skoler, møtes i den store skogen som Robin Hood og gjengen hans, de streker opp planer i skogbunnen, planlegger taktikker, raid mot de ekstremt læringsmotiverte, og de planlegger aksjonene i detalj, vannballonger og råtne tomater, skolesekker som skal fylles med vann, eller ingen slike ting, de planlegger hvordan de skal komme seg gjennom denne skolen som ikke er beregnet for dem, for deres kapasitet, for deres hoder som aldri vil være stille.

Jeg nekter å tro at det finnes så mye som et snev av seksualitet i det forholdet jeg har til Annelore Frimann-Clausen. Den andre veien, derimot. Der er jeg neimen ikke sikker

Det er lett å fordømme og ta avstand fra det man ikke forstår

Det hjelper å gå. Og spør man meg hva det hjelper mot, er det svaret jeg gir, som følger: Det hjelper mot alt

Det skal ikke være døde reker i den hvite sausen