Bokelskere.no

Okei! Takk for tips!

Er det tre til etter Asssassins bøkene?

Dette er bok nummer to i The Farseer Trilogy av Robin Hobb. Noen ganger trenger man så mange sider for å bygge opp dramaturgien i historien, for å gi store løft når det virkelig gjelder. Robin Hobb kunne med fordel kutte to hundre sider med beskrivelser og unødvendige detaljer.

Men når det er sagt, så likte jeg denne boka mye bedre enn den første. Nå har jeg blitt kjent med bastarden Fitz som er kongens leiemorder og jeg kjenner universet. Robin Hobb har mange utrolig kule grep (magikonseptet spesielt som skiller mellom den høyverdige Skillegenskapen og den ulovlige Witegenskapen), og det er noen uforglemmelige scener i boka (blant annet slutten).

Hobb skal også ha skryt for gode karaktererskildringer. Det er en av de tingene som for meg tipper så utrolig mange fantasybøker feil vei (den sterke helten, og den sårbare kvinnen….hjælp, hvor er spybøtta). Robin Hobb skriver ganske komplisert fantasy. Plottet er ikke spesielt avansert, men hun er omstendelig. Jeg hadde slitt med skrivemåten hennes da jeg var yngre.

Det er lenge siden jeg har lest noe som har truffet meg så veldig i hjertet. Alt er på plass i denne boka, den rommer så mye. Forfatteren har et godt språk, det er ganske poetisk, men samtidig ujålete. Det er fine og sammensatte karakterer i boka. Det gjør at vi kan lese om tematikken på nytt (vi har kanskje lest nok fortellinger om 2. verdenskrig og motstandskampen uten at nye perspektiver introduseres). Lillegraven gjør menneskene fulle av motsetninger og overraskelser, og hun skildrer menneskene så utrolig godt. Så nært, så nært, men samtidig uten å avsløre for mye. Her finner vi mesterlige og komplekse karakterskildringer. Samtidig forteller hun en spennende historie. Jeg klarte ikke å legge boka fra meg. Jeg har omtalt boka på bloggen min: http://knirk.wordpress.com/2011/01/11/mellom-oss-ruth-lillegraven/

Jeg likte konseptet, jeg likte plottet, jeg likte universet som Robin Hobb skaper. Det ligger et godt driv og et fint univers i bunnen, men tidvis er Robin Hobb litt kjedelig. Jeg synes kanskje den største svakheten hennes ligger i karakterskildringene. Jeg får aldri helt tak i personene. Jeg klarer liksom ikke helt å se de for meg. Det mangler noe i forhold til etableringen av de forskjellige personene – de kommer ikke til meg når de introduseres og da blir de hele veien litt diffuse. Og det gjør seg ikke i fantasy. Synes jeg.

Lest! Fantastisk! Boka bekrefter at det lønner seg å lete etter perlene i fantasysjangeren. Boka er velplottet og bugner av fantastiske karakterer. Og ikke minst; forfatteren er morsom! Jeg har skrevet mer i bloggen min her: http://knirk.wordpress.com/2010/12/29/the-lies-of-locke-lamora-scott-lynch/

Jeg synes denne boka er god, god og bare god. Den handler om å være syk, men den handler også om at kategorier vi opererer med (f.eks. syk eller frisk), kanskje er glidende overganger, så den som er syk alltid også er litt frisk, og den som er frisk alltid også er litt syk. Derfor tror jeg ikke skildringen er urealistisk. Er det ikke et gammelt ordtak som omhandler at geniet og galskapen går hånd i hånd? Jeg tror det er noe sant i det. Grimsrud skriver sterkt, nært, humoristisk og utrolig bra. At denne er dobbelt nominert til Nordisk Råds Litteraturpris er svært forståelig. Synes jeg.

Hei! Jeg synes det er rart at bøkene som er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris ikke ligger her. F.eks. Harald Voetmann sin "Vågen" og Sonja Nordenswan sin "Blues från ett krossat världshus". Jeg får ingen treff når jeg søker dem opp. Ellers må jeg få skryte litt av Bokelskere.no - det er et bra sted.

Jeg bestilte denne boka for lenge siden og så har den blitt stående i hylla. For en tid tilbake tok jeg den fram, og bladde opp på første side. Der var et fotografi. Et fantastisk fotografi av Gertrude Stein og hennes Alice B. Toklas. Det ligner nesten et brudebilde. Gertrude sitter på en steinmur i en slags kjole? nattkjole? og Alice står ved siden av i en hvit kjole med blomster på. Hun holder en bukett roser? peoner? i armene og hun ser ned på Gertrude med et så fint blikk. Gertrude ser i kameraet. For et bilde! Det gjorde noe med meg. Jeg deiset ned i en stol og begynte å lese om Gertrude Stein og Alice B. Toklas’ liv og samliv i denne lille boka skrevet av Janet Malcolm.

Det er en slags biografi, men så er det ikke det likevel. Boka er delt inn i tre deler, og tar for seg ulike temaer knyttet til Stein og Toklas’ liv og Stein som forfatter. Vi får høre om hvordan disse to jødiske lesbiske kvinnene kunne komme seg trygt gjennom krigen da de bodde i Frankrike. Vi får høre om Steins konservative holdninger, om hennes forhold til litteratur, og om hvordan Stein og Toklas’ til tider merkelige samliv utartet seg, sett fra folk utenfra.

Boka er fin. Man kommer innunder huden på de to uten at det blir spekulativt. Samtidig blir det litt for smalt for meg, særlig delene hvor Malcolm tydeligvis går inn i en allerede etablert litterær diskurs rundt Stein og en mann ved navn Katz som visstnok sitter på Steins upubliserte notatbøker. Interessant det, men det blir litt for detaljert i forholdt til at jeg ikke kjenner Stein spesielt godt fra før. Likevel er boka god. Malcolm skriver utrolig godt og har et nydelig språk.

Ja, men jeg vil også ha kul bokhylle på bloggen min. Hvordan skal du fikse det da? ;o)

Altså, jeg er ikke så god på dette, men har forsøkt å legge den ut på min side: http://knirk.wordpress.com/

Hvis du scroller nedover på høyre side så vil du se at jeg har forsøkt, men ikke fått det til.

Lesesmak er vel ikke så enkelt at hvis man liker Stieg Larsson så liker man ikke Pinnsvinets eleganse, og omvendt. Det slår meg ofte at lesesmak er mere sammensatt enn som så. Tror de fleste kan kose seg med bøker fra ulike genre og ulikt språk. Jeg kan f.eks. både lese Tom Egeland og Doris Lessing - begge er favoritter.

Jeg synes oversettelsen var elendig. Nå har jeg kjøpt den på engelsk og skal prøve på nytt.

Nick Hornby vet å skrive, det er lett og han leker seg gjennom den egentlig litt klassisk oppbygde historien. Igjen er mennene taperne, og kvinnen den sterke. Eller, kanskje ikke sterk, men Annie kommer utrolig mye bedre ut av historien enn Duncan. Begge er litt bleike, men det er jo engelskmenn, og ingen av dem blir jeg særlig imponert over. Bokas kuleste karakter er definitivt Tucker Crowe som virkelig har rotet det til for seg i løpet av de 22 årene han har vært borte fra rampelyset. Av en eller annen grunn minner karakteren meg om rollefiguren til Bill Nighy i Love Actually. Det er her den morsomste delen av historien ligger, og det er bra det rykker til litt, for boka tenderer av og til mot å være litt trått.

Jeg likte boka, god underholdning, litt vel mye musikknerdsnakk, men absolutt verdt lesinga. God bok!

Det er en mesterlig liten bok, ganske finurlig, temmelig svart, en historie med en psykologisk nerve som i bunn og grunn handler om ensomhet, seksualitet og moral.

Boka utkom i 1905, og skapte furore. Den var uhørt provoserende for sin samtid. Både tema og det faktum at doktoren og presten framstilles helt annerledes enn det som var vanlig, kan ha bidratt til dette. Mest tror jeg likevel provokasjonen skyldes Fru Gregorius, Helga, som framstilles som en selvstendig kvinne som bestemmer over sin egen seksualitet. Det kan ha vært drøy kost for både doktorer og prester, vil jeg tro.

Naveen gaper høyt, og jeg er litt usikker på om det er lurt å gape så høyt og debutere med et såpass ambisiøst prosjekt. Men – men; det skal sies – Mala Naveen kan skrive. Hun kan skape. Hun kan blåse liv i en haug med karakterer som alle løper rundt for å finne seg selv i en kaotisk verden. Derfor blir jeg allerede nå utålmodig på neste bok av Naveen – når hun får strammet seg inn og funnet en sterkere nerve i pennen sin. For det blir litt preikete, det blir litt klumsete i oppbygningen av historien – det er flere steder hun kunne tatt skikkelig balletak på leseren (ehm…), men så glipper det – hun har ikke kraft nok…enda!

Språket kunne med hell vært strammet inn. Ikke fordi frodig ikke er bra, men fordi denne forfatteren er best når hun er nøktern, og fordi at frodig gjør at min opplevelse av boka hele tiden bremses – når jeg burde være sammen med familien Mehta, når jeg ønsker å være sammen med familien Mehta, så forhindres jeg av for mange ord.

Kate Morton er en favoritt. Hun skriver eventyr for voksne. Da jeg var ung, grep Maria Gripe meg på samme måte som Mortons bøker griper meg nå. Det er mye den samme stemningen hos de to forfatterne. Drømmer, gamle slott, store skoger, hemmeligheter, skjebner som er vevet sammen, glemte ord, landsbyer i morgentåke, folk som går seg vill, labyrinter og mennesker som en gang trådte feil. Og jeg er med. Jeg er så veldig og vanvittig med. Den gang hos Gripe. I dag hos Morton.

En av sommerens bestselgere er David Nicholls’ One Day. Dette er den tredje boka den engelske forfatteren har skrevet. Boka ga meg en litt blandet opplevelse: På en måte var det en pageturner. Jeg leste den i løpet av få dager, og den var litt av typen som hele tiden hvisket til meg: “kom og les, kom og les”. Fra vesken min, fra nattbordet – den surret rundt i hodet mitt. Men samtidig nådde ikke leseropplevelsen helt opp, og jeg er litt usikker på hvorfor. Jeg har ingen problemer med genren (litt lett Brigdet Jones-, Nick Hornbyaktig), språket er godt for den type bøker, karakterene er troverdige, historien er ganske fin. Kanskje det er det at boka er litt kjedelig? Jeg synes ikke den er veldig morsom, jeg lo ikke. Jeg blir ikke berørt på den måten som coveret på boka lover meg (“incredibly moving” står det). Den er ikke så romantisk som den kunne ha vært (og da snakker jeg om stemningen gjennom hele boka og ikke av typen ‘får hverandre/får hverandre ikke’ eller ‘kliner/kliner ikke’). Hun er litt irriterende, men så må man jo kunne lese bøker om irriterende mennesker – det er jo mye bedre enn ‘glættiser’, særlig innenfor denne genren. Han er litt slitsom, men det er jo også greit, for begge framstår som troverdige mennesker og relasjonen mellom dem er høyst menneskelig.

Tja… Hm…

Joa. Den er ganske fin. Og litt kjedelig. Og fester seg ikke hos meg på samme måte som den har gjort hos andre.

Svenhammeds journaler er en oppvekstroman, kort og lettlest, som handler om å bo på feil side av motorveien og være annerledes. Svenhammed er ikke svensk, men han er også helt annerledes enn ungdom flest. Dette handler ikke bare om å være annerledes i etnisk forstand, men også annerledes som menneske. For hvem kjøper seg dress i ren mafiastil og giftering for å fri til jenta du er forelska i når du er 16 år og knapt har vekslet et ord med den utkårede? Jeg lurer på om det er søkt, men så synes jeg Bečević følger opp denne klønetheten gjennom hele boka. Svenhammed er virkelig en outsider. En raring. En hard nøtt. En poet.

Boka er svært godt oversatt av Don Martin fra Gatas Parlament.

Likte jeg boka? Ja. Det gjorde jeg. Men ikke i starten. Det holder ikke at boka er tøff og hip og kul og tidsriktig og skrevet av en med bakgrunnsbeina planta i en annen kultur. Det er først når Svenhammeds journaler treffer den såre strengen at kontrastene skaper kvalitet i teksten. Det at Svenhammed er annerledes utover etnisk annerledeshet er med på løftet. Så kan man jo spørre seg hvordan målgruppa (ungdom) vil ta i mot Svenhammed. Der er jeg litt usikker. Særlig starten av boka er beintøff, det tar tid å bli kjent med Svenhammed som menneske. Jeg tror at jeg selv ville følt motstand mot boka da jeg var 16 år. Men også nysgjerrighet og spenning. Hvilken følelse som ville fått overhånd er jeg usikker på. Jeg tror at for en del ungdom i Norge så er det lang vei fra deres egen hverdag til Svenhammed sin. Og da tenker jeg ikke nødvendigvis demografiske forhold, men en lang vei mellom oppfattelsen av hva virkelighet er. Lang vei mellom to individer.

Jeg leste denne ferdig i dag og jeg må si jeg er mektig imponert. Dette er kvalitet - plot, driv, karakterer, historie, og ingen løse tråder - alt faller på plass. Det er sjelden vare.