Bokelskere.no

Benjamin var ikke alene om å være søkende etter en kulturell identitet. Mange ungdommer med minoritetsbakgrunn var det. Når en selv og foreldrene kommer fra en kollektivistisk kultur, er det ikke lett å finne formen på ungdomsopprøret sitt i et individualistisk samfunn som Norge. «En identitet som dreper», har den blitt beskrevet som, tilstanden hvor man blir kalt for utlending uansett hvor man går, enten man er i foreldrenes hjemland eller i Norge.

det er ikke vanskelig å ødelegge et annet menneske
hvis du bare er
sint nok

Men uansett hvor store ord som ble brukt i sakens anledning, gikk denne skandalen også snart i glemmeboken. Det skjer hele tiden noe nytt, som straks skyver det forrige i bakgrunnen; vi er ikke bare utålmodige og rastløse, vi er også glemsomme, derfor venter vi allerede på det neste som skal skje før det som faktisk skjer er overstått. Uttrykker jeg meg klart? Kall det gjerne en ond sirkel. Distraksjonen er blitt vår livsstil.

Jeg burde ringe hjem. I det minste sende et kort. Til foreldrene mine. Gi et livstegn. Om ikke annet, så for min egen del. Bekrefte at jeg finnes.

Å gi opp er ikke gjort på en dag

Og barna. De som ikke fant seg til rette, som ikke kunne sitte stille i timene, men vandret hvileløst rundt i klasserommet til de ble satt på gangen, lovløse unger, og ti minutter senere går lærerinnen ut for å hente ham, det er nesten alltid en gutt, og da er han borte, selvfølgelig, da er han stukket til skogs eller hjem eller innover mot byen. Åtte år gammel og umulig å ha med å gjøre, og lærerinnen liksom oppgitt (men det er dette hun har håpet på, at han skal stikke av) inn igjen i klasserommet, og elevene som spør hvor han er, og hun: Nei, ja, nå konsentrerer vi oss, hva? Og jeg tenkte at han er på vei opp mot skogen bak skolen, den svære skogen som begynner like bak skolen, den de andre elevene ikke går inn i, de har blitt fortalt så mye om alt det jævlige som finnes der inne, narkomane, voldtektsmenn, spøkelser, gud vet, men det er her de møtes, de som har sittet på gangen, adferdsproblemene fra hele byens skoler, møtes i den store skogen som Robin Hood og gjengen hans, de streker opp planer i skogbunnen, planlegger taktikker, raid mot de ekstremt læringsmotiverte, og de planlegger aksjonene i detalj, vannballonger og råtne tomater, skolesekker som skal fylles med vann, eller ingen slike ting, de planlegger hvordan de skal komme seg gjennom denne skolen som ikke er beregnet for dem, for deres kapasitet, for deres hoder som aldri vil være stille.

Jeg nekter å tro at det finnes så mye som et snev av seksualitet i det forholdet jeg har til Annelore Frimann-Clausen. Den andre veien, derimot. Der er jeg neimen ikke sikker

Det er lett å fordømme og ta avstand fra det man ikke forstår

Det hjelper å gå. Og spør man meg hva det hjelper mot, er det svaret jeg gir, som følger: Det hjelper mot alt

Det skal ikke være døde reker i den hvite sausen

En eller annen gang må også Mats ha googlet Duchennes. Han har sittet ved en datamaskin, trolig inne på gutterommet på Langhus, han har skrevet duchennes i søkefeltet, trykket enter. Og på skjermen har treffene dukket opp, om de første symptomene, gangvanskene, balanseproblemene og rullestol, om skoliose og forkorting av akillessenen, om nedsatt lungefunksjon, åndedrettssvikt, hostehjelpemidler og respirator, om lammelser i armer, hender, fingre, i nakke, hals og ansikt, om intravenøs føde, hodepine, talevansker, om hjertesvikt – og død. Og så må han ha lest:Det finnes i dag ingen kurativ behandling.Og han har scrollet til neste artikkel:Det finnes ingen helbredende behandling. Og neste:There is no known cure.

– Du skulle heller vært bonde, du, sa Clara, og han lo og var fornøyd. Han var jo det innerst inne. Bonde! Utapå var han alt det andre. Skomaker, fabrikkeier, bystyremedlem, Godtemplar, formann i foreninger og ulike råd, medeier i bank og i elektrisitetsverket de hadde fått i gang. Men aller innerst, innenfor selveste bonden, var han far.

Plutselig, og uten forvarsel, kunne de også vende seg mot ham, tømme skolesekken hans, håne ham for at han var kalvbeint eller banke ham opp. Og jeg tror det var disse uforutsigbare kastene, det at han aldri visste hvor han hadde folk, som gjorde mobbingen så utålelig. De voksne gjorde det de kunne. Men det begrenset seg stort sett til holdningsskapende arbeid. Lærere hadde nemlig en ­rørende tro på holdningskampanjer den gangen. Det var liksom ikke det samfunnsproblem som ikke kunne løses med et treffende slagord og en button.

Man skulle i det hele tatt lete lenge for å finne en sterkere kontrast til tiårets eksesser enn denne dynamiske duoen. De gikk på konstant sparebluss og førte en så strengt gjennomført rasjonerings­politikk at selv Stalin ville blitt imponert. Det var bestandig iskaldt hjemme hos dem. De kastet aldri noe og resirkulerte absolutt alt. Matpapir ble glattet ut og klargjort til gjenbruk. Kaviartuben ble rullet rundt en blyant for å skvise ut de siste restene, og avskrap på tallerkenen greide Inger Anne på mirakuløst vis å få tilbake i tuben igjen. Enhver tube, fra tannpasta til majones og sauseposer, ble klippet opp for å tyne hvert molekyl ut av emballasjen. Og var det fire erter igjen på tallerkenen, ble de tatt vare på og omplassert til neste måltid. I matveien levde de som jegere og sankere. Pappa var av den oppfatning at enhver husstand burde være sjølberga. Til hver eneste middag serverte han enten fjellørret eller torsk han hadde fisket selv, og noen bittesmå knudrete poteter som de grodde i en komposthaug i hagen. Alle andre måltider var restemåltid, som besto av en spennende ny kombinasjon av de samme tre ingrediensene. Hvis ikke de serverte boksemat de hadde stående igjen fra krigen. Alt sammen ble skylt ned med billigbrusen Tab.

Fargeblindhet er et privilegium bare hvite kan unne seg

Åttitallet var også starten på den digitale tidsalder. Datamaskiner, videospillere og andre futuristiske gjenstander gjorde sitt inntog i hverdagen. Selv om det var så som så med den tekniske kompetansen. Det fwnes ikke en lærer i hele Norge som fikk liv i en TV uren å tilkalle forsterkninger

Anne var gammel AKP-er og hadde levd store deler av livet på havregrøt, ettersom hun måtte donere halve lærerlønnen sin til partiet, og hun led av et slags posttraumatisk fattigdomssyndrom som gjorde at hun fikk akutte utslett og åndenød når hun så ting bli kastet, mat som gikk til spille, eller penger som ble brukt. Da Inger Anne syntes jeg brukte for mye dopapir på toalettbesøkene mine, tok hun meg til side og viste meg en bretteteknikk som gjorde det mulig å klare seg på bare ett tørk per visitt, en slags kommunistisk origami hun hadde lært på studietur til Kina med AKP.

Castro er ikke bekymret for drabantbyungdom som trives i klasserommet, på biblioteket eller fotballbanen. Han bekymrer seg for mindretallet som flørter med rus og kriminalitet. Dynamikken er egentlig den samme om du blir kriminell eller kunstner, mener han: Det handler om å bli sett i et miljø der det er lett å bli usynlig i vrimmelen. Er du ikke skoleflink eller briljerer på fotballbanen, kan det være vanskelig å finne en lidenskap. Ett lite dytt eller snev av interesse fra en voksenperson kan sette deg inn på et kreativt spor, på samme måte som følelsen av å bli sett og belønnet av kriminelle også kan gi selvtillit. Utfordringen er at pengene du umiddelbart begynner å tjene som doplanger, kan for noen – især gutter – være mye mer fristende enn den mer abstrakte, krevende og lange veien ved å satse på for eksempel musikk. Kriminalitet er også en slags mestringsarena, gjengen et tilfluktsrom for ensom ungdom på jakt etter beskyttelse og vennskap.

I 1986 ville et slagsmål mellom fem voksne på Haugerud nyttårsaften neppe blitt mer enn en notis, det ville i alle fall ikke blitt ført som bevis på at noe var galt med hele det norske samfunnet. Men slik har beskrivelsen av drabantbyen endret seg på 2000-tallet: Alt fra steinkasting, hærverk og ran til hasjsalg, bilbranner og drap brukes til å skape en fortelling som skal vise at innvandringen er gått for langt, at vi er i ferd med å miste et Norge til muslimske innvandrere og «klansbaserte» ungdomsgjenger.

Den norske gettoen brukes som tankelek, retorisk poeng, politisk verktøy, skremselspropaganda og til og med som medalje på brystet til dolk som vil skryte av at de har vokst opp i landets tøffeste nabolag. Vi lengter etter en norsk getto. Vi trenger en norsk getto. Noe vi kan peke på , advare mot og ønske å rydde opp i. Gettoen’ er det skremmende stedet der de andre bor*