Bokelskere.no

I et intervju med Haagen Ringnes i 1976 benekter Torborg Nedreaas at bøkene om Herdis er selvbiografiske.
Ringnes: Du var skilsmissebarn, slik Herdis også var det. Det har kanskje satt sine spor?
Nedreaas: Nå er jo ikke dette noen selvbiografi, og når jeg har brakt inn skilsmissen, er det først og fremst fordi den utgjør et vondt og viktig kapittel i Herdis’ liv.

Og lenger ute i intervjuet.
Ringnes: Og fra og med Trylleglasset har altså Herdis bitt seg fast?
Nedreaas: Ikke bare Herdis, men det som omga henne: Miljøet, de andre barna der, hennes forhold først og fremst til de voksne. Og de voksne i og for seg. Jeg har ikke først og fremst villet skrive noen bok om denne Herdis, men la henne avspeile dem som omgir henne og den tiden hun lever i. Altså sett fra Herdis’ egen synsvinkel.

Dette utsagnet harmonerer med et avsnitt i artikkelen gretemor la ut: «Torborg Nedreaas har selv hevet at skildringen av jobbetiden er «det viktigste» i Musikk fra en blå brønn: «meget viktigere enn Herdis og hennes jålerier».

Tilbake til intervjuet.
Ringnes: Uansett om det du beskriver er såkalt virkelighet eller såkalt fantasi, så er det tydeligvis selvopplevd på en eller annen måte?
Nedreaas: Ja, naturligvis. Jeg kan ikke tenke meg at en forfatter på denne jord ville kunne sette seg ned og skrive om ting han/hun ikke på en eller annen måte har levd igjennom selv – medlevd eller opplevd gjennom sin egen fantasi.

Hele intervjuet, ja hele boken som intervjuet står i; Reflekser i trylleglass anbefales!

Silje Wiig er Kriposetterforsker, men er ganske uerfaren. På Oslo S blir hun vitne til at en bombe går av, og tre franske studenter blir drept. Saken blir den første til Tom Tønder, som akkurat har blitt ansatt hos PST. Han har jobbet flere år i London, men av personlige årsaker, reiste han hjem til Norge. Han skjønner fort at denne saken er noe helt for seg selv.
Silje og makkeren, Johan, blir tilkalt til et bolighus der en kvinne er funnet drept på soverommet. Hun er stygt maltraktert i ansiktet. Ektemannen og datteren på åtte, er sporløst forsvunnet. Etterforskningen viser at de er en helt vanlig familie, så hvorfor har de to familiemedlemmene reist sin kos?
Spennende krim, som veksler mellom de to etterforskningene.

Siden jeg er på venteliste på 3 bøker på bibben og en på libby, gulp: stor sjangse på at flere kommer samtidig!, så tok jeg fatt på min store suverene Charles Dickens. Jeg har kommet til Dombey & sønn i min kronologiske lesning og er i lesehimmelen!!!
Så har jeg en kokkememoire som e-bok: " Kokkejævler"av Anthony Bourdain. Jeg er et matvrak, hehe
Det har nesten blitt en tilstand som har etablert seg så det skal bli merkelig når verden åpner fritt igjen og ikke aviser og nyheter på radio/tv skal nevne corona med ett ord...er det mulig!!!!
God helg til bokelskere...jeg skal ut å kjøpe østers, mmmm!

Jeg vet jeg er litt på viddene når jeg nå tar fatt i brønn-symbolikken. Men som du sier Torill, den er fascinerende og mye brukt i litteraturen.

Det første jeg kommer på er Jørgen Moes skjønne fortelling om Store-Beate og Lille-Beate («Dukken under nypetornbusken»»). Store-Beate faller i brønnen, litt av samme årsak som Herdis. Herdis lokkens av brønnens musikk, «de små rare dryppene langt nede i brønnen», musikken og stillheten og halvmørke. Store-Beate lener seg utover brønnkanten for å blåse liv i gåsungene hun har kastet uti vannet. De er så kjedelige når de bare ligger stille og ikke vil svømme omkring. Fantasien er fellesnevneren. Herdis kjemper seg opp ved hjelp av en bolt i brønnveggen. Dukken Lille-Beate gjør seg stiv som en stokk, som Store-Beate klarer å redde seg opp ved hjelp av.

Det andre er det eldgamle kinesiske visdomsordet om frosken i brønnen. Frosken ser bare en liten flik av himmelen over seg og tror at det er hele verden. Dette forteller om vårt begrensete perspektiv. Om begrensinger som ligger i vår hjerne. Mange har brukt dette bildet, blant dem Mao Tse Tung; først når vi innser hvor lite vi vet, kan vi utvide vår innsikt.

Herman Wildenvey har skrevet et humoristisk og dypt innsiktsfullt dikt om teamet:

Tal ikke om hav til en frosk i en brønn.
Den vil kalle deg gal og bespotte ditt skjønn
At havet er til, det er løgn for et kryp
som tror at en brønn er det evigste dyp.

Og tal ikke vist til et sommerfugl-kre
om urtid og istid og evig sne.
Alt dette er vitterlig eventyrløgn
for solblinde barn av et duftende døgn.

Tal ikke til tiden om evighet.
Det er ikke sikkert at timene vet
en mere uendelig tid enn et år,
hvori allting begynner og alt forgår.

Tal ikke om Gud til en fattig sjel
som løper og faller og slår seg ihjel.
Han vender tilbake dit hvorfra han kom,
og mere enn det vet han ingen ting om.

Oktoberrevolusjonen etter russisk tidsregning (25. oktober 1917).
7. november etter vestlig tidsregning.

Forfatteren forteller om livet med en mor med store psykiske problemer. Hun har ikke fått noen diagnose, for hun vet å holde seg langt unna helsevesenet, men det er mest trolig schizofreni. Forfatterens mormor led av det samme, og var tvangsinnlagt ved flere anledninger. Det var belastende å vokse opp med så mye usikkerhet, men det ble ikke mye bedre da hun flyttet hjemmefra. Hun kunne aldri vite når moren dukket opp eller ringte. Da moren flyttet til Glasgow, var det en lettelse. Forfatteren møtte sin framtidige ektemann, og hun besøkte moren først to år etter flyttingen. Da hun skriver boken, er det et år siden hun og moren har hatt kontakt. Forfatteren sier at hun blir syk av kontakten med moren.
Interessant, viktig, men også etisk vanskelig bok med tanke på at det handler om en mor som er i live. Godt språk, og handlingen veksler mellom fortid og nåtid. Moren vet at boken ble skrevet og utgitt, men hun har ikke lest den.

Bok nr. 5 om politietterforsker Martin Servaz.
Våren 1993 får Servaz være med og etterforske sin første mordsak. To søstre på 20 og 21, blir funnet drept ved elven, Garonne. De er kledd i konfirmasjonskapper, og er bundet til et tre ved elvebredden. Ambre, den eldste av søstrene, har fått ansiktet ødelagt av blind og rasende vold. Alice derimot, har kun blitt slått ned bakfra. De var begge fans av forfatteren, Erik Lang, som skrev groteske spenningsbøker. Hans mestselgende bok, "Konfirmanten", har store likhetstrekk med mordet på søstrene. De har også hatt kontakt med forfatteren i både brevs form, og fysiske møter. Etter en relativt kort etterforskning, løser saken seg på overraskende vis.
En vinternatt i 2018, finner Erik Lang sin kone drept. Hun er kledd i konfirmasjonskappe, som de døde søstrene 25 år tidligere. Martin Servaz får saken på sitt bord, og han kan ikke annet enn å undre. Hva om dobbeltdrapet på Ambre og Alice allikevel ikke ble oppklart?
Nok en spennende sidevender fra Minier. Bra driv, og interessant plot. Man tar seg i å lure på hvorfor den samme morderen eventuelt har ventet så lenge med å slå til på nytt.

Den vedlagte artikkelen åpner for nye perspektiver i lesingen av «Musikk fra en blå brønn» og inneholder mange temaer å gripe fatt i. Tusen takk gretemor.

Først bare om bøkene som forlaget i dag presenterer som en trilogi. Slike jeg leser artikkelen, regnet ikke Nedreaas «Trylleglasset» med til en Herdis-trilogi. Hun planla et tredje bind av romanen, men skrev det aldri. Slik sett finnes det ingen Herdis-trilogi.

Symbolikken i første kapittel, der Herdis faller i brønnen, er verdt en diskusjon. Nedreaas har selv synspunkter på dette: «Kjernetanken ligger allerede i første kapitel, der jeg skisserer opp et forskrekket, et fordrømt menneskes evne til å klare seg. Vi føler oss alle trukket mot Brønnen. Det er akkurat som en undergangslengsel --- men de vidunderligste ting i livet er brannfarlige. Vi mennesker har en viss tilbøyelighet til å dette i brønner. Men vi har også en voldsom livsvilje … til å klatre opp igjen.»

Så er det det jødiske perspektivet. Herdis’ mor er av jødisk herkomst. Det er beskrevet på en lavmælt måte, og ikke like lett å få øye på. Hvordan preget det jødiske Herdis og familien? Dette er hovedtemaet i artikkelen. Har noen av dere synspunkter på dette?

Jeg ble fascinert av hva Nedreaas skriver om Cora Sandels (en forfatter jeg er glad i) karakterskildringer: «Ethvert menneske har ett eller annet sted i seg en rem av et hvilket som helst medmenneskes hud. Det er dikterens sak å finne fram fra sine egne hemmelige kroker de egenskaper han vil gjengi hos de mennesker han skal levendegjøre. Enhver annen synsvinkel kan lage dyktig tegnete typer – men aldri diktning.»

Om Sandel står det videre så treffende: «Lykkes dikteren, engasjeres også leseren. Det skjer i dette tilfellet fordi Sandel bygger opp sine karakterer med «få og treffsikre streker». De danner «en fin og levende mosaikk, der hver av bitene etterhånden får sitt eget liv og fremtrer ikke bare som typer, men som mennesker, slik at vi kjenner pusten av dem på vår egen hud.» Det samme kan vi kanskje si om Nedreaas.

Du er et unikum til å finne frem til godt og relevant informasjon, gretemor. Tusen takk igjen.

Siste bok i Ravneringene-trilogien.
Hirka har havnet i nok en ny verden. I farens verden. Hos de blinde. Mottakelsen blir alt annet enn hjertelig. For dette folket er hun svak. Hun tåler ikke kulden, hun kan ikke språket, hun må spise på menneskers vis. Når hun heller ikke kjenner sin plass, blir misnøyen enda større. Men, hun er for viktig til å overses, og hun har med en gave som vil snu opp ned på alt.
Rime kommer seg usett hjem igjen, men han skjønner at mye har endret seg de ukene han har vært borte. Kaos i Rådet, og rykter om hans død er overalt. Hvem kan han stole på når han har brent de fleste broer ved å bare forsvinne?
Det er dommedagspreg over denne historien. Alt tyder på at en krig er i emning, og nå står Hirka og Rime på hver sin side. Spenningen er til å ta og føle på. Et fascinerende univers å fordype seg i for både unge og gamle.

Musikk fra en blå brønn er en så poetisk formulering at bare tittelen i seg selv gir leselyst. Jeg har kjøpt boken på Antikvaiat.net, en Bokklubbutgave fra 1968 (fikk den selv om jeg bestilte førsteutgaven fra 1960) og starter lesingen om et par dager.

Jeg har i lengre tid holdt på med Olaf Duuns Juvikfolke, en gigantbok bestående av seks bøker. Nærmer meg slutten på den fjerde, da står Torborg Nedreaas for tur. Er nesten litt overrasket over at jeg ikke har lest lesesirkelens utvalgte før, en bok jeg «alltid» har kjent til.

Andre bok i trilogien om Hirka.
Hirka har kommet til menneskenes verden, og alt er fremmed. Hun forstår ikke språket, det er mye støy, og uforklarlige ting å sette seg inn i. Til slutt havner hun i York, og en prest forbarmer seg over henne. Hun får bo i klokketårnet i kirken. Etterhvert forstår hun denne nye verdenen bedre, men hun lengter hjem til Ymslanda og Rime. Heldigvis har hun ravnen sin, Kuro. Da ravnen blir syk, spør hun presten til råds. Han kontakter en veterinær, men her regnes ravner som skadedyr, og han vil ikke hjelpe. Hirka må ordne opp selv. I tillegg til den syke fuglen, føler Hirka seg forfulgt, og en dag blir hun angrepet og ranet. Dette blir et vendepunkt, og sakte men sikkert går sannheten opp for Hirka.
Var veldig skeptisk til at vi nå skulle vekk fra Ymslanda, selv om vi får noen glimt derfra innimellom. Heldigvis er det uhyre interessant å se vår verden med Hirkas øyne, og spenningen tar seg fort opp. Dette lover godt for fortsettelsen!

Stevens er butler på Darlington Hall, og har vært det i en årrekke. Han er meget opptatt av detaljer og etikette, som er viktig i et stort hus. I det siste har livet forandret seg ganske drastisk. Stevenstidligere arbeidsgiver er død, og en amerikaner har overtatt Darlington.Han er ikke like lett å forholde seg til som lord Darlington. Herr Farraday er ganske avslappet, og strør om seg med morsomheter Stevens har vanskelig for å ta inn. Dessuten har Farraday så og si beordret Stevens på ferie, noe som er helt nytt for den tilårskomne butleren. Hans nye herre, stiller Forden sin til disposisjon, og plutselig er Stevens på veien. Han har knapt vært utenfor godset, og ser fram til å få se litt av England. Målet for turen er miss Kenton. Hun jobbet som husholderske på Darlington Hall, og nå som ekteskapet hennes er over, håper Stevens å få henne med tilbake. Darlington trenger flere tjenere. På vei mot målet, tenker Stevens tilbake på livet som butler. Også faren hadde det samme yrket, og han stod for Stevensopplæring. Tankene går også til miss Kenton. Hun var svært dyktig, men også litt vel frittalende, men forholdet dem i mellom bedret seg da Stevens`far begynte å skrante. Da miss Kenton, på forsiktig vis, begynte å gjøre tilnærmelser, klarte han ikke å svare, og nå undrer han om dette var en alvorlig feiltakelse.

Godt og både klasse-og tidsriktig språk.Handlingen er langsom, og man får et innblikk i Englands overklasse, og deres tjenere. Litt Downton Abbey. Stevens virker følelsesløs, for han er opplært til å holde masken, spesielt ovenfor de han tjener. Kostelig med kulturkræsjet mellom amerikaneren og Stevens. Ingen av dem skjønner den andres koder.

Boken ble filmatisert i 1993 med Anthony Hopkins og Emma Thompson i hovedrollene, og var nominert i 8 Oscar-kategorier. Elsket filmen!

Forfatteren, som kom fra Japan til Storbritannia som femåring, fikk Nobelprisen i 2017.

Brødrene, Isak og Daniel, vokser opp i Melhus utenfor Trondheim. Faren er ihuga pinsevenn, men moren bryter ut, og havner i statskirken i stedet. Brødrene blir boende hos faren. Han er en ildsjel, og vil hjelpe alle trengende - helst i utlandet. Fra Romania tar han med seg Alina, som han gifter seg med. Han angrer samme dag. Det er krangling fra morgen til kveld. I dette kaoset vokser guttene opp, og får etterhvert en lillesøster. Tidlig i boka røpes det at faren begikk selvmord, og hendelsene veksler mellom barndom og nåtid.
Daniel var særs dårlig i all sport, men holdt det gående så ikke faren skulle bli lei seg. Så møtte han Stein, og ble etterhvert hekta på bridge. Daniel viste seg å ha talent for dette kortspillet. Faren var skeptisk - kortspill var djevelens verk, men Daniel fikk overtalt faren til å få starte likevel. Barndomshjemmet var stappfullt av esker og søppelsekker som skulle sendes som nødhjelp til trengende i andre land. Garderoben til familien bar preg av det; penger spart, er penger tjent.
Det stormfulle ekteskapet mellom Alina og Øyvind, tærer på nervene, og fører til flere innleggelser på psykiatrisk - først for Øyvind, senere for Alina.
Historien baserer seg på forfatterens egen historie, og den er meget godt skrevet. Man får innblikk i en heller spesiell oppvekst, og en far som bare vil godt for alle, men som ikke alltid får det til.

«Selve absurditeten i de religiøse dogmer gjør det til en ørkesløs oppgave og polemisere mot dem. Kan noen tro på dem, da er han utilgjengelig for argumentasjon.» skriver Arnulf Øverland (1889–1968) i En kjetters bekjennelser. Og likevel er det nettopp det han gjør i denne lille boken. Han går løs på kristendommens dogmer og læresetninger, tar dem på ytterste alvor, polemiserer mot dem og plukker dem fra hverandre.

Boken består av tre deler:
Første del er foredraget Kristendommen, den tiende landeplage, som Øverland holdt i Det Norske Studentersamfund i januar 1933. Bare tittel var i seg selv en rød klut. Øverland ble anmeldt av teologiprofessor Ole Hallesby og stilt for retten, anklaget for blasfemi. Han ble frikjent.
Andre del av boken omhandler rettsprosessen, eller kjetterprosessen som tiltalte kalte den.
Den tredje delen er foredraget De tre vantroens artikler (som svar på troens tre artikler), holdt i Norske Studenters Kristelige Forbund i 1962. Også dette foredraget vakte ikke uventet et voldsomt rabalder.

Øverland briljerer som en retorisk mester. Her fra «landeplagen»:

"Han (Gud) skaper altså menneskene. Han sender djevelen på dem for å få dem til å «synde». Han er allvitende, så han vet på forhånd at de vil falle for fristelsen; men han blir sint allikevel, og fra nu av straffer han alle mennesker med evig helvede. De lever seksti, sytti år, resten av evigheten skal de være i helvede.

Slik går det nu i ca. 4000 år; men da Gud også er god, faller det ham plutselig inn å frelse oss. Den gode Gud kunne ikke på noen måte tilgi oss, den allmektige Gud kunne heller ikke frelse oss på annen måte enn å sende «Den hellige ånd» ned til en jomfru og «bebude» henne, hvorefter hun føder Guds sønn, som blir henrettet, ikke fordi han har gjort noe galt, men for våre synders skyld.

Man kan kalle det å rette baker for smed.

Underlig er det også, at i det øyeblikk menneskene i tillegg til sine øvrige synder begår enda en synd, grovere enn alle de andre, nemlig den synd å drepe Guds egen sønn, da kan de få tilgivelse, Gud er ikke sint lenger." (side 10)

Enig eller uenig, det er besnærende å se hvordan Øverland tar Bibelens ord bokstavelig, setter dem på spissen og går løs på dem. Systematisk og logisk, provokatorisk og elegant. Boken har visse likhetstrekk med José Saramagos Kain. Saramago benytter seg av samme teknikk; han tar Bibelens ord, slik de står skrevet, og viser hvor de fører hen.

Jeg forstår at teksten kan virke støtende for noen. Men Øverland viser forståelse for at mennesket, overalt og til alle tider, har sjelelige behov. Mennesket søker trøst og beskyttelse mot livets farer og dødens angst i religionen, skriver han og fortsetter: «Religion er et system av ønskefantasier som skal dekke over den hårde virkelighet.» (side 82)

Øverland angriper primært teologene, kristendommens makt over mennesker og samfunn, og kirkens rikdommer. Målet kommer frem i Øverlands tale under rettsaken, å frigjøre tanken og gi mennesket en reell trosfrihet:

"Ellers frembød rettsforhandlingene adskillige muntre episoder, som f.eks. da statsadvokaten spurte meg om forskjellen på tro og overtro, og jeg måtte innrømme, at jeg ikke hadde oppfattet at det var noen forskjell – eller da lagmannen sa til meg, at «tiltalte er oppmerksom på at vi har religionsfrihet her i landet!» og jeg måtte erkjenne at jeg heller ikke var blitt oppmerksom på dette. Jeg hadde tvert imot gjort den erfaring på skolen, at vi hadde religionstvang, og når jeg var gått til angrep på kristendommen, så var min vesentlige beveggrunn den, at jeg ønsket at her skulle bli religionsfrihet." (side 40)

Lissandrin har skrevet en god diktsamling med lett tilgjengelige dikt og skulle sånn sett passe fint for de som er nykommere hva diktlesing angår. Det er ikke alle diktene som gjør like godt inntrykk på meg men det tenker jeg ikke er nødvendig heller, det er helhetsinntrykket som teller men når det er sagt så er det spesielt å lese en diktsamling eller litteratur generelt som tar for seg en pågående pandemi. Det føles på en måte ekstra sterkt for noen av de første og kanskje sterkeste inntykkene fra pandemien var nettopp fra Italia som tidlig ble veldig hardt rammet.
Noen av diktene er såre mens andre er veldig sterke og vonde å lese mens andre igjen går helt fint å lese. Det er fint med en slik variasjon i en samling for da får man den nødvendige pustepausen. Noen av diktene er korte mens andre er på flere sider. Ekstra pluss i boken får forfatteren for å vie noen av diktene til tidligere tider som for eksempel Poveglia, øyen som ble brukt som isolasjon under svartedauen hvor man regner med at 160 000 mennsker døde gjennom mange år.

Les gjerne hele omtalen min her.

Ja, nok til at underbevisstheten min adopterte en kentuki i natt og lot den surre rundt beina mine og det må jeg si; det er ikke behagelig! Tror det er første gang jeg så konkret har drømt om noe jeg leser, huff...

Enig! Så artig, interessant og berikende. Jeg har fått et spesielt forhold til disse bøkene jeg også.

Franske Annie Ernaux har en formidabel formidlingsevne, så også i denne nye som egentlig er to bøker i èn.
Hun skriver med både varsomhet og klokskap når hun forteller om foreldrenes bakgrunn og sin egen oppvekst. Hun er født i 1940 og noe av handlingen er lagt til før og etter 2.verdenskrig og frem til 80-tallet og det veldig interessant å lese om hvordan de levde i den delen av Frankrike på den tiden og hvordan de var med på utviklingen av samfunnet. Og selv om dette er en bok om foreldrene hennes og sin egen bakgrunn så står klassetilhørighet og forskjellene mellom klassene meget sterkt.
Dette og mer til skriver jeg i omtalen som du kan lese her.

Morsomt! Da har du, Bjørg både litterære tjukkas på over 450 sider og litterære godbiter på under 300 sider. Fine lister begge to.