Bokelskere.no

Den niende kretsen er første bok i en krimtrilogi, og er jeg fristet til å lese resten?

Problematisk datter
Victoria Larm har hittil vært et ukjent navn, og hun har skrevet den snertne krimboka Den niende kretsen som jeg likte overraskende godt. Den er om en riksmannsfamilie med sine problemer. De er en rederfamilie og sytten år gamle Livia Siegel, er blitt en ekspert på å lage problemer. Hennes mor er død og hennes far kontakter en psykolog, i håp om å snakke datteren "til fornuft". Men Livia er en gløgg jente og går sine egne veier.

Livia er med på en fest, som ærer Ivar Kreuger, og festen er ikke hederlig, men heller satarisk siden Ivar Kreuger er en grunn til at mange rike familier, blant annet Livias familie sliter. Han var en slags svindler. På denne festen flykter gjestene og alle i bygget, da det blir lest en bombetrussel. Under denne festen, blir også en spesiell maske forsvunnet. Masken er en pestmaske og skal av en eller grunn prege Livias familie. Samtidig er onkelen hennes forsvunnet. Onkel Henrik som burde redde bedriften, men ingen vet hvor han er. Dette er bare en brøkdel av det som skjer i boka, så det er ingen stillestående kim.

Gammeldags handling
Den niende kretsen av Victoria Larm er som nevnt første bok i en trilogi, og jeg leser gjerne resten. Jeg likte at handlingen var satt til langt tilbake i tid, nøyaktig på 1930-tallet, for liker det gammeldagse, og Livia var en artig og utspekulert karakter å lese om. Det er ikke bare henne man følger gjennom handlingen, fordi det skiftes ofte perspektiv, og man blir godt kjent med de fleste. Boka byr på mye mystikk, brutalitet og en smule mørk humor. Man blir godt kjent med gamle Stockholm og det er lett å se for seg den tiden karakterene lever i, for Larm skriver svært levende.

Tittelen er godt mulig inspirert av Den guddommelige komedie av Dante Alighieri, hvor helvete skal være delt inn i ni sirkler. Det nevnes så vidt om det mellom Livia og psykologen. Så boka inneholder en god del interessante diskusjoner. Ikke bare mellom Livia og hennes psykolog, men blant andre karakterer også. Boka er mer karakterdrevet enn handlingsdrevet plot, vil jeg si.

Den niende kretsen er en god begynnelse på en trilogi og jeg leser mer enn gjerne resten.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Bra med noe godt å lese, interresant med russik litteratur. Håper du får en god helg og god lesning :)

Kjekt med gode bøker. Spennende mye her du skriver håper du har en god helg og god lesning :)

Utrolig bra med bøker som lærer noe, men som samtidig gir motet at en faktisk kan endre ting. Håper du fortsatt får god lesning og ha en god helg :)

Ja å være student er til tider veldig stressende og etterlater lite rom til lesning dessverre eller lyst. Spennende med to bøker, håper du får en god helg og god lesning :)

Gøy med å lese om noe så lese deres egne verk, det har sjarm det. Ekstra kjekt hvis det faller i smak. Kjekt å ha noe ekstra til gode med en forfatter en har lest mye i. Håper du får en god helg og god lesning :)

Å koke suppe på en spiker?

Jeg er blitt fortalt historien om Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen av en venn fra Førre, ikke langt fra kvinnenes hjemby, Haugesund. Om hvordan disse to manufakturhandlerne og angivelig verdens første kvinnelige skipsredere måtte bruke en møbelhandler som mellommann da de kjøpte sitt første er skip, D/S Goval i 1906. Med innlevelse, humør og samfunnsforståelse. Skuffelsen ble derfor stor da jeg gikk løs på Arne Vestbøs bok om de to kvinnene.

Det er et dilemma knyttet til denne typen bøker. Hvordan skape levende mennesker av reelle personer som man ikke vet så mye om? Cecilie Enger valgte romanformen i sin Det hvite kartet, og sto dermed friere til å dikte. (Den har jeg ikke lest.) Arne Vestbø valgte sakprosa som sin sjanger. Han holder seg til kalde fakta og egne antakelser.

Jeg savner spenning og driv over det dristige arbeidet disse to kvinnene ga seg i kast med. At rederinnene, deres liv og virke, er det bærende i teksten, og at Haugesunds og skipsfartens historie danner en bakgrunn for deres innsats. Slik boken fremstår for meg, er det nærmest omvendt. Her er lange avsnitt om «Sildabyens» fremstående skipsredere, pengebeløp, skip og dødvekttonn. Så kommer Hanna Brummenæs og rederiet hun er en del av, inn innimellom. Bertha Torgersen er så godt som fraværende som en selvsteding person frem til Hannas død i 1942. Satt på spissen fremstår de to kvinnene nærmest som bipersoner i sin egen historie. Dette tar seg riktignok noe opp mot slutten, og vi får et bedre innblikk i deres liv. Hadde boken enda båret tittelen «Haugesunds historie» eller liknende hadde Vestbø hatt sine ord i behold.
.
Brummenæs og Torgersen førte åpenbart et tilbaketrukket og stillferdig privatliv. Men det går fort galt når forfatteren prøver å bøte på manglende innsikt med egne antakelser. Vestbø skriver for eksempel: «Døden lot ikke familien Torgersen slippe unna. Den 27. juni 1867 fødte moren Karen Marie sitt tredje barn. Fødselen var sannsynligvis tøff og dramatisk både for mor og barn, for 2. desember samme år avgikk Karen Marie ved døden, og drøyt et halvår senere, bare fire dager før sin ettårsdag, fulgte Ingeborg sin mor i graven.» At en kvinne dør et halvt år etter en fødsel, og hennes et 1-årgamle barn dør (i en tid med høy barnedødelighet) sier ingenting om fødselens karakter. Et tilsvarende eksempel: «I én kilde oppgis det at Hanna hadde fått åreforkalkning, noe som kan tyde på at hun etter hvert utviklet demens.» Siste del av setningen er spekulasjon; det er flere andre og vanligere årsaker til demens.

Det blir også tynt når Vestbø stadig skriver setninger som: «Antakeligvis var Hanna og Bertha blant de flere hundre av byens kvinner som møtte opp (…) for å høre hva fru Lothe hadde å si (…)», og «Det kan godt tenkes at dette var første gangen de to kompanjongene var i hovedstaden.» Jeg ønsker noe mer håndfast. Et siste eksempel, Vestbø skriver at Hanna allerede som barn drømte om å bli reder. «Kanskje skapte tapet av faren et behov for å få kontroll over havet?» En sjømannsdatter vet at havet ikke lar seg kontrollere. Vet ikke Vestbø det? Har han ikke sitt stoff under huden?

I Kystkvinner i Norge av Åsa Elstad har jeg nylig lest om mange kvinner, som mange år før Brummenæs & Torgersen, arbeidet som skipsredere. Madame Stenersen på Møglestue drev fra 1828 og frem mot 1850 Lillesands største rederi, og i folketellingen for 1900 er det oppført femten «skipsredersker». I kildene finner en flere kvinner som eide skip eller parter i skip, skriver Elstad. De hadde arvet skipene etter sine menn, eller drev virksomheten mens mannen seilte ute. Brummenæs og Torgersen bygget opp sitt rederi fra bunnen av og drev som kapitalister. Sånn sett kan de kalles verdens første. Men deres innsats hadde ikke blitt mindre om Vestbø hadde trukket frem at rederivirksomhet ikke var en ukjent verden for kvinner.

Dette er en bok med mye interessant stoff om Haugesund og sjøfarten, spesielt under de to verdenskrigene. Men som den dobbeltbiografien Arne Vestbø lover leseren i sitt forord, lykkes han etter mitt syn dårlig. Det blir rett og slett for lite kjøtt på beinet til å å gi liv til to ekstraordinære kvinner i et mannsdominert miljø.

Siste langhelgen er nå i gang i mai, det har vært fint med langehelger for å få gjort ting en har på agenda. På torsdag leste jeg ett minutts stillhet av Cecile Enger, ser at den enten hadde fått bra kritikk eller ikke så bra kritikk. Jeg synes selv den var veldig bra, veldig sentimentale momenter som beskrives i boken og boken var veldig lettlest, jeg leste det i ett og synes det var interresant hva hovedperson hadde opplevd. Så synes jeg også forfatteren hadde gjort en god grundig undersøkelse av sykdom afasi og lærte mer om det. Dermed vil jeg gjerne anbefale denne boken av Cecile Enger.

Ellers vil jeg fortsette med boken den lukkede bok av Jette A. Kaarsbøl. Jeg har hørt mye bra om den, så er spent om den innfri forventningene.

Ønsker alle en fin helg :)

Hva leser du denne helgen?

Masse lun humor i et maskulint vennskapsforhold

Det er ikke ofte jeg leser fransk litteratur, men det har hendt seg noen få ganger, da gjerne krim. Dette er en roman med science fiction elementer.

Underlig hendelse
Dette er kanskje ikke en bok for dem med flyskrekk... Tenk å være flyplassasjer og flyet lander to ganger, med tre måneders mellomrom? Hvordan er det mulig? Er det en glitch som det nevnes i The Matrix (1999)? Det er nettopp det som skjer i Anomalien. Etter en kraftig storm, lander det samme flyet fra Paris til New York for andre gang tre måneder senere med de samme passasjerene. Disse passasjerene må tilbringe ubestemt tid i en hangar mens de blir stilt rare spørsmål.

Dette dilemmaet blir virkelig satt på prøve. Tenk å ha en dobbeltgjenger, og hvordan skal man forklare noe, og løse noe som ikke har skjedd tidligere? Mange interessante spørsmål og diskusjoner oppstår.

Le Tellier har hittil vært for min del en ukjent forfatter og det var ikke den verste boka å begynne med. Det er ikke ofte jeg leser science fiction, har lest noen få YA science fiction bøker, men ikke noe avansert fra den sjangeren. Det har aldri fristet helt, selv om jeg liker science fiction filmer. Dette er ikke ren science fiction heller, men som nevnt tidligere en roman med science fiction elementer.

Romanen minner meg litt om Kjære Edward av Ann Napolitano der man får et lite innblikk i noen av passasjererens liv, og der synes jeg at Napolitano gjorde det på en mer spennende måte. Men det var også interessant å få et innblikk av passasjerene, noen av dem, i Anomalien også. Man blir nysgjerrig på hvem de er, hva de gjør og hvorfor de tok akkurat dette flyet. Mange spørsmål dukker opp mens man leser. Så Le Tellier er god til å trigge nysgjerrighet.

En fin bok til lesesirkel eller til diskusjon
De første 150 sidene kan være noe utfordrende å komme seg gjennom siden fortellerstemmen er noe smule tørr. Den kunne ha vært spritet opp et hakk eller to. Mener ikke at jeg trenger spenning eller action på hver side, men begynnelsen var vel rolig. Syntes spesielt disikusjonene rundt denne hendelsen og spørsmålene var svært spennende å lese om. Er jo også svak for uløste mysterier og fenomener, selv om ikke alt er helt troverdig.

Anomalien er en smule rolig roman som er verdt å få med seg da den tar opp et fascinerende dilemma, og stiller mange interessante spørsmål om ting som må være umulig.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Pax, mot en ærlig anmeldelse)

Takk for svaret.

Hei igjen André,
Litt tilfeldig var jeg innom Norlis nettsider, og for meg så det ut som de ikke lenger lenker direkte til Bokelskere.no. Stemmer det? Hva har skjedd, er avtalen mellom Bokelskere og Norli avsluttet? Det ville i så fall glede meg.
Eller har dere inngått en tilsvarende avtale med en annen kommersiell aktør?

Hilsen Lillevi

For en avslutning på serien, den skuffet ikke

Hjertelig takk!

På mitt nettbrett dekker reklamen mesteparten av tiden to tredjedeler. Jeg befinner meg på en spansk ip-adresse for tiden, og var sikker på at dette ikke hadde noe med bokelskere.no å gjøre, men det tok jeg feil. Med bevegelige reklamer over store deler av skjermen, forsvinner teksten for meg og jeg orker ikke å forholde meg til det jeg ønsker å lese.. Det er rett og slett stressende.

En datter blir vitne til at faren hennes blir arrestert, og hun er fast bestemt på å renvaske hans navn.

I 2021 leste jeg Elskede barn av samme forfatter, og den likte jeg overraskende godt. Den var forfriskende og svært i engasjerende, alt annet enn det Perfect Day var. Perfect Day ble utgitt på norsk i år og er om Ann som er fortvilet over livssituasjonen. Hun var selv vitne til at faren ble arrestert og stemplet som Sløyfemorderen. Han skal ha drept fjorten jentebarn i løpet av fjorten år. Noe som er umulig for Ann å forstå, derfor er hun desperat etter å renvaske hans navn. For hun kan jo ikke være datteren til en drapsmann?

Surrealistisk situasjon
Perfect Day er kanskje en spesiell tittel, men tittelen er inspirert av låta Perfect Day av Lou Reed, som har stor betydning for Ann. Mens hun føles seg alene om at hennes far er uskyldig, og mens hun prøver å bevise hans uskyld, prøver hun å få ham til å snakke, og samtidig prøve å finne seg selv i det hele. For som nevnt, hun kan ikke være datteren til en drapsmann. Det kan ikke stemme, for det er ikke sånn hun kjenner ham.

Å lese Elskede barn og Perfect Day var nesten som å lese av to forskjellie forfattere. Språket i Elskede barn var mye bedre og karakterene var spennende å lese om, og det var karakterer jeg brydde meg om. I Perfect Day ble alt nesten barnslig, både skrivestil, karakterene og måten handlingen ble satt opp på. Det ble også veldig mange gjentakelser og veldig liten utvikling. Mye av det Ann tenker og gjør i handlingen, er ikke relevant til selve handlingen. Det ble derfor mange sidespor. Savnet også å bli bedre kjent med faren hennes før han ble arrestert. Det er jo en del tilbakeblikk i boka, men de er veldig sporadiske. For ville finne ut mer hvordan han var på hjemmebane, på jobb og diverse. Få et "bedre" bilde av ham. For det meste av boka er om Anns store tanker om ham og hennes tro på hans uskyldighet. Man får ikke så mye av det motsatte. Mistenksomheter og forandringer i karakteren hans.

Ikke min siste bok av henne
Dette ble dessverre en real nedtur. Det kommer ikke til å bli min siste bok av henne siden jeg likte Elskede barn så godt, så jeg er villig til å gi henne enda en sjanse. Synd at denne ble svært naiv, rotete, og en smule barnslig. En stor kontrast til den forrige boka jeg leste av henne.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Forhåndseksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Spennede med sørkoreansk litteratur og veldig gøy med nye bekjentskap. Gøy med lydbok og med ekstra prosjekt, håper du får en god helg og god lesning :)

Ingen må vite er både vond og vakker. En poetisk historie om dobbelt overgrep i historisk tid og ung kjærlighet som ikke lar seg bøye.