Bokelskere.no

Rebecca Wexelsen skriver korthugde setninger, som alle er meningsbærende. Hun byr på mange skarpe observasjoner av menneskesinnet, samtidig som intrigen som bygges opp er formidabel.

Boka henter sin handling fra Stalin-tida i 1930-årene med kollektivisering av landbruket og deportering av mennesker til fangeleirer i det øde Sibir. Den starer i en tartarisk landsby. Hovedpersonen er den unge kvinnen Zulejkha. Hun er gift med en langt eldre bonde. I huset deres bor også mannens mor som nå er blitt både blind og døv.

Da boka starter, har Zulejkha allerede født fire pikebarn. Alle døde kort tid etter fødselen. Gårdsarbeidet er et slit fra morgen til kveld. Her er det mannen som er det ubestridte familieoverhodet. Zulejkha må lystre ham i alt og ett og ta sin tørn med det tunge gårdsarbeidet. Aller verst er forholdet til svigermoren. Hun er kravstor og lar hele sin irritasjon gå ut over svigerdattera som hun til stadighet kaller for «hønsehode», samtidig som hun smisker overfor sønnen sin.

Så en dag kommer kommunistene til landsbyen. De jakter på kulakkene, de frie bøndene Ektemannen som prøver å motsette seg befalingene deres, blir skutt på stedet. Zulejkha blir tatt til fange og sammen med mange andre blir hun anbrakt i en krøttervogn på et tog med kurs for Sibir. Det blir en lang reise. Den varer i flere måneder. Stadig stopper toget på en stasjon blir stående og blir stående lenge der, ofte også ført tilbake et stykke i retningen de kom fra. Organiseringen av transporten virker ganske planløs og dårlig forberedt. Siste delen av reisen foregår på en båt nedover en elv. Til slutt slår de leir ved elvebredden. Her prøver de å bygge opp en leir, i første omgang uten høvelige redskaper. Det blir et hardt arbeid for å klare å overleve der ute i ødemarka, i den bitende frosten gjennom de lange vintrene.

Da reisen startet, visste ikke Zulejkha at hun på nytt var blitt gravid. Første natten på det nye stedet føder hun en gutt. Den kompliserte fødselen ender bra takket være legen som er blant de deporterte. I tida før deportasjonen var denne mannen nærmest gått i stå, men her på det nye stedet våkner han igjen og blir en viktig ressurs i leiren. Han kommer også til å spille en viktig rolle under oppveksten til Zulejkhas lille sønn. Hun blir selv etter hvert med i fangeleirens jegertropp, noe som innebærer en ganske respektert og selvstendig stilling. Etter hvert oppstår det et kjærlighetsforhold mellom Zulejkha og leirens leder For henne går likevel hensynet til sønnen foran alt annet. Først da gutten er i ferd med ¨bli voksen og har fått tillatelse til å forlate leiren for å skaffe se mer utdannelse, kan Zulejkha for alvor hengi seg til sin nye elskede.

Man kan spørre seg om boka er et oppgjør med Stalintida og grusomhetene der. I mine øyne er den ikke det. Man må vel si at Zulejkhas liv tross alt er blitt bedre her i fangeleiren enn hva det var på bondegården. Her er hun større grad sin egen herre. I boka nevnes et foto som Zulejkha har sett av rikets leder, nemlig av Stalin. For henne gir dette bildet positive assosiasjoner.

Gjerne det!

Dette er forfatterens tredje roman der handlingen dreier seg om den destruktive natur- og miljøutviklingen her på jorda. Den er delt i tre deler som til sammen strekker seg over nesten to hundre år. En eldste delen har sitt utgangspunkt iSt. Petersburg i 1881. S¨følger hendelser i Mongolia i1992. I den nyeste delen er handlingen lagt til et framtids- Norge i 2064. Det som binder de tre delene sammen, er villhesten, en utdødende hesterase som ble gjenoppdaget på slutten av 1800-tallet. I hver av disse tidsepokene er også ett menneske satt i sentrum. Disse til sammen tre personene har det til felles at de kanskje er mer opptatt av hestene enn av sin egen familie.

Det var en polsk-russisk offiser som gjenoppdaget villhesten. Han het Przewalski og hesterasen fikk sitt navn etter ham. En russisk zoolog satte seg som mål å reise til Mongolia og hente en flokk villhester til Europa. De blir plassert rundt omkring i dyrehager og på sirkus. Mannen det gjaldt hadde hittil bodd sammen med sin mor som stadig maser om giftemål og barn, men mannen selv er ene og alene fordypet i sin lidenskap, villhesten.

Nesten hundre år senere dreier historien seg om den tyske kvinnen Karin. Nå er villhestene nesten helt forsvunnet i Mongolia. Karin ønsker å føre dem tilbake til deres rettmessige miljø, altså til Mongolia. På reisen har hun med seg sin voksne sønn som en tid har vært narkotikamisbruker som derfor har mistet foreldreretten til datteren sin. Nå bebreider Karin seg selv fordi hun i lang tid kanskje har vært mer opptatt av sitt eget arbeid. Fra han var liten ville hun gjøre ham så selvstendig som mulig. Nå håper hun at reisen kan gjøre ham frisk.

Bokas siste tidsbolke er den mest skremmende og urovekkende. Tørke i Sør- og Mellom-Europa har sendt store horder av mennesker på vandring mot nord. Handlingen foregår i en tidligere naturpark i Norge, et sted på Østlandet. Den drives av kvinnen Eva, sammen med hennes datter. De fleste dyrene i parken er nå borte, igjen er bare noen vanlige husdyr og også et par eksemplarer av villhestene. Disse verner Eva spesielt om. Det er stor knapphet på mat, og da en miljøflyktning,en gravid kvinne, dukker opp på gården, blir det enda vanskeligere å klare seg, og til slutt må de gi opp.

                4

Språk og skrivestil i denne boken er helt etter mitt hjerte. Her finnes masse feminin kraft mellom linjene, så til tross for at hovedpersonen strever i store deler av boken, og sørger over sin mor, så er teksten gjennomsyret av håp og kjærlighet til livet og friheten.

Det er ikke fritt for at jeg følte det litt beklemmende å lese om intime opplevelser som en kjent person bretter ut for oss. Beklemmende er det sikkert også for forfatteren selv å blottstille seg slik med opplevelser som i dag uten tvil ville gått under betegnelsen «me too», men som de unge berørte den gang neppe forsto rekkevidden av.

Den nå godt middelaldrende Linn Ullmann, som her kaller seg Karin, forteller om hendelser fra den gang hun var 16 år. Hun bodde da i New York sammen med skuespillermoren sin. Trolig var hun en litt oppsetsig tenåring som ofte skulket skolen. En dag, i en heis, støyer hun på A, en amerikansk modellfotograf. Han inviterer henne til Paris der han vil ta bilder av henne for forskjellige kjente motemagasin. Moren hennes nekter henne å reise, men hun gjør det likevel,

I Paris blir hun geleidet til et hotell. Men etter et arrangement senere på kvelden finner hun ikke veien tilbake til hotellet. Hun har til og med glemt hva det heter. Det eneste holdepunktet er en lapp som hun har i lomma med adressen til A’s leilighet. Hun kommer dit sent på natten og der havner hun i seng med ham. Noe som ser ut til å gjenta seg flere ganger. Dette skjedde altså i 1983.

Mye av handlinga i boka foregår i nåtida. Forfatteren tenker tilbake og forsøker rett og slett å finne fram til den hun var som 16-åring. Hun bor nå på Torshov med mann og datter Ofte går hun turer i Torshovparken med hunden sin og tenker tilbake. Og etter hvert dukker flere intime scener fram i bevisstheten, også scener av svært pinlig art.

Handlinga i boka kan nok virke stillestående, beint fram kjedelig når tankene hennes ser ut til å gå i ring.

Ja, alle bøkene i kvartetten har handling fra helt ulike årstall og med ulike personer.

Det er heftig lesning, som alltid når en leser fra Chiles historie, men den litt originale fortellerstilen, gjorde at jeg satt igjen med en lett følelse, etter endt lesning.

Kanskje en grei bok å begynne med, liker du stilen hans så har han flere godbiter i bibliografien sin. Lykke til!

Oljevirksomhet i et sårbart økosystem i Kongo. En spennende setting for en krim, som tok av - denne må du lese!

Det er ikke meg imot om vi får lengre tid på å lese ferdig boka. Jeg er enig i at den slett ikke er tung, men den er omfangsrik, masse sider og svært liten skrift.

Jeg satt lenket til boken fra perm til perm, ugjerningspersonen var der hele tiden, men umulig å få øye på - gled dere!

Man kan spørre seg om hvilke intensjoner forfatteren kan ha hatt med denne boka. Er det for å synliggjøre hvor lite man egentlig vet om sine nærmeste? I hvert fall er konklusjonen på denne boka svært påfallende.

Hovedpersonen her dr psykoterapeuten Mariana Andros, egentlig gresk, nå bosatt i London. Hun er i 30-årene, enke og barnløs. Ett år tidligere druknet druknet mannen hennes, Sebastian, mens de var på ferie i Hellas. Marianna som var svært knyttet til mannen sin, har store vansker med å komme over dette. Niesen hennes, Zoe, mistet i ung alder begge foreldrene sine i en bilulykke og har gjennom oppveksten vært en slags erstatningsdatter for Mariana og Sebastian. Nå har Zoe flyttet til Cambridge for å gå på college.

Så en dag skjer det et drap på colleget. En venninne av Zoe er funnet knivstukket. Zoe er fortvilet, og Mariana reiser sporenstreks til Cambridge for å trøste henne. Her får hun høre om professor Edvard Fosca som er en svært populær foreleser i klassisk mytologi. Han har knyttet til seg en gruppe kvinnelige studenter, alle spesielt vatre og fra framstående familier. Disse jentene går under navnet «Jomfruene». Den døde jenta tilhørte denne gruppa. Mariana oppsøker professoren og får følelsen av at det er noe fordekt ved ham, at han ikke viser sitt sanne jeg.

I tiden som følger skjer det flere knivdrap, og hver gang er offeret en av jomfruene. Felles for drapene er at i nærheten av den drepte blir det funnet et postkort med motiv fra gresk mytologi og med en kort tekst skrevet på gammelgresk. Mariana blir mer og mer overbevist om at den skyldige må være professoren. Men hvordan klare å bevise det?

Handlingen i boka skrider ellers framover i langsomt tempo. Mye foregår under måltider med tilhørende prat, men med liten fortgang i selve kriminalsaken. Da slutten på boka endelig nærmer seg og morderen avsløres, blir dette noe helt annen enn det leserne og Mariana selv hadde forestilt seg. Det er greit med en overraskende slutt, men denne her overskrider enhver troverdighet.

Fantastisk bra, anbefales gjerne videre

For en nydelig roman, lavmælt men med brodd - anbefales!

En velskrevet og morsom kosekrim

Refleksjonene er mange og kloke, språket er nydelig, hun klarer å sette ord på de aller minste fornemmelsene som vi mennesker tror vi er alene om.

En magisk/realistisk roman om blant annet redsel, og hva det gjør med oss