Bokelskere.no

Og enda har ikke Bob Dylan holdt sin tale.
Står veddemålet ved lag :-)

Siden dere nå har stemt frem en bok jeg har hatt på ønskelisten siden jeg hørte Kim Leine og Kjell Wesö i Litteraturhuset i Oslo, for gud vet hvor lenge siden, er det mulig jeg hiver meg på likevel! Leine snakket nettopp om den aktuelle boken.

Det hjelper også godt, Kjell med såpass lang tid mellom felleslesingene. God idé.

Men så har luringen Jostein sikret seg det siste(?) innbundne, online eksemplar. Vel, vel, hvis mine lokale brukthandlere svikter, skal jeg alltids ta turen til Rygge. Jeg er blant dem som er «opptatt av å eie et eksemplar med stive permer».

Onsdag 5. april 2017 er det 50 år siden forfatteren Johan Falkberget døde, Ut fra denne artikkelen ser det ut som vi kan vente oss spennende nyutgivelser.

Denne har jeg hatt på ønskelisten en stund. Takk for en god og inspirerende (tross alt) omtale.

For ikke å glemme klassikerne

• Tatt av vinden med Clark Gable og Vivian Leigh
• Casablanca med Humphery Bugart og Ingrid Bergman

Jeg er i hovedsak enig med deg - en meget god bok. LBK fører et vakkert, poetisk og billedskapende språk. (Jeg leste boken på originalspråket da en anmelder bemerket av noe av poesien i språket tapte seg i oversettelsen.) Boken nådde likevel ikke helt opp hos meg, røsket meg ikke i hjerterøttene, slik den tematisk skulle ha gjort. Nøler likevel ikke med å støtte din anbefaling.

Slik jeg leser Pesten, bruker Camus sykdommen for å drøfte flere grunnleggende spørsmål. Valget av sykdom er neppe tilfeldig.

Pesten som en metafor på nazisme eller en mer generelt advarsel mot totalitære styresett, har vært nevnt av flere. Et sitat som gir uhyggelige assosiasjoner: «midt på natten (kunne en) se underlige tog av slingrende trikker uten passasjerer langs kysten. Innbyggerne hadde til sist oppdaget hva det var. Til tross for patruljene som forbød adgang til strandveien, lyktes det mange å liste seg ut på bergknausene (…) for å kaste blomster ned på i de åpne tilhengerne når trikken passerte. De hørte vognene skrangle avgårde med sine blomster og lik.» (s. 121) Trikkene er på vei til krematorieovnene.

Jeg leser en ram kritikk av kristendommen, særlig i presten Paneloux’s siste preken. Presten snakker om hvordan alt ligger i Guds hånd, er opp til Ham, hvordan Gud har en mening med å påføre mennesket lidelse. «Den mest grufulle prøvelse ble en vinning for den kristne.» (s. 150) og «Vi burde begjærlig gripe til det uforståelige som blir budt oss, nettopp for å gjøre våre valg. Barns lidelser var bittert brød, men uten dette brød ville vår sjel gå til grunne i åndelig hunger.» (s. 152). Presten tar konsekvensen av sin tro. Når han selv blir syk, han vil ikke ha lege.

Her er lag på lag. Boken kan, som flere er inne på, leses og tolkes på flere og ulike måter.

Journalisten Rambert kjemper med seg selv i et tilsynelatende umulig valg. Skal han søker sin egen, individuelle lykke eller å bli værende og kjempe for fellesskapet, med reell fare for sitt eget liv? «– Intet i verden er verd å vende seg bort fra det man elsker. Og likevel gjør jeg det selv, uten å vite hvorfor.» (s. 141). Rambert er ikke alene om å stå i dette valget, men han er én tydelig eksponent for det.

Tarrou tar et oppgjør med dødsstraff (enda det innebærer et brudd med hans egen far). I siste del er temaer som vennskap, kjærlig, håp og selvoppofrelse fremtredende.

Bortsett fra stedsangivelsen er teksten nærmest fri for referanser til at byen ligger i et afrikansk land. Jeg tror det er tilsiktet; dette kunne ha foregått hvor som helst. Dette grepet bidrar til bokens allmenngyldige karakter. Derimot er det en påfallende mangel på kvinner. Mennene spiller hovedrollene, fører de viktige diskusjonene, utfører de viktige handlingene. En avspeiling av datidens kvinnesyn.

Boken grep meg. For meg var det nøkterne språket riktig. En bok som etter så mange år fortsatt vekker debatt og etterlater oss lesere med mange spørsmål, må være en god bok! Til slutt begrunner beretteren sin bok, «for ganske enkelt å fortelle om det en lærer under en farsott, nemlig at det finnes mer hos menneskene å beundre enn å forakte.»
Tja, kunne vi enda føle oss sikre på det.

Takk skal du ha :-)

Så hyggelig å høre, Hilda - tusen takk!
Jeg regner med å delta i lesesirkelen for fullt igjen når tingene roer seg litt mer. Dette betyr mye for meg :-)

Jeg tror jeg like godt kan melde pass først som sist i denne runden (hulk, hulk). Jeg er ikke ferdig med Peer Gynt (har igjen siste akt) og henger etter med Pesten. Jeg har enda et par uleste bøker liggende (liker å gjøre meg ferdig med én bok om gangen).

Ser ikke ut til at det blir noen lysning for meg før nærmere sommeren.
Lykke til, til dere!

Mange interessante synspunkter i tråden! Takk til alle!
Jeg ligger fortsatt langt etter, har knapt tid til å lese for tiden. Jeg skal prøve å få kommentert litt etter hvert.

Randi, du skriver: "For meg er nok likevel Pesten hovedsakelig en idéroman, der Camus i romans form skisserer sin filosofi." Det kunne ha vært interessant å hørt litt mer om dette. Hva er etter ditt syn Camus' filosofi?
Jeg har fått med meg at det finnes ulike oppfatninger av Camus - og også av denne boken.

Jeg tror vi mister noe essensielt hvis vi ikke leser Pesten som en politisk pest. Opp gjennom historien har Algerie vært underlagt flere regimer. I 1830 tar Frankrike, med militær makt, Algerie som koloni. Befolkningen ble fratatt eiendom og borgerlige rettigheter.

Jeg har ikke tid til å sette meg grundig inn i dette (komplisert stoff), men sakser fra Store norske leksikon: «Andre verdenskrig innvirket også på algerisk nasjonalisme. Den muslimske befolkningen sluttet opp om kolonimakten ved krigsutbruddet, men colons (kolonistene) støttet opp om den nazistisk-vennlige Vichy-regjeringen. I Algerie falt denne som følge av den amerikansk-britiske militære kampanjen i Algerie og Marokko, Operation Torch, i november 1942 som en del av den allierte invasjonen av Nord-Afrika. Samme dag som landingen i Oran (min utheving) og Alger, og som en del av operasjonen, iverksatte den franske motstandsbevegelsen et kupp i Alger, 8. november.»

Det er på denne tiden handlingen i vår bok utspiller seg. Slik jeg tolker Store norske støtter den opprinnelige algeriske befolkningen de allierte, mens de som har innvandret fra Frankrike, Nazi-Tyskland. (korriger meg hvis jeg tar feil). En politisk verkebyll. Nærmer vi oss opptakten til den blodige algeriske frigjøringskrigen?

Jostein skriver: «… og av og til får eg kjensla av at romanfigurane eigentleg pratar om noko anna enn det dei seier, men utan at eg får tak på kva det er.»

Jeg har gjort meg samme observasjon. Prøv å les boken med det for øyet at det er den politiske pesten romanens personer snakker om. Landets uhyre betente politiske situasjon.

Boken vakte for øvrig et voldsomt rabalder da den kom ut i 1949.

I begynnelsen av andre del får vi rørende bilder av hvordan familier, kjærester og venner reagerer når isolasjonen av den pestbefengte byen, skiller dem fra hverandre.

For det gamle ekteparet Madame og doktor Castel blir adskillelsen et vendepunkt; det som får dem til å innse at de er unnværlige for hverandre. «De var ikke engang et av disse parene som gir verden et eksempel på mønsterverdig lykke, og beretteren tror han kan si at etter all sannsynlighet hadde disse ektefellene inntil da ikke vært sikre på at de var tilfredse i sitt ekteskap.» (s. 48)

Jeg kom i tanker om Tor Jonssons:

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
Eg veit ikkje kva det er.

To forfattere med dyp innsikt i menneskesinnet.

Jeg tror ikke Camus har skrevet denne boken primært for å fortelle oss om en sykdom. Pesten er et bilde, en metafor, på noe annet og fryktelig som skjer i Oran og Algerie på denne tiden.

Jeg ble litt overrasket da jeg sjekket tidsangivelsen i andre linje, byllepest er noe jeg forbinder med 1800-tallet og tidligere, ikke 194?. Dette må være relatert til Algeries historie, som jeg bare kjenner overflatisk, som en fransk koloni frem til 1960-tallet og en brutal krig, Algerie-krigen.

Jeg leser mellom linjene, «De trodde de var frie …», (s. 28), legene diskuterer seg imellom «Vi må gi tingene deres rette navn. Men hva er navnet?» (s 31), «basillen stemmer ikke med den klassiske beskrivelsen» (s. 35). Her ligger åpenbart noe under, slik jeg leser dette.

(Metafor eller allegori har vel, som det sies i tråden, ingen praktisk betydning.)

Mitt første spørsmål i møte med denne boken, var om pesten er en reell sykdom eller en metafor. Da den første døde rotten dukket opp, innså jeg at her kommer en pestsykdom til å ramme byen. Men da jeg på side 28 leser følgende: «De trodde de var frie, men ingen er noensinne fri så lenge det forekommer landeplager.» øyner jeg at pesten kanskje også er en metafor for noe vi enda ikke vet hva er.

Boken grep fatt i meg fra første side. Å beskrive en stygg, karakterløs og sjelløs by, så du ser, hører, lukter og formelig kjenner den – behøver jeg si noe mer.

Jeg er, som dere skjønner, milelangt etter dere og har heller ikke lest innleggene i tråden. Dette er en bok og en debatt jeg virkelig ville ha stupt inn. Men den slags tillater ikke mine hverdager for tiden. (Dette bare for å si at jeg prøver å henge med :-)

Jeg har denne høyt på leselisten og en 6-er fra deg gir den et ekstra puff fremover. Takk skal du ha, har ikke lest noe av Boström Knausgård før. Vil prøve å lese den på svensk. Ifølge en anmeldelse tapte språkets poesi seg mye ved oversettelsen til norsk. Venter med å lese din omtale til jeg har lest boken.

Et sidesprang i sakens anledning – Ibsen spilles over hele verden (bokstavelig talt). Peer Gynt er blant annet satt opp ved pyramidene i Egypt.

Det hadde vært artig å visst noe om hvordan andre land løser Dovregubben, trollungene, heksene, nissene – disse skikkelsene som er så urnorske. Hvordan ser for eksempel den indiske gjengen i Dovrefjell ut? Bygger de på indiske, mytologiske skikkelser?

Noen som vet noe om dette? Ikke nødvendigvis fra India, men fra et hvilket som helst land.

Vakkert!

Men er det orientalsk? Danser beduinhøvdingens datter så mye på tåspissene og så lite med magen?
(Ja da, jeg vet at Griegs musikk setter noen rammer.)

Jeg har nå kjempet meg gjennom fjerde handling. Vi møter en egoistisk, brautende og selvgod Peer; «Det gyntske selv, det er det hav av innfall, fordringer og krav, kort sagt alt nettopp mitt bryst hever og gjør at jeg som sådan lever». Her er det ikke mye omtanke for andre mennesker, ei heller ikke evne til å se seg selv som en del av et fellesskap. (Kommer, uten å ville det, i tanker om en viss president). Hos den unge Peer så jeg glimt av forsonende trekk, de er vanskelige å finne hos den gamle (i hvert fall så langt).

Ibsen tegner opp en rekke forunderlige, dels eventyrlige skikkelser Peer møter. Jeg går ut fra at disse på en eller annen måte representerer ulike sider ved livet, ulike utfordringer. Strever med å få tak i dette og håper på innspill fra dere andre.

Har kikket i den gamle diskusjonstråden og fant dette innlegget fra Karin Jensen:

Siterer fra boka Født til kunstner av H. Heiberg. Han gir oss en grei beskrivelse av personen Peer Gynt: «Løgnhalsen, skrytende, men feig når det kommer til stykket, en karikatur av individualismens ide, mannen som sviker alt og alle, men mest seg selv»

Godt sagt!

(Den gamle tråden anbefales.)

Liv Helene Willumsen er en av dem her i landet som vet mest om disse tingene. Dømt til ild og bål handler om trolldomsprosessene i Finnmark og Skottland, men Willumsen kjenner sannsynligvis også til prosessene ellers i Europa. Mener hun er ved universitetet i Tromsø. Kanskje du kan henvende deg dit.

Et interessant og brutalt tema.
Håper du finner det du leter etter.