Bokelskere.no

I den lille byen, Kiewarra, har det ikke regnet på to år. Hele samfunnet lider, og da en familie blir funnet skutt og drept, topper det seg. Alt tyder på at familiefaren, Luke Hadler, drepte sin kone og sønn, før han tok sitt eget liv. Datteren på atten måneder ble spart.
Til begravelsen kommer Aaron Falk, Lukes bestevenn fra barndommen. Han flyttet til Melbourne med faren for flere år siden, og har ikke vært tilbake i hjembyen siden. Kun et døgn skal han tilbringe i Kiewarra, men skjebnen vil det annerledes. Falk er politi, og Lukes foreldre bønnfaller ham om å se på den tragiske saken. Sammen med stedets politibetjent, undersøker han mordene, men ikke alle i den lille byen liker at Falk er tilbake for å snuse. Gamle hemmeligheter kommer opp i dagen, og det blir farlig å være Aaron Falk.

Veldig fengende krim som de fleste kan like.

He, he, hjertelig takk :-)

Det merkes godt at Per Schreiner har skrevet mye for film og tv for det er detaljrike bøker han skriver og han beveger seg som oftest borte i det absurde, og når man kan skrive en samtidsroman ispedd noe overnaturlig og det blir gjort på en så glimrende måte som det her er gjort så er det intet mindre enn imponerende! Både denne og de andre bøkene hans anbefales på det aller sterkeste!

Hele omtalen min kan leses her.

så var så herlig Jeg så blomstene bokstavelig talt og gledet meg mens jeg leste

Sophia, pappa og farmor tilbringer sommeren på hytta, som ligger på en øy i den finske skjærgården. Fortellingen handler om forholdet mellom den unge jenta, og den gamle damen. De lærer av hverandre, og deler erfaringer mens de utforsker øya.

Koselig og varm bok med underfundige historier om det som skjer på øya.

Når man ikke vet hva man har …
Etter å ha kjøpt den illustrerte kortversjonen "Decameronen 33 historier" (på din anbefaling, Ava :-)), kommer gemalen trekkende med fullversjonen i to bind. De har stått i hyllene hele tiden.

Jeg skal i hvert fall ikke mangle lesestoff!
PS: De utvalgte historiene er en vakker bok. Kommer til å lese den først, så tusen takk.

Hadde nok for store forhåpninger til denne mtp boken han fikk Pulitzerprisen for. Dette er debuten, og den var bare rar og håpløs. Ble ikke engasjert på noen måte. Det hele var diffust og uforståelig.

Det er desember. Arthur skal feire julen hos moren, Sophia, som bor i et slags gods i Cornwall. En jente, som for tiden kalles Charlotte, blir med ham. Grunnet uforutsette hendelser, kommer også morens søster, Iris, som ikke har snakket med Sophia på flere tiår. Huset har et titalls soverom, men får alle plass?

Jeg vil si at den er småsær, underfundig og merkelig. Ikke så lett å få tak i det hele. Gikk over hodet på meg, dessverre.

Symbolmettet om kvinneliv

En original og forunderlig bok. Den kretser rundt de sosiale relasjonene mellom prostinnen, enken Adele og hennes tjenestepike Alma, og også de tos familier. Personene forteller sin versjon av stadig tilbakevendende temaer; et aldri avsluttet arveoppgjør, barndommen, husarbeid, renslighet, seksualitet, alkohol/medisin, hvem av dem det er mest synd på – og ikke minst Adeles avdøde ektemanns fuglesamling. Personene holder lange enetaler over de samme temaene, og innholdet står i motsetning til hverandre. De forteller gamle historier, avbryter og korrigerer hverandre. Personene er i konflikt med hverandre og avhengige av hverandre. De henger fast i fortiden, og de prøver, halvhjertet (?) å komme ut av dette samfiltrete mønsteret. For leseren, i hvert fall for meg, er det umulig å danne å seg et bilde av hva som egentlig er sant og usant. Og kanskje er dette noe av forfatterens intensjon; å vise hvor ulikt vi opplever omverdenen. For hver og en av disse personene er det hennes eller hans versjon av historien den «sanne».

Prostinnen har påtatt seg ansvaret for ektemannens, prosten og hobbyornitologen Birgers, samling av utstoppete fugler. Det ligger mye symbolikk her. Fugler forbindes med frihet. Adele omtaler seg selv som «vokter av møllspiste fugler» den ene dagen og ytrer den neste: Jeg elsker fugler. Vi øyner Adeles indre konflikt mellom trangen til frihet og hennes tilstivnete tilværelse - både mentalt og materielt.

Alma har sin fuglehistorie. En av brødrene hennes kan imitere en tiur (en kunst det skal vise seg hun også kan), brødrene jakter på fugl og i barndomshjemmet finnes en utstoppet svane, symbolet på renhet og fullkommenhet. Alma er opptatt av en liten ugle, visdommens symbol, i prostens samling. Mens prostinnen kaller henne en vipe, en fugl prostinnen synes er dum.

Innledningsvis opplevde jeg boken som temmelig surrealistisk og de to hovedpersonene som litt skrullete. Men etter hvert fikk jeg økt forståelse for dem og deres livssituasjon. Så mye sårhet, bitterhet og gammelt nag. Jeg fikk medynk med dem og godhet for dem, og for bipersonene.

Nøste Kendzior skriver i sitt oppklarende etterord om hvordan de to kvinnene søker etter sin identitet, speiler seg i hverandre, om deres likheter og ulikheter. Kendzior skriver blant annet: «Romanen er hovedsakelig en dialog mellom prostinnen Adele Broms og tjenestepiken hennes, Alma, der de forteller hverandre sin livshistorie om og om igjen ut fra ulike utgangspunkt, alt etter hva de vil bruke fortellingen sin til i den psykologiske drakampen mellom dem. Hva som egentlig går for seg i forholdet mellom Adele og Alma, blir det opp til leseren å avgjøre.» (min utheving).

Jeg sitter igjen med et inntrykk av at dette er en krevende bok om man skal få fullt utbytte av den. Sånn sett hadde den vært godt egnet i lesesirkelen. Den kan likevel leses mer «rett frem», som jeg har gjort, og gi en fin og tankevekkende opplevelse.

Nettopp fordi romanen kan leses så ulikt, har jeg skrevet en egen omtale - selv om jeg er enig i Marits. Å skrive om boken hjelper dertil å klare opp i egne tanker. Som Marit sier, dette er en bok du ikke så lett blir ferdig med. Anbefales!

Mary Kirk er på sommerleir i Virginia. Året er 1911. I løpet av oppholdet får hun en venninne for livet - Wallis Warfield. Hun ble senere verdenskjent som Wallis SImpson.
Gjennom tiår av sine liv, har de to kvinnene kontakt via brev og private besøk. Wallis er en krevende venninne, men Mary elsker henne som en søster.
Problemene i vennskapet oppstår da Wallis begynner å vanke i den britiske tronarvingens krets. Forholdet til prinsen utvikler seg, og et utilgivelig svik setter en brå stopper for det lange vennskapet.

I august 1997, er Rachel og Alex på helgetur i Paris. De havner i tunnelen hvor Dianas bil er totalvrak. Alex går bort til vraket for å se om han kan hjelpe til, men som vi vet, var det nytteløst.
Alex lager en dokumentar om hendelsen, og Rachel finner ut at Diana var på besøk i Wallis Simpsons hjem samme dag.

Denne var en pine å lese, men i og med at det er neste lesesirkelbok, var det bare å holde ut. En fryktelig faktafeil ca. 80 sider ut i boken, fikk piffen til å gå ut av ballongen. Etter det begynte jeg bare å lete etter feil, og det var en god del ulogiske ting som dukket opp. I tillegg var språket platt og meget svulstig. Idéen er god, men gjennomføringen holder ikke. Det var til en viss grad interessant å lese om Wallis og Mary, men historien fra 1997 er ikke verdt å bruke tid på. Vet at mange har likt denne, men jeg kommer ikke til å kunne anbefale den, dessverre.

Ha, ha, det tok litt tid før det glimtet til hos meg. Men jeg fant omtalen, og boken beholder sin plass på ønskelisten. Takk for hjelpen.

Ja, jeg er også stor fan av Ishiguro. Denne var den 4. jeg leser av ham. Så fint skrevet om brytningen mellom det gamle og det nye Japan...kommer bla.godt frem i dialogen/forholdet mellom Ogata-san og sønnen Jiro...Han har en inderlighet og et alvor i bøkene sine. Jeg kommer nok til å lese alt han har skrevet...innimellom mye annet

Takk for tipset!

Enig! "Sin egen herre" var en bok som ga meg mye. Vi leste den i Kjells lesesirkel, og det kom mange tankevekkende og interessante diskusjonsinnlegg. Om du er interessert, finner du tråden her. Lykke til med innspurten og god helg!

PS: "Skumring over landskapet" vekket min interesse. Litt rart at det ikke står noe om den her (jeg finner det i hvert fall ikke). Okke som, fører den på ønskelisten. Likte veldig godt "Resten av dagen" av samme forfatter (i lesesirkelen den også forresten). Takk for tipset.

Denne helgen regner jeg med å avslutte Sin egen herre av Laxness. Det har vært et sterkt møte med en stor forfatter men det har tatt tid! Forrige helg var jeg bortreist og hadde den ikke med. Leste da Ishiguro: skumring over landskapet. Også en god bok. Var litt spent for lurte på om hva som kunne matche Laxness og det klarte den.
God helg!

Selv takk, Torill. Jeg har lest Den gamle mannen og havet to ganger, begge for mange, mange år siden – og tar svært gjerne en reprise. Har opplevd flere ganger at leseopplevelsen forandrer seg med alder og erfaring. Jf. Olof Lagerkrantz: «... man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren ta hånd om.» Lagerkrantz har også sagt følgende: «Første gang man leser, er det nesten uutholdelig spennende. Annen gang får man både spenning og den trygghet som kommer av at man vet hvorledes det går.» Vi kan tillate oss å dvele ved teksten på en annen måte, og vi får en annen forståelse av den når vi faktisk vet hvordan det går.

Enig - en spennende valgomgang med flere gode forslag. Dette er én fin side ved nominasjonene – nye bøker på leselisten!

Høsten 1966 starter Ingrid på Lundavang folkehøgskole. Hun blir blant annet kjent med Anki, Brita og Miriam, og de lover hverandre at de skal holde kontakten etter at skoleåret er omme.
Årene går, og Ingrid får både mann og barn, men kontakten med venninnene har hun mistet. Nå har hun også mistet mannen, Arvid. Som enke føler hun seg håpløs, og må støtte seg på døtrene til det meste.
Så en dag ringer telefonen, og en stemme fra fortiden er på tråden. Vil Ingrid bli med på en reunion med de gamle venninnene? Det hele kommer så brått på, og Ingrid vil helst avlyse, men kommer aldri så langt, før fortiden innhenter henne med alle minnene om det skjebnesvangre folkehøgskoleåret.

Prologen lovet bra, og det er en koselig bok, men noe uforløst mot slutten synes jeg.

Jeg har gjort motsatt av deg, bestilt kortversjonen og stemt på Dekameronen. Ser for meg at det kan fungere om vi leser ulike versjoner - om boken skulle vinne.

Jeg har som deg ikke sansen for forkortete bøker, men oppfatter at dette er litt annerledes, siden det er snakk om et utvalg av historiene.