Bokelskere.no

Nattens brød - på førsteplass hos meg!
(Jeg har tenkt :-))

Denne tråden er rene gefundenes Fressen. Så mange ypperlige bøker; gamle kjenninger og nye fristelser. Å kåre den beste, er, som flere har sagt, både umulig og meningsløst.

Mitt første innlegg var spontant og norsk tenkt. Går vi utover landegrensene dukker flere favoritter opp: portugisiske José Saramago (med Det året Ricardo Reiss døde, En flåte av stein, Kain og Dødens uteblivelse som noen av høydepunktene), finske Tove Jansson (Trollvinter, Farlig midtsommer, Billedhuggerens datter for å nevne noen), tyske Erich Maria Remaque (Der weg zurück, Drei kameraden), amerikanske John Steinbeck (Alle tiders torsdag, Om mus og menn, Vredens druer), islandske William Heinessen, De fortapte spillemenn, Sara Lidman, Pär Lagerkvist - og så videre. Og selvfølgelig Harper Lees gripende «Drep ikke en sangfugl».

Tilbake i Norge ruver Johan Falkberget og Sigrid Undset. Også Britt Karin Larsen er en god kandidat med sine historiske romaner fra Finnskogen.

Veldig morsomt og inspirerende å snuse rundt blant egne og andres gamle favoritter!

To av de allerede nevnte forfatterne på topp hos meg også.
Johan Falkbergets «Nattens brød» med «Christianus Sextus» på en god andreplass.
Sigrid Undset: «Kristin Lavransdatter». En her inne, lurer på om det var deg Ellen, sa en gang at «Olav Audunssønn i Hestviken» var nesten enda bedre. Nå har jeg begynt på den – og må si den lover svært godt.

Vi har forresten hatt en fin felleslesing av Nattens brød.

Dør ikke Paolo, den eldste sønnen, ung?

I kapittel 7, Fyrstens død, reflekterer fyrst Fabrizio:
"Hvorfor ville aldri Gud la noen få lov til å dø med sitt eget ansikt? For slik går det med alle, en dør med en maske for ansiktet; også de unge; også den soldaten med det tilsølte ansiktet; også Paolo, da han ble løftet opp fra fortauet med et fortrukket og krenket ansikt, mens folk løp gjennom støvet etter hesten som hadde kastet ham av." (Side 196, Den norske bokklubbens utgave)

Hjertelig takk for interessante tips! Jeg har lagt dem til listen.

Det er en fordel å kjenne litt til Italias historie for å fullt utbytte av boken, fra Italia besto av en rekke små kongedømmer til det ble samlet til dagens republikk. Det var altså Giuseppe Garibaldi (rødskjortene) som sto i spissen for samlingen, og bokens handling er lagt til tiden da Garibaldi inntok Sicilia (1860).

Se gjerne her og her.

Jeg leser nå boken for annen gang og synes jeg får et enda bedre utbytte når jeg nå har bedre oversikt over den historiske perioden vi er i. Jeg får en dypere forståelse for personenes reaksjoner og følelser, som jeg oppfatter at er det du etterlyser.

Håper dette kan være til nytte :-)

Jeg leste «Leoparden» i sommer, etter at den hadde støvet ned i en hylle på hytta i årevis. Jeg har en Bokklubb-utgave fra 1975, oversatt av Anna Margrethe Norum, delikat illustrert av Nils Aas. Boken ble, som Randi også nevner, utgitt posthumt i 1958. Da hadde den blitt refusert av to av Italias ledende forlag. (Forlagenes veier er uransakelige.) Det var synd Lampedusa ikke fikk oppleve suksessen; en god bok som er oversatt til en rekke språk og filmatisert.

Nå gleder jeg meg til å følge diskusjonen her i lesesirkelen!

Bokelskere.no på sitt beste!
Takk for engasjementet til deg og andre.

Alle ære til deg gretemor!
Du og Kungliga biblioteket har kommet til samme resultat - de finner ikke spor av noen forfatter ved navn Curt Sandberg. Da må vel mysteriet sies å være løst?

Om din teori er riktig, gretemor, bekrefter den min første teori. Jeg har faktisk notert min slektnings navn og spørsmålet om pseudonym på disse arkene. Jeg ble litt satt ut (som det heter nå for tiden) av ditt svar, for diktende er følelsesladete.

Vedkommende kan godt ha lest Carl Sandburg (at han opprinnelig het Sandberg, styrker kanskje vår teori). Noe som også trakk i samme retning, var den varierende kvaliteten. Et dikt kunne åpne gripende godt, men holdt liksom ikke helt ut. Jeg kom i tvil om dette var skrevet av en profesjonell forfatter/dikter (selv om de også kan variere).

Nå avventer jeg Sveriges nasjonalbibliotek før jeg trekker en endelig konklusjon. Du hører fra meg. Enn så lenge, tusen takk!

Jeg håper været i Spania snur og du får noen varme, gode dager. Jeg vet jo ikke hvor lenge du skal være, men skjønner at det kan bli litt langsomt i dårlig vær. Alle gode ønsker!

Da "lider" vi av det samme :-) Jo vanskeligere å finne, jo mer pirres nysgjerrigheten. Morsomt og snilt at du hjelper meg. Båndopptaker-sporet tviler jeg på.

Jeg har sendt en epost til Kungliga Biblioteket, Sveriges Nasjonalbibliotek.

Tusen hjertelig takk for innsatsen, gretemor.
Jeg har i mellomtiden vært inne på et nettsted for den amerikanske poeten Carl Sandburg, av svensk avstamning. (TanteMamie lurte på om det kunne være en sammenblanding mellom disse to navnene; Sandburg er oversatt til svensk.) Her lå Carl Sandburgs hundre beste dikt på engelsk, men jeg fant ikke noen som lignet på de jeg har.

Jeg begynner nesten å lure på om jeg har en «hemmelig» poet i slekten, som skrev under pseudonym. Papirene lå blant arvegods som har ligget på loftet i flere tiår. Det forvirrende er at jeg tviler på om vedkommende kunne skrive på svensk (jeg kjenner igjen håndskriften, så jeg vet hvem det er). Det er mange år for sent å spørre.

Mer sannsynlig er nok din hypotese, gretemor, at det ble skrevet ned etter en opplesning.
Kunne denne fagbokforfatteren Curt Sandberg ha hatt en poetisk åre? Skrevet dikt som ikke ligger på nettet. Er takknemlig om noen skulle dra kjensel på diktene.

Det dreier seg altså tre dikt som skal være skrevet av en Curt Sandberg (skrevet på svensk eller oversatt til svensk) og ett på norsk av en Bjørn Berg, jeg ønsker opplysninger om. Finner ingenting hverken om dikterne eller diktene.

Curt Sandberg:
- Straffet – et lengere dikt som begynner sånn: En gång dödat jag en mann / Helt visst var det én, men kanskje var det två / Jag minns inte klart / osv.
- Gryning – begynner slik: Genom mörkets nattliga värld / ljusa ensamma stjärnor / osv.
- Ekko – et kort dikt, begynner slik: Tornerna klinga sprött gjenom rymden / osv.

Bjørn Berg:
- Skyggen – Et tre står alltid i veien / for det som står bak det / osv.

Tusen takk for engasjementet! Ja, her på Bokelskere er det kunnskap, nysgjerrighet og sporhunder. Veldig flott.

Tusen takk x 2, Ava! Og til deg TanteMamie!
Ja, jeg har prøvd å google disse diktene, men får ingen treff. Har lurt på om Curt Sandberg kan være et pseudonym. Datoen er de samme på alle tre diktene, så jeg tror det er den datoen vedkommende har skrevet dem av, ikke den datoen diktet ble skrevet.
Dette er ingen stor sak, men jeg blir mer og mer nysgjerrig jo vanskeligere de er å finne.

Hele Bokelskere er jo en stor kunnskapsbase, derfor tenkte jeg dette var verdt et forsøk.

Tusen takk for svaret, Tante Mamie.
På de arkene jeg har funnet, står det tydelig Curt Sandberg, men det kan selvfølgelig være en skrivefeil. Vet du om Sandburg skrev på svensk eller om han er oversatt til svensk?
Hvilken bok er det du har?
De tre aktuelle diktene heter: Straffet, Ekko og Gryning.

Jeg har kommet over noen svenske dikt (håndskrevne, løsrevne ark) signert Curt Sandberg, tidlig på 1970-tallet. Jeg har søkt etter denne personen uten å finne noe som helst.
Er det noen som kjenner til en svensk poet ved navn Curt Sandberg?

Det var også et norsk dikt av en Bjørn Berg fra samme tidsepoke. Jeg finner en illustratør ved dette navn, men ingenting om at han også skrev dikt.

Kan noen av dere hjelpe meg med opplysninger om disse to?

Doktor Glas begynner å tenke på sin mor når han leser i dødsannonsen at pastor Gregorius hadde en aldrende mor (25. august). «Hvem kunne ane at han hadde sin mor i live …»
Glas tenker videre, med varme og kjærlighet, på sin egen mor, og konkluderer med at det er godt hun er død. Kan det være at Glas er glad for at moren ikke får oppleve sønnen i den situasjonen han nå har satt seg i? At han er glad for å slippe å måtte forholde seg til moren i en situasjon da han har drept et menneske? Og attpåtil en moren beundrer.

Den 9. juli skriver doktor Glas i dagboken om morens død. «Men så ble hun syk og døde. Jeg merket da at han (faren) sørget mer over henne enn jeg var i stand til med mine femten år...» At han skulle drepe sin mor femten år gammel, virker lite sannsynlig.

Den 25. august skriver han om sin første (og eneste?) kjærlighet, for mange år siden «… da jeg var ung og ikke hadde drept noen.» Dette må være etter morens død.

Den 13. august skriver han om cyanidpillene som han en gang hadde gjort i stand «uten en tanke på noen andre enn meg selv...»

Doktorens sterke reaksjoner etter drapet kan også tyde på at dette ikke var lett for han, mer i retning av at dette var første gang han drepte.

Ergo, selv om dr. Glas skriver: «Hun døde for tidlig, min mor. Men det er godt at hun er død», har han neppe drept henne. Det kan være mange årsaker til at han er glad moren er borte. Jeg har ikke et klart bilde av det, men det var åpenbart turbulent i hjemmet. Jeg finner heller ingenting om den unge Glas faktisk ønsket moren død.

Bokelskeres lesesirkel - Se vår felleslesing og debatt, oktober - november 2021.

Om "Doktor Glas" kom det frem mange og interessante synspunkter. Anbefales!

Så morsomt! Håper du blir fornøyd. Hører gjerne hva du synes når du kommer så langt.