Bokelskere.no

Tusen takk for interessant svar. Dette synes jeg harmonerer godt med det som kommer frem i Britt Karin Larsen bok. Har fått økt innsikt i taterfolkets historie både gjennom den og innspill fra dere. Interessant og tankevekkende - og aktuelt, dessverre.

Så interessant denne tråden utvikler seg!

Når det gjelder taterfolkets opphav, oppfatter jeg at det hersker en del uklarheter/uenigheter på dette området. Har sjekket med Store norske leksikon og Wikipedia. Her finner jeg at tatere er en gren av sigøynerfolket/romani/rom, opprinnelig utvandret fra India. Tater blir brukt om den grenen som ferdes i de nordiske landene.

I en underartikkel til Store norske hevdes det tvert i mot at tater og sigøyner/romani/rom er to vidt forskjellige folkegrupper med ulikt etnisk opphav. Artikkelforfatteren skriver at tater kommer fra tartar – er etterkommere etter Djengis Khan og kommer fra slettelandet i Mongolia og syd i Russland.

I Britt Karin Larsens De som ser etter tegn lanserer taterfolkene selv begge disse teoriene. En av personene sier at «vi kommer fra de store slettene syd i Russland» (fritt etter hukommelsen), en annen at «vi kommer fra det landet der det er så varmt at ilden ikke behøves» - og det er neppe de mongolske slettene! Strengt tatt behøver det ikke være noen motsetning i dette – veien fra India kan ha gått gjennom Russland. I ordlisten bak i boken kommer det fram at svært mange av ordene i språket deres, har indisk opprinnelse.
Vet noen av dere noe mer om dette?

Britt Karin Larsen anbefaler jeg på det varmeste. Har skrevet litt om hvorfor under debatten om boken, De som ser etter tegn.

Noen tanker omtrent halvveis i første bind av denne triologien om taterfolket eller «de reisende».

Noe av det som så langt imponerer meg mest, er hvordan Britt Karin Larsen får frem møtet mellom to ulike folk og kulturer – de fastboende bøndene og de omreisende taterne. Her finnes fordommer, forakt og frykt for det ukjente på begge sider. Og vi forstår dem. Bøndenes beskyldinger mot og nedrakking på taterne. Taternes arroganse og latterliggjøring av dem som er bundet til jorden.

Larsen idylliserer på ingen måte taterne, deres liv og væremåte. Snarere tvert i mot, som leser blir jeg sittende med mange spørsmål – stjeler de et barn, bedrar de kundene sine, kan man stole på en tater. Og selvfølgelig er ikke bildet svart-hvitt. Larsens skikkelser, både tatere og bønder, er mennesker med sterke og svake sider, godhet og raushet, angst og sinne. Så levende og troverdige. Etter som boken skrider frem, får jeg en stadig større forståelse for taterfolket, blir mer og mer glad i familiene.

Britt Karin Larsen skriver godt, innsiktsfullt og billedskapende. Boken er nærmest skrevet som små skisser av mange ulike menneskers liv, skisser som til sammen skaper et større bilde. Dette er en bok etter min smak.

Siden det bakerst finnes en oversikt over de sentrale reisefølgene, tenkte jeg at det var unødvendig å notere underveis. Nå har jeg bladd igjennom og notert litt om hver av bondefamiliene. Det er såpass mange personer og familier her at jeg vil anbefale det.

Tusen takk for tips både til deg, Odin og annelingua!
Nå var tanken min i utgangspunktet å lese litteratur fra Finnskogen, taterne/de reisende dukket opp og huket fast i meg ved en tilfeldighet. Noterer meg likevel tipsene fra dere.

Thor Gotaas er jeg litt skeptisk til. Begynte for en tid siden på hans Ørkenen Sur, en interessant bok som jeg faktisk ga opp på grunn av et kronglete og uferdig språk. Kanskje er det feil å utelukke han på grunn av denne ene boken.

Tilfeldighetene har talt! Jeg fant faktisk, rent tilfeldig, alle tre bindene i Britt Karin Larsens tater-triologi på et bruktmarked her på ø'en. Betalte en slikk og ingenting for dem (samt flere andre interessante titler). Valgte, etter din anbefaling anneligua, å begynne med disse fremfor å kjøpe Finnskog-bøkene. Er så vidt i gang med bind 1 - absolutt lovende. Tusen takk!

Det er nettopp slike hendelser som gjør meg så glad i bokelskere.no!

En absolutt favorittbok av en av mine favorittforfattere! Hører gjerne hva du synes når du kommer så langt, Karin.

Etter litt leting fant jeg denne, som vel må være hovedtråden. Det var en omfattende felleslesing med mange bøker og tråder. Og det var som sagt den navnebror som holdt styr på alt dette. Veldig artig og givende å være med på.

Ja, så hadde vi jo Dickens samlete! Det var også KjellG's verk. Kom vel aldri helt i mål, men mange fine lesestunder og samtaler.

Steinbeck er med, Monica :-)

Jeg har tatt initiativ til disse felleslesingene:

Nattens brød av Johan Falkberget
Utvalgte verker av John Steinbeck

Flott om du legger dem til i oversikten din. Takk!

Helt enig med dem som etterlyser en samling av felleslesingene, slik at det blir lettere å finne tilbake til dem. En egen fane eller hva det kalles. En mellomløsning er å legge en lenke fra omtale og/eller diskusjoner om boken til felleslesingen av den. Men som sagt, jeg går for Karins forslag!

Alice har personlighet! En tenksom, rettskaffen og artig jente – langt utover det Disney-versjonen klarer å formidle (eller har til hensikt å formidle).

Hvordan skal man bedømme en bok? Historien i seg selv er ikke all verden. Men denne boken er så mye mer.

Zinken Hopp har gitt den gamle teksten en moderne og like fullt troverdig oversettelse/gjendiktning. Så levende og god. Så full av de mest fantasifulle ordspill (hvorav en del nok går over hodet på barna).

Tove Janssons illustrasjoner tar likevel kaka! Hvordan hun med sin tilsynelatende enkle strek gir alle de vidunderlige skikkelsene sin egen personlighet, lar dem utstråle sine tanker og tvil, sin ettertenksomhet, usikkerhet og glede. Så uttrykksfulle og humoristiske at det bare er å gi seg over. Dette er vel nettopp hennes genialitet – her kan vi alle kjenne oss igjen. Ubetalelig!

Jeg lot barnebarnet trille terningen, og den havnet på 6.

Denne skulle ha vært pensum ikke bare på alle norske skoler, men i hele den vestlige verden og ikke minst i Israel. En uhyre viktig bok - ettersom Israel så til de grader har lyktes med å fortelle "sin historie". Godt og innsiktsfullt skrevet.

Jeg synes dette virker veldig ryddig, greit og demokratisk :-)
Det er viktig å finne et system som er enkelt og overkommelig for deg som skal holde styr på det hele, Kjell. Støtter ditt forslag!

Gleder meg til å høre hva du synes, Karin!
Også om Donau, som jeg lenge har hatt på ønskelisten.

God lesing og takk for hyggelige ord!

Tusen takk for ditt informative og hyggelige innlegg, Rolf! Jeg trengte litt tid på å få lest det grundig, derfor har jeg ikke svart deg før (i tillegg har jeg ny pc, som krever litt av meg :-)).
Jeg ser at du ikke regner Sjolokhov til «de russiske mestrene», som nevnte Turgenjev og hans samtidige. Jeg har store hull når det gjelder russisk litteratur, har bare lest litt av Dostojevskij, Tolstoj og Gogol – alle med stor glede. Ut fra dette ringe kjennskapet kan jeg vel si meg enig med deg, en annen klasse.

Du skriver «for meg er tittelen det beste med hele verket». Det var i hvert fall tittelen jeg først og fremst falt for, mange år før jeg fikk lest dette ene bindet. Liker uttrykket ditt – det er et «et musikalsk vemod» i Stille flyter Don.

Om jeg får lest verket til ende, gjenstår å se. Det er i uansett mange andre, blant andre noen portugisere, som ligger foran i køen.

Jeg har gjort meg de samme tankene som deg, Bjørg, og som Brit.
Satt tidligere i sommer og kikket på noen gamle debattråder, og da kjentes savnet - og forandringen - ekstra tydelig. Jeg er helt enig i at noe MÅ gjøres. Ellers vil vi ikke fortsette å være et sted også for interessante og informative debatter.

Jeg understreker at jeg ikke laster enkeltpersoner for utviklingen. Dette har med hvordan nettstedet er lagt opp. Jeg synes at både Strindin og jeg har kommet med konstruktive forslag som er verdt å forsøke. Fraværet av respons er påfallende.

:-)

Jo da, alt kommer fra hjernen – magefølelsen, hjertefølelsen, sjelen og det hele! Jeg har tatt vare på et sitat fra Espen Dietrichs, Leif Gjerstads medforfatter i nevnte bok:

«At kjærlighet er kjemiske tilpasninger for å opprettholde menneskestanden, er minst like riktig som at det er en varm og hengiven følelse.»

Jeg slenger med et sitat fra boken også:
«Hjernen er hele personligheten, ja selve «mennesket». Vi kan faktisk si at alle andre organer i menneskekroppen har til oppgave å sikre best mulig vilkår for hjernens aktivitet.»

Jeg så for flere år siden på tv en samtale med nobelprisvinnere innenfor naturvitenskapene. Journalisten spurte om de trodde på intuisjon. Samtlige svarte bekreftende. Og de forklarte det med at hjernen da arbeider raskere enn vår bevisste tanke. Hjernen bearbeider sanseinntrykk og erfaringer og gir oss en magefølelse, intuisjon, om hva som er fornuftig å gjøre, før vi rekker å tenke over det.

Jeg kan ikke gå dypere inn i hvordan vi utvikler oss – men at det skal mer til enn å lese bøker er vel også gamle Maos tanke!

Tusen takk for dine nydelige refleksjoner til ettertanke, Strindin! Hva som former et menneske er et stort spørsmål. Jeg følger deg på at vitebegjær og nysgjerrighet, og også fantasi, er viktige egenskaper for å oppnå dannelse (og her er vi ved enda et stort spørsmål; hva dannelse er). Jeg kjenner, som Eidsvåg, mennesker som besitter det han kaller «hjertets dannelse» uten knapt å ha lest én bok. Men som, som du er inne på, har utviklet sin dannelse gjennom arbeid - til sjøs og med jorden. Mennesker som innehar en åpenhet, ja, men også en grunnleggende livsinnstilling til å ta tingene som de kommer, og uten å dømme andre. Kanskje er nettopp denne aksepten en nøkkel til å forstå hvordan noen utvikler seg til gode mennesker.

Jeg reiser bust når noen hevder at det å lese bøker gjør oss til bedre mennesker. For noen kan det sikkert fungere sånn, men lesing er ingen forutsetning.

Jeg reiser bust også av følgende setning sakset fra denne debatten:
«Poenget med artikkelen er at så lenge man beveger seg, så blir man et bedre menneske.»
Jeg minner om at vi nettopp har markert 3-årsdagen for misgjerningene til en ung mann «som beveget seg». All bevegelse/utvikling er ikke av det gode. Det er retningen som avgjør.

Jeg tillater meg å hente frem et eget, gammelt innlegg (gretemor minnet meg på det ved å gi det en vennlig stjerne).

Jeg siterer Inge Eidsvåg, leder for Nansenskolen: "Jeg har møtt mange mennesker som knapt har lest en bok i hele sitt voksne liv, og som ikke har spesielt dype tanker om filosofiske spørsmål, men som i praksis viser både klokskap og medmenneskelighet. De har hjertets dannelse.
Lesing er viktig, kunnskap om kultur er viktig, filosofi er viktig. Men dette må aldri brukes til å rangere individer etter "hvilket nivå de har som mennesker". En slik rangering gir meg ubehagelige assosiasjoner."

"Hjertets dannelse" er et begrep jeg tar til meg.

Dette med tanke på den store delen av verdens befolkning som ikke har tilgang til all den skjønnlitteraturen som visstnok skal gjøre oss til bedre mennesker.