Bokelskere.no

Dennis Lehanes persongalleri er ikke alltid like troverdig (i hvertfall ikke i de to første bøkene om Kenzie og Gennnaro, bedre i de frittstående Shutter Island og Mystic River), men plutselig toucher han innom vanskelige temaer med en voldsomhet som få andre forfattere får til og da kan det gjøre vondt å være leser - på en god måte.

Les denne og flere anmeldelser på ritaleser.com

Alternativ behandling engasjerer mange i dette landet, enten de er tvilende og avvisende til at det har noen helseeffekt, eller de mener det er løsningen på alle våre helseproblemer. Sosiale medier har bidratt til at pasienterfaringer i mye større grad enn før blir synliggjort. Diskusjonsfora, Facebook og blogger fylles av norske kvinner og menn som forteller om hvordan de har blitt kurert for alskens sykdommer og plager gjennom ulike alternative behandlingsformer. Samtidig slår medisinsk forskning ettertrykkelig fast at disse behandlingsmetodene i det store og hele ikke virker. Hvordan kan vi forklare denne tilsynelatende konflikten? Hvordan kan det ha seg at så mange mennesker mener at homeopati, akupunktur og healing virker for dem, når det strider både mot vitenskapelig kunnskap og forskning?

Det er dette Gunnar R. Tjomlid forsøker å gi oss et svar på i denne boka. Og jeg synes det er et meget vellykket forsøk. Boka er lettlest, med et språk som den «vanlige mann i gata» kan forstå, selv om det er mye henvisning til forskningsresultater og annen vitenskapelig beskrivelse. Jeg følte ikke at jeg falt ut av tankerekkene en eneste gang…

Nå er kanskje ikke jeg midt i målgruppen, siden jeg er skeptiker i utgangspunktet – men likevel gir forfatteren av denne boka gode argumenter og logiske konklusjoner på hvordan ting henger sammen, og ikke minst hvordan ting IKKE kan henge sammen. Jeg synes også at han forsøker å se ting fra begge (alle) sider, men konkluderer til slutt ut fra etiske og menneskelige hensyn, og det liker jeg.

Dette er en bok alle bør lese, også de som allerede er skeptikere – jeg har i hvert fall plukket opp en del nye argumenter til neste diskusjon omkring alternativ medisin. En god og fengende interessant bok, der altså:-)

Å kombinere familieliv og karriere er vel ikke livets letteste oppgave ...

I september mannet jeg meg opp til å lese den første Min Kamp - boka. Jeg trodde ærlig talt at dette ikke var en sjanger for meg og at jeg aldri skulle lese disse bøkene, men jeg likte boka kjempegodt og ville ha mer. Knausgård har nemlig en fortellerstemme utenom det vanlige. Jeg ville lese mer og jaggu har jeg ikke lest bok to også!

I forrige bok gjaldt emneordene: Farens død, døden generelt, familierelasjoner og veien mot et forfatterskap. Noen av disse emneordene gjelder i oppfølgeren også, men på et annet nivå. Boka er ikke basert på død denne gang, men heller familierelasjoner, skape sin egen familie, dyrke partnerforhold, oppdra barn og det å tilpasse seg i et annet land. Så her er det vennskap, parforhold, familieforhold og også litt forfatterskap som er temaene som dukker opp i boka. Knausgård besrkiver fremdeles sin egen skriveprosess og hvor avhengig han er av å skrive til tross for et travelt familieliv. Han har flyttet til Sverige og har fått seg en ny dame. Knausgård finner ut at denne dama er ikke verdens letteste å bo sammen med. Hun har tidligere vært manisk depressiv og innlagt. Hun sliter fremdeles med voldsomme humørsvingninger, men likevel har Karl Ove sterke følelser for henne og vil at forholdet skal fungere. Forholdet er også turbulent når de får barn, men sammen vil de at ting skal fungere selv om det oppstår hindringer. Samtidig prøver Karl Ove å finne tid til å skrive, selv om han må stå på pinne for henne og andre hele tiden. Selv er han en rolig fyr og prøver å takle det meste uten å bli frustrert, selv om frustrasjonen stiger opp til overflaten enkelte ganger. Det er bunn i grunn alt dette Min Kamp 2 setter fokus på. Det å greie å koble ting sammen og få ting til å fungere selv om alt ser håpløst ut av og til.

Fremdeles er denne leseren fascinert over Knausgårds skrivekunst. Å lese bøkene hans er en fryd og han skriver så utleverende, ærlig og selv om ingenting sjokkerer meg og jeg på ingen måte blir satt ut, elsker jeg skrivemåten hans. Den er høyst levende og det er ikke vanskelig å prøve å sette seg selv i samme situasjoner som han havner opp i. Og jeg blir stadig kjent med nye sider av Karl Ove, og jeg får bare større og større sans for den fyren. Han minner mye om meg på mange måter. Han blir fort lei av folk, liker ensomheten, og prøver å gjøre det rette selv om han får kjeft for det ene og det andre av og til.

Selv om det er mye snakk om barnhagemiljø og barneoppvekst i begynnelsen av boka (denne leseren er dessverre ikke glad i barn. Jeg får grøsninger hver gang jeg er i samme rom som dem. Aner ikke hvorfor.) avtok det heldigvis senere i boka og det ble mer givende å lese. Og den gode gamle Knausgård jeg kjenner til dukker opp igjen. Etter bok to er jeg fremdeles ikke lei og vil gjerne lese resten av bokserien. Så jeg ser virkelig frem til å begynne på neste bok. Kommer til å lese den også om ikke alt for lenge!

Et reflekterende innblikk i hvordan det er å være medlem av en dysfunksjonell familie ...

I 2011 var det ikke bare terroren som rystet landet, men også Alvdal - saken. Rettsaken om barnepornografi og incest. Dette er nettopp boka som gir et innblikk i denne grusomme hendelsen som er fortalt av eldstedatteren til hovedtiltalte. Det er ikke Anne - Britt Harsem som har opplevd det som blir fortalt i boka. Men hun skriver på vegne av Eline som vil fortelle hennes grusomme, urovekkende, men modige historie. Må innrømme at denne leseren var litt redd for å lese boka. Det er ikke ofte jeg leser dokumentarbøker, eller bøker fra virkeligheten, men det hender seg. Og jeg syns det blir litt feil å gi "terningkast" til slike bøker som omhandler sanne historier, men det er slik det fungerer på denne bloggen og rett skal være rett. Jeg behandler denne boka på akkurat samme måte som andre bøker jeg leser selv om dette er en forferdelig sak og håper dere ikke ser på det som negativt. En anmeldelse er en anmeldelse.

Selv husker jeg saken veldig godt. Det var om det på nyhetene og det var artikkel etter artikkel om det i den ene avisen etter den andre. Og saken er nesten tatt ut av en skrekk/slasher-film som man forventer ikke skjer i virkeligheten, men dessverre gjør det det. Man vet aldri hva som skjer innenfor husets fire vegger. En familie kan virke perfekt og normal på utsiden, mens det egentlig bare er en fasade. Altfor mange kommer fra hjem der vold og trusler hersker. Selv har jeg vært heldig og fått en trygg og god oppvekst. Men ikke alle er like heldig, dessverre, og det gjør meg vondt.

Eline forteller om hele oppveksten sin til Anne - Britt Harsem, forfatteren av boka. Eline forteller om oppveksten både fra Gjerdrum og den tiden moren hennes senere flyttet til Alvdal. Og hun forteller åpent og ærlig om hvordan det var hjemme hos henne. Moren hennes som stadig skiftet kjærester, var manipulerende og hadde alle i sin hule hånd. Moren som viste morskjærlighet til søsknene til Eline bortsett fra Eline selv som ble behandlet som et dyr. Spesielt fikk hun gjennomgå da moren hennes var sammen med "Arild". "Arild" som voldtok henne, ga henne juling gang på gang og fikk moren hennes med på laget. Eline fikk til slutt ikke love til å spise middag med familien, men ble innestengt på rommet sitt og fikk heller spise der. Det var en periode hvor hun bare fikk forlate rommet sitt bare når hun skulle på skolen. Uansett om hun fortalte om hjemmesituasjonen til andre, ble hun ikke trodd. Moren hennes hadde god kontakt med barnevernet og skolen, så hun kunne snakke seg ut av det meste og fikk andre på sitt lag. Hun kalte datteren sin for en lystløgner som ingen skulle tro på.

Og når moren hennes flytter til Alvdal, tar hun med seg alle bortsett fra Eline som hun overlater til noen andre. Og vi følger deretter Eline som bor i diverse fosterhjem og på ungdomshjem. Jenta som havner på skråplanet som er fylt av smerte og savn etter en mor og det å bli elsket. En jente som en dag håper at moren tar til vettet og kommer tilbake til henne.

Dette kan lett bli oppfattet som en anmeldelse som avslører for mye av bokas innhold. Hvis noen oppfatter det slik, beklager jeg det på forhånd. Men selv om denne anmeldelsen er detaljert og lang, er dette bare noen av mange tingene Eline må gjennomgå, og min oppgave er åfortelle dere hvor rystende boka er. Det er ingen bok for sarte sjeler og jeg anbefaler den kanskje ikke for nybakte/småbarnsforeldre. Men dessverre er det slik at ikke alle barn får vokse opp i et godt hjem. Og det er et viktig tema å ta opp. Ikke alle er så heldige som har foreldre som meg og kanskje deg som leser dette som støtter meg og deg i nesten alt vi gjør. Noen barn blir dumpet som søppel og av og til behandlet verre enn dyr. Enkelte burde ikke bli foreldre i det hele tatt.

Selv om denne boka er vanskelig og tøff å lese, var det verdt å lese den. Det setter perspektiv på ting. Man må være obs på at ikke alle har det godt. Det er slik verden er. Men likevel er det noen som kommer styrket ut av det, bare se på Eline. Med tanke på helvetet hun har vært gjennom, ga hun aldri opp livet og kom seg gjennom det på et eller annet mystisk vis. Det sier litt om henne.

Det eneste jeg vil trekke ned på når det gjelder denne boka er at i hvert kapittel starter med et utdrag fra dagboka (dagbøkene) til Eline. For min del skulle jeg ønske at hun selv skrev denne boka istedet for å få noen andre til å skrive den, for gjennom utdragene fra dagbøkene hennes, er Eline uten tvil veldig flink til å skrive. Men samtidig skjønner jeg henne også. Noen ting blir alt for vondt å skrive om og dele med andre. Mammas svik er uansett en bok som er verdt å lese!

Noen dreper norske krimforfattere! Og putter buser i nesa deres…. Busemannen har bare såvidt begynt når de finner krimforfatteren Nelly Lundin død på hytta, drept med en Fjordlandmiddag.
Og selv om Willy Wakum er alkoholiker, kranglete og en konstant fra for seg selv om andre… og dessuten død… er han den beste politiet har og den eneste som kan løse seriemord i Norge!

Dette er selvfølgelig en parodi over Jo Nesbøs bøker om Harry Hole – som i kjent stil har disse forfatterne truffet spikeren på hodet både når det gjelder dette, samt andre forhold innen bokbransjen i Norge. Det var mange lett gjenkjennelige momenter her. Og ikke minst er den veldig morsom…

Likevel syntes jeg den ble litt for lang, den har lengden til en normal kriminalroman (ca 350 sider) – og det kan faktisk bli LITT mye, litt for detaljert parodisk og satirisk. Det virker som om forfattere ville ta med hver minste ting i alle HH-bøkene, og det har jo ikke blitt lite med årene…

Men totalt sett likte jeg boka godt, jeg lo og humret og noterte meg navn som speilet virkelige personer (bl.a. Dan Elgemont, Hall Olav Hamsun, Bjørn Asker Fritz, Staale Gunnarsen, for ikke å snakke om forlaget Brandthomt).
Dessuten hadde denne boka den løsningen jeg lenge trodde kanskje (eller muligens håpet) at de originale Harry Hole-bøkene skulle ha :-)
Så en underholdende, morsom og leseverdig krimparodi, men som sagt… bittelitt for lang.

Så bra:) Kanskje jeg skal lese mer av denne Glenn Cooper likevel:) Likte jo den første boka hans så godt:)

Fantastiske illustrasjoner i denne litt rare og triste historien. En liten jente ønsker over alt på jord å bli en fugl så hun kan fly bort sammen med de andre fuglene i treet. Foreløpig synes ikke 3-åringen at det er noe som helst rart med det og det er dette som gjør boken så god. Jeg tror den kan gi noe til så mange aldersgrupper og bildene i seg selv er nok til å gi deg en stor opplevelse. 3-åringen hjemme blir også oppslukt av tegningene og historien gir henne noe for den er ganske rett frem til tross for alle tolkningsmulighetene den kan ha.

En kontrahistorisk dystopisk ungdomsbok om hvordan Norge ville sett ut om vi fortsatt var i union med Sverige og det var svenskene som oppdaget oljen i Nordsjøen. Norske dystopier er det ikke flust av meg bekjent og jeg synes Jon Ewo gjør en god jobb. Boken har driv og den er ganske så dyster. Boken kunne godt ha vært litt lengre for det skjer veldig mye i denne boken og den skal beskrive et ganske annet Norge enn det vi kjenner. Den klarer tross sine beskjedne 175 sider å få med ganske mye likevel. Et veldig spennende konsept som Jon Ewo visst skal fortsette med, da med nye tidsepoker og nye personer.

Dette er ikke stor litteratur og det er heller ikke veldig originalt, men likevel fikk jeg en god del mer enn jeg forventet. Det er forelskelse og noe kliss, men heldigvis ikke for mye av det gode. Den kvinnelige hovedpersonen er ikke et offer og den mannlige ikke bare mørk, mystisk og farlig. Karakterene har mer å fare med enn som så og boken tar opp alvorlige temaer som overfall og voldtekt og gjør det relativt grundig. Jeg vil kalle det en romantisk historie med dybde.

I Hunt Killers er første bok om Jasper "Jazz" Dent, en ung mann som kan kunsten å sjarmere og til tider bruker han dette for å manipulere andre. Dette er noe av den tvilsomme arven han har fra sin far, en av landets mest beryktede seriemordere som nå sitter i fengsel etter at han ble tatt av lensmannen i Lobo`s Nod. I tillegg til å ha arvet noen av farens manipulative egenskaper har han også vokst opp som en slags lærling for faren og sett ting inget menneske skulle måtte se. Så uavhengig av om man tror arv eller miljø påvirker et menneske mest, så er Jazz på dypt vann. Nå har det skjedd nok et et mord på det lille stedet og Jazz er overbevist om at det er en ny seriemorder på gang. Han oppsøker lensmannen for å hjelpe, men blir raskt avvist. Han er besatt av å bidra til å fange drapsmannen både for å veie opp for det faren har gjort og også for å overbevise både seg selv og andre at han ikke er som faren.

Jeg er fan av mørk psykologi som Minette Walters og Dexter og plukker ofte opp bøker og annet av denne typen. Dessverre er det veldig ofte det ikke lever opp til forventningene. Da jeg leste om denne boken, tenkte jeg at det kunne minne om en eventuell spin-off om Dexter sin sønn, noe som pirret nysgjerrigheten min. Jazz er helt klart en forstyrret ung mann, og det skulle bare mangle etter alt han har vært gjennom. I tillegg til det faren har gjort, aner han ikke hva som skjedde med moren, hun forsvant en gang i barndommen hans, og nå bor han med en bestemor som ikke er helt vel bevart. Til tross for at man ikke kan få annet enn vondt for Jazz er han langt fra noen stakkarslig type som synes synd på seg selv. Tvert i mot gjør han alt han kan for å overbevise seg selv om at han kan bekjempe arven fra faren og i beste fall bruke den til noe positivt, nemlig til å finne drapsmenn som ham. Han vet tross alt bedre enn de fleste hvordan de tenker og handler. Dette gjør også Jazz til en kompleks karakter som gjør boken til noe mer enn vanlig spenningsroman. Jazz forsøker å ikke bli for innesluttet og har en bestekamerat helt fra barndommen, som er bløder og liker å leve gjennom Jazz siden han selv må være så forsiktig, og en kjæreste som han delvis betror seg til og føler seg trygg på at han aldri kan skade. Spesielt forholdet mellom Jazz og bestevennen Howie er fornøyelig lesning. Howie får for eksempel Jazz til å tatovere seg hver gang han får Howie med på noe han egentlig ikke vil siden Howie selv ikke kan tatovere seg på grunn av sykdommen. Forholdet til kjæresten Connie er mer alvorlig skildret da faren til Jazz kun drepte og skadet kvinner og hans forhold til det motsatt kjønn er mildt sagt komplisert. Begge disse forholdene håper jeg blir mer utbrodert i løpet av seriens videre bøker.

Det tok litt tid å komme i gang med denne boken, men den kom innunder huden på meg til slutt. Dette er minst like mye en karakterdrevet som en handlingsdrevet krimhistorie, og det tar litt tid å komme inn i tankegangen til Jasper og kanskje også stilen til forfatteren som blander det mørke og grusomme med det lette og humoristiske. Selve krimhistorien er lite utbrodert, og relativt enkel å løse, og må vel på mange måter ses på som en start på det som skal skje videre i denne serien. Men hvis jeg skal sette fingeren på noe må det være at balansen mellom en krimhistorie og et mer psykologisk karakterdrama ikke er helt vellykket da førstnevnte kommer veldig i bakgrunnen.

Dette er en ungdomsbok som i teorien skal kunne leses fra 13 år og oppover. Jeg ville nok ikke anbefalt denne til de helt yngste ungdommene og heller ikke til alle ungdommer. Selv om det verste innholdet stort sett er lite eksplisitt og språket er ganske enkelt kommer vi nært inn på en person som har opplevd og opplever vold og drap i en realistisk setting. Boken balanserer ellers fint mellom det mørke og lette, blander inn humor, vennskap og kjærlighet, og ikke minst er Jazz en menneskelig karakter man kan identifisere seg med og ikke bare en forskrudd person. Det gjør at boken ikke blir så mørk eller har en så ubehagelig stemning som jeg ofte kan like, men kan bli likt av flere og også yngre lesere.

Jeg har lest boken som har samme tittel på norsk og engelsk på norsk, og vil si takk til Gyldendal for et eksemplar av boken.

Anmeldelsen ble postet først på bloggen Så rart

Ja, jeg synes de blir bedre, ikke minst fordi dette er en serie og man får flere og flere svar i bøkene utover i serien.

Jeg leste den første boka av Glenn Cooper og er litt nysgjerrig på de andre bøkene hans også. Er det lov å spørre om du syns bøkene hans blir bedre og bedre? Er litt nysgjerrig på å lese mer av ham.

Jepp, godt å ta seg pause fra pc/internett av og til. Har klart det helt fint før uten å freake ut. Jeg levde uten laptopen min i fjorten dager i fjor da den var på "sykehus", men savnet den ikke og berget meg bra uten. Godt å ta litt avstand også.

Jeg ble overrasket selv over å like Vinter i Maine. Men det var tydeligvis en sjanger som passet godt for meg og er en av deb este bøkene jeg har lest så langt i år. Anbefaler den gjerne!

Har vært døgnvill jeg også i flere år. Grunnen er at jeg sover veldig lite om natta. Og nå når jeg er sykmeldt så er jeg helt på bærtur:) Så det spiller egentlig ingen rolle hvilken dag det er:)

Jeg synes ideen til Julie er veldig god. Jeg er enig i at lenker til anmeldelser ikke bidrar med så mye med tanke på diskusjoner og å holde bokelskere levende på den måten, men synes likevel det bidrar med noe. For meg er bokelskere også et sted jeg både som privatperson og ikke minst i mitt yrke som bibliotekar kan finne omtaler, terningkast og diskusjoner om en bok jeg lurer på om jeg skal lese eller kjøpe inn. Da er det også greit å kunne finne eksterne omtaler, så har man alt på et sted. Da blir nytteverdien større.

Hvis man legger ut deler av eller hele anmeldelsen man har skrevet på sin egen blogg her inne regner jeg med de aller fleste synes det er greit å legge inn en lenke til der den først ble publisert under.

Boken er en frittstående oppfølger de to første bøkene, og til tross for at det er en godt sammendrag av de tidligere hendelsene, er det en fordel å å ha lest de to første. Det har jeg gjort, og liker de alle veldig godt.

Handlingen i denne er actionfylt og spennende stort sett hele veien, språket er fengende og lett – og med handlingen som driver leseren framover, gjorde at jeg leste boka temmelig raskt. Slutten er et fyrverkeri, der man ikke helt vet hvem som er på hvilken side – og alt faller på plass til slutt. Likevel er det en åpning der som gir hint om at det kan komme flere bøker om Vectis-biblioteket… Og det synes jeg ikke gjør noe :-)

Les alle mine anmeldelser på ritaleser.com

Kommer litt sent med inn i dette helge-innlegget, men bedre sent enn aldri. Har ikke så vært så mye på nettet denne helga for jeg har ikke orket. Godt å ta litt avstand også.

Tidligere denne uka ble jeg ferdig med Vinter i Maine av Gerard Donovan. Virkelig en herlig bok på mange måter. Håper den boka får et større publikum. Det fortjener den. Det er en blanding av villmarksroman og psykologisk thriller.

På fredag ble jeg ferdig med Mammas svik av Anne-Britt Harsem. En bok om Alvdal-saken som rystet landet i 2011. En vond bok å lese, men virkelig verdt å få med seg.

I helga har jeg tatt igjen en god del Knausgård lesing. Er snart ferdig med Min Kamp 2 og jeg får bare større sans for denne fyren. Fortellerstemmen hans er bare herlig. Blir nok ferdig med boka enten i natt eller i morgen. Vi får se.

Og jeg har så vidt begynt på The Replacement av Brenna Yovanoff. Fantasybok for ungdom med grøssende elementer i. Passer perfekt nå i høststemningen:) So nok en uke/helg med mye lesing og godt er det:)

Håper du ikke blir like døgnvill som meg:)

Ha en fin søndagskveld.

Noen dyreeiere er virkelig noe for seg selv.

Ofte dukker det opp saker om dyr som blir mishandlet på det groveste, dyr som blir dumpet av eierne sine fordi de skal på ferie eller dyr som blir skutt og drept uten grunn. Det er grusomt. Og det gjør denne leseren forbanna! Dyr fortjener å bli behandlet med respekt!

Denne boka er om en dyretragedie og hovedpersonens store tap. Julius Winsome er 51 år, ensom, bor i et hus langt inne i skogen og han er stor fan av Shakespeare. Huset ser nok mer ut som en hytte enn et hus, men det er hjemmekoselig og han er oppvokst med faren der. Han overtar huset når faren hans dør og han tilbringer dagene der til å fyre godt opp i ovnen, drikke masse te og lese bøker. Faren hans var en boksamler og veggene er dekket med den ene bokrekken etter den andre, så det er rikelig med lesestoff. Som selskap har han hunden Hobbes, som han betrakter som en kompis. En dag når Julius kaller på ham, dukker han ikke opp, noe som gjør ham urolig siden hunden alltid er i nærheten. Senere finner han hunden skutt og drept. Julius vet han bor i et populært jaktområde, men jegerne vet det er hus og folk der. Var skuddet tilfeldig eller var det av råskap? Julius bestemmer seg for å ta saken på egen hånd ...

Gerard Donovan var et ukjent forfatternavn for meg da jeg begynte på boka, men boka var kjent og den hadde jeg vært lenge nysgjerrig på. Plotet virket litt spesielt, men samtidig veldig spennende. Jeg har lest om Maine i bøker før. Min favorittforfatter Stephen King, nevner Maine i omtrent alle bøkene sine (kanskje ikke så rart siden han er derfra), og ekstra spennende er det å lese en annen forfatter som skriver om samme sted.

Denne leseren falt for boka av mange grunner. Den er velskrevet, lun, og har stor dose med atmosfære. Det er som å vær i nærheten av Julius og det er ikke vanskelig å forestille seg ham på mange måter. Denne leseren kjenner seg igjen i ham på flere måter. Ensomheten, lange kvelder med lesing og er glad i dyr. Måten kulden er besrkrevet på, når det knitrer i peisen og når snøen faller ned; alt dette er til å ta og føle på. Når Julius fryser, så fryser jeg. Når Julius sitter i sin faste stol foran peisen føler jeg den samme varmen og hører knitringen klart og tydelig. Det er som å være en del av romanen selv.

Vinter i Maine er en frydefull leseopplevelse om hevn for oss dyrevenner. Boka er drivende god, byr på spennende karakterer og den har et snev av psykologisk thriller i seg. Slike bøker vil jeg ha mer av!

Hva ville du ha gjort?

Billy Wiles er en vanlig mann. Han lever et rolig liv, er bartender og anser seg selv som et normalt menneske med et normalt liv. Men en dag blir livet hans snudd opp ned da han finner en papirlapp festet på fronruta til bilen hans. På papiret står det som følger: If you don't take this note to the police, I will kill a lovely blonde schoolteacher in Napa County. If you do take this note to the police, I will instead kill an elderly woman. You have six hours to decide.

Er dette en form for en makaber spøk eller er det alvorlig ment?

Hva søren gjør man i en slik situasjon? Bør man ta slike lapper alvorlig eller er det bare en jævlig dårlig spøk? Det er vanskelig å sette seg selv i en slik situasjon som Billy havner i. Denne leseren misunner i hvert fall ikke valget Billy må ta. Valget er jo helt håpløst. Og hvorfor er det akkurat Billy som får denne lappen? Blir han observert? Kan han stole på noen? Bør han gå til politiet? Kommer noen virkelig til å bli drept? Selvfølgelig dukker det opp mange spørsmål om man havner i en slik håpløs situasjon.

Plottet i seg selv er egentlig originalt og smågenialt, men samtidig også enkelt. En seriemorder velger et offer som skal hjelpe ham "å velge" hvem denne seriemorderen skal drepe. Det virker som en god thriller og det er det også. Det er en stund siden jeg har lest noe av Dean Koontz nå, og tenkte det var på tide igjen. Han er en støddig thrillerforfatter, selv om de fleste av bøkene hans var bedre før i tiden, (men alt var jo mye bedre før i tiden, eller)? Uansett, det jeg vil frem til er at selv om dette ikke er en av de beste bøkene av denne forfatteren, var det likevel en god thriller med mye fart i. Det er mye som skjer og man blir med på denne vanvittige reisen enten vi vil være med eller ikke. Og selv om det var mye fart, var det noe som manglet, men jeg vet ikke helt hva. Den var ikke så oppslukende og intens som jeg hadde håpet på før jeg startet på boka. Selv om det var mye fart og spenning i boka, savnet jeg det lille ekstra, hva det nå enn måtte være. Det har jeg ikke svaret på. Det er ikke noen avansert thriller, men en god thriller å "slappe av" med. Vet det ikke høres logisk ut i det hele tatt, men vet bare ikke hvordan jeg skal forklare det på en logisk måte. Savnet også litt mer dybde i karakterene. Savnet litt mer liv av dem og beskrivelser.

Grunnen til at dette ble en svært kort anmeldelse av Velocity er fordi jeg er redd for å røpe for mye. Det er et slikt konsept hvor man ikke kan skrive så mye om den uten å avsløre noe og jeg vil ikke ødelegge moroa for dere som har tenkt å lese boka. Alt i alt er Velocity en stødig thriller som fører deg på en underlig reise. Slutten føltes noe forhastet, men det er en "artig" bok der hvor man kan forestille seg hva man selv ville ha gjort i en slik håpløs situasjon. Ikke den beste av Dean Koontz, men heller ikke den verste!

Blanding av manga og Kittelsen, det MÅ jo bli bra :-) forfatteren var her igår og snakket om boka og coveret, moro.

Takk for omtale. Jeg ble veldig nysgjerrig på denne:)