Bokelskere.no

Flott historisk bilde, trivelig å lese

Synes du at du har det litt jævlig nå, så er det bare til å lese Veien

Fantastisk!

Nydelig historie!

Oskar Magnusson forteller i denne boken hva som faktisk skjedde med han i tysk fangenskap! Det er et særdeles viktig vitnesbyrd som ingen andre kunne fortalt! Det er ikke Magnussons oppgave å være historiker eller komme med "mer generelle tanker over hva som faktisk skjedde".
Det må og skal være opp til faglærte historikere. Det å kalle boka for naiv og typisk norsk - sier ALT om den som har skrevet dette. Dette er antageligvis det tåpeligste innlegget jeg har sett på denne siden noen gang!

Veldig bra historie, bygget på forfatterens egne opplevelser

Lærerik og morsom bok å lese, denne kommer jeg til å ta frem igjen etter hvert som jeg leser klassikerne jeg falt for

Nydelig skildring av et menneske jeg ikke kjente fra før - anbefales!

Jeg synes ikke at det er noen grunn til å mene at dette kan oppfattes som upålitelighet. Når Marie slenger denne sannheten i trynet på Feite, er det fordi hun vil hevne seg. Hun er jo nå blitt byttet ut som elskerinne. Ekstra forsmedelig er det jo at etterfølgeren er datteren (med det dårlige forholdet de to har til hverandre). Hun har skjult sannheten fram til nå for å unngå skandale. (Hun er jo tross alt prestedatter). Men nå etter Gros fødsel ser hun jo uhyrligheten i det hele.

Nå synes også jeg at vi har diskutert nok omkring denne boka. Men helt til slutt håper jeg å få respons på spørsmålet jeg flere ganger forgjeves har stilt her. Hvordan oppfatter dere Darlings siste tanke i boka: "Livet blir ikkje betre enn dette"? Betyr det at hun er vel fornøyd med det hun har oppnådd i livet? Eller er det uttrykk for en slags resignasjon (en får nøye seg med det en har)? Jeg føler at for å virkelig forstå boka, må jeg forstå denne slutten. Derfor vil jeg bli veldig glad over å få høre andres tanker.

Flotte miljøskildringer, men det tar brodden av spenningskurven

Det kan vel ikke være noen tvil om at det er Feite som er Darlings far. Handlingsrekken kan ikke være annerledes enn slik: Marie (selveste prestedatteren!) oppdager at hun er blitt gravid. Hun ordner det slik at hun får være med de andre jentene på dans. Den første hun treffer på der er Johan. Hun må skynde seg å bli gift. Som påskudd bruker hun at broren som skal reise, må rekke å få være med på bryllupsfesten. På bryllupsnatten er ikke Johan særlig villig til å dele seng med henne. Men hun får til slutt ordnet det slik hun vil. Det er viktig at han tror at det kommende barnet er hans. Senere snakker hun om at Darling var et barn som ble født litt tidlig. (Alt dette kommer tydelig fram ved nærlesning av boka.)

Det som undrer meg mer, er at unge og "skikkelige" Marie virkelig lot Feite få "slippe til". For dette var jo ingen direkte voldtekt heller. Han forførte henne gjennom sitt besnærende felespill.

Kjempebra oppsummering. Jeg er helt enig med deg i at det gjenstår mye ubesvart i boka. Apropos fiskene som stadig trekkes fram i samband med fuglene. Kan de også være symbol på noe mer?
Angående oppbygning og synsvinkel: Det er vel en allvitende forteller her, men vedkommende røper bare litt om gangen. Derfor de tre delene.

Fantastisk!

Nei, nei, nei. Du misforstår bare. Jeg snakker om litteraturhistorisk tenkemåte. Naturalismen som oppsto i 1880-årene er tydeligvis brukt som en slags modell for denne boka.
Dette er tross alt litteratur - ikke virkelige mennesker. (Selv om forfatteren har hentet inspirasjon fra mennesker som har levd i Trøndelag.)

Jeg har aldri ment at Darling er direkte ansvarlig for det Johan ender opp med å gjøre med henne. Naturligvis forstår hun ikke hva hun egentlig gjør. Voldtekten som Fredrik begikk på henne, var tross alt helt annerledes enn situasjonen mellom henne og Johan oppe i tårnet. Det viktige i handlingen er at Darling er en typisk overlever. Hun klarer seg fordi hun vet å bruke de midlene hun har til rådighet.

Johan derimot er den totalt svake personen i boka. Han er helt og holdent i sine følelsers vold. Derfor går han fullstendig til grunne i slutten av boka.

Mens Darling (som jeg har skrevet før) ender opp med å tenke: «Livet blir ikkje betre enn dette». Fremdeles lurer jeg på hva hun mener. Ligger det en resignasjon bak disse ordene?

Du bruker vår tids meetoo-tankegang på boka. Jeg synes ikke det helt passer med den naturalistiske ånden som boka er skrevet i. I naturalismen var det omstendighetene som formet menneskene. De hadde ikke så mye eget ansvar.

Jeg er ikke helt enig med deg i at det bare er positive sider ved Gudrun. Hun utnytter tydeligvis faren sin hjemme i Danmark. Dette sier hun jo klart selv. Men hun er en positiv karakter som sprer glede rundt seg. Familien på fyret hadde det tydeligvis bedre så lenge hun var hos dem.

Angående Gro (Darlings datter): Har Darling forstått at ungen ikke er som andre barn? På slutten av boka spør Lillen Darling om hun har vært hos legen med Gro. Darling prater bare hele spørsmålet bort. Og hva mener hun altså med at "livet blir ikkje betre enn dette" s. 327?

Det er klart at det er sjokkerende å lese om Darling som i svært ung alder blir misbrukt først av en eldre gutt og deretter av stefaren sin. Noe annet har jeg aldri ment. Men jeg vil likevel ikke si at hun er desperat (i ordets rette forstand) når hun kommer opp til Johan og sitter der og drikker brennevin sammen med ham. Hun forstår neppe fullt ut hva han kommer til å gjøre med henne, men beregnende og slu som hun er vet hun sikkert hvordan det lønner å oppføre seg for å få gjennom viljen sin. Hun har neppe resignert (som du sier). Venter hun til hun blir eldre og myndig, kan hun naturligvis reise så mye hun vil.

Jeg synes det du skriver om oppbygningen av historien er veldig fint. En slik oppbygning der vi får vite litt etter hvert, passer jo godt når det skal fortelles om et samfunn med mye hemmelighold. Selv om det er trangt ute på fyret, oppleves forholdene forskjellig av personene der ute. Hver av dem bringer med seg sine erfaringer, hentet fra omstendigheter opplevd på fastlandet. Vi trenger derfor alle tre versjonene for å få det hele bildet.
En episode renner meg i hu. En gang kommer Fredrik (Feites sønn) roende mot fyret. De tre personene der ute reagerer momentant, men har hver sine motiver. Darling gjemmer seg fordi hun for all del ikke vil møte Fredrik. Johan styrter ned til stranda og er ekstra ivrig da han hører at Fredrik kommer med et brev. Han tror det er fra Hannah. Maria på sin side skynder seg og pynter seg i all hast. Hun tror at Fredrik har med en beskjed fra Feite. Alt dette kommer fram uten at forfatteren sier det direkte. En slik komposisjon har også sin effekt på oss lesere. Vi blir overrasket når det viser seg at tingene ikke alltid er slik vi trodde.

Når det gjelder karakteristikken av Darling, synes jeg at flere av dere er for snill og forståelsesfull overfor henne. Selv om foreldrene var ganske likegyldige, kan ikke oppveksten hennes på fyret ha vært så ille. Jeg synes først og fremst at Darling selv er ganske utspekulert. Det er hun som åpent legger seg etter Johan. Hun klenger seg innpå ham i båten, og besøker ham stadig oppe i fyrrommet medbringende flasker med brennevin. Hennes motiv er at hun vil få hjelp til Amerikareisen. Nå kan hun jo ikke vite hvor sårbar Johan var på dette tidspunktet. Han sitter alene oppe i fyrrommet, tuklende med åpen gylf og tenker bare på Hannah. Vi kan godt si at beskrivelsen av Johan her virker ganske ufyselig. Selv synes jeg synd på Marie slik Johan behandlet henne på selveste bryllupsnatten . Hans motiv for å gifte seg med henne, var at da fikk han fyrvokterstillingen, og med den et sted der han kunne slumpe å være alene med Hannah.

Historie lest i lettversjon og på originalen

Tusen takk for et langt og fyldig svar. Nå er jeg ikke enig i alt du skriver. Desto bedre for slikt skaper jo diskusjon. En diskusjon som kanskje flere kan henge seg på, for leseperioden (november måned) er ennå ikke slutt.
Når det gjelder foreldrene til de tre barna som vokser opp på fyret, må vel sammensetningen være slik: Darling (mor: Marie, far: Feite), Valdemar (mor: Marie, far: Johan), Thomas (mor: Darling, far: Johan). Jeg ser at du ikke er enig hva angår Valdemars far. På side 79 står det: « Aldri hadde Marie og Johan hatt det så godt saman som dei vintrane Gudrun budde hos dei. Så godt at det ikkje vara lenge før Valdemar kom til.» Den funksjonshemmede Valdemar var altså ikke Feites sønn.

Når det gjelder Valdemars tilstand, virker det som om den har oppstått etter hvert (sidene 79-80 og 87-88). Hva nå forfatteren har ment med det?

Darling og Gro: På meg virker det som om Darling er veldig opptatt av datteren sin. Hun bestiller en fotograf. Og da står det ( s. 326: «Ho ville gjerne få Gro foreviga så ofte det gjekk. Verdas finaste barn, syntest Darling.») Og på s.327: «--- Gro fekk. auge på henne og strekte armane opp. Darling løfta henne. Kyssa dei lubne kinna hennar og snuste henne i det tynne håret. Livet blir ikkje betre enn dette, tenkte ho»). Når jeg nå ser på dette, slår det meg at den siste setningen kanskje er ironisk ment fra forfatterens side. Kanskje har du rett når du sier at Darling i egne øyne får som fortjent. Maries siste tanke i boka er (s.330): «Det var tydeleg at det var noko i vegen med jenta, tenkte Marie, irritert over at Darling slett ikkje såg ut til å la seg plage av det. Ho var ikkje eingong klar over grunnen til at Gud hadde hånt henne med ein evneveikt barn.» Denne siste setningen om Guds straffedom høres forøvrig veldig naturalistisk ut.

Jeg er heller ikke helt enig i det du sier om forholdet mellom Darling og Lillen. Jeg oppfatter det som om Darling utvilsomt er den sterke i denne sammenhengen. Hun er sammen med Lillen så lenge hun selv har nytte av det. (Lillen kan sitte bakpå sykkelen og kaste steiner etter de andre barna.) Senere får Darling andre interesser, og da passer ikke Lillen lenger inn.