Bokelskere.no

godt gammelt merke og med en flott vri- vi blir kjent med elendigheten på Balkan Ganske lett å gjette hvem skurken er , men det tilgir jeg henne gjerne for det er mye annet både å lære og å gufse over -og---- noen nydelige blomster til balkan attpå til

kjempespennende intrikat- til tider morsomt, men med så mange av krimbøkene så synes jeg oppnøstingen går for fort Alle trådene knytes sammen og vi får ikke selve desserten-- den endelige bekjennskapet med de ulike karakterene Det akkurat som om forfatteren er møk lei og vil skynde seg å bli ferdig. Jeg vil sutte enda litt mer på godisene

Her er min anmeldelse av "Selfies" (ekstern lenke)

Duneen er en liten, irsk landsby. Da det dukker opp benrester på en av de tidligere bondegårdene, får landsbyens eneste politibetjent, J.P. Collins, sin første kriminalsak i hendene.
Det skal etterhvert vise seg at flere av Duneens beboere har skjulte hemmeligheter som ikke tåler dagens lys.
"Koselig" krim med mange interessante medvirkende.

Dette er den berømte talkshow-vertens debutbok, og den har allerede vunnet Irish Book Award 2016.

Jeg tror ikke Camus har skrevet denne boken primært for å fortelle oss om en sykdom. Pesten er et bilde, en metafor, på noe annet og fryktelig som skjer i Oran og Algerie på denne tiden.

Jeg ble litt overrasket da jeg sjekket tidsangivelsen i andre linje, byllepest er noe jeg forbinder med 1800-tallet og tidligere, ikke 194?. Dette må være relatert til Algeries historie, som jeg bare kjenner overflatisk, som en fransk koloni frem til 1960-tallet og en brutal krig, Algerie-krigen.

Jeg leser mellom linjene, «De trodde de var frie …», (s. 28), legene diskuterer seg imellom «Vi må gi tingene deres rette navn. Men hva er navnet?» (s 31), «basillen stemmer ikke med den klassiske beskrivelsen» (s. 35). Her ligger åpenbart noe under, slik jeg leser dette.

(Metafor eller allegori har vel, som det sies i tråden, ingen praktisk betydning.)

Mitt første spørsmål i møte med denne boken, var om pesten er en reell sykdom eller en metafor. Da den første døde rotten dukket opp, innså jeg at her kommer en pestsykdom til å ramme byen. Men da jeg på side 28 leser følgende: «De trodde de var frie, men ingen er noensinne fri så lenge det forekommer landeplager.» øyner jeg at pesten kanskje også er en metafor for noe vi enda ikke vet hva er.

Boken grep fatt i meg fra første side. Å beskrive en stygg, karakterløs og sjelløs by, så du ser, hører, lukter og formelig kjenner den – behøver jeg si noe mer.

Jeg er, som dere skjønner, milelangt etter dere og har heller ikke lest innleggene i tråden. Dette er en bok og en debatt jeg virkelig ville ha stupt inn. Men den slags tillater ikke mine hverdager for tiden. (Dette bare for å si at jeg prøver å henge med :-)

Dette er historien om den legendariske Mata Hari, fra tidlige ungdomsår, til den fatale slutten foran eksekusjonspelotongen.
Til tider interessant, men litt for "lett".

Dina er syerske, og da øynene svikter, ansetter hun to skreddere. Produksjonen av klær foregår ulovlig i Dinas lille leilighet.
Samtidig får hun også en ung leieboer, som er sønnen til en gammel skolevenninne.
Litt etter litt avsløres familiefortellingene til de fire, og samtidig Indias nære og blodige historie.

En fantastisk bok! Livene til de fire er som en berg-og-dalbane. Fullstappet med både lykkelige og grusomme hendelser. Vel verdt å bruke til på :-)

Både "The Yacoubian building" og "The automobile club" er veldig lesverdige, ta en titt på anmeldelsene her inne på bokelskere så blir du nok nysgjerrig på bøkene hans.

Fra Egypt er vel samtidsforfattere Alaa Al Aswany kanskje aktuell?
Ellers er jo Naguib Mahfouz også fin å lese, han fikk nobelprisen i 1988

Jeg har denne høyt på leselisten og en 6-er fra deg gir den et ekstra puff fremover. Takk skal du ha, har ikke lest noe av Boström Knausgård før. Vil prøve å lese den på svensk. Ifølge en anmeldelse tapte språkets poesi seg mye ved oversettelsen til norsk. Venter med å lese din omtale til jeg har lest boken.

helt grei krim- hverken mer eller mndre

Et sidesprang i sakens anledning – Ibsen spilles over hele verden (bokstavelig talt). Peer Gynt er blant annet satt opp ved pyramidene i Egypt.

Det hadde vært artig å visst noe om hvordan andre land løser Dovregubben, trollungene, heksene, nissene – disse skikkelsene som er så urnorske. Hvordan ser for eksempel den indiske gjengen i Dovrefjell ut? Bygger de på indiske, mytologiske skikkelser?

Noen som vet noe om dette? Ikke nødvendigvis fra India, men fra et hvilket som helst land.

Vakkert!

Men er det orientalsk? Danser beduinhøvdingens datter så mye på tåspissene og så lite med magen?
(Ja da, jeg vet at Griegs musikk setter noen rammer.)

Jeg har nå kjempet meg gjennom fjerde handling. Vi møter en egoistisk, brautende og selvgod Peer; «Det gyntske selv, det er det hav av innfall, fordringer og krav, kort sagt alt nettopp mitt bryst hever og gjør at jeg som sådan lever». Her er det ikke mye omtanke for andre mennesker, ei heller ikke evne til å se seg selv som en del av et fellesskap. (Kommer, uten å ville det, i tanker om en viss president). Hos den unge Peer så jeg glimt av forsonende trekk, de er vanskelige å finne hos den gamle (i hvert fall så langt).

Ibsen tegner opp en rekke forunderlige, dels eventyrlige skikkelser Peer møter. Jeg går ut fra at disse på en eller annen måte representerer ulike sider ved livet, ulike utfordringer. Strever med å få tak i dette og håper på innspill fra dere andre.

Har kikket i den gamle diskusjonstråden og fant dette innlegget fra Karin Jensen:

Siterer fra boka Født til kunstner av H. Heiberg. Han gir oss en grei beskrivelse av personen Peer Gynt: «Løgnhalsen, skrytende, men feig når det kommer til stykket, en karikatur av individualismens ide, mannen som sviker alt og alle, men mest seg selv»

Godt sagt!

(Den gamle tråden anbefales.)