Bokelskere.no

Jeg lånte «Klæbu seminar et intellektuelt arnested på bygda, 1836 – 1892» fordi jeg skulle sjekke en enkelt opplysning – og endte med å lese hele boken. Lærerhistorie interesserte ikke meg, trodde jeg.

Men du verden så feil jeg tok. Bokens utgangspunkt er overgangen mellom omgangsskolen, da ufaglærte lærere gikk fra gård til gård og holdt skole i noen uker, og den faste skolen. Med fast skole for allmuens barn økte behovet for utdannete lærer dramatisk. Asker hadde allerede fått sitt seminar (datidens ord for lærerskole), men hvor i landet skulle andre seminarer plasseres. Det måtte i hvert fall ikke være i byene, der fantes altfor mange fristelser som kunne distrahere de unge mennene (seminaret var kun for menn, må vite, kvinner ble ansett å ikke ha den nødvendige mentale og legemlige kapasiteten for slik lærdom). Det ble en årelang kamp mellom lokale krefter og sentrale myndigheter, både om plassering og statlige økonomiske bevilgninger. Departementet ønsket å prioritere Asker, like utenfor hovedstaden (en fortsatt toppaktuell problemstilling). Den håndskrevne korrespondansen mellom bygdas menn og departementet går over år.

Klæbu fikk til slutt sitt seminar, ikke minst takket være den dyktige og engasjerte presten, Hans Jørgen Darre. Og det blir virkelig et intellektuelt arnested, med engasjerte og dyktige lærere, hardtarbeidende elever og et åpent debattmiljø.

Boken gir interessante tidsbilder fra denne viktige epoken i Norges historie. Vi får innblikk i aktuelle fagområder, byggeskikk, mat, kvinnesyn og ikke minst kristendommens dominerende rolle. Stillingen som seminarbestyrer og sogneprest ble i mange år innehatt av én og samme person. Man kom ikke inn på seminaret uten å være konfirmert, og for grundtvigianere (en retning som sto sterkt i Klæbu) var det svært vanskelig å få jobb. Vi hører om en seminarist som får lærerjobb i Kvikne. Han mistrives og søker stadig andre poster, men blir avvist hver gang til tross for den store lærermangelen. Det hadde blitt kjent at han var grundtvigianer; rene yrkesforbudet altså. I boken fortelles historien om opprinnelsen til Ibsens Peer Gynt, her var også en Klæbu- seminarist inne i bildet.

Høyere utdannelse var lukket for kvinner. Først i 1878 får jenter adgang til middelskolen (realskolen i min ungdom) og i 1882 anledning til å ta eksamen artium (videregående skole). Det juridiske, medisinske og teologiske studium åpnes for kvinner i 1883. For omkring hundre og femti år siden!

Og opplysningen jeg skulle sjekke? Blant klæbuseminaristene fantes en mann som var blant de aller første søkerne til diakonisseanstalten i Kristiania, den første sykepleierutdannelsen, og etter all sannsynlighet den første mannen. Diakonisseanstalten ble etablert i 1868 og ledet av prestedatteren Cathinka Guldberg. Men kjønnsrollene var sementerte, og Knut fra Møre fikk ikke sin drøm oppfylt; det skulle gå mange år før menn kunne bli diakoner og sykepleiere.
Det er i det hele tatt interessant å se hvor mange likhetspunkter det er mellom lærerutdannelsen og sykepleierutdannelsen i den første tiden. Hvor mange felles tradisjoner disse to yrkesgruppene har.

Dette var en fin overraskelse og en bok jeg kan anbefale – ikke bare for «spesielt interesserte».

Felleslesing av Rasmus Rebellen september - oktober 2019. Denne lenken fører til alle innleggene.

Alltid spennende å bli kjent med nye, ukjente forfattere. Dette virker interessant!

Så bra at du lot deg friste!

Jeg leste "Tjenerinnens beretning" da den kom ut på 1980-tallet. Jeg husker den som god og "grøssen". Etter all oppmerksomheten den og filmatiseringen nå har fått, har jeg tenkt at det kunne være spennende å lese den på nytt. Hvordan vil jeg oppleve den i dag? Jeg kan ikke huske at jeg oppfattet den som en dystopi (er heller ikke så begeistret for denne typen bøker). Når jeg ser hvordan dystopi-begrepet brukes i dag, kunne det i seg selv ha vært verdt en diskusjon. Uten å foregripe begivenhetene; hva er egentlig en dystopi, og hvilke bøker klassifiserer til denne benevnelsen.

Har sett at anmeldere mener oppfølgeren, Gileads døtre er langt tammere enn Tjenerinnen.

Jeg leste denne boken på din og Marits anbefaling og kan skrive under på at det er fantastisk god bok! Den vil også egne seg godt for diskusjoner i lesesirkelen. Nå er det ikke så lenge siden jeg leste den, så den ligger vel ikke øverst i bunken for gjenlesing. Vi får se :-)

Hvem har æren for Peer Gynt?!

Men Engebret Hougen (senere elev ved Klæbu lærerseminar) hadde gitt landet en enda større skatt tre år tidligere, uten at han verken da eller i resten av sitt liv kunne ane omfanget. For i august 1842 kom Peter Christian Asbjørnsen til Sel på sin aller første eventyrinnsamling, primært for å treffe læreren Hans Hansen Pillarviken – hans største bidragsyter i hele Gudbrandsdalen. Men også for å treffe noen få andre. Den 16 år gamle Engebret, som tiltross sin unge alder allerede var et oppkomme av eventyr og sagn, ble hentet nærmest på impuls av Thor Øigarde, som ba ham straks komme til skysstedet Laurgaard og fortelle Asbjørnsen alle de eventyrene og sagnene han kjente til.

Mange år etter, i 1876 da Ibsens «Peer Gynt» ble satt opp på Kristiania Theater, skrev han dette til sin mor: «Det første jeg fortalte var om Peer Gynt, og til denne fortellingen satte jeg et par andre historier, som du og far hadde fortalt.» De tre historiene, Peer Gynt, Vala-Budeiene og Kjetta på Dovre skrev Asbjørnsen ned, og Engebret skrev videre i samme brevet: «Dette eventyr har en av Norges aller største diktere, Henrik Ibsen diktet om igjen og gjort noe alldeles merkelig av, og dette Henrik Ibsens dikt er det, som nå oppføres på Kristiania Theater og blir omtalt ikke alene her i landet, men også av utlendinger, som er noe av det merkeligste og vakreste som er sett. (…) Men er det ikke rart, at dersom du og bestemor ikke hadde lært meg dette eventyret, og jeg ikke hadde fortalt Asbjørnsen det, så hadde ikke Henrik Ibsen skrevet sin Peer Gynt.»

Engebret Hougens navn sto på alle teaterplakatene som annonserte Peer Gynt i en årrekke, men med enkelte – og hederlige – unntak nevnes det ikke lenger.

Fra Klæbu seminar, Et intellektuelt arnested på bygda, 1839 – 1892

Som Kjell skriver lenger nede i tråden: Gå ikke i takt! Med andre ord, ikke fullfør en bok bare fordi andre gjør det.

Det kunne ha vært fint å høre litt mer om hvorfor du ønsker å avbryte. Jeg slet selv med boken, men er glad jeg fullførte. Syntes den ga interessant informasjon om temaer jeg ikke visste noe om. Spesielt hjalp Ingunns oppklarende innlegg – og jeg syntes faktisk boken tok seg noe opp mot slutten. Få høre hva du bestemmer deg for, da :-)

Fullført – og er i hovedsak enig med meg selv. Boken tar seg opp mot slutten, de første og de siste sidene ga meg mest.

Bokelsker Steinar Jøsok gir en glitrende omtale av boken. For en lokalkjent som han, skjønner jeg at utbyttet er stort. Men for en utenforstående som meg, blir det så mange personnavn, stedsnavn og historiske hendelser at jeg har vansker med å følge tråden. I tillegg til tydeligere personskildringer savner jeg en klarere struktur.

Er spent på å høre flere synspunkter.

Jeg har en oppfatning av at denne boken ikke helt har funnet sin form. Det er synd, for temaet er interessant, og forfatteren skriver godt. Det ligger åpenbart mye arbeid bak boken.

Nå er det jo kommet en ny sjanger, en form for hybrid mellom dokumentar/biografi og skjønnlitterær tekst (ja, det var jeg som nevnte at Rebellen tenderer mot sakprosa). Jeg har lest bøker der dette fungerer utmerket, for eksempel Revolusjonens datter av Hilde Diesen.
Rebellen faller på en måte mellom flere stoler. Den er klassifisert som roman, men som du sier, Kjell, den kunne ha vært en dokumentar. Er enig i at vi kommer for lite under huden på historiens mange og spennende personer. Jeg er riktignok ikke i mål, men dette er mitt inntrykk så langt.

Nå er det ikke omfanget av historiske hendelser i seg selv, jeg reagerer på. Det er måten forfatteren omhandler dem på. I partier synes jeg faktisk boken tenderer mer mot en sakprosabok enn en roman.

Du setter presist ord på mine opplevelser med denne boken, Marit. Senest i går kveld (må ha vært omtrent da du skrev innlegget ditt) satt jeg og tenkte på hvordan jeg skulle skrive noe om dette. Du kom meg i forkjøpet, presist formulert, som om jeg skulle ha sagt det selv :-) Spesielt setningen: "Får inntrykk av at forfatteren er mer opptatt av historiske hendelser enn av enkeltmennesker …" oppsummerer mine tanker godt. Syntes begynnelsen lovet godt, men utover i boken blir det mer slik du skriver her. Litt enkelt sagt, de historiske hendelsene blir på en måte for oppramsende.

Jeg fullfører – og ønsker deg riktig god ferie!

Stien tilbake til livet av Litt Woon Long. Jeg har ikke lest boken, men et intervju med forfatteren om den. På bakgrunn av det hun der formidlet, er dette en bok jeg vil lese - og anbefale.

Jeg har tidligere lest Fellesskap til besvær av samme forfatter. En meget god bok med et skarpt blikk på norsk kultur fra en som kommer utenfra.

Rebellen venter på meg på biblioteket når jeg kommer hjem fra Wien i morgen. Før reisen leste jeg meg opp på Stefan Zweigs Verden av i går, en bok jeg fant relativt tung og ikke like mesterlig som flere andre bokelskere. Jeg er likevel glad jeg leste den; den har gitt meg en bakgrunn, en stemning, som har vært med meg i denne fascinerende og motsetningsfulle byen.

Jeg slutter meg til Hildas takk til deg, Kjell :-)

Soleglad = solnedgang

PS: Men du får en stjerne av meg for den levende beskrivelsen av morgenrøden :-)

Du har rett i at det er et tankekors at det er småforlag som påtar seg disse utgivelsene – og det skal de ha all ære for. Det er fint at du setter søkelyset på dette.

Jeg skjønner som sagt at redaktøren må gjøre flere avveininger for i det hele tatt å få dette til. Jeg uttaler meg kun på grunnlag av din og forlagsredaktørens kritikk, har ikke selv lest boken. Ut fra dette undrer meg fortsatt på om utgivelsen ikke hadde stått seg på en grundigere behandling først. Du skriver også: «Og alle oversettere jeg har møtt klager over slett betaling.» Det har de sannsynligvis god grunn til.

Forlagsredaktørens brev til deg er interessant lesing, men er det uproblematisk å offentliggjøre det? Det rommer kritikk av navngitte personer (oversetterens navn er lett tilgjengelig), som ikke har fått uttalt seg i sakens anledning.

Takk for et interessant innblikk i forlagsverdenen.

Jeg kan ikke annet enn forundre meg over forlagsredaktørens svar. På den ene siden påtar han seg det fulle ansvaret, på den annen side legger han utvilsomt et stort ansvar på sine medarbeidere. Jeg skjønner at dette er et lite forlag med begrensete ressurser, at arbeidet er krevende, og at redaktøren har behov for å forklare situasjonen. Men redaktøren går langt i å skylde på at hans medarbeidere ikke har overholdt sine frister, og heller ikke hatt gode nok kvalifikasjoner. Nærliggende spørsmål er: hvilke frister og arbeidsforhold har de arbeidet under. Har fristene vært realistiske? Har de fått noen form for hjelp og støtte? Jeg kjenner selvfølgelig ikke denne konkrete saken, men spørsmålene bør stilles.

Andre relevante spørsmål er: Er det riktig å fastholde utgivelsesdatoen når så mye går skeis underveis? Holder det at oversettelsen er bedre enn en tidligere, når den fortsatt ikke er god nok? Jeg ser forlagsredaktørens dilemmaer, men undrer meg likevel på om dette er god utgivelsespraksis.

Hjertelig takk til alle forslagsstillere! Nå er jeg - igjen - blitt gjort oppmerksom på nye bøker og nye forfattere. Har ført opp flere bøker jeg vil lese uavhengig av utfallet av avstemningen.

Vi hadde en felleslesing av og diskusjon omkring «1984» i desember 2014. Denne lenken fører til alle innleggene. Interessant og rystende lesing.

Nå ble jeg nysgjerrig. Høres ut som en original og fascinerende idé – imponerende å skrive poesi med utgangspunkt i disse mer eller mindre aparte kommuneslagordene, hvis jeg har forstått konseptet riktig. (Hvorfor må alle kommuner ha et eget slagord?)

Og en bok i grevens tid; nå som vi får nye kommuner og kommunenavn. (Skal de også bruke masse energi og tid på å utvikle nye slagord eller visjoner som det så flott heter?)

Denne boken fikk jeg virkelig lyst til å lese.

Jeg var blant de (få?) som ikke var begeistret for «Jordmora», og det gjaldt nettopp språket som mange av dere berømmer. Jeg ser av mitt innlegg den gangen at jeg ikke klarte å sette fingeren på hvorfor. Alle de kraftfulle ordene til tross (ellers kanskje nettopp fordi det ble for voldsomt/pålesset?); språket traff meg rett og slett ikke.

Det betyr ikke at jeg er negativ til å gi forfatteren en ny sjanse. Det kunne jo være interessant å se om jeg oppfatter «Nattsvermer» på samme måte – eller får en gledelig overraskelse.