Bokelskere.no

Så jeg ble ferdig med denne boken endelig, det tok meg et halvt år og det var flere ganger jeg holdt på å slutte å lese fordi boken rett og slett var for kjedelig for meg. Dette er ikke en hyggelig og fin omtale av Me and Earl and the Dying girl, dette er mer en kritisk omtale om en bok som skuffet meg.

Hvis du leter etter en ny The Fault In Our Stars er ikke denne boken avtageren. Den eneste likheten denne boken har med TFIOS er at det er en døende jente som har en av "hovedrollene" i boken, ellers er det ingen ting som er likt.

Først, først; Jeg mislikte skrivemåten boken ble skrevet i, man forstår fort at Jesse Andrews ikke er så veldif kjent på området (skrive bøker) og flere ganger gjorde dette meg veldig irritert og sliten. Jeg leste i en artikkel at denne boken blir nå laget som en film med Thomas Mann og Olivia Cooke som Greg og Rachel og jeg tror at som jeg også gjorde da jeg leste The Spectacular Now at filmen kommer til å bli mye bedre enn boken. Siden boken i seg selv er skrevet med dialoger som er det man gjør med filmmanus er det også en lettere adaptasjon fra bok til film.

I epilogen skriver Greg "....because there's no way you made it all the way to the end, because this book is a disgrace to the English language." dette er setningen i boken som jeg var mest enig med i hele boken. Synd på mange måter fordi jeg trodde boken ja kom til å være mye lik TFIOS.

Over til Greg. Som jeg hatet han av og til. Han var så utrolig idiot med Rachel, hun var en byrde for han liksom. På mange måter følte jeg meg som Earl fordi han forsto så godt all ting. Du vet når du ikke liker hovedkarakteren noe særlig så blir det også vanskeligere å like boken som en helhet. Greg i seg selv var en idiot som må vokse opp både i boken og ja boken, fordi han er fiksjon. Av og til skulle jeg ønske han var virkelig slik at jeg kunne slå litt fornuft inn i nøtta hans fordi det var lite fornuftig som foregikk oppe i hjernen hans kan man si.

Altså boken var ikke dårlig, den var bare lite bra. Det er en okay bok som ikke lærer deg noen ting, vel den lærer deg at folk er idioter uansett hva slags alder de er jo og situasjoner de kommer opp i og at alle gutter på High School tenker bare på en ting. Noe som gjorde meg ganske irritert var at Rachel ville bare ha en venn, men det eneste Greg kunne tenke på var Naomi hele tiden og blah blah. Det ble i grunn bare utrolig slitsomt og teit.

Så ikke les boken hvis du leter etter en ny TFIOS, fordi du vil bli skuffet og lei deg over hvor utrolig slitsom boken er. Det var ca 300 sider, og jeg likte ikke 250.

I utgangspunktet er jo bokklubber hyggelige, meen ikke for folk som meg som er for svimete til å huske å avbestille ting. Jeg misliker også sterkt markedsføringen enkelte av dem fører. Dersom jeg skal være med i en, så må det være en uten forpliktelser, som bare sender ut hyggelige nyhetsbrev med tilbud man kan benytte seg av hvis man vil, og ellers lar meg være i fred :o) Det hadde vært kult med noe tematisk kanskje, en sci-fi klubb f.eks. ^^ Kvalitet framfor kvantitet, at man følte at utvelgelsen av hovedbok o.l. var godt begrunnet.

Forut for sin hype-tid er dette en dystopisk ungdomsroman fra 1997 som faller fint inn i gruppen med YA dystopier fra de siste årene. Sol bor sammen med sin familie i en kuppel, blant flere, på en jord som er sliten og ødelagt av menneskene rasering. Kuppelen fungerer som en boble både bokstavelig og metaforisk, da innbyggerne for det meste er ignorante ovenfor virkeligheten utenfor. Det er en fin stemning i boken, og det er spennende å følge hovedpersonens erfaringer med å bli voksen og oppvåknet, og hennes oppdagelser om hvordan ting fungerer, og hva som egentlig er sannhet og løgn. Dessverre føles det ut som at forfatteren i slutten av boken ble lei og bare ville avlsutte hele greien kjapt og greit, uten at resultatet ble tilfredsstillende. Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg gjerne trodd at dette var den første boken i en trilogi, men så vidt jeg vet kom det aldri noen fortsettelse. Jeg sitter derfor igjen med et helhetsinntrykk som er dårligere enn jeg ellers ville gjort, preget av irritasjon rundt spørsmålene "Hva skjedde egentlig nå? Hva skjer etterpå?". Synd.

Virkelig godt sagt, jeg måtte humre for meg selv da jeg leste den siste setningen. Du har jo helt rett, noen bøker må man være i et spesielt humør for å lese.

Eg har lest Papayaene i Gombolo: om å plante en drøm i Afrika av Anne Louise Hübert.
Det er en fantastisk inspirerende bok om en ung jente som har oprettet mye godt i livet sitt. Og viser at selv om vi bare er et simpelt menneske, om vi hjelper hverandre kan vi forandre verden.

Hun har sørget for og hjelpe en lansby i Afrika med å få mat, vann og bygge opp så de kan bli selvforsynende i fremtiden :)

Utrolig inspirerende.. Kan absolutt anbefales å lese.

Jeg vet ikke, men du kan jo prøve og kontakte noen forelesere/professorer på universitet innenfor Historie.. Kanskje de kjenner og har noen tips. :)
evt. kanskje det finns noen artikler omkring det. om du søker i bibsys systemet, det er det vi bruker på biblioteket på høgskulen hvor jeg jobber.

http://ask.bibsys.no/ask/action/show?pid=801151783&kid=biblio

http://ask.bibsys.no/ask/action/show?pid=88417185x&kid=biblio

2 jeg fant frem ved å søke litt.. kanskje de kan brukes :)
Lykke til..

En skikkelig sjarmerende bok, full av varme. En bok som for alle oss som er glad i bøker og en bok for dem som ikke forstår hvorfor vi er så glad i litteratur. Det er en bok om kjærlighet til bøker, men også om å finne sin plass i verden. Denne boken anbefales på det varmeste :-) skikkelig feelgood.