Bokelskere.no

Jeg har skrevet en omtale av Odd Karsten Tveits "Palestina, Israels ran, vårt svik" her.

Har du lest denne boken, Tralte?

Jeg gjenleser Palestinerne, historie og frigjøringskamp av Peder Martin Lysestøl fra 1973, fortsatt et standardverk om det palestinske folket. Skrevet i en tid da palestinerne etter det rådende norske syn knapt fantes.

Mens Odd Karsten Tveit i sin nye Palestina, Israels ran, vårt svik (2023) tar utgangspunkt i etableringen av staten Israel i 1948, trekker Lysestøl linjene tusener av år tilbake i tid. Han går grundig gjennom alle erobringene Palestina har vært utsatt for. En rekke stammer og folkegrupper har opp gjennom historien rivalisert om dette området. En av stammene som slo seg ned i Kanaans land (Palestina), var hebreerne, Abrahams etterkommere. De «oppfant» en Gud (jødedommen), som de hevdet hadde gitt dem dette landet. At datidens religiøse ledere så seg som sin guds «utvalgte folk», kan forstås. Men hvordan kan dette argumentet fortsatt hevdes gyldig i dag?

Vi følger palestinere og arabere videre under angrepene av kristne europeere, de såkalte korstogene, og gjennom fire hundre år under Det ottomanske riket, styrt av sultanen i Istanbul. (Jeg har en gang beundret det praktfulle Topkapipalasset i Istanbul; nå vet jeg hvor pengene kom fra.) Jeg har lest til tiden etter 1. verdenskrig, da Storbritannia, som en del av krigsoppgjøret, «fikk» Palestina, og den jødiske og sionistiske immigrasjonen skjøt fart.

Lysestøl legger vekt på at kampene og erobringene ikke var religiøst motivert. Hovedmotivet var Palestinas gunstige geografisk beliggenhet. Kontrollen over denne kyststripen ved det sydøstlige Middelhavet innebar kontroll med viktige handelsveier mellom øst og vest.

Lysestøl skal ha all ære for sitt grundige og banebrytende arbeid gjennom selvstudier og sine kontakter i Midtøsten. Men jeg finner boken relativt krevende, nå som for nesten førti år siden. Svært mange aspekter og analyser skal med, og teksten er skrevet i en form for marxistisk terminologi. Ikke desto mindre er dette viktig, interessant og dessverre fortsatt høyst aktuell bok.

Da kan jeg følge opp med min manns yndlings-skjærehistorie 😊

To skjæreunger rotet rundt, som skjæreunger gjør, på plenen utenfor kjøkkenvinduet vårt. Lette etter mark og mat og lekte seg. En trost begynte å plage dem, stupte ned mot dem og prøvde å jage dem. Til å begynne med lot ikke ungene seg affisere, men etter flere angrep ble de lei av plageånden. De to lettet, fløy og hentet «mamma»! Da de kom tilbake sammen med en voksen skjære, trakk trosten seg klokelig tilbake og lot skjæreungene være fred.

Tusen takk for den perfekte bursdagsgaven til min mann, Nicolai Alexander!

Etter å ha hatt boken liggende siden du skrev om den, opprant endelig dagen! Gubben, som er svært fasinert av skjærer, og stupte fluksens inn i den, humret og koste seg. Selv har jeg bare hørt partier han ivrig har lest opp, og tittet på de eventyrlige bildene. Den skal bli lest.

Men Skjæreboka var ikke enkel å få tak i. Omsider fant jeg at «Natur og fritid» på Sørvest-landet hadde kjøpt opp restopplaget. Takk igjen for at du gjorde meg oppmerksom på denne boken.

Boka jeg leser nå er Alex Schulman: «Överlevarna» Det er min første bok av denne forfatteren og han skriver godt så nå blir det nok fler av ham. Han er dessuten fra en liten «by» med navn Hemmesdynge på Söderslett i Skåne og i den trakten har jeg oppholdt meg mye!
En annen forfatter jeg har på leselisten min er A. S. Byatt…hun døde denne uken, noen og åtti år gammel og blir regnet som en av Storbritannias store forfatter. Skal bort og låne en av henne på bibben i dag, sammen med en annen bok: novellesamlingen «Irland forteller» som jeg har bestilt! Så her leses det!!!!
Kaldt er det ute, men sol og ikke mye vind så da er det bare å kose seg både inne og ute!
God helg til alle bokormer.

Kunnskap i en historisk tid

Jeg leste denne boken i oktober-november 2023, under Israels angrepskrig mot Gaza. Opinionen var i ferd med å vende seg mot Israel, men utfallet var det for tidlig å si noe om. Boken setter dagens grufulle overgrep i perspektiv og gir en forståelse for hvordan dette kunne skje.

Boken gir viktig og solid kunnskap på et område der så mye historieløshet florerer. Den omhandler i hovedsak tiden fra 1948, da staten Israel ble opprettet og 750 000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem, og frem til i dag (august 2023). Men den trekker også tråder tilbake til slutten av 1800-tallet da ideen om en egen jødisk stat tok form, og sionistbevegelsen vokste frem under dens grunnlegger østerrikeren Theodor Herzl (1860–1904).

«I denne boken dokumenterer jeg hvordan sionismens ledere brukte politisk press og vold for å skape en jødisk stat i det historiske Palestina. Europeiske og amerikanske ledere var publikum til hendelsene uten å gripe inn. Jeg legger frem ny kunnskap om Israels overfall og massakre i 1948 og om koloniseringen som fant sted.» (side 11)

Tveit går grundig gjennom hvordan den israelske staten målbevisst og suksessivt har tilranet seg stadig mer palestinsk land. Om okkupasjonen av Vestbredden og Gaza i 1967 og den systematiske og ulovlige koloniseringen der. Han forteller om daglig vold, trakassering og undertrykkelse av det palestinske folket. Hjerteskjærende historier om enkeltmennesker og familier. Hendelser som bare sporadisk har nådd norske og vestlige medier. Og om et Israel som har fått ture frem, med full støtte fra USA og det øvrige Vesten. Et Israel som har fått utvikle seg til en okkupasjonsmakt og en apartheidstat uten å møte sanksjoner av noe slag. Tveit diskuterer apartheidbegrepet. Det er aldri tvil om hans syn, men han bygger på omfattende dokumentasjon.

Et tankekors:
«I 1960- og 70-årene fikk vestlige turister se det jødiske fellesskapet i kibbutzer. I 2019 viste israelerne stolt fram sine nyeste metoder for kollektiv straff og overvåkning. Israelere med forfedre som mindre enn hundre år tidligere var ofre for Europas verste overgrep, gjorde ulike former for overgrep til en vitenskap som de ikke skjulte, men tvert imot delte med verden for øvrig.» (side 382)

Også Norge får sitt pass påskrevet. Arbeiderpartiet og andre norske politikere mener vi har spilt og fortsatt spiller en viktig rolle for å skape fred i Midtøsten. Tveit går gjennom arbeidet med Oslo-avtalene i 1993 og 1995, ubalanserte fredsavtaler som hverken ga palestinerne politiske rettigheter eller eget land. Forholdene for dem ble derimot bare verre, og deres rettmessige ønske om en selvstendig palestinsk stat stadig fjernere.

«Oslo-avtalen er den nest største seieren i sionismens historie. Bare etableringen av Israel i 1948 var større.» Den israelske forfatteren Amos Oz. (side 168).

Tveit er nøye med å skille mellom sionister og israelere og jøder. Det er verdt å merke seg at mye av den nye dokumentasjonen han legger frem, er skaffet til veie av yngre, israelske historikere etter at de offisielle arkivene ble åpnet. Tveit trekker frem israelske fredsaktivister og propalestinske journaliser, samt «Bryt stillheten», en organisasjon av tidligere israelske soldater som ikke vil tie om hærens fremferd i de okkuperte områdene.

Odd Karsten Tveit (f. 1945) dokumenterer bokens innhold grundig. Han har hatt Midtøsten som sitt spesialfelt siden 1978 og var i flere perioder NRKs korrespondent i området. Han kan sitt stoff. Han bruker sine egne observasjoner og studier, og samtaler og intervjuer med et bredt utvalg av kilder. Boken har 660 referanser.

Boken skildrer en runddans med forhandlinger, FN-resolusjoner, brudd på folkeretten og kriger. Mot slutten skriver Tveit:
«På vei ut av Gaza i 2014 [den forrige krigen] tenkte jeg på dem som var fanget på kyststripen, og hva som ville være igjen av byene når israelerne hadde gjort seg ferdig.» (side 302)

Et spørsmål som er like, om ikke mer, relevant i dag, 15. november 2023.

Jeg skulle gjerne ha gitt deg to "Godt sagt" for innlegget ditt Randi!. Jeg kuttet ut lesesirkelen for en tid siden fordi jeg etter mange år var kommet til et slags metningspunkt. Jeg vil likevel si at lesesirkelen, slik du skisserer den her, ga meg svært mye. Jeg leste bøker jeg ellers ikke ville ha lest, og diskusjonene/samtalene underveis utdypet innholdet. Du oppsummerer godt mine egne tanker om lesesirkelen.

Selv takk, Laila. Jeg slutter meg fullt ut til din anbefaling av "Morgen i Jenin", en meget viktig bok. Ikke minst i disse tragiske dager.

Ja, så absolutt tankevekkende og original. Jeg har lest alle bøkene hans og det er en forfatter jeg ser frem til å følge videre. Vil anbefale deg å lese debutromanen hans,Sorg er den greia med fjær, helt nydelig.

Nydelig og dypt rørende roman om en plaget tenåring!

Maurice Bendrix is an author. He’s had an affair with his friend’s wife, Sarah, a few years back. Now, he hates them both. Until he meets Henry, Sarah’s husband, one rainy evening. Seeing Sarah again set things in motion, and the reader is invited in to learn all about what happened between them after Bendrix invited Henry for a drink that fateful evening.

Highly entertaining and heartbreaking.

Sterk diktroman om en vond barndom, samtidig gir den håp og tro om en bedre fremtid til tross for barndommens traumer.

Jeg leser «Palestina, Israels ran, vårt svik» av Odd Karten Tveit. I korte bolker om gangen, for dette gjør vondt.

Hovedinnholdet i boken er lagt til tiden fra 1948, da staten Israel ble opprettet, og frem til i dag. Men Tveit trekker også tråder tilbake til slutten av 1800-tallet da ideen om en egen jødisk stat tok form, og sionistbevegelsen vokste frem under dens grunnlegger østerrikeren Theodor Herzl.

«I denne boken dokumenterer jeg hvordan sionismens ledere brukte politisk press og vold for å skape en jødisk stat i det historiske Palestina. Europeiske og amerikanske ledere var publikum til hendelsene uten å gripe inn. Jeg legger frem ny kunnskap om Israels overfall og massakre i 1948 og om kolonialiseringen som fant sted.» (side 11)

Det er interessant å merke seg at mye av den nye dokumentasjonen Tveit legger frem, er skaffet til veie av yngre, israelske historikere etter at de offisielle arkivene ble åpnet.

Tveits bok går grundig gjennom hvordan den israelske staten målbevisst og suksessivt har tilranet seg stadig mer av det som skulle være palestinernes land. Om okkupasjonen av Vestbredden og Gaza, om daglig vold, trakassering og undertrykkelse av det palestinske folket. Hendelser som bare sporadisk har nådd norske og vestlige medier. Og om den ulykksalige Oslo-avtalen i 1993.

«Oslo-avtalen er den nest største seieren i sionismens historie. Bare etableringen av Israel i 1948 var større.» Den israelske forfatteren Amos Oz. (side 168).

Tveit har stor kunnskap om sitt felt, han bruker sine egne observasjoner og studier gjennom tiår, og en rekke ulike kilder. Dette er en bok som setter dagens (oktober-november 2023) grufulle overgrep i Midtøsten i perspektiv og gir en forståelse for hvordan dette kan skje.

ny forfatter for meg-men hun innfridde!

For en deilig høstsøndag når klokken stilles tilbake og man får en time ekstra! :)
Spennende det du skriver om denne boken av Max Porter, nå har jeg satt meg på venteliste på Libby…
Jeg leser «Barnevakten» av Joyce Carol Oates, jeg er litt i tvil hvor godt jeg liker denne men er imponert av denne forfatterens enorme kapasitet og hun er 84 år! Boken har et veldig driv så det går raskt å lese disse 504 sidene.
På vent har jeg «Naustet» av Jon Fosse, en helt annen type bok og skrivestil, tror den passer meg bedre.
Ha en herlig søndag…og god bedring til Karen Ramsvik!

koselig og til ettertanke

jeg leste boken uten pause- kunne ikke legge den fra meg!!!!

kjempespennende

Sterk og vond oppfølger av Leksikon om lys og mørke