Bokelskere.no

Da familien Markham får vite at en ung enke med en gutt har flyttet inn på Wildfell Hall, begynner ryktene å gå. Damen, Mrs. Helen Graham, viser seg å bryte med de fleste konvensjoner. Hun duller for mye med sønnen, hun nekter å delta i sosiale sammenkomster, og i tillegg ligger det noe mystisk i luften. Noe fra fortiden hennes, faller ikke i smak hos distriktets beboere, men hva det er, er det ingen som vet med sikkerhet.
Eldstesønn Markham, Gilbert, får et negativt førsteinntrykk av damen, men synes godt om den lille sønnen. Etterhvert endrer han syn på Mrs. Graham, men da sannheten kommer for en dag, blir hjertet hans knust. Men kan sannheten være en annen enn den Gilbert tror på?

Anne er den noe ukjente søsteren til Charlotte og Emily. Hun døde av tuberkulose i en alder av 29, og dette er hennes andre og siste roman.

Meget god og innsiktsfull. Synd hun døde så ung!

13 år gammel flyktet James Pyke fra plantasjen Tall Oaks. Oppveksten hadde vært privilegert, med en bestemor som han forgudet. Sannheten om herkomsten til James kom for en dag da bestemoren døde. Moren hans var slave, men James var hvit, som faren. Den brutale sannheten, fikk hele James´verden til å falle i grus. Han skulle selges som slave, men klarte med mye strev å komme seg til Philadelphia.
James hadde blitt godt opplært i både lesing, skriving og tegning av bestemoren, og dette dro han nytte av på sitt nye hjemsted. Som sølvsmed klarte han å komme seg opp og fram, men er hele tiden livredd for at fortiden skal innhente ham.
I husholdningen til James er Pan nesten uunværlig for James`humør og velvære. Faren han, Henry, reddet James for mange år siden, og da Pans mor dør, tar James Pan i tjeneste. Pan er en snakkesalig og nysgjerrig gutt. Han har fått streng beskjed om å holde seg unna havna, der slavejegere ikke nøler med å fange svarte som ikke er påpasselige. Pan tror ikke noe på dette, men han skal bittert få erfare at advarslene var sanne.
James må reise til sørstatene for å finne sin unge protesje, men hva om han støter på slavejegeren som jakter ham. Det hele kan ende med at James havner i skikkelig trøbbel.

Frittstående fortsettelse på «Tilbake til Tall Osks». Likte den bedre enn denne, selv om den var spennende og underholdende. Litt platt språk og lettvinte løsninger for min del.

Ja, dette er Saramago slik jeg kjenner ham! Underfundig, gåtefull og på samme tid presis.
Spent på å høre hva du synes når du har lest "Lyssjakten" til ende.

Ellevillt om døden - et filosofisk verk

Det er foruroligende utsikter José Saramago (1922– 2010) trekker opp i sin bok «Dødens uteblivelse» fra 2005. Han tar kristendommens dogmer, som troen på « det evige liv» og «frelse gjennom død og oppstandelse» bokstavelig og viser det absurde i dem i all sin gru.

I kjent stil fremsetter Saramago en hypotese: Hva hvis døden en dag plutselig uteblir. Denne kontrafaktiske tilnærmingen går igjen i flere av Saramagos bøker: Hva hvis korsfarerne sa nei til å hjelpe de kristne portugiserne med å kaste ut de muslimske maurerne (Beleiringen av Lisboa), hva hvis det fantes to mennesker som var nøyaktig like (Den andre mannen), m.fl.

«Kontrafaktisk utsagn er et hypotetisk hvis–så utsagn hvor man vet at det som sies i første ledd, ikke er tilfelle. (…) Slike utsagn er påstander om hvordan verden ville vært hvis fortiden hadde vært annerledes enn vi nå vet at den faktisk var.» (Store norske leksikon)

Hvor galt går det ikke når folk slutter å dø. Hvilke enorme samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser får det, og ikke minst hvilke lidelsesfulle følger får det for det enkelte mennesket. Og hvilken fordømmelse utløses når folk finner en utvei for å la sine eldgamle eller allerede dødssyke slektninger få dø. Jeg skal ikke røpe hvordan, men vips er vi inne i debatten om eutanasi (barmhjertighetsdrap).

Fortvilelsen når døden igjen gjør sitt inntok. Hvor irrasjonelt vi forholder oss til døden, hvordan vi med alle midler prøver å bekjempe den, forhandle med den, osv.

Omtrent halvveis i boken skifter forfatteren perspektiv; vi følger handlingene fra dødens siden. Saramago personifiserer døden slik vi kjenner den fra tegningene av Mannen med ljåen, men selvfølgelig, «vår» død er av hunkjønn.

Den 83 år gamle forfatteren er i storslag. For en fantasi! Han retter treffende og sylskarpe spark mot politikerne, byråkratiet, kirken, begravelsesbyråene, forsikringsselskapene (som alltid kommer godt ut av det), skurker som skor seg på menneskers tragedier. Han boltrer seg med de mest vidløftige krumspring. Men under all humoren og galskapen ligger de dyptpløyende og eksistensielle spørsmålene. Som «Hvis vi ikke begynner å dø igjen, har vi ingen fremtid.» (side 93)

Og Saramago hadde ikke vært den han var, om han ikke avslutningsvis spiller leseren et puss! En rørende, vakker og tankevekkende slutt.

Jeg ser at Aftenpostens anmelder Kjell Olaf Jensen skriver at Saramago har en «krøkkete stil», «unødvendig tung å lese». Jeg kunne ikke ha vært mer uenig! Saramagos stil er leken, elegant og presis. Riktignok med en meget sparsommelig tegnsetning, fravær av avsnitt og setninger med utallige sidesprang. Men Saramago vet nøyaktig hvor langt han kan tøye strikken, når han må stoppe, akkurat i tide. Han strør om seg med klisjeer. Men klisjeer, brukt så bevisst og elegant, viser nettopp forfatterens språkfølelse. Dette er Saramagos storhet, det han har fått nobelprisen for (1998). Alle ære til oversetter Kjell Risvik som har klart å overføre dette fra portugisisk til norsk.

Denne boken har jeg vært på jakt etter i flere år. Den er en skam at forlagene bare lar gode bøker utgå. Undre over alle undre, jeg fikk den, innbundet og pen, på en nettauksjon for 2 (!) kroner + porto.

Mitt eneste ankepunkt er omslaget. Jeg forstår hva designeren sikter til, men etter min mening fanger ikke omslaget essensen i boken. Det får likevel ikke ødelegge helhetsinntrykket. En soleklar 6-er og rett inn på min eksklusive favorittliste.

I Arendal vokser søstrene Agathe og Anna opp. De er som natt og dag, men de har likevel et godt forhold. Da krigen kommer til byen og landet, blir forholdet deres satt på prøve, og Anna kan aldri tilgi seg selv for det tragiske som skjedde.
Barnebarna til Anna, Charlotte og Marlene, flytter til Arendal med foreldrene. De to jentene er som erteris, men så møter Charlotte Max, og lar Marlene i stikken. Nok en tragedie inntreffer, og søstrene slutter å snakke sammen. Charlotte velger å flykte til hovedstaden for å studere. Skal familiehistorien gjenta seg nok en gang? Hva er Annas mørke hemmelighet? Kan hun og de nålevende søstrene forsone seg med fortiden?

God og interessant bok. Litt lettvint slutt, men absolutt leseverdig.

spennende og øm men det tok tid å komme inn i den

Denne helgen (og hele uken for så vidt) gjør jeg noe jeg aldri gjør – leser tre bøker på en gang!

Men da José Saramagos Dødens uteblivelse kom i posten, måtte jeg bare legge Cecilie Engers Ellisif Wessel, Himmelstormeren til side. (En gjenlesing etter et besøk i Kirkenes). "Dødens uteblivelse" har jeg vært på jakt etter i flere år, og undre over alle undre, jeg fikk den på en nettauksjon for 2 (!) kroner + porto, innbundet. Dette er Saramago i full vigør! Kommer tilbake med nærmere omtale av denne.

Dertil sitter gemalen og jeg med ørene på stilk og lytter til Eilif Armand lese, nei dramatisere, Amalie Skrams Hellemyrsfolket. Stor kunst både boken og opplesningen. Hjertens takk, annelingua.

Nå er det bare et men, totalt amatør som jeg er når det gjelder lydbøker; jeg får ikke til å legge inn et bokmerke! Jeg hører boken i Windows Media Player på pc, og samme hva jeg trykker på, begynner opplesningen forfra hver gang jeg starter opp. Jeg noterer hvor mange timer og minutter som er lest, og «skroller» meg frem dit (temmelig håpløst, spesielt med en bok på 32 timer...). Det må da finnes en annen måte! Kan noen hjelpe.

1. januar 1945 blir «Wilhelm Gustloff» torpedert, og skipet synker i Østersjøen. Ombord var det over 10.000 passasjerer, og mer enn 9000 druknet. De som ble reddet var stort sett kvinner og barn. Blant disse var Tulla, som fødte sønnen Paul samme natt.
   Før krigen ble skipet brukt som cruiseskip for regimevennlige tyskere. Turene gikk ofte til Norge. Den originale Wilhelm Gustloff var en nazist som ble myrdet av en jøde i 1936.
   Paul, sønn av den overlevende Tulla, blir journalist, og tar til slutt på seg oppdraget med å skrive om den skjebnesvangre natten, selv om han egentlig har fått nok av historien gjennom morens fortelling, som går på repeat.

Basert på sanne hendelser. Interessant, dyster og tankevekkende. Noe langdryg innimellom.

Charles Dickens

Det er bare å bite seg merke i navnet Susanne Skogstad med det samme for hun har skrevet en nydelig roman om sorg over tapet av en ektemann. Og det er litt av en bragd av en forfatter i 20-årene når hun har gitt stemme til en eldre kvinne.
Hele omtalen min kan du lese her.

varm vittig spennende og innsiktsfull Et flott plott , men like viktig- heltinnen lider av depresjon og dette fenomenet formidles varmt og innsiktsult til oss

Fuglene var hans er en bok som appellerer sterkt til meg - tittelen, det stilrene omslaget og omtalen av forfatteren:

«Marja-Liisa Vartio er blitt stående som en av de fremste i nordisk litteratur etter krigen. Både gjennom sin lyrikk, noveller og en rekke romaner rakk hun å markere seg som en forfatter av stort europeisk format før hun døde altfor tidlig i 1966, bare 42 år gammel. I Fuglene var hans, som utkom året etter at hun døde og regnes som hennes hovedverk, tar Vartio utgangspunkt i en dialog mellom prostinnen Adele Broms og tjenestepiken hennes Alma, i årene etter at prestegården er brent ned til grunnen. Herfra utledes de to kvinnenes historie og kamp for en egen tilværelse (…)»

Jeg har foreslått boken før og prøver meg igjen med ordene til bokelsker Kirjalabyrintti:

«Enda en bok i finsk litteraturhistorie som hadde fortjent mer oppmerksomhet. Det jeg liker med historien er at det er mye å tolke, f.eks. de utstoppede fuglene.»

Dette høres ut som en interessant bok, av en for meg ukjent forfatter. Takk for tipset! Fører den opp på min ønskeliste (som egentlig er en "Bøker jeg vil se nærmere på-liste).

Ja, du begynner å få noen bøker på samvittigheten :-)))))

Og sannelig har du rett i at Eilif Armand alene er et helt radioteater! Glitrende lesing.

Oppfølgeren til «Familien Winther».

Yngstebroren i familien, Fredrik Winther, har fått en tung bør på sine skuldre. Nå som familien er i sorg, må han gi opp studiene, og være stedfortreder for faren på kontoret. Dette er ikke noe han føler seg skikket til. Han har liten oversikt over Wintherkonsernet, men så mye forstår han at ikke alt er som det bør være. Børen blir ikke lettere å bære ved at han har forelsket seg. Emma jobber i et konditori, og er langt under ham på rangstigen. Det bryr ikke Fredrik seg om, men han vet at foreldrene aldri kommer til å godta Emma.
Karen er tjenestepike hos familien Winther. Da faren døde i en tragisk arbeidsulykke, måtte drømmen om videre skolegang legges på hylla. Det trengtes penger for å fø søsknene og moren. Så møter hun den sammensatte, og opprørske Alfred, og Karen må velge mellom lojaliteten til familien Winther, og den gryende kjærligheten.

Dette er og blir en kioskromanserie, selv om den kommer i innbundet utgave. Platt, kjedelig, og for det meste forutsigbar. Jeg har lest en del serier, og denne er langtfra like god som noen av dem. Interessant at handlingen er lagt til byen jeg bor i, men det er også alt, dessverre.

Kranes konditori var en av mine første «voksenbøker», lest i kjølvannet av Alberte-trilogien. Den grep meg sterkt den gangen. Jeg leser den mer enn gjerne igjen og føler meg trygg på at den vil gi enda mer, med flere år og erfaringer på baken!