Hva ville du ha gjort hvis du fant et mystisk brev i postkassa?
Det er ikke godt å si ... I Ikke slå av lyset møter vi Christine Steinmeyer. Hun er radiovert og lever et normalt liv, frem til nå ... På selve julaften finner hun et selvmordsbrev. Var det meningen at hun skulle få det i postkassa, eller er det sendt feil? Eller er det hele en grotesk spøk? Forloveden hennes er irritert på henne fordi de allerede er for sent til å møte opp til foreldrene hans, og mener at brevet ikke har noe med dem å gjøre. Christine mener noe annet. Hun vil i det minste prøve å finne ut hva det vil henne, og gjøre en god gjerning. Men etter funnet av selvmordsbrevet begynner Christines liv fort å rase sammen. Hun får trusler, uten å skjønne hvorfor eller av hvem, og sakte, men sikkert begynner rutinene hennes å forsvinne også. Mennesker hun er svært glad i, begynner å trekke seg unna henne. Hun kjenner seg nesten ikke igjen seg selv for hun skjønner ikke hva det er som foregår. Hvem er det som vil at hun skal lide, og hvorfor? Kommer hun til å klare å finne ut av det, og må hun starte jakten selv?
Samtidig følger man kriminalførstebetjenten Martin Servaz. Han er på rehab for å komme seg etter depresjon. Han er sykmeldt og har dermed ikke lov til å jobbe. Men noen sender ham noe som gjør til at han ikke klarer å holde seg unna, og dermed gjør han undersøkelser på egen hånd. Er det noen som forsøker å fortelle ham noe, og burde han holde seg unna?
I mellomtiden følger vi Christine og Servaz separat. Kommer veiene deres til å møtes, eller har de ikke noe med hverandre å gjøre?
Krim med grøsseraktig preg
Dette er bok nummer tre i serien om Martin Servaz og selv om jeg ikke har lest de andre bøkene i serien, syntes jeg ikke det gjorde noe. Bernard Minier er heller ikke et ukjent navn for min del, men jeg har bare ikke lest noe av ham ennå, ikke før nå. Det jeg hadde hørt om bøkene hans på forhånd var svært variert, noe jeg godt kan forstå. Min favorittsjanger innen både litteratur og film har alltid vært horror. Jeg elsker å bli skremt, men det er altfor lenge siden sist. Ble jeg skremt denne gang? Jeg kan ikke si det. Selv om horror er og blir min sjanger, liker jeg også krim med grøssende elementer. Det har Ikke slå av lyset av Bernard Minier. Handlingen er svært dyster og har noen spennende partier. Boka er på over fem hundre sider, men den er veldig lettlest og sidene blar nesten av seg selv. Så, hvorfor ble jeg ikke helt begeistret?
Dette er som nevnt mørk og ikke minst voldelig krim, noe jeg ikke har noe i mot når det gjelder bøker. Men det som plager meg med konseptet er bruken av opera som bakgrunnsteppe, og at det hele er veldig søkt. Man får en lang oppsummering mot slutten, men likevel sitter jeg igjen med en del spørsmål. Hvilke spørsmål kan jeg ikke si da det kan avsløre for mye. Mye blir oppklart, men samtidig sitter man igjen med noen hvorfor spørsmål.
Overdøves av opera
Opera får en stor rolle i boka. Noe jeg har lite forhold ti. Jeg liker opera blandet med metal/black, men ren opera skjønner jeg ikke et kvekk av, hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg skjønner godt hvorfor opera har en så stor rolle i boka , men likevel er det litt irriterende i lengden, og ødelegger noe av spenningen og intensiteten. Det stjeler oppmerksomheten på en måte. Det er ment som bakgrunnsteppe, men overdøver selve handlingen.
Ikke slå av lyset er en lettlest og uavansert krim som er fin å få med seg hvis man vil ha noe avslappende nå som sommeren nærmer seg. Men for oss som har lest en god del krim oppgjennom årene, blir det for lett å gjette seg frem til hva som egentlig foregår, og man kan trygt slå av lyset etter å ha lest denne.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sommeren 2016 forsøkte en gruppe innen det militære i Tyrkia å begå statskupp, rettet mot regjeringen og president Erdogan. Over 300 mennesker mistet livet og mer enn 2000 ble skadet, men til ingen nytte for kuppmakerne - kuppet feilet og Erdogans styre sto fast.
I tiden som fulgte ble det gjennomført massearrestasjoner i Tyrkia, engelsk Wikipedia anslår at så mange som 77,000 mennesker ble arrestert og internert som en direkte følge av kuppforsøket. Samtidig strammet man grepet kraftig på den frie pressen og ytringsfriheten i Tyrkia generelt. Et paranoid regime slo tilbake for fullt.
Blant disse som ble arrestert i ukene og månedene etter kuppet, var journalist og forfatter Ahmet Altan. Det er hans enkeltskjebne denne boken handler om, ført i pennen av ham selv via kommunikasjon fra hans fengselscelle der sitter i dag, idømt livstidsstraff.
Hvorfor ble han dømt? Den offisielle historien var at han visste om kuppet og med bevis i intervju i et tv-program han gjorde på tyrkisk tv dagen før kuppet. Utover det kan man bare spekulere, men at den nå snart 70 år gamle aktive samfunnsdebattanten Altan bare er POPULÆR blant Tyrkias lederskap, det er ingen underdrivelse.
Altan har blant annet gått i bresjen for kvinner, for kurdere og en tettere tilnærming til det øvrige Europa - og han har også til dels vært en kritiker av dagens styre i Tyrkia. Samtidig skal man som alltid ikke se helt naivt på ting, det kom blant annet innvendinger mot ham i Bergens Tidene da Bergen internasjonale litteraturfestival gjennomførte et arrangement om ham i februar i år. Den debatten skal jeg ikke si mer om her, men så er det nevnt.
Det som skal ha fokus her nå er boka Altan har skrevet og som er utgitt på norsk på Samlaget i år. Tittelen er dramatisk i seg selv, «Eg skal aldri få sjå verda igjen», og den er ment helt bokstavelig. Altan er dømt til å sitte inne resten av livet, og hvis ting ikke endrer seg dramatisk de neste årene, så er det meget sannsynlig at det også blir hans skjebne.
Det er likevel ikke en flammende politisk tekst han har skrevet, til det er omstendighetene ikke til stede. Tvert imot er den sobert skrevet, til tider direkte poetisk - og beskrivelsene av arrestasjonen, refleksjoner rundt hans nye tilværelse og de konkrete forholdene på cella er det som preger teksten. Hvilke strategier må man velge når man er i en slik situasjon, hvordan klarer man å fokusere og leve, finne mening i en tilværelse der all frihet er tatt fra deg og du befinner deg i et varmt, klamt, mørkt og overfylt tyrkisk fengsel?
Et godt eksempel på språket i boka skal jeg gi her, som er de knappe skildringene av selve dommen og hvordan han mottar denne: Side 131
Det går en løpende debatt om hva som er sakprosa og hva som er skjønnlitteratur, hvor går skillet. «Eg får aldri sjå verda igjen» er definitivt sakprosa, men det brukes klare litterære elementer her. Det er en svært vakker bok som i stor grad må leses på bakgrunn av historiske fakta og Altans poltiske og journalistiske liv forøvrig.
For meg handler den også om hvordan mennesket tross en i utgangspunktet håpløs situasjon lar seg tilpasse selv ekstreme forhold, og er i stand til å finne mening i det lille. Den er også dypt opprørende å lese, spesielt i en verden der krigen om sannheten er noe som blir mer og mer aktuelt for hver dag som går.
I november 1923 gjør en før dette relativt ukjent herremann ved navn Adolf Hitler entre på verdensscenen. Inspirert av Mussolini som med sine svartskjorter hadde marsjert rett inn i Roma og tatt regjeringsmakten året før, planlegger Adolf Hitler å ta makten i et Tyskland som står på vaklende demokratiske føtter etter nederlaget i 1. verdenskrig. Hitler fremstår som den maktkåte anføreren for en ekstrem og voldelig bevegelse som tar kontroll over et politisk møte med 3000 mennesker i en ølkjeller i Munchen. Sammen Med sine voldelige kumpaner gjør han og partiet NSDAP et regelrett kuppforsøk med 600 SA-medlemmer i ryggen og dødelige maskingevær oppstilt, er brennpunktet en sliten ølhall.
Det hele mislykkes dog spektakulært, og endte i et blodbad på Marienplatz sentralt i Munchen seint på formiddagen dagen etter. 16 Nasjonalsosialister og 4 politimenn måtte bøte med livet, og et ukjent antall mennesker ble såret i tumultene som oppsto. Hitler rømte og gikk i dekning, men ble raskt sporet opp, visstnok i følge boken bare en time før han skulle ha få skyss inn til en eksiltilværelse i Østerrike.
Denne boken tar for seg ølkjellerkuppet i detalj, og den tar videre for seg etterspillet og ikke minst rettssaken mot Hitler. Det er da med andre ord ikke en Hitlerbiografi som er ment å skulle leses som det alene, men derimot en detaljert framstilling av kuppet og den parodiske rettsaken som fulgte, og som endte med at Hitler ble dømt til fem års fengsel, men der han slapp ut etter ni måneder med boken «Mein Kamppf» så å si ferdig skrevet i kofferten.
Det sies at bøker om andre verdenskrig generelt, og om lederne i nazityskland spesielt utgjør en slags form for blodig kosebamse for menn i en viss alder. Jeg må innrømme at jeg kjenenr meg litt igjen i den framstillingen, og jeg hadde det litt i bakhodet i lesningen av denne boken. Jeg må innrømme at jeg lar meg fascinere av hendelsene og persongalleriet som utgjør nazityskland – både fordi skikkelsene er så ekstreme, så lite menneskelige og så egnet til å skape kaos, død og elendighet blant sine artsfeller, at de fremstår som monstre i menneskeham.
Det er jo fascinerende å se det slik. Men jeg tror det er et farlig perspektiv, og jeg må innrømme at jeg tenkte mye på 22. julirettssaken, såkalte alternative medier, visse presientdvalg, jus generelt og ekstreme holdninger blant voksne mennesker blant oss i dag da jeg leste denne boken.
Historiker David King er en mesterlig forteller, og han skriver i den nøkterne og leservennlige stilen som utgjør god allmenn historieformidling. Det er mange navn som nevnes, men man behøver ikke å lese slike historiske bøker så grundig at alt sitter, man vil likevel ikke gå glipp av kjernen i historien.
De hendelsene det fortelles om her er av en slik historisk betydning at de fortjener å bli belyst for det de var – en enorm kriminell handling som ikke ble slått ned på da, og som ga grobunn til en bevegelse som la kontinenter i ruiner og myrdet millioner av mennesker. Det store spørsmålet King stiller med denne ordrike og grundige teksten er: kunne Hitler ha blitt stoppet en gang for alle i en juridisk prosesss som faktisk hadde vært rettferdig? Svaret er åpenbart ja, og i den grad det er noe å lære av historiens feil, så bør vi lære av denne.
Rufsetufsa som svar til [ Slettet bruker ] :
10:36, 24. april 2019 Diskusjon: Rufsetufsa om Eleanor Oliphant is completely fine av Gail Honeyman av Gail Honeyman
Skjønner hva du mener. Prøver å ikke gjøre meningene mine helt private, men delvis og samtidig nøkternt og ærlig. Samtidig er det litt vanskelig uten å miste sin egen stemme. Men lærer så lenge man lever, og det er fint med tilbakemeldinger. Det er det man lærer av. =) Det er synd hvis noen blir såret av at noen ikke liker en bok man selv ikke liker. Og skjønner det godt, og det er ikke det som er hensikten. Jeg liker mangfold. =)
Det som sies høyt kan ikke tas tilbake. Det som sies høyt kan ikke forandres på. Det som sies høyt er ikke lenger hemmelig. Mange, de fleste av oss bærer på noe som er vondt. Er det bedre å snakke med noen om det, eller å holde det for seg selv, og late som ingenting?
Hvordan fyller man store tomrom?
Denne romanen er om godt voksen mann som bærer på sorg og diverse mangler i livet. Det er ikke noe galt med ham, men han er det som kan kalles en ensom ulv. Etter at moren hans døde brått, har han bodd i huset han har arvet etter henne, og av og til kommer det en kvinne på besøk til ham en periode. Men så slutter hun å komme og han føler seg så alene og ensom i livet. Han har jobben med sine faste rutiner, og det er alt. Han tar også mange løpeturer både med og uten en god kamerat som har vært en nær venn oppgjennom årene. Han er en mann med få personer i livet sitt. Etter at kvinnen sluttet å komme til ham, gjennomgår han en ordentlig nedtur som gjør til at han ser veldig medtatt og sliten ut. Vil livet hans komme på rett spor og vil han noen gang slippe inn andre igjen, eller kommer han til å bli ensom resten av livet?
Debutromanen av May Sissel Vadla, er en kort roman som sier mye. Det er mye mellom linjene og jeg liker bøker med undertoner, og det får man her. Vennskap og kjærlighet blir satt på prøve, og når livet bryter en ned, prøver man så godt man kan å komme tilbake igjen. Det er skrevet med varme, håp, og kontrasten av lys og mørke. Det han går gjennom, kan mange av oss lett kjenne oss igjen i, for ensomhet har nesten blitt den nye folkesykdommen. Noen er alene og ensom hele tiden, mens andre føler seg ensom også i sosiale settinger. Kommer han til å innrømme at han er ensom, eller kommer han til å skjule det til enhver pris? Han føler ingenting er det samme etter at moren hans døde, og føler seg veldig alene.
En hjemsøkende liten bok
Dette er kanskje en kort og lettlest bok, men det er også en bok som setter spor etter seg. Les den hvis du ønsker en godvond leseopplevelse, og vær ærlig med deg selv. Er du ensom?
Fra min blogg: I Bokhylla
Rufsetufsa som svar til [ Slettet bruker ] :
14:22, 23. april 2019 Diskusjon: Rufsetufsa om Eleanor Oliphant is completely fine av Gail Honeyman av Gail Honeyman
Hei! Gjør så godt jeg kan. Jeg er bare en anmelder på hobbybasis. Opplever ofte at andre ikke liker en bok jeg liker og omvendt og det gjør ikke noe. Jeg prøver alltid å ta et dypdykk om bøkene jeg leser, men er samtidig redd for å avsløre noe. Man prøver å finne en balanse i det. Det jeg likte minst med boka er språket og er litt lei av jente er nedfor, møter hyggelig gutt og ting blir litt bedre. Er nå ferdig med denne boka og vil heller konsentrere meg om andre bøker. Jeg prøvde å like boka, men ble ingen fan som mange andre. Det synes jeg er helt i orden. Alt godt. =)
Helt gjennomsnittlig spenning, hverken mer eller mindre. En firer som heller nærmere tre enn fem og som delvis reddes av en mer interessant slutt enn oppbygging og hoveddel. Tror jeg er ferdig med Coben nå. Det har vært en morsom reise, men jeg syns det er lenge siden han har kommet opp med virkelig gode spenningsbøker.
Godt gjort å gjøre handlingen så uforutsigbar når premisset er repetisjon!
Rufsetufsa som svar til krira :
00:28, 15. april 2019 Diskusjon: Rufsetufsa om Eleanor Oliphant is completely fine av Gail Honeyman av Gail Honeyman
Jeg prøver alltid å si noe positivt om en bok selv når jeg ikke liker den for jeg kan være krass med meningene mine,og kan da bli lett sett på som "passiv aggressiv", noe jeg ikke er, og det liker jeg ikke. Når jeg ikke liker en bok er jeg bare ærlig,det er slett ikke for å såre noen, og jeg prøver å la være å påvirke andre om de skal lese den eller ikke. Det må de bestemme selv, Som sagt, jeg likte temaet, men det er ikke alltid at et aktuelt tema er bra nok. Det er også interessant å diskutere bøker uansett hva slags mening man har, så lenge det blir gjort på en fin måte, som nå. =) Så den som vil kan bare lese boka. Den var ikke noe for meg fordi den ble for lettvint. Jeg håper bare jeg ikke blir opfattet som sur når jeg slakter en bok for det er jeg ikke. Men man kan ikke like alt. Jeg foretrekker å lese på engelsk jeg også, men siden jeg fikk den fra et forlag, fikk jeg den oversatte utgaven. Og tror ikke det ville ha hatt noen betydning for meg denne gang.
God påske og takk for tilbakemelding. =) Beklager for sent svar forresten for jeg tok tidlig påskeferie.
Rufsetufsa som svar til krira :
14:20, 4. april 2019 Diskusjon: Rufsetufsa om Eleanor Oliphant is completely fine av Gail Honeyman av Gail Honeyman
Jeg fant fort ut at det var ingen bok for meg. Den tar opp et viktig tema som ensomhet, som er et aktuelt tema for mange, men likte ikke språket og syntes det ble for forutsigbart. Fint at andre liker den og setter pris på boka. Jeg er en kresen leser og samtidig respekterer jeg det andre liker, og er så ærlig jeg kan være. Å lese og skrive om bøkene jeg leser har lenge vært en hobby jeg trives med. Så det er lov å være uenig. Alt godt. =)
Når man leser krim, handler det ofte om fortid som inntar nåtid. Det gjelder Høstdåd også ...
I 1990 skjedde det noe veldig tragisk. En vennegjeng samles før livet og fremtiden skiller dem. De begynner å bli voksne, og det er på tide å ta tak i livet. Denne kvelden samles de for å tilbringe ekstra tid før deres vei som nevnt skilles, men kommer vennskapet deres til å vare evig? Vennskapet settes på prøve da samme kveld en av dem blir funnet død. Var det en ulykke, eller har noen skylden?
En erfaren politietterforsker blir satt på prøve i bygda
27 år senere får bygda en ny politikvinne, og det er Anna Vesper fra Stockholm. Hun skal ta over for Henry Morell som har jobbet der i mange år, og har blitt en original for bygda. Han har det vanskelig med å slippe tak i jobben, men kommer han til å vise henne tillit, og gi henne arbeidsro? Samtidig føler hun at hun blir frosset ut av kollegaer fordi hun er ny og stotrer av og til, spesielt når hun skal si noe viktig. Kommer hun til å vinne deres respekt, eller kommer det til å bli for mye korrupsjon? Korrupsjon kommer i dagslys da en kvinne snakker med henne om hennes sønn som døde for 27 år siden. Andre mener det var en ulykke, mens moren hans mener noe annet. Anna Vesper selv blir nysgjerrig når det gjelder denne saken som bygda ikke helt har kommet over. Er det verdt å ta en titt i den gamle mappen, eller kommer hun til å angre?
Anders de la Motte er et navn som er blitt mye lagt merke til i det siste. Selv har jeg ikke lest noe av ham før, men har alltid hatt lyst til å prøve og lese bøkene hans. Høstdåd er ikke den sterkeste krimboka jeg har lest, hverken i år eller tidligere, men den er veldig lettlest til å være en stor bok på over fem hundre sider. Den virker stor, men den er ikke tung i det hele tatt, og sidene flyter nesten av seg selv. Jeg liker bøker der fortid møter nåtid, men av og til kan det også bli for mange av dem, for ofte. De fleste krimbøkene jeg har lest i det siste har bestått av fortid møter nåtid konsept, og noen ganger kan det bli trøttende i lengden. Dette gjelder spesielt krimsjangeren.
Korrupte kollegaer eller bare falsk alarm?
Denne gang var det ikke saken som interesserte meg, men selve persongalleriet. Man blir som nevnt godt kjent med alle, på godt og vondt, og man får en god følelse av hvem man kan stole på, og ikke. Det er også lett å sette seg selv i Anna sine sko. Det må være utfordrende å ha mistet sin eksmann i kreft, samtidig hanskes med en tverr tenåringsdatter, som bærer på en like stor sorg som moren. Sammen prøver de å finne tonen og få hverdagen til å gå rundt sammen med hunden, Milo. Man blir også veldig nysgjerrig på kollegaene til Anna. Hva er det de skjuler, og er det noe de skjuler i det hele tatt? Det var mest spennende å lese om var Henry Morell som prøver å trekke i tråder, selv om han er i ferd med å gå av, og intre rollen som pensjonist. Persongalleriet er stort, og det er mange å holde styr på. Forfatteren presenterer dem for oss på en oversiktelig måte.
Her er det de gode folkene mot de onde. Hvem har gode hensikter og ikke? Er det for sent å løse en gammel sak? Høstdåd er en fin krim å få med seg, men den er kanskje ikke realistisk nok for alle.
Fra min blogg: I Bokhylla
Svenskene og danskene er flinke til å lage filmer og Tv-serier. Men er de bedre krimforfattere?
Katrine Engberg har hittil vært et ukjent navn for meg. Kjenner til flere forfatternavn, men samtidig er det mange å holde styr på. Nye debutanter kommer hele tiden, men Katrine Engberg er ingen debutant. Glassvinge er bok nummer tre i serien om politietterforskerne Jeppe Krøner og Anette Werner, og kan fint leses som frittstående. Jeg selv har ikke lest de to tidligere bøkene, og syntes ikke at det gjorde noe.
Usikker tid for politietterforsker Jeppe Krøner
Jeppe Krøner lever i en usikker tid. Han har mye å prestere på jobb, spesielt i den nye saken, hvis ikke lover sjefen hans å sette noen andre på saken istedet for ham, og Anette Werner sliter på hjemmebane med ustabil søvn, valg av navn og små feider med mannen etter fødsel. På jobb må Jeppe Krøner finne en morder veldig raskt da mennesker blir funnet døde i vannfontener med merkelige og dødelige snitt på kroppen. Hvem er drapsmannen/kvinnen, og hva har de brukt for å lage slike snitt? Samtidig har han et hemmelig forhold med en kollega, men han blir ikke helt klok på forholdet, siden hun viser ham både kalde og varme signaler. Hva betyr det? Både Jeppe og Anette har mye å stri med, og samtidig må han klare seg uten sin jobbpartner siden hun har som nevnt fødselspermisjon, men klarer hun å holde seg unna med tanke på hvor nysgjerrig hun er på saken?
Overfladiske bikarakterer
Som sagt, dette er mitt første møte med Katrine Engbergs forfatterskap, og for å være helt ærlig, er dette typisk krim som ikke byr på så mye nytt. Boka har godt driv, består av raske kapitler, og er veldig lettlest. Men selve krimsaken og persongalleriet er noe jeg føler har lest mange ganger før. Ikke noe nytt der i gården. Man blir godt kjent med hovedpersonene Jeppe og Anette, men følte at bikarakterene ble noe overfladiske. Man vet hvem man skal stole på og ikke, men det er ingen som skiller seg ut, bortsett fra Falck. Falck er en kollega av Jeppe. Han ble min favoritt fordi han kommer med noen veldig tørre vitser når man minst venter det. Han er både slitsom og morsom.
Til tross for at dette er en veldig lettlest krim som man leser ut på bare få dager, opplevdes den samtidig som noe slitsom, for jeg er ikke veldig interessert i å lese om amming, navnevalg og om småbarnsforeldres liv generelt. Når jeg skal lese krim vil jeg heller ha noe som er mørkere og mer hardbarket enn å lese om bleieskift ...
Fra min blogg: I Bokhylla
God start, men så tynnes det ut etter hvert ...
En uheldig mann eller bare lav viljestyrke?
Daniel er ikke en som er heldig med kortene. Han kan virke litt tafatt, men er egentlig bare uheldig. Han er litt i grenseland mellom å være tafatt og uheldig. Han er en mann som prøver å gjøre sitt beste, men som er både hjemløs og arbeidsledig. Ved en tilfeldighet får søskenbarnet hans øye på ham mens Daniel tigger, og bestemmer seg for å gi Daniel boplass hjemme i leiligheten. Det Daniel ikke vet er at han søskenbarnet hans kun gir ham dette tilbudet for å bo billigere. Daniel mistrives i denne nye situasjonen, spesielt da søskenbarnet ber en annen bo sammen med dem uten å høre med Daniel først, og han er desperat etter å få seg en jobb. Før han vet ordet av det dukker det opp et uventet brev, om jobbtilbud ved Craven Manor. Et sted Daniel knapt kjenner til. Når han undersøker det viser det seg å være et nedlagt, majestetisk, og gjengrodd hus. Det viser seg for å være en som heter Bran som har sendt ham ut på oppdrag. Han vil at Daniel skal bo der og jobbe der, så lenge han følger noen visse regler. Er dette stedet noe å satse på, og hvem er denne Bran? Kommer Daniel til å møte ham eller er det hele en spøk? Han er desperat etter å komme seg vekk fra søskenbarnet sitt som viser seg for å være en slesk og utspekulert fyr, og Daniel har virkelig ikke noe å tape ...
Av og til trenger man en god spøkelseshistoriebok og jeg leser mye horror. Jeg må ha litt horror med overnaturlige elementer i, sånn som denne. Konseptet virket fascinerende, men selve utførelsen opplevdes som noe annet. Jeg liker bøker som byr på mye atmosfære. Det er selvfølgelig ikke det viktigste, men nødvendig for å kunne leve seg inn i boka, og det følte jeg at jeg ikke fikk til helt her. Til tross for at boka tilhører horrorsjangeren og samtidig byr på overnaturlige elementer, så opplevdes Craven Manor som fullstendig stemningsløst, og da blir man ikke så veldig engasjert.
For overtydelig når det gjelder personligheter
Persongalleriet i seg selv er spennende og byr på mange forskjellige personligheter. Men synes det blir for overtydelig når det gjelder hvem man kan stole på av dem, og ikke. Man trenger ikke å få alt inn med teskje heller. Den som var mest spennende å lese om er denne mystiske Bran. Man blir nysgjerrig på om Daniel får møte ham og ikke, og hva slags type er det som sender oppdrag og mynter i en konvolutt? Det er jo ikke spesielt moderne? Man undres på hvem han er og hvorfor han skjuler seg, og hvorfor dette ønske om å pusse opp dette falleferdige stedet? Disse spørsmålene var det eneste som drev meg videre i boka. Jeg gir aldri opp en bok samme hvor mye jeg misliker den,men synes at det meste i boka ble seigt, selv om Craven Manor er en veldig kort bok på bare 290 sider. Det ble ikke akkurat noen "grøssende" opplevelse. Det føltes mer ut som satire eller svart komedie som gjør narr av sjangeren, men slik er det dog ikke for å understreke det. Det ble en bok jeg ikke klarte å ta helt alvorlig til slutt. Vet godt at mange ikke tar horrorsjangeren seriøst, men det gjør jeg til tross for at sjangeren fort kan bli både hinsides og provoserende. Dette var langt fra underholdende bare hinsides og vemodig lesing. Ikke spesielt skrekkelig.
Det er mye jeg kunne ha sagt om Craven Manor, men boka er såpass kort og jeg har sagt det meste om den allerede uten å røpe noe. Dette ble ingen skremmende spøkelsesbok, men heller tam og stemningsløst. Fikk ingen frysninger denne gang heller, gitt.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg må tilstå at jeg er svært svak for tegneserier i såkalt fransk-belgisk tegneserietradisjonen, spesielt den retningen som kalles Comic-Dynamic, en dynamisk stil med spenstig strek og ofte runde, karikerte figurer, for eksempel med karakteristiske store runde neser.
De mest kjente figurene innen denne stilen er Asterix, Lucky Luke, VIggo og Sprint - kjente og kjære tegneseriefigurer som det stadig gis ut nye album av, også oversattt til norsk, mens vår egen Pondus er vårt mest kjente hjemlige eksempel på denne formen for tegnestil.
Trioen Kabíček, Skandfer og Agdestein er nå ute med bok nummer to i deres felles kjærlighetsprosjekt Krüger & Krogh, tegnet i nettopp denne stilen. De kommer egentlig fra reklamebransjen, men har dette som et felles hobbyprosjekt.
Duoen Jacob Krüger og Otto Krogh befinner seg også denne gang i sekstitallets Oslo, som agenter i den hemmelige etterretningstjenesten AFMA (Avsnitt for mellomliggende anliggender). De tar de sakene som ligger mellom Forsvarets Etterretningstjeneste og Politiets Overvåkningstjeneste.
Dette er oppfølgeren til den svært suksessfulle førsteboka «Brennpunkt Oslo» som kom i 2014. Fire år tok det altså å ferdigstille de vel 60 helsidene i denne fortellingen, og det skjønner man godt - dette er presisjonsarbeid på høyt nivå. Tegningene fra 60-tallets Oslo er laget på bakgrunn av nitidig reaserch, og spesielt de store panelene kan studeres som de reneste kunstverk i seg selv.
Historien er laget på bakgrunn av samme type research, og har bakgrunn i ekte myter fra Osloområdet. I dette tilfellet må de to etterforskerne opp til Gamle Aker Kirke for å undersøke mystiske lyder og hendelser fra kirkens gravsteder. Hva skjuler seg under bakken blant graver og gruver midt i Oslo? Mystisk!
Boka preges av god og kjapp dialog de to agentene imellom, der dynamikken først og fremst preges av den snerte og unge Krüger og den godt voksne og moralistiske Krogh. Det er et glitrende eksempel på tegneserie som ren underholdning, men gjort så til de grader gjennomført at ingen som elsker enten gode røverhistorier eller gode tegneserier kan komme unna!
Denne passer for alle!
En av grunnene til at jeg ønsker å formidle tegneserier, er, foruten historienes verdi i seg selv, å vise at vi snakker om et seriøst medium, en kunstart, og ikke noe som er mindre verdt å ta til seg enn for eksempel romankunst, filmkunst eller billedkunst. Det er lett å si, men det er mer utfordrende å få til i praksis, interessen hos publikum er ikke ekstrem.
Men uansett så er det viktig å få fram at tegneserier kan gi leseopplevelser som er noe annet enn det alle andre medier kan gi. Ett lysende eksempel på nettopp dette, er Steffen Kvernelands selvbiografiske «En Frivillig Død», utgitt i fjor, som omhandler faren Odd Kvernelands selvmord tidlig på 80-tallet, da Kverneland selv var i slutten av tenårene.
Døden er et vanskelig tema i utgangspunktet, og når man skal beskrive selvmordet til en person i nær familie og i all sin gru, så gjør det alt enda mer utfordrende.
Kverneland skildrer en barndom og en oppvekst med en far som framstår som et forbilde på mange områder, en mesterhjerne som vinner priser for sine hydrauliske treningsapparater og andre mer eller mindre geniale oppfinnelser som han mekker sammen. Faren er skildret som en person som er glad i barna sine og på de fleste områder et over gjennomsnittlig godt forbilde for dem - alt i lys av søttitallets standard vel og merke.
Samtidig får vi også, ikke MINST i de ekstremt uttrykksfulle tegningene og i utstrakt bruk av familiefoto og faksimiler, et innblikk i fars mørkere sider. Det antydes alkoholisme, det sies direkte at det er tung depresjon med i bildet og det er spredte forsøk på behandling. Men det går som vi skjønner ikke så godt.
Det er et balansert og undrende portrett Kverneland gir av faren sin, tegnet både med kjærlighet til hans gode sider, men også men en viss forståelse for hans mindre sympatiske karaktertrekk. Det er også et godt portrett av 70-tallet, med antydning til kvinnefrigjøring og store samfunnsendringer som foregår mer i bakgrunnen.
Kverneland hopper mye fram og tilbake i tid, fra skildringer av tidlig barndom til ungdom og fram til sin egen tilværelse som 50-åring og far for sine egne. Vi finner han i undrende samtaler med venner, han stiller stadige spørsmål ved farens valg og kommer med få bastante svar, men han hinter mye, og mye av teksten og undringen er meislet inn i hans karakteristiske og lett karikerte tegnestil. Paradoksalt nok er det også en god del humor i dette, og selv om boken er krevende, til tider nesten uutholdelig, så har den også Kvernelands karakteristiske lette stil blandet opp i det hele.
Forfattere snakker ofte om at en bok var helt nødvendig å lage på et eller annet tidspunkt, og med det i tankene så må denne dypt personlige og svært bevegende tegneserieboken ha vært en påkjenning for Kverneland å lage. «En frivillig død» er en bragd om et svært alvorlig, men viktig tema.
«Det eneste som forener fattig og rik, by og land, yachtklubb og kjøkkenhage, er at alle samfunnslag støtter en president og et regime som for hvert år blir mindre demokratisk. Jeg har vært forelsket i Moskvas lyssirkler og levd tett på Russland hele mitt voksne liv, men forstår ikke lenger hvordan russerne tenker»
Slik begynner Bernhard Mohr sin personlige bok om det moderne Russland, formulert i tittelen som et enkelt spørsmål som det ikke finnes noe enkelt svar på, og som selv ikke i denne boken blir fullt ut besvart. Boken «Hvorfor stemmer Russerne på Putin» omhandler en stat som gjennom lovgivning, propaganda og maktmiskbruk har tatt bort fundamentale rettigheter fra folket, som knebler sivilsamfunnet gjennom vold og ikke minst trussel om vold og som bedriver utstrakt korrupsjon i egen vinnings hensikt.
Hvorfor godtar russerne i dag en ledelse og en karismatisk leder som gjennom alle sine år ved makten beviselig og bevisst har stukket unna milliarder av rubler i lommene på seg selv og sin krets av medsammensvorne? Hvordan kan oppegående mennesker, mer intelligente og mer beleste enn de fleste, unngå å se og unngå å reagere på, at svært mange av de store mediene i Russland fungerer som rene propagandakanaler for statsmakten, en statsmakt som innskrenker handlingsrommet og friheten til 142 millioner mennesker – attpåtil vårt naboland?
Bernhard Mohr er journalist og forfatter, og han jobbet fra 2006 i en mediebedrift i Russland, en gratisavis ved navn Moj Rajon, som betyr «Min bydel», eid av norske Schibsted. Han beskriver denne tiden på midten av 00-tallet som en blanding av Klondyke og sitat: «The Roaring Twenties åtti år forsinket på grunn av kommunismen». For Mohr var dette en tid der de store økonomiske problemene på 90-tallet og opp mot århundreskiftet var i ferd med å legge seg, og en gryende liberal holdning føltes rådende i det russiske samfunnet. Han omtaler denne tiden som en optimistisk epoke både økonomisk og politisk i landets historie – og han beskriver denne tiden i sitt eget liv som nærmest rosenrødt.
Forfatteren av denne boka avsluttet sitt eventyr i Russland i 2011, da avisen ble solgt videre til nye eiere. Han beskriver at han fikk Russland mer på avstand da, men dette litt perifere forholdet mellom ham og Den Russiske Føderasjonen ble brått vekket til live i 2014, med opprøret på Majdan-plassen i Kiev der over hundre mennesker døde, og som etter hvert førte til at Russland invaderte og senere annekterte Krimm-halvøya, og krigen i Ukraina var et faktum. Det Mohr da ble vitne til, blant annet på Facebook, er at hans gamle arbeidskamerater og øvrige russiske bekjente førte helt andre argumenter for invasjonen og annekteringen av Krim enn de man kunne høre fra norsk og vestlig hold. Forskjellen var stor og påfallende.
Mohrs prosjekt i denne boka er å dra tilbake til Russland ti år seinere, for så å oppsøke gamle kollegaer og stille dem relativt direkte spørsmål om hva som har endret seg i løpet av disse årene, hvordan de ser på Putin og regimet som styrer verdens i utstrekning største land og en av verdens største økonomier. Det er et godt utgangspunkt for en interessant bok, og den avgir noen interessante svar, selv om denne boken selvsagt ikke er en fasit alene.
I boka møter vi en rekke mennesker som Bernhard Mohr tidligere har kunne kalle sine kollegaer og som han fortsatt kaller sine venner. Leseren får, foruten intervjuer med enkeltmennesker i ulike posisjoner, også en rask innføring i russisk historie og mentalitet. Mohr skisserer i lys av historien opp hva som forener og hva han mener skiller Russland og Europa – alt som har ført til dagens situajson, og han gjør det på en pedagogisk lettfattelig og spennende måte.
Boka innbyr til refleksjon, og jeg gjør meg selv egne refleksjoner over hvor vanskelig det egentlig er for et menneske å se seg selv utenfra i et system der propagandaen hagler. Jeg tenker også at vi alle er ofre for propaganda, fake news og løgner iulike former, selv i det åpne og liberale Norge. I en verden av teknologi der et amerikansk presidentvalg blir avgjort ved hjelp av datainnsamling og algoritmer er det grunn til å se kritisk ikke bare på Russland, men også på oss selv.
I et slikt perspektiv oppleves det som viktig å lese bøker av denne typen, skrevet av en person som har sett utviklingen i Russland både gjennom nyhetssendinger, analyser og gjennom sine russiske venners Facebook-oppdateringer og endog intervjuer med dem. Og det er fremfor alt viktig å forsøke å sette seg i russernes sted – hvordan ville vi selv ha reagert i et slikt system der vi materialt sett ikke lider noen nød, men der vi likevel ikke er helt frie til å mene og si hva vi vil, og samtidig risikerer alt vi har kjært ved å aktivt protestere og opponere mot makten? Ville vi gjort det?
Johan Harstad bør være kjent for et relativt stort publikum, kanskje særlig for romaner som «Hässelby» og «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet» hvor sistnevnte ble gjort om til tv-serie på NRK for noen år siden. Hans foreløpig siste utgivelse er den temmelig omfangsrike «Max, Mischa & Tetoffensiven», utgitt i 2015, og som han har mottatt prestisjetunge internasjonale priser for. [Feil, det er selvsagt «Ferskenen» fra 2018, ulest for min del dessverre.]
Men den boka jeg skal snakke om nå, det er «Ambulanse» fra 2002. Formatet i denne novellesamlingen er ikke stort, den er på under 200 sider og den representerer også forfatterens skjønnlitterære debut. Dette er med andre ord ikke en ny bok, men jeg følte nå at tiden var kommet for å tette et hull i hans forfatterskap – og det var jo en sann glede.
«Ambulansen» som litterær metafor er ikke så dum, ambulansen eller utrykningskjøretøyet kan lett symbolisere frykten for det forgjengelige i livet, men den kan også representere håpet om at det finnes en redningsplanke der ute, selv for den som føler seg som aller mest fortapt. Som et samlende element for urbane fortellinger om moderne livsanskuelse er den svært treffende og meget effektiv, selv nå 17 år etter utgivelsen.
Historiene i samlingen kretser rundt de mektige og evige temaene, som liv og død, kjærlighet og forakt, frykt og mot. Ambulansen selv er innom jevnlig i novellene og den fungerer som et element som binder historiene sammen der den farer gjennom aktørenes liv, kanskje som et varsel om ulykke eller noe ubehagelig ELLER som et symbol på en ny retning i livene deres. Vi møter også ambulansesjåføren selv i åpningsnovellen, der han fortvilet forsøker å balansere traumene fra arbeidet i felten med et normalt familieliv, slik mennesker i ekstreme yrker ofte skildres på film, som mennesker med plusser og minuser, men også dypt preget av den rutinemessige katastrofen de må forholde seg.
I en annen novelle møter vi en voksen sønn som har en gammel far som ligger for døden, som ikke klarer å unngå å planlegge hver minste detalj rundt både døden selv og alt det som skjer ellers i livet hans, og selv ikke midt i tragedien klarer han å unngå å tenke på hver eneste bidige detalj som skal fikses, ordnes og stelles med. Men liv og død kan ikke alltid planlegges på den måten, noe sønnen snart får merke. I en annen historie møter vi en ung forelsket gutt med vannskrekk som fortvilet forsøker å forsere utfordringen med å dykke ned til bunnen av et svømmebasseeng for å hente opp en livredningsdukke. Klarer han det, og i så fall – ligger nå egentlig frelsen der?
Jeg nevnte det filmatiske aspektet tidligere, og det er i det hele tatt noe filmatisk over beskrivelsene i mange av novellene i «Ambulanse». Tilsammen minner de litt om den formen for flettverksfilmer som var populære rundt årtusentallet, altså der mange ulike historier flettes sammen med hverandre. Et eksempel på det er «Magnolia» av Paul Thomas Anderson, som dukket opp på kino i 1999, tre år før denne samlingen så dagens lys.
Selv om ord flyter i en mild strøm så er både mental og kroppslig smerte et gjennomganstema her, noen ganger forbundet med krig og terror, andre ganger med hverdagslige gjøremål og en følelse av ren og skjær maktesløshet. Spesielt i novellen «Vietnam, torsdag» gir Harstad oss en inngående og smertefull innføring i hvordan napalm egentlig virker på huden – ikke en vakker opplevelse, men troverdig, inntil det smertefulle.
Akkurat som musikkplater egentlig er meningsløse uten en eller annen form for samlende kraft, om ikke annet som i en gjennomtenkt rekkefølge på låtene og et gjennomgående sound, så er det samme selvsagt tilfellet for gode novellesamlinger. I alle fall så ER dette tilfellet for «Ambulanse», og det er noe som slår en etter endt lesning at dette minner vel så mye på en roman som en novellesamling, enkelte av figurene opptrer flere steder, og den føles helhetlig og historiene gir best mening når de leses i sin helhet.
Jeg er svært glad for at jeg gikk tilbake for å lese dette ungdomsverket av Harstad, den bør ingen med sans for gode noveller gå glipp av.
Sist sett
