Bokelskere.no

Jeg er enig i det Lillevi skriver her, om å ikke kunne klare å knytte relasjoner til voksne med den barndommen som Darling har hatt. Helt fra hun var liten av har hun følt seg avvist både av mor, far og andre i omgivelsene rundt henne. Hun har fått hard medfart gjennom oppveksten både av far, mor og andre barn. Helt fra hun var liten har hun hatt en spesiell omsorg for broren, kanskje fordi hun instinktivt forsto at han trengte noen. Der var jo ingen kjærlig å få fra mor og far i fyret, og muligens fordi han var den eneste som gjengjeldte den kjærligheten hun hadde i seg. Barn er jo født med evnen til å elske, men kan miste den underveis. Tror mye av forklaringen ligger her.

Når det gjelder oppbyggingen av historien, så tror jeg det er et fortellerteknisk grep som forfatteren bruker å gi et helhetsbilde av historien og porsjonere "Sannheten" ut litt etter litt -
det er jo sånn at vi får ikke vite alt gjennom Johan (den første synsvinkelen). Vi vet for eksempel ikke at han ikke er faren til Darling. Det tok jeg som en selvfølge og opplevde derfor incestscenen temmelig grotesk. Det er først senere jeg får mistanke om at han egentlig ikke er faren, vil jeg tro - ikke at det er så mye bedre - voldtekt var det uansett. Det er først gjennom Marie vi får vite sannheten om farskapet. Alle har sine hemmeligheter, og vi opplever her et samfunn der det er viktig å holde tett. Det gir grobunn for at slike forferdelige ting som vi er vitne til i denne romanen kan skje.

Jeg synes det du skriver om oppbygningen av historien er veldig fint. En slik oppbygning der vi får vite litt etter hvert, passer jo godt når det skal fortelles om et samfunn med mye hemmelighold. Selv om det er trangt ute på fyret, oppleves forholdene forskjellig av personene der ute. Hver av dem bringer med seg sine erfaringer, hentet fra omstendigheter opplevd på fastlandet. Vi trenger derfor alle tre versjonene for å få det hele bildet.
En episode renner meg i hu. En gang kommer Fredrik (Feites sønn) roende mot fyret. De tre personene der ute reagerer momentant, men har hver sine motiver. Darling gjemmer seg fordi hun for all del ikke vil møte Fredrik. Johan styrter ned til stranda og er ekstra ivrig da han hører at Fredrik kommer med et brev. Han tror det er fra Hannah. Maria på sin side skynder seg og pynter seg i all hast. Hun tror at Fredrik har med en beskjed fra Feite. Alt dette kommer fram uten at forfatteren sier det direkte. En slik komposisjon har også sin effekt på oss lesere. Vi blir overrasket når det viser seg at tingene ikke alltid er slik vi trodde.

Når det gjelder karakteristikken av Darling, synes jeg at flere av dere er for snill og forståelsesfull overfor henne. Selv om foreldrene var ganske likegyldige, kan ikke oppveksten hennes på fyret ha vært så ille. Jeg synes først og fremst at Darling selv er ganske utspekulert. Det er hun som åpent legger seg etter Johan. Hun klenger seg innpå ham i båten, og besøker ham stadig oppe i fyrrommet medbringende flasker med brennevin. Hennes motiv er at hun vil få hjelp til Amerikareisen. Nå kan hun jo ikke vite hvor sårbar Johan var på dette tidspunktet. Han sitter alene oppe i fyrrommet, tuklende med åpen gylf og tenker bare på Hannah. Vi kan godt si at beskrivelsen av Johan her virker ganske ufyselig. Selv synes jeg synd på Marie slik Johan behandlet henne på selveste bryllupsnatten . Hans motiv for å gifte seg med henne, var at da fikk han fyrvokterstillingen, og med den et sted der han kunne slumpe å være alene med Hannah.

Jeg synes dette er sjokkerende lesing. Darling er 13 år, et barn, når hun blir voldtatt for første gang. Denne gangen av Fredrik, den konfirmerte sønnen til bygdas store mann, Feite. Darling er overbevist om at han vil drepe henne i båtnaustet. Lammet av angst klarer hun ikke å gjøre noen form for motstand. Hun forteller det ikke til noen. Får ingen hjelp eller trøst. Når hun er 15, truer Fredrik henne med seg inn på rommet sitt, låser døren og forgriper seg på henne på nytt. Hun klarer å rømme før han får fullbyrdet samleiet, livredd og dypt krenket.

Hun er 15 år da faren (som skal vise seg å være stefaren) voldtar henne første gang. «Han var allereie ferdig då ho panisk begynte å skubbe han vekk.» (…) [Ho] gret då ho gjekk ned trappa … (side 182).

Visste Darling hva hun bega seg ut på da hun ved hjelp av brennevin og såkalt kvinnelist prøvde å få (ste)faren til å gi henne penger for å komme bort fra fyret? Hvor desperat må hun ikke ha vært når hun tydde til slike midler. Darling gjør bruk av de eneste metodene hun kjenner til, de hun har lært av den eldre Gudrun. Hun får ingen støtte hverken av moren eller andre nære.
Jeg oppfatter at Darling har resignert. Hun lar det stå til, med ett må for øyet – å få penger nok til å forlate fyret. Hun er fortsatt et barn, Johan en voksen mann.

Fra min side handler det ikke om å være «for snill eller forståelsesfull» overfor Darling, men å forstå hvordan alt dette hun utsettes for, former henne som menneske. Vi vet en god del om hvor ødeleggende seksuelle overgrep kan være. Kvinner (og menn) som mister selvrespekten, tror de ikke fortjener bedre (enn å bli misbrukt), «lærer» å bruke seg selv for å oppnå det de vil, får varige vansker med å inngå i nære relasjoner mm. Å komme ut av en slik situasjon, krever langvarig hjelp og støtte (terapi) og arbeid med seg selv, en hjelp Darling aldri får.

Det er klart at det er sjokkerende å lese om Darling som i svært ung alder blir misbrukt først av en eldre gutt og deretter av stefaren sin. Noe annet har jeg aldri ment. Men jeg vil likevel ikke si at hun er desperat (i ordets rette forstand) når hun kommer opp til Johan og sitter der og drikker brennevin sammen med ham. Hun forstår neppe fullt ut hva han kommer til å gjøre med henne, men beregnende og slu som hun er vet hun sikkert hvordan det lønner å oppføre seg for å få gjennom viljen sin. Hun har neppe resignert (som du sier). Venter hun til hun blir eldre og myndig, kan hun naturligvis reise så mye hun vil.

Om jeg forstår deg rett, synes jeg det er sjokkerende at du holder en 15 år gammel, allerede seksuelt misbrukt og forsømt jentunge, ansvarlig for de overgrepene en voksen mann ([ste]faren) begår mot henne.

Må ikke Johan ta ansvar for at han tillater seg å synke ned i usselhet fordi han ikke får den kvinnen han vil ha? Må han ikke ta et selvstendig ansvar for at han voldtar sin egen datter, uansett hvordan hun oppfører seg? (På tidspunktet for voldtektene tror Johan fortsatt at Darling er hans biologiske datter, og visa versa. Om det gjør saken verre, er et annet spørsmål.)

Jeg kan være enig med deg i at «resignert» ikke er et dekkende uttrykk for hvordan Darling har det. Mer presist er at hun har mistet sin verdighet og selvrespekt. Jeg oppfatter at hun derfor gir f, og kjemper med de eneste midlene hun kan se at hun har. Hun har ingen som hjelper, trøster og veileder henne. Hun har ikke egne reisepenger. Farmoren er den eneste voksne Darling har hatt et godt og trygt forhold til. Men til farmor kan hun ikke gå med hva hun har blitt utsatt for; det er for skambelagt. Og farmor dør.

Darlings håp ligger i Gudrun. Gudrun representerer den frigjorte, selvstendige kvinnen og bringer et friskt pust til menneskene innestengt på fyret. Det kommer ikke frem hvor gammel hun er, men hun har i hvert fall andre erfaringer enn Darling og kvinnene på Uthaug. Gudruns rolle i dette lille samfunnet er sammensatt og ikke utelukkende positiv. Er det ikke Gudrun som regelmessig forsyner Darling med brennevin og oppfordrer henne til å drikke, som gir henne smaken på hva brennevin kan gjøre med folk.

I et annet innlegg skriver du, tuhamre: «Jeg ser at du ikke er enig hva angår Valdemars far.» Feil, jeg er ikke uenig i det. Sett det på tabbekvoten (det begynner å bli en stund siden jeg leste boken) og takk for at du oppklarer familieforholdene på fyret!

Jeg har aldri ment at Darling er direkte ansvarlig for det Johan ender opp med å gjøre med henne. Naturligvis forstår hun ikke hva hun egentlig gjør. Voldtekten som Fredrik begikk på henne, var tross alt helt annerledes enn situasjonen mellom henne og Johan oppe i tårnet. Det viktige i handlingen er at Darling er en typisk overlever. Hun klarer seg fordi hun vet å bruke de midlene hun har til rådighet.

Johan derimot er den totalt svake personen i boka. Han er helt og holdent i sine følelsers vold. Derfor går han fullstendig til grunne i slutten av boka.

Mens Darling (som jeg har skrevet før) ender opp med å tenke: «Livet blir ikkje betre enn dette». Fremdeles lurer jeg på hva hun mener. Ligger det en resignasjon bak disse ordene?

Du bruker vår tids meetoo-tankegang på boka. Jeg synes ikke det helt passer med den naturalistiske ånden som boka er skrevet i. I naturalismen var det omstendighetene som formet menneskene. De hadde ikke så mye eget ansvar.

Jeg vet ikke om vi kommer så mye videre, tuhamre. Jeg har i flere innlegg prøvd å si noe om hva det gjør med et barn å bli seksuelt misbrukt, og du svarer at jeg har metoo-brillene på. Jeg blir også litt matt når du sier at menneskene i boken, i den naturalistiske ånd de er beskrevet i (handlingen er lagt til mellomkrigstiden) ikke hadde så mye ansvar sine for egne handlinger. Mener du det?

Nei, nei, nei. Du misforstår bare. Jeg snakker om litteraturhistorisk tenkemåte. Naturalismen som oppsto i 1880-årene er tydeligvis brukt som en slags modell for denne boka.
Dette er tross alt litteratur - ikke virkelige mennesker. (Selv om forfatteren har hentet inspirasjon fra mennesker som har levd i Trøndelag.)

Jeg vil støtte tuhamre her, jeg er enig i at Darling absolutt viser kjærlighet overfor sin datter. Om hun har omsorgsevne er jo noe helt annet. Vi kan jo merke oss at de hun viser kjærlighet er de svakeste: Valdemar og Gro. De er samtidig de som er 100 % hengivene og ikke har baktanker når de tilnærmer seg Darling. De blir dermed mål i seg selv, mens andre blir midler til å oppnå noe. Enten det er Johan, Lillen, Feiten eller de amerikanske mennene, bruker hun dem for å oppnå noe. Det gjelder jo også i høyeste grad hvordan menneskene rundt Darling, hun opplever ikke å bli behandlet eller respektert som et menneske. Valdemar og Gro derimot, de elsker henne ubetinget som hun er, og hun elsker dem tilbake. Samtidig har hun en fascinasjon for de sterke, enten de er Feites sønn som var lederen for barna som plaget henne, Feite og Gunvor.

Gunvor som karakter er interessant. Det var noen som kommenterte at det var en litt irriterende karakter, og jeg forstår det til en viss grad. Men Gunvor er utenfra, hun er sterk og hun er den som får Darling med deg bort. Hun er en kraft som gjør livet bedre, men uten å være en frelserskikkelse. Hun er en sterk person som ikke bruker styrken destruktivt. Hun er vel en av de få karakterene som oppleves nogenlunde på lik måte av de tre fortellerene.

Jeg er ikke helt enig med deg i at det bare er positive sider ved Gudrun. Hun utnytter tydeligvis faren sin hjemme i Danmark. Dette sier hun jo klart selv. Men hun er en positiv karakter som sprer glede rundt seg. Familien på fyret hadde det tydeligvis bedre så lenge hun var hos dem.

Angående Gro (Darlings datter): Har Darling forstått at ungen ikke er som andre barn? På slutten av boka spør Lillen Darling om hun har vært hos legen med Gro. Darling prater bare hele spørsmålet bort. Og hva mener hun altså med at "livet blir ikkje betre enn dette" s. 327?

Gudrun selvsagt, ikke Gunvor. En stunde siden jeg var ferdig med boka.