Bokelskere.no

Tusen takk, Ava! Der kom du jommen meg med svar på det spørsmålet jeg stilte her for bare et øyeblikk siden (jeg vet ikke om du har sett det.) Et hvert fall et delvis svar, spørsmålet er fortsatt om forslaget innebærer at vi skal lese alle bøkene?

Nei ingen protest, men et spørsmål ang. Dekameronen. Verket ser for meg ut til å bestå av tre bind, nærmere ni hundre sider. Stemmer det? Og innebærer det i så fall at alle tre bindene er foreslått? (Jeg må da bare innrømme at jeg ikke var klar over at verket var så omfattende.)

Håper innlegget ditt innebærer at du foreslår Dekamaronen nå. Den leser jeg gjerne!

Et velkjent "luksusproblem" - så mange gode bøker på vent!

PS.: Løgneren, du anbefalte gikk så rett til hjertet på meg at jeg har skrevet en omtale, rødme, rødme :-)

Eiendommelig og vakkert om avstand og nærhet

Løgneren er en eiendommelig bok. Skrevet som dagboksnotater ført i pennen av skolelærer og klokker Johannes Vig rettet til en imaginær person han kaller Natanael. De første 134 sidene, av i alt 146, dekker fire dager i mars. På de siste tolv sidene har vi forflyttet oss frem i tid. Jeg-personen forteller om livet på den lille Sandø, beskriver sine observasjoner, grublerier og indre konflikter. Han hopper frem og tilbake i tid. Det er ikke alltid lett å vite som er reelt, og hva som er fantasi, og om Johannes egentlig vet det selv.

Mars er måned neppe tilfeldig valgt, det er en brytningstid; isen som har isolert øya i måneder, går, trekkfuglene kommer, vinter og vår brytes.

Forfatteren er dansken Martin A. Hansen (1909-55). Romanen ble opprinnelig skrevet som en radioføljetong i 1949, utgitt i bokform i 1950, og er også filmatisert. Jeg har lest Den norske bokklubbens utgave i Århundrets bibliotek, oversatt av Øivind Seip Berggrav.

Johannes fremstår umiddelbart som en ensom mann, en innflytter og fremmed, en pussig skrue. Men det bor mer i han. Jeg sakser fra Kjell Heggelunds etterord: «Johannes’ innflytelse er allikevel av betydning for mange av hans medmennesker, jeg tror ikke mange lesere vil unnlate å notere seg det. (…) I holdningen til disse menneskene finner vi stort sett et felles mønster. Johannes taler om å holde avstand, om å «holde hen med lette ord», og han gir oftest etter for de letteste løsningene, de som er umiddelbart for hånden (…) Til tross for det tilfeldige i de løsninger Johannes velger for sine medmennesker, kan man ikke unngå å legge merke til den virkelige generøsiteten som synes å ligge bak. De mennesker som kommer til å få større betydning for ham, forholder det seg imidlertid noe annerledes med.» Disse menneskene er spesielt tre kvinner, kjøpmannsdatteren Annemari, forlovet med Oluf, den velstående fru Rigmor på Næs og Birte på fastlandet, bruddet som foranlediget at han flyktet til øen.

Bjørg L skriver:
«Allerede tittelen og første kapittel gjør det klart at vi her har å gjøre med en upålitelig forteller. «Mitt navn er Johannes Vig. Si ikke det navnet for fort, Natanael. Johannes Vig.» En historie med mye symbolikk, litterære og religiøse referanser, men den kan også gi en god leseopplevelse uten for mye tolkning. Om skyld, tro og tvil og det å tørre å leve.» Jeg vil føye til om avstand og nærhet.

Selv falt jeg særlig for det bilderike, dvelende og originale språket. Noen eksempler: «Her ute har tuene nå slitt seg gjennom skorpe-isen som tærne gjennom en strømpefot.» (s. 41), «Nå må jeg være lett og varsom. Nå tåler hun ikke at jeg ser på henne engang. Nå har hun det som disse løse snelagene i fjellet. Bare pustet av en fuglevinge, så går det store skredet i dypet.» (s. 56), «Og seljebuskene vil snart få gåsunger, for knoppene er sprekkeferdige. De har det akkurat som en ung pike som er betrodd en hemmelighet.» (s. 66), «Ja, når hatet viser seg hos Olufs mor, minner det meg om bruddflaten i en stor kampesten, og det vil nok aldri forandre seg.» (s. 137).

Og under det hele ligger altså lag på lag med forundringer og tankesprang. En fortettet tekst.

Johannes går ofte ute og observerer fuglene. Følgende passasje fikk meg til å tenke på Fuglane, utgitt i 1957 av Tarjei Vesaas. – Når kommer snipen, spør ingeniøren. – I dag, sa jeg, når Kristus driver ut den urene ånd. Som Johannes, ser også Vesaas’ Mattis etter tegn i naturen. Og Rigmor på Næs blir grepet med: - Jeg holder nesten på å bli overtroisk, sa jeg, jeg synes meget avhenger av at du får en snipe i dag.

Jeg oppdaget senere at Hansen og Vesaas hadde nær kontakt.

Boken gjorde dypt inntrykk og frister til gjenlesing.

Da har jeg også lest Løgneren; tusen takk for at du gjorde oppmerksom på den. En meget god bok, eiendommelig og tankevekkende, et originalt, bilderikt og lavmælt (som Monica skriver) språk. Jeg er enig med deg i det du skriver: «En historie med mye symbolikk, litterære og religiøse referanser, men den kan også gi en god leseopplevelse uten for mye tolkning. Om skyld, tro og tvil og det å tørre å leve.» En bok som gjorde inntrykk. Terningkast 6 fra meg.

Et tips til din fine liste «Gode bøker på under 300 sider» er Sara Lidmans Multelandet, som vi nettopp har lest i Kjells lesesirkel.

Tusen takk for ditt interessante svar. Så fint å høre fra en jordmor i disse spørsmålene. Nå husker jeg ikke detaljene helt, men ser at jeg har skrevet at det kanskje hadde vært best for Astrid å bli hos fødekonen på bygda. Da var det nok hygienen jeg hadde i tankene. Når det gjelder blødninger, har du utvilsomt rett. Men hvilke hjelpemidler hadde egentlig legene på 1800-tallet ved alvorlige blødninger?

Nå har jeg nettopp lest Multelandet av Sara Lidman. Lidman beskriver en annen fryktelig komplikasjon; barnet ligger på tvers, og fødselen er kommet så langt at barnet ikke kan snues; – Det stikker frem en hånd …. Fødekonen Anna redder den fødende Stinas liv, barnet må dø på brutalt vis.

Vi skal sannelig være glad fødselshjelpen er kommet så langt den har, i hvert fall i vår del av verden.

Jeg regner med at du har lest Edvard Hoems Jordmor på jorda. Hvis ikke anbefaler jeg den.

Mitt forslag er Verden av i går av Stefan Zweig.

Boken har fått svært gode omtaler. Jeg har så smått begynt (i anledning en planlagt reise til Wien) og kan skrive under på at dette er en interessant og velskrevet bok. Den er såpass «mettet» (men ikke tung) at det vil være fint å lese den i fellesskap – å kunne utveksle tanker, spørsmål og kunnskap.

Et tøvete innlegg som ikke gir mening.

Nå har jeg lagt inn alle disse i ønskelisten - i riktig rekkefølge. Hjertelig takk for anbefalinger og råd.

Ja visst ble det rabalder! En kvinne som sto opp for det hun trodde på og fant riktig, og ikke lot seg dupere hverken av øvrighet eller konvensjoner.

Absolutt. Og for å underbygge din tilføyelse siterer jeg fra hennes bok Gruve:

«Høsten -67 arrangerte FNL-gruppene møter over hele landet, og jeg hadde fått meg tildelt noen steder i øvre Norrland. Svappavaara! Det lød nesten som Vladivostok.
(…)
Det var i slutten av oktober og masser av mørk, tung snø, og Folkets Hus i Svappavaara var som når man hadde sprengfyrt i ovnen i Missenträsks bedehus. Opprinnelig hadde jeg villet unngå manuskript og tale fritt ut av hjertet med disse gruvearbeiderfamiliene om deres kamerater i Vietnam. Men jeg bøyde meg for alle fordømmelsene av «følelses-tenkingen i Vietnam-spørsmålet» og holdt meg beinhardt til historikken». (s. 7-8)

Gruve ble utgitt i 1968, like før de store streikene brøt ut i Kiruna, Svappavaara og Malmberget (1969-70). Omkring 4800 arbeidere deltok i det som ble ansett som en ulovlig streik mot selskapet LKAB. Lidmans bok vakte et voldsomt rabalder siden hun talte gruvearbeiderenes sak.

Jeg ser du har mange av hennes bøker. «Vredens barn» er en tittel som umiddelbart appellerer til meg. Har du, eller andre, noen spesielle anbefalinger?

Felleslesing av «Multelandet» våren 2019 – her finner du alle innleggene. Ta gjerne en titt!

Jeg er med! Dertil er eldre verdenslitteratur en kategori jeg liker godt.

Et kjærlighetsbrev til Västerbottens fattige

«Under hele oppveksten tenkte jeg ikke på annet enn hvordan jeg skulle beskrive min hjembygds storhet. Jeg ville beskrive min barndoms syner med så presise ord at alle som leste skulle bli grepet av kjærlighet til menneskene og av vrede over deres harde betingelser. Jeg føler meg som en som har skrevet et kjærlighetsbrev.»

Dette utsagnet av Sara Lidman (gjengitt av Marit Håverstad) beskriver presist mitt møte med hennes roman «Multelandet».

Med få, skarpe karaktertrekk tegner Lidman opp menneskene i Västerbotten i Nord-Sverige for oss. Gir oss de lutfattige statsforpakterne, de som får disponere et stykke statlig jord mot å oppfylle visse, nærmest uoverkommelige krav, som å oppfostre en ku. Levende beskrevet i all deres smålighet og raushet, sinne og godhet, dugelighet og udugelighet. Vi ler av deres stivsinn og snarrådighet, og lider med dem i deres bunnløse slit og ensomhet.

Jeg stusset litt over tittelen Multelandet, et multeland – en betegnelse på dette karrige livsgrunnlaget. Svaret kommer på side 141 (av totalt 189): «Men så en sommer, hvert syvende eller tiende år, holdt uværet seg borte den farlige uken. Luften var mild og stille og lot blomstene setter frukt og modnes. Et slikt år var ikke myren til å kjenne igjen. Da så en ikke bakken for gulrøde bær. Da gråt ikke engang de krokete trærne. Sol eller ikke sol – det strålte slik fra myren at alt ble fortryllet.»
I all elendigheten finnes det alltid et håp.

Åpningssetningen fanger med få ord bokens essens: ØEN – en strimmel fast land i en myrlendt ødemark, et skjær av fellesskap i et hav av ensomhet.

Sara Lidman har en mesterlig formuleringsevne. Hun skriver godt og presist, humoristisk og respektfullt. Hun har en dyp innsikt i det hun skriver om - det være seg menneskesinnet, naturen, arbeidet. Og hun har en utpreget evne til å se at ingenting er «rett frem», alt har flere sider.

Som Lidman selv ønsket; det er ikke til å unngå å bli grepet av kjærlighet til disse menneskene og vrede over deres livsbetingelser. Hun ser storheten, som hun sier, i bygden og i mennesker som mange vil kalle samfunnets «små». En bok som har gjort dypt inntrykk på meg.

Ja, så sannelig har jeg ikke en Lidman til, jeg også. «Gruve» fra 1968, en reportasjebok med fotografier, i forbindelse med streiken i Kirunagruvene i Nord-Sverige. Og disse har stått i hyllene siden to boksamlinger ble én for fem og førti år siden ...

I tillegg avstedkom denne runden at jeg endelig fikk lest «Allis sønn» av Magnhild Haalke (nådde ikke opp i avstemningen). To 6-ere hvorav en kom inn på min eksklusive favorittliste.

Hurra for lesesirkelen og tusen takk til Marit og Hilda som kom med forslagene.

ØEN -
en strimmel fast land i en myrlendt ødemark, et skjær av fellesskap i et hav av ensomhet.

Multelandet av Sara Lidman

Godt sagt, men neppe noe for «vår» mann. Ha, ha.

«Franz hadde glemt, stilte seg uskyldig og sa til seg selv at den eneste måte å drepe sladder på er ved å tie. Franz arbeidet og tidde, og livet var grusommere mot ham enn mot noen av de andre på Øen. Det var hans bitre trøst.» (s. 109)

Til side 140.
For en formuleringsevne! Og for en innsikt i menneskesinnet og i naturens liv og sykluser. Dette er mesterlig.

Og mindre imponerende blir det ikke med tanke på at boken er skrevet av en kvinne som vokste opp uten bøker. «Hun kom fra det fattigste Sverige, bygda Missenträsk helt nord i Västerbotten, som datter av bonden Andreas og meiersken Jenny. Det fantes ingen bøker i hennes hjem, ingen bibliotek innen rekkevidde.»
Sitat fra VG i forbindelse med Sara Lidmans død i 2004.