Bokelskere.no

Denne boken fikk jeg et litt ambivalent forhold til. På den ene siden koste jeg meg for det er kjekt å lese bøker som handler om at andre leser og diskuterer en bok de har lest i fellesskap, jeg skulle gjerne hatt flere av denne typen bøker. I dette tilfellet så ble ideen mye bedre enn selve gjennomføringen for det kan virke som de ikke tok seg nok tid til å reflektere så mye over stoffet de leste. Mor og datter leser første bind i Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter og for meg som ikke har lest bøkene om Kristin ennå var det fint å få et innblikk i hva de handler om,selv om jeg syntes at det ble litt vel mye gjenfortelling av selve verket til Undset og fint lite om deres refleksjoner rundt det som skjedde. I det minste syntes jeg de kunne gått noe mer i dybden enkelte steder når de først skulle lage en bok etter denne oppskriften. Så alt i alt ble jeg skuffet over denne og syntes det ble lite stoff til å romme en hel bok selv om den er kort. Når det er sagt så liker jeg ideen og håper at andre følger opp og lager noe lignende igjen,med litt mer diskusjoner rundt selve verket de leser.

Enig med deg. Dette er en god bok – som kunne ha vært enda bedre.
Forfatteren har en gripende og interessant historie å fortelle, og har satt seg grundig inn i sitt stoff. Hun formidler mye kunnskap om hverdagsslit og kvinneliv på en liten kystgård for rundt tohundre år siden. Om fødsler og spedbarnsdød, og kjærlighet og menn som ikke kommer tilbake fra sjøen.

Det er bare synd at forlaget ikke har hjulpet henne med å stramme inn manuset. 650 sider er for mye. Ikke bare er det for mange navn og steder å holde rede på (jeg er kjent i traktende), historien blir også for detaljert og dvelende; for mange beskrivelser av været, fuglene, angsten, sorgene (som det er mange av) osv. Selv om det ikke er direkte gjentakelser, satt jeg tidvis med følelsen av at «dette har jeg da lest før» eller «å nei, ikke mer av dette».

Disse innvendingene til tross, jeg anbefaler absolutt boken. Den gir et meget godt bilde av våre formødres liv.

Tusen takk til deg som satte denne i en gratis gi-bort-hylle!

Løytnant Aksel Størmer er i unåde, og under etterforskning. Han har intet ønske om å ta den midlertidige stillingen han blir bydd ved Porsangermoen. I stedet søker han om forflytning til militærleiren i Messingdalen. Aksel var ikke forberedt på å bli leirens siste kommandant. Leiren skal avvikles, og det er Aksels ansvar.
Aksel er en ensom ulv med tung bagasje, og det uventede vennskapet med et vanskjøttet barn er ikke videre ideelt. At alle i bygda kjenner til Aksels disiplinærsak, gjør oppholdet i Messingdalen til litt av en prøvelse; såvel fysisk som mentalt. Bygda skjuler mørke hemmeligheter som muligens ikke tåler dagens lys.

Mytting vet å trollbinde sine lesere! En mørk historie med glimt av lys og håp som fascinerer.

Felleslesing av og diskusjon om "Og bakom synger skogene" i mai 2022. Alle innleggene finner du i denne tråden.

Journalist Lene, møter Naturmannen i 2009. Han vil hun dele livet med, og ikke minst, ha barn med. Forholdet ble mer komplisert enn Lene hadde sett for seg. Romantikk og høye hæler er det bare å glemme. Her er det komfort og praktiske løsninger som rår. Å få liggeunderlag og skismøring i gaver, var ikke akkurat på Lenes ønskeliste i utganspunktet. I tillegg var det alle turene i skog og mark. Flere av dem var fast i Naturmannens kalender, og utelukket henne. Det var andre turkompiser som var inlemmet i disse faste innslagene. Dessuten klarte ikke Lene alltid å følge Naturmannens tempo. Resultatet ble at han frøs. Hvordan i all verden skulle det kunne bli plass til et barn oppi alt dette?

Humoristisk og rørende om et par som så og si lever på hver sin planet, ja nesten i hvert sitt solsystem!

Synspunktene på «Og bakom synger skogene» har vært sprikende, for å si det mildt. Fra full begeistring til kjedsomhet, endog platthet og trivialitet. Selv om leseperioden er over, hadde det vært fint å høre flere synspunkter. Det er alltid spennende å se hvor ulikt vi kan oppleve en bok, og hva vi vektlegger i vurderingene.

Jeg er enig med Vannflaske i at boken faller gjennom sammenlignet med «Kristin Lavransdatter». (Om skrivestilen har likheter med Mikkel Fønhus har jeg ikke grunnlag for å uttale meg om.)

Mange har hatt interessante synspunkter på språket og skrivestilen, blant andre du Harald (spent på om du har vendt deg til den «merkelig oppkonstruerte» ordstillingen :-).

Håper flere vil følge opp med innlegg om denne boken som vel finnes «i de tusen hjem»!

Langhelg og fint vær, helklaff!
To bøker på meg, en utebok «Tolv vandrehistorier» av Garcia Marquez...noveller dette, synd jeg har glemt ham bort for han er jo magisk!
Den andre er e-bok fra svenske biblioteks-appen Biblio: Edouard Louis:»Göra sig kvitt Eddy Bellegueule»...det var så lang venteliste på biblioteket her i byen + også på BookBites så da er det godt å ha andre muligheter.
Begynner på den i kveld.
Ha en flott pinsehelg med mye godt lesestoff.

I den lille landsbyen Curon i Syd-Tyrol, snakker befolkningen tysk, selv om de bor i Italia. Curon ligger helt på grensen mot Østerrike, Sveits og Tyskland, så det er kanskje ikke så rart at tysk er språket deres. Il Duce vil derimot ikke ha noe av dette. Den godeste Mussolini, trer det italienske språket ned over hodene til innbyggerne; gateskilt endres, undervisningen skal foregå på italiensk, gravstener må endres. Det hele er surrealistisk. For Trina, som ønsker å bli lærer, blir drømmen knust. Kun i skjul kan hun undervise på tysk; italiensk kan hun bare såvidt.

Da Hitler kommer til makten, får innbyggerne en gyllen mulighet - å flytte til Det tredje riket. Trina, som nå er gift og mor, nekter. Hun og ektemannen ønsker å bli. De blir sett ned på av mange. Faktisk ansett som landsforrædere, og muligens spioner. Trinas verden faller nok en gang i grus, da datteren hennes forsvinner. Det virker som at hun har reist til Tyskland av fri vilje, men Trina klarer ikke å slå seg til ro med det, men hvilket valg har hun?

En stillferdig, og godt skrevet bok om motstand, krig, og identitet.

Landsbyen ble faktisk oversvømmet etter krigen, og nå er det kun kirketårnet som er synlig, og undervannsbyen har blitt en turistattraksjon.

"De blanke ordene" kom i postkassen i dag. Så delikat. Har snust litt på teksten, gleder meg til å lese - over lang tid!

Athena er født i Romania, nærmere bestemt Transylvania. Hun vokste opp i Beirut, før foreldrene tok henne med til London da krigen var et faktum. Athena er en mystisk skikkelse, og de ulike kapitlene i boka er viet til mennesker som kjente henne på hvert sitt vis. Sakte, men sikkert, danner de et bilde av en kvinne som er noe helt eget.

Har slitt litt med tidligere bøker av Coelho, men denne fenger. Interessant, og medrivende.
Det skyldes nok at de ulike menneskene som kjente Athena, har ganske ulik oppfatning av henne.

Med forbehold om at jeg kan huske feil; jeg mener det ble fremmet et slikt forslag for en tid siden (lese først, diskutere etterpå) og at det var litt frem og tilbake om dette. Men noen konklusjon ble ikke trukket.

I og med at vi leser i forskjellig tempo, er det å få en slik nettbasert lesesirkel til å fungere en balansekunst. Personlig ville jeg ha foretrukket at diskusjonen strakk seg gjennom hele leseperioden. Som du sier, gjerne legge frem synspunkter før, under og etter lesingen. Jeg har sett tilløp til samme tendens som deg (lese først, diskutere etterpå), og jeg har sett «etternølere» komme med gode innlegg som ikke blir fulgt opp, antakelig fordi de fleste da har sett seg ferdig med boken.

Mitt innlegg er ingen kritikk, kun en observasjon. Hvordan fungerer lesesirkelen i dag, og kan noe gjøres annerledes for å gjøre den mer attraktiv. (Jeg hadde virkelig ikke tenkt jeg skulle legge meg borti denne diskusjonen, men akk … )
Håper riktig mange kommer med sine synspunkter!

Som utmeldt av lesesirkelen er jeg kanskje ikke meningsberettiget her. Jeg vil likevel si at jeg ønsker lesesirkelen alt godt og håper den vil leve videre. På sitt beste er lesesirkelen et suverent bidrag på dette nettstedet. Men jeg har også merket en synkende interesse, som om lesesirkelen har kommet inn i en slags nedadgående spiral. For egen del kom jeg til et metningspunkt etter å ha deltatt i omkring syv år. Likevel titter jeg ofte innom, finner interessante boktips og innlegg. Et par ganger har jeg da også deltatt i felleslesningen og debatten. Det vil være et tap for Bokelskere.no om lesesirkelen avvikles.

Det er ikke godt å vite hva som kan gjøres. Som Randi er inne på, alt her er frivillig, man kan avkreve noen å skrive innlegg. Jeg foreslo en gang litt lengere opphold mellom hver bok. Selv om det blir to--tre uker med forslag og avstemning, mm., tok det oppmerksomhet fra det jeg holdt på å lese. Nå kjennes det befriende å slippe å forholde seg til dette. Mulig jeg tar feil, men jeg oppfatter også at det finnes en slags uuttalt uenighet om man skal lese ferdig boken først, så diskutere, eller diskutere underveis. Noe å ta opp? Ledelsen av lesesirkelen har hele veien vært meget god.

Noen tanker bare, fra en som, satt på spisser, skummer fløten uten å være med å dra lasset.

Raif er 24 år, tyrkisk, og har flyttet til Berlin for å gå i lære hos en såpefabrikkant for så å ta over farens såpefabrikk i Tyrkia. Den unge tyrkeren er derimot mer interessert i kunst og litteratur. En dag forviller han seg inn i et galleri med moderne kunst. Mye av kunsten får ham til å trekke på smilebåndet, men så får han øye på portrettet som skal endre livet hans for alltid. Avbildet er en ung kvinne i pels, og det er et selvportrett. Kunstneren er en viss Maria Puder. Raif klarer ikke å rive seg løs, og blir sittende til galleriet stenger. Han returnerer dagen etter, og dagen etter det, ja hver dag helt til en ung kvinne henvender seg til ham. Raif er først altfor opptatt av «Madonna i pels», som en anmelder har kalt portrettet, til å innse at kvinnen er den samme som på portrettet. Dette møtet snur Raifs tilværelse på hodet.

Romanen var lenge en nasjonal hemmelighet, utgitt i 1943, men nå gis den heldigvis ut på en rekke språk. Boken er full av ensomhet, bittersøt kjærlighet, og om å bli kuet av livet selv. Medrivende!

Niende bok om familien Winther fra Trondheim.

Etter at Christian har kommet tilbake fra de døde, blir Fredrik overflødig i hjembyen. Han flytter til Kristiania, og hans gravide kone, Gitte, skal komme etter når barnet er født.
Også Emma rømmer sørover, og hun og Fredrik møtes tilfeldig. De to har fremdeles følelser for hverandre, men Fredrik er ikke lenger fri og frank.
Å gå inn i et forhold nå er galskap, og ikke minst umulig.

Lettlest underholdning, hvor handlingen nå foregår for det meste i hovedstaden.

Selv om jeg ikke lenger er med i lesesirkelen, benyttet jeg anledningen til å lese hele trilogien. Den poetiske tittelen «Og bakom synger skogene» har fristet helt siden den sto i hyllene i mitt barndomshjem. Gulbranssen hadde opprinnelig tenkt å kalle boken «Manns vilje», har jeg forstått. Kanskje mer dekkende, men langt fra så lokkende. Mye handler jo nettopp om Gammel-Dags kamp med seg selv og sin egen vilje.

Boken har mange kvaliteter. Den gir gode og troverdige tidsbilder; forfatteren kjenner åpenbart sitt stoff. Jeg er enig med dere som skriver om høydepunkter som de store juleselskapene og kappkjøringen til kirken. Gode kvinneportretter finnes, spesielt likte jeg gamle frøken Eleonore Ramer, Adelheids tante (hun utfolder seg mest i bind 2 og 3), en streng og stillferdig kvinne som viser nye og overraskende sider av seg selv. Noen har omtalt språket som oppstyltet og lignende. Jeg synes i grunnen språket kler innholdet.

Men jeg må dessverre si at jeg i lange perioder kjedet meg. Og enda mer i de to neste bindene «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom». Nå er det ikke så viktig for meg at en bok har mye ytre handling, men når også den indre handlingen blir såpass stillestående, faller det ikke i min smak. Dette ble for traurig og omstendelig.

Jeg skjønner at disse bonderomantiske bøkene solgte i svære opplag da de kom i 1930-årene. I denne harde tiden, og med så mange nye, moderne strømninger, kunne det være godt å lese seg tilbake til det gamle, stabile bondesamfunnet. En kuriositet; har oppfattet at Gulbranssen skriver fra sine hjemtrakter i Østfold. Der er det ikke fjell av de dimensjonene han skildrer, men såpass kunstnerisk frihet må vel en forfatter kunne unne seg.

Jeg har gitt en 4-er til hver av de tre bøkene. Ikke helt rettferdig, siden jeg syntes bind 1 absolutt er best. Så et ekstra pluss til sangen fra de store skogene.

Fjerde bok i «Halve kongeriket».

Det er unge kronprins Karl Johan/Kalle som er bokas hovedperson denne gangen. Han og resten av gjengen har fått kongelig tillatelse til å reise en uke til Lofoten. Formålet er å få med Ingrid tilbake til Oslo. Ingrid som har forlovet seg med surferen Falk. Kalle er fast bestemt på å fikse dette. I tillegg skal han vinne tilbake Lena, som har slått opp, selv om de fortsatt er venner. Alt går ikke etter planen. De lokale heltene stjeler både jentene og stoltheten til Norges kronprins.

Sjarmerende kjærlighetshistorie om å være seg selv, knuste hjerter, sjokk, og håp.

Pandemien er et faktum, og Norge stenges ned. Hanne Wilhelmsen stortrives. Om nettene kjører hun rundt i rullestolen i en folketom hovedstad. I alle hemmelighet har hun skrevet bok, og skremt vannet av forlagets ferske redaktør, ved å nekte henne å redigere noe som helst. Hanne er i sitt ess!
Hannes beundrer og familievenn, politibetjent Henrik Holme, kommer til henne med en drapssak. Kvinnen har fått ansiktet maltraktert til det ugjenkjennelige, og ingen har meldt henne savnet. Politiet har ingen spor i saken, og de kjenner ikke identiteten til offeret. I desperasjon, håper Henrik at Hanne kan hjelpe.
Også i Hannes forlag Storkhøj, skjer det dramatiske ting. En av deres stjerneforfattere, Kate Howe, har levert sitt ellevte manus. Som vanlig i papirform, som vanlig uten kopi. Nå er manuset sporløst forsvunnet, og den ferske redaktøren, Ebba Braut, må hanskes med en enda verre forfatter enn Hanne Wilhelmsen.

Det et godt driv, og interessante personligheter i Anne Holts seneste utgivelse. Bakteppet er pandemien vi alle har følt på kroppen, og det knyttes stor spenning til hvordan det hele henger sammen. Godt å ha Hanne Wilhelmsen tilbake!

Tidlig lørdags morgen og jeg koser meg med helgetråden og kaffe med et pledd over beina, det er kjølig!!!
Jeg leste ut en bok i går kveld som ble en favoritt for meg. «Annie John» av Jamaica Kincaid. Det er en oppvekstroman fra Antigua, faktisk en av de bedre jeg har lest. Så henne må jeg lese flere av, heldigvis er hele 7 av hennes bøker oversatt til svensk!
I dag skal jeg begynne på «Flauberts papegøye» av Julian Barnes. Ble oppmerksom på denne etter at jeg leste en novelle av Flaubert i «Karavane» hvor det forekommer en papegøye!
Ønsker alle en fin helg.

Jeg kom på enda en gave til dere som er glad i Sigrid Undset, Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter av Tordis Ørjasæter og botaniker Knut Stokke! Ørjasæter lar oss, gjennom sitater fra trilogien om Kristin Lavransdatter, få del i Undsets store kjærlighet til og kunnskap om blomster. Hun gir oss detaljerte og poetiske beskrivelser, som det kan være lett å overse, fulgt av Stokkes fine og ujålete fotografier. En bok å bli glad i - vakker og innsiktsfull. Som du sier om «De blanke ordene», Ellen, en skattkiste å stadig kunne komme tilbake til.

Jeg har skrevet mer om boken på boksiden jeg lenker til.

Nettopp. Det er bibliotekene jeg nå har slått meg på, bibliotekene og de uleste jeg allerede har. Det er grenser for hvor mange bøker det er plass til.
Men dette høres ikke ut som en bok jeg vil låne for noen skarve uker :-)