Bokelskere.no

Julia og Will er det perfekte par. Rike, vakre og vellykkede. Den irske øya er den perfekte kulisse for bryllupet deres. Ganske fort viser det seg å bli langt mer dramatisk enn noen av dem kunne ønsket seg.

En skikkelig god krim. Enda bedre enn den forrige, "Jaktselskapet", som også var god. En sidevender av de sjeldne, full av sjokkerende hemmligheter som får deg til å gispe. Anbefales på det sterkeste!

Takk Kirsten, men diktfilen min er nok hinsides gjenoppretting. Tusen takk også for artikkelen fra Père Lachaise i Paris. Jeg har selv hatt en meget fin opplevelse på denne kirkegården. Men dessverre, det er ingen av disse diktene, og de satte meg heller ikke på sporet av det jeg leter etter.

Om noen kan finne diktet jeg etterlyser i mitt første innlegg i denne tråden, vil jeg være svært takknemlig.

Uten noe mer sammenligning forøvrig men der hvor danske Helle Helle pakker handlingen inn i trivielle huslige gjøremål gjør den svenske Karolina Ramqvist noe av det samme når mat og matlagning står sentralt i handlingen. Til tider i så stor grad at den nærmest opptrer som selve hovedpersonen i romanen.
Brød og melk er en sterk og vond roman om en jentes oppvekst.

Hele omtalen kan leses her.

Jeg har, ved et uforklarlig uhell, mistet mine digitalt lagrete dikt (skulle ha holdt meg til blyant og papir, snufs, snufs). Det er særlig ett jeg savner desperat. Det handler om kirkegården, om de døde under jorden, nærmest som en egen by, og deres koner «med sprøyter og kanner» (?) som steller sine menns graver inntil de må forte seg ut før gravlunden stenger for kvelden. Et dikt med humor om et for så vidt alvorlig tema.
Det kan ha vært Wildenvey, eller kanskje Obstfelder, eller kanskje en annen.

Jeg vet det er lite å gå på. Men om noen av dere kan hjelpe, er jeg svært takknemlig!

Herlig med lang påskeferie på deg! Jeg reiser ikke før på onsdag til Malmö, da laster jeg ned en krim av Louise Penny så jeg ikke faller i fristelse med å starte på den før tida.
Jeg leser denne helgen en bok jeg lånte pga tittelen «Fire hundre franske fornærmelser», kunne jo ikke la den tittelen forbli ulest og det beste er at den også er godt skrevet. Øyvind Ellenes er forfatter.
Ellers har jeg R.L.Stine: «Welcome to dead house» den er første i barnegrøsser-serien Goosebumps!
Ha en god helg og glad påsk!

Tusen takk, veldig hyggelig å høre!
Ja, det er inspirerende og morsomt å utveksle synspunkter på denne måten. Gir en økt forståelse og innsikt. Om du leser boken, hører jeg gjerne hva du synes.

Dette var helsvart fra begynnelse til slutt. En grotesk fortelling om en heller dysfunksjonell familie bestående av faren, moren og tvillingbrødre. Leander Djønne har noe Jon Fosse-aktig over seg og jeg må si at det likte jeg godt. Det hjalp sikkert også at det var Anderz Eide som leste.
Dette var en fin debut!

Jo Rolf, din påpeking av farse og svart humor gjorde at jeg våget gå løs på boken med den gruvekkende tittelen «Slaktehus 5». Takk igjen, og også for dine hjelpende innspill til å forstå boken. Den har enda ikke sluppet taket i meg, og jeg måtte lese slutten en gang til.

I siste kapittel er forfatterens stemme tilbake. Vi er i juni 1968, to dager etter at Robert Kennedy ble skutt og drept, en måned etter at Martin Luther King led samme skjebne (NB King ble skutt 4. april 1968). På denne tiden har USA, under president Lyndon B. Johnson trappet kraftig opp sin krigføring i Vietnam. Hundretusener av unge amerikanske gutter og menn sendes til denne meningsløse krigen langt borte. «Og hver dag får jeg av min regjering nye tall på lik som militærvitenskapen har skapt i Vietnam. Slik er det.» (side 153) konstaterer Vonnegut lakonisk.

Dette er også tiden da motstanden mot USAs krigføring i Vietnam øker i USA og Europa. 1968-opprøret er i gang. En mulighetenes, entusiasmens og kampviljens tid.

Vonnegut lar «Slaktehus 5» ende med et spørsmålstegn. Den annen verdenskrig er over. Det er vår. Billy og andre frigitte amerikanske krigsfanger vandrer i en skyggefull gate mens løvet spretter og fuglene snakker. Den grønne vognen i form av en likkiste, som de tidligere hadde brukt da de skaffet seg krigssuvenirer, er forlatt. En fugl sier til Billy Pilgrim: «Poo-tee-huit?»

Tar pliktdansen med døden aldri slutt?

Denne boka er et mesterverk. Umulig å legge fra seg. Fryktelig spennende. Må ikke leses før du skal sove!

«Sonetsjka, fortelling» av Ljudmila Ulitskaja er den boken jeg leser for tiden, det er ingen tykk bok, bare 158 sider hvorav de siste 30 sidene er ordforklaringer, forfatterpresentasjon og intervju av forfatteren men det må leses sakte for her er mange små detaljer, skulle tro det da er et tungt språk men neida, vidunderlig er den!
Påskelitteratur blir Louise Penny «Skjulte liv» en krim fra Canada, denne damen skriver visst i Agatha Christie tradisjon så det kan bli artig for meg som sjeldent leser krim. Låner den på Malmös biblioteks e-bok app.
God helg og husk å stille klokken da dere! :)))

Det er mange aspekter ved denne boken som kunne og burde ha vært kommentert. At det var en psykiatrisk pasient som introduserte deg, Rolf til boken, gir mening. En som selv sliter med traumer. Under lesingen fikk jeg assosiasjoner til Remarques Intet nytt fra Vestfronten og spesielt Tider som fulgte. Selv om skrivestilen er svært forskjellig, er står de menneskelige ettervirkningene etter krig sentralt. Det var de som i første omgang traff meg.

Måten Vonnegut bruker uttrykket «Slik er det» på, i forbindelse med død, hadde jeg ikke fått med meg. Nå har jeg bladd gjennom boken med dette for øyet (ikke fordi jeg tvilte), og sett hvor bevisst og presist han plasserer det. Som du er inne på, tilfører det boken en viktig dimensjon, en form for konstatering og resignasjon.

Vonnegut setter stadig et skarpt blikk oss som art.
«Trout hadde forresten skrevet en bok om et pengetre. Istedenfor blader hadde det tyvedollarsedler. Blomstene var statsobligasjoner. Fruktene var diamanter. Det trakk til seg mennesker som drepte hverandre rundt foten av treet og ble utmerket gjødsel.
Slik er det.»
Er det ikke håp for oss?

Dette er en bok med mange lag, en bok man ikke blir fort ferdig med. Jeg forstår godt at du, Rolf har lest den grundig flere ganger, og enda ikke føler deg ferdig med den. Tusen takk for informasjon, nyttige kommentarer og pene ord.

Hva krig gjør med mennesket

Jeg leser «Slaktehus 5» som en skarp, troverdig og hjerteskjærende skildring av hva krig gjør med mennesker. Av hvordan denne villede, planlagte og systematiske volden ødelegger liv. Bokens hovedperson Billy Pilgrim har, som forfatteren Kurt Vonnegut, opplevd de alliertes teppebombing av Dresden 13.-15. februar 1945, helt på tampen av annen verdenskrig.

Vonnegut skriver i en slags naivistisk, distansert og til dels ironisk/humoristisk stil, noe som fremhever historiens brutalitet og meningsløshet. Her er sylskarpe observasjoner og beksvart humor. Spark til kristendommen og besteborgerligheten. Fremstillingen er utradisjonell. Jeg slutter meg til Rolfs begreper som «sjangeren ironi og satire og mørk humorisme». Merk også de to undertitlene «Barnekorstoget» og «En pliktdans med døden».

Billys datter Barbara mener faren er senil på grunn av en hjerneskade etter en flyulykke. Uten å psykologisere for mye, vil jeg anta at Billy i dag ville ha blitt diagnostisert med en posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Han har de typiske symptomene. Det som i teksten fremstår som tidssprang eller tidsreiser, oppfatter jeg som flashbacks; Billy gjenopplever ubærelige hendelser han har vært utsatt for, i våken tilstand og i søvne.

«Han har gått gjennom en dør i 1955, og kommet ut av en annen dør i 1941. Han har gått tilbake gjennom den døren og havnet i 1963.» (side 21, En Lanterne-bok 1975)

«Billy lå bevisstløs i to dager etter det (hjerneoperasjonen), og han drømte millioner av ting, og noen av dem var riktige. De riktige tingene var tidsreiser.» (side 116)

Han fortrenger, så langt han kan, hendelsene som har utløst traumene.

«Han hadde trodd i mange år at han ikke hadde noen hemmeligheter overfor seg selv. Men her var beviset på at han hadde en diger hemmelighet inne i seg, og han kunne ikke begripe hva det kunne være.» (side 127)

Billy lever i to virkeligheter, på jorden og på planeten Trafalmador, kidnappet av tralfamadorianerne og ført gjennom en tidsskru (side 23). Dette har etter mitt syn ingenting med science fiction å gjøre. Det skjer i Billys hode. Denne spaltingen i sinnet henger sammen med at hans sivile liv og hans tidligere liv som krigsfange ikke henger sammen. En krigsskade og en slags beskyttelsesmekanisme.

Dette er noe av det sterkeste jeg har lest og tusen takk til Rolf som inspirerte meg.
En meget tankevekkende bok.

Avslutningsvis og dessverre høyst aktuelt: Rommer dette avsnittet bokens essens:
«Men der han lå på sykehuset opplevde Billy noe som er svært vanlig i krigstid blant folk uten myndighet: han prøvde å bevise for en fiende som gikk inn for å være døv og blind at han var verdt å se og høre på.» (side 140).

En stor takk til deg Rolf for at du inspirerte meg til å lese "Slaktehus 5" av Kurt Vonnegut. En opplevelse jeg ikke ville ha vært foruten, og som jeg har skrevet mer om her.
Jeg beklager så mye at det har tatt så langt tid før jeg fikk svart deg. Noen ganger blir det bare slik.

Noe må det da være ved disse bøkene, siden de frembringer så sterke følelser hos deg. Kjærlighetens motpol er likegyldighet.

Aha...ser nå at de har samme fornavn :)
Og boka jeg leser liker jeg bedre og bedre, begynner å bli bedre kjent med den nå.

Hei!
Kalifa… er det han som har skrevet Drageløperen? Den har jeg fått for mange år siden men ennå ikke lest.
I går åpnet jeg boka til Maryse Conde: «Ivan og Ivanas enestående og tragiske liv» er ikke helt bergtatt enda men kun lest 50 sider av ca 230. Da er det godt å kunne veksle med engelsk barnebok, R.L.Stine: «Welcome to dead house» denne er første i evighetsserien Goosebumps! Jeg er svak for denne typen litteratur og leser på engelsk for trening, kanskje jeg kan lese mer krevende bøker etterhvert?
God helg da Readninggirl30, og alle andre lesere av denne tråden… som er et must!

Enig med deg i at det er en kreativ og artig idè, jeg liker disse bøkene veldig godt og med tanke på at det skjer en utvikling helt på slutten av denne boken vil jeg tro det kunne blitt en vel hastig slutt om det skulle tatt slutt allerede med neste bok. Jeg ser virkelig frem til å se hva forfatteren har fått til, både med neste bok og kommende bøker. Syv bøker er et ganske så krevende prosjekt så jeg håper jo at det holder helt inn.

Fra omslaget:
Eyvind Johnsons starkt självbiografiska «Nu var det 1914» är en lysande skildring av en pojkes mognande till man och en svindlande kärleksförklaring till det norrländska landskapet och dess människor. Ömhet, allvar och humor genomströmmar denna roman.

Dette er første bok om Olof.
Så følger: Här är ditt liv!
Se dig inte om!
Slutspel i ungdomen.

Dette firebindsverket ble skrevet i tidsrommet 1934-1937.
I 1974 mottok han nobelprisen i litteratur sammen med Harry Martinson.

Jeg leste ut Leila Mottley:»Nattvesener» i går kveld og var innom biblioteket i dag og leverte, er visst venteliste etter meg. En god bok/debut med et brutalt tema, syntes hun balanserte det godt.
Hadde ikke tenkt å låne noe nytt for jeg har allerede sikret meg neste bok men så sto Maryse Conde:»Ivan og Ivanas enestående og tragiske liv» i nye bøker hylla så den ble med meg hjem, en bok i leseliste mi dette… Boka jeg holder på med er «Nu var det 1914» av svenske Eyvind Johnson fra 1934. Han fikk Nobelprisen sammen med Harry Martinsson i 1974, han har jeg lest noe av mens Johnson ante jeg ingenting om.
Kos dere med søndagen…og med det mener jeg selvfølgelig med en bok!