Bokelskere.no

Skremmende aktuell

Tjue år med «krig mot terror» i Afghanistan har gitt oss så mange nyheter om krigshandlinger at vi ble vant til det. Det blir vanskelig å ta innover seg alle grusomheter, og det berører ikke så mange av oss direkte. Så har Simon Stranger skrevet denne fantastiske romanen på en måte som jeg føler gir ny innsikt, fordi historien presenteres på en måte som gjør det mulig å forholde seg til. Vekslingen mellom historien til Afghanistan-veteranen Nicholas, Taliban-krigeren Arman, referat fra politiske beslutninger før og under krigen samt historiske tilbakeblikk helt tilbake til Djengis Khan, synes jeg er svært vellykket. Nicholas’ historie er basert på en norsk soldats erfaringer, mens Armans historie er fiktiv og basert på flere intervju med afghanske unggutter og menn. Boka illustrerer veldig godt hva avgjørelser på makronivå kan bety for livet til den enkelte innbygger og soldatene som kriger. Dette er opplevelser som gjør at livet aldri kan bli som før.

Han skriver om ulike skjebnesvangre endringer på side 353:

Ingen av oss vet når livet plutselig endrer seg.

Øyeblikket da forhjulet på sykkelen kiler seg i trikkesporet i
asfalten, slik at du sendes på hodet over styret og smeller i bakken.
Øyeblikket da legen ser opp fra svarene på vevsprøvene som ble tatt
noen uker tidligere, og nølende forteller at det ikke ser så bra ut.

Øyeblikket da du løfter graviditetstesten opp mellom lårene og ser det
blå krysset som langsomt vokser frem i det vesle vinduet, at det
finnes et knøttlite foster som vokser inni deg.

Og for Nicolas, øyeblikket da all den oppdemmede angsten fra det siste
oppdraget i Afghanistan får ham til å bryte sammen, litt over to år
etter at han kom hjem.

Hvordan reagerer du når du så vidt har overlevd et angrep, har kommet hjem på perm og det er smørkrise i Norge? Vi får ikke tak i nok smør til å bake de tradisjonelle julekakene våre, og i en trygg hverdag er dette nok til å utløse krisestemning. Hva tenker du når du er i Afghanistan og kriger mot terror, og får høre på nyhetene at det er gått av en bombe i regjeringskvartalet? Litt etter kommer også nyheten om skyting på Utøya. Kan man heller ikke være trygg i Norge?

Selvmord er et tema i boka, både hovedpersonens selvmordstanker og det høye antallet selvmord i Norge. Sitat fra side 258:

Hvert år tar rundt seks hundre nordmenn sitt eget liv. For norske menn
mellom femten og førtini år er selvmord den vanligste dødsårsaken av
alle, og rager øverst på statistikken, før trafikkulykker, overdoser,
kreft og hjertefeil … … I Afghanistan, som for tiden er et av verdens
farligste land å leve i, er selvmordsraten blant de laveste i verden.
Unntaket er det økende antallet selvmordsbombere.

Bakgrunnen for NATOs engasjement i Afghanistan var Atlanterhavspaktens artikkel 5. Den sier at et angrep mot ett eller flere av medlemslandene skal betraktes som et angrep mot alle. Det er foreløpig den eneste gangen denne bestemmelsen er benyttet.

Sa jeg noe om at boka også er språklig veldig god? Han skifter elegant mellom det konkrete, det litt poetiske og det reflekterende, og jeg ble hekta fra første side. Faktaopplysningene «lures inn» slik at det ikke framstår som en oppramsing, og gir historien ekstra troverdighet. Her ligger det nok mye god research bak.

Jeg drister meg til å påstå at Orlando Figes’ bok «Revolutionary Russia 1891-1991» trolig vil tilfredsstille de fleste lesere med interesse for nyere russisk historie. I dette verket følger Figes den revolusjonære impuls i russisk historie fra slutten av 1800-tallet og frem til Sovjetunionens sammenbrudd og oppløsning.

I forordet drøftes spørsmålet om når 1917-revolusjonen tok slutt. Varte den til borgerkrigens slutt i 1921? Eller er det Lenins død i 1924 som utgjør sluttpunktet? Eller var det kanskje Stalins konsolidering av makten mot slutten av 1920-tallet som markerte slutten av den revolusjonære perioden. Og hva med den store terroren 1937/38? Var det revolusjonens «mønstrøse epilog»? Noen vil også si at det var annen verdenskrig som stoppet den revolusjonære prosessen. Ingen av delene, sier Figes. Revolusjonen varte så lenge Sovjetstaten eksisterte.

Som man forstår av tittelen, går Figes adskillig lenger tilbake enn revolusjonen i 1905, som ofte er startpunktet når historikere skal forklare ideene og prosessene som ledet til februar 1917. Han starter sin fortelling med hungersnøden i 1891 og de problemer denne skapte for tsaren. Nye opposisjonelle grupper oppstod, både liberale og sosialistiske, og tsarens«kontrakt» med undersåttene fikk seg et skudd for baugen. Interessant nok for en bok om den russiske revolusjon, eller snarere det revolusjonære Russland, abdiserer ikke tsar Nikolaj før på side 100 (av 422). Så går det slag i slag: Oktoberkuppet, borgerkrigen, NEP, Stalins utmanøvrering av sine motstandere, den første femårsplanen med industrialisering, kollektivisering, avkulakisering og holodomor, den store terroren, annen verdenskrig, Khrusjsjov og tøvær, Brezjnev og stagnasjon og til slutt Gorbatsjovs reformer.

Som man ser, er dette et oversiktsverk som i hovedsak bygger på sekundærkilder og bringer lite nytt for lesere som kjenner stoffet fra før. Figes gjør ikke så mye ut av sin kongstanke om Sovjetunionen som en langvarig revolusjonær prosess, men går kronologisk gjennom alle de punktene som en kan forvente av en bok om Sovjetunionens historie. Men selv om det det ikke er noen imponerende syntese her, og heller ikke noen spesielt dyptgående analyser av regimets ideologiske grunnlag, er det ingen tvil om at dette er en meget godt skrevet bok om et av de mest fascinerende kapitlene i menneskehetens historie. Jeg liker denne typen bøker og har ingen problemer med å anbefale den til andre som deler min interesse for russisk historie, men det er kanskje særlig de som ikke kjenner denne delen av historien så veldig godt fra før, som vil ha størst glede av den. Check it out!

STEEL BUTTERFLIES

There’re steel butterflies in the stomach,
their wings sharp and agile.
All boats burnt out; we have to swim
across this night.
In darkness hands talk, their words are
like lingering monsoons.
All boats burnt out; we have to swallow
tenacious insomnia.
In darkness hands talk, salty, engaged in
whisper play:
we won’t reach the morning shore
without wounds,
without losses.
Hands dance to the inevitability song,
frantically and gently.
Butterflies dance in the stomach cutting
the thin lace.

-Julia Musakovska, født i Lviv i 1982.

Diktet er hentet fra diktsamlingen The Frontier - 28 Contemporary Ukrainian Poets
- Glagoslav Publications, 2017

Greit å bli advart :))

Ikke helt enkelt, dette. De tre som var lettest å bestemme seg for er:
- Nattens brød av Johan Falkberget
- Dvergen av Pär Lagerkvist
- Vredens druer av John Steinbeck

Så ble det verre å skille ut de to siste fra veldig mange gode kandidater, men jeg endte opp med disse:
- Kilden av Gabriel Scott
- Historien av Elsa Morante

Jeg tror du kan sende en e-post til admin@bokelskere.no , så får du forhåpentligvis hjelp.

Ja, det er heldigvis stadig god ny litteratur som kommer ut (innimellom veldig mye som ikke er fullt så bra ...). Blant de litt eldre bøkene, var det en bok jeg vurderte å ta med: Den siste rettferdige av André Schwarz-Bart. Den kom ut i 1959. Min utgave er utgitt i 1974, og jeg leste den nok like etter det. Den gjorde da et voldsomt inntrykk på meg, men siden det er så lenge siden så stoler jeg ikke på at den fremdeles vil holde mål. Stavanger Aftenblad sier imidlertid dette (sitat fra bokomslaget)

Den siste rettferdige er et av de betydeligste skjønnlitterære verker jeg i det hele tatt har lest. Man skal være forsiktig med å spå, men la meg si hva jeg tror: Den hører til de få bøker som vil overleve det århundret de er blitt til i.

Det ser ikke ut som det er særlig mange her inne som har lest den. Jeg har ikke turt å lese den på nytt av frykt for å bli skuffet, så enn så lenge tenker jeg på den som en av de bedre bøkene jeg har lest.

Som flere har vært inne på, så føles det umulig å kåre bare én vinner. Ser at det har kommet mange gode forslag her allerede, og jeg kan i alle fall være enig i at Falkbergets «Nattens brød» og Hamsuns August-trilogi er gode kandidater. Foruten disse, så prøver jeg meg på en ti på topp-liste i urangert rekkefølge, hvor jeg også ser bort fra helt nye bøker. Det kan gjerne være lurt å vente noen år og se om det som begeistrer i dag holder seg over tid.

Veien av Cormac McCarthy
Dvergen av Pär Lagerkvist
De fortapte spillemenn av William Heinesen
Guden for små ting av Arundhati Roy
Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten av Kjell Askildsen
En halv gul sol av Chimamanda Adichie
Historien av Elsa Morante
Løgneren av Martin A. Hansen
Tre kamerater av Erich Maria Remarque
Kilden av Gabriel Scott

Og det er fremdeles mange gode bøker som ikke fikk plass her ...

Du har rett i dine antagelser om fyrstehuset Salina har «tilhørighet» til Lampedusa.
Som du sikkert vet så ble Leoparden skrevet i 1956. Etter å ha fått avslag fra to forlag, ble Lampedusa i 1957 diagnostisert med lungekreft og døde. Men han hadde ikke gitt opp å få boken utgitt.

……..he had drawn up two testamentary letters, one addressed to his wife, Alessandra Wolff Stomersee, and the other to me, his adopted son. On 30 May he had also written to Enrico Merlo regarding the work.
The letter to Enrico Merio accompanied a typescript of the novel with a brief description how the characters corresponded to real people.

N.H.
Baron Enrico Merlo di Tagliavia
S.M.
30 May 1957

Dear Enrico,
In the leather folder you will find the typescript of The Leopard.
Do please treat it with care, for it is the only copy I possess.
Do please also give it an attentive reading, because each word has been weighed up and many things are not made explicit but only hinted at.
It seems to me to offer a measure of interest because it evokes a Sicilian nobleman at a moment of crisis (not to be taken to mean simply that of 1860) how he reacts to it and how the degeneration of the family becomes ever more marked until it reaches almost total collapse; all this, however, seen from within, with a certain connivance of the author and with no rancor as is to be for instance, in The Viceroys.
No need to tell you that the «Prince of Salina» is the Prince Lampedusa, my great- grandfather Giulio Fabrizio; everything about him is real: his build, his mathematics, the pretense of violence, the skepticism, the wife, the German mother, the refusal to be a senator. Father Pirrone is also authentic, even his name. I think I have given them both a greater degree of intelligence that was in fact the case.
Tancredi is, physically and in his behavior, Gio; morally a blend of Senator Scalea and his son Pietro. I ‘ve no idea who Angelica is, but bear in mind that the name Sedara is quite similar to «Favara.»
Donnafugata as a village is Palma, as a palace, Santa Magherita.
I’m particularly fond of the last two chapters. The death of Don Fabrizio who had always been alone even though he had a wife and seven children; the question of the relics which sets its seal on everything is absolutely authentic and witnessed by me in person.
Sicily is Sicily - 1860, earlier, forever.
I believe the whole thing is not without its elegiac poetry.
I’m leaving today, don’t know when I’ll be back; if you want to get in touch, write to me c/o ………
With fondest greetings,
your
Giuseppe

(On the back of the envelope)
N.B.: the dog Bendico is a vitally importent character and practically the key to the novel.

• Brevet er hentet fra forordet til The Leopard - forordet er skrevet av Gioacchino Lanza Tomasi (Lampedusa sin adoptivsønn) og utgitt på Pantheon Books - New York - 2007

Som ved mors bryst

Kva reddast vi for?
Kvifor ikkje likegodt
vere lykkelege
vi som ikkje kjenner
dagen i morgon,

Henta frå Anna Sandes si diktsamling Andlet i vatn

Ord til ein ven

Om du får i eige
dette underlege
å tenkje rettferds tankar,
då vert livet farleg
og spanande
som vandring
i løynde gruvegangar.
Ein lampe vert festa
på di panne
ei lykt lyser for din fot.

Din dag vert ny
dine augo sjåande.

Rettferds tankar
er for dei utvalde
som går leitande ikring
i ei mørk verd.

-Anna Sandnes, 1903- 1988
Diktet er hentet fra diktsamlingen Andlet i vatn, utgitt på Gyldendal Norsk Forlag i 1970

Tja, hvis forbud hadde vært det eneste svaret, så ville vel verden sett litt annerledes ut enn den gjør i dag? Det er antakelig litt mer sammensatt enn som så.

I PARKEN, NÆR MIDTSOMMAR

Det gløymde saknet etter kjærleik
lyder brått langt borte frå,
lik ulet frå ein hund
du ikkje vil høyre.

Ulet drar sanninga etter seg.
Du slepp ikkje unna lenger.
Parken kan du gle deg over, men

kvar rose i prydbusken
er eit ope sår i din løyndom.
For alt dette skal du heller aldri
kjenne meir, som no.

-Edvard Hoem
Diktet er hentet fra diktsamlingen Ute, langt der ute. Dikt 1967 - 2021 utgitt på Forlaget Oktober i 2021

Å leve sammen

Å leve sammen var som å leve
med en eneste skygge på deling
Ingen av dem ville helt gi seg hen
og ingen slippe taket

For sent forstod hun
at hun hadde hatt råd til å gi ham
den kjærligheten
som han aldri torde gi henne

Og for sent forstod han
at han skulle vært for henne
den kjærligheten
som han selv aldri hadde fått

• Stein Mehren, 1935 - 2017
  Diktet er hentet fra Jeger den jeger. Alltid en annen - utgitt på Aschehoug - 2012

Do Not Go Gentle Into That Good Night

Do not go gentle into that good night,
old age should burn and rave at close of day;
rage, rage against the dying of the light.

Though wise men at their end know dark is
right,
because their words had forked no lightning
they
do not go gentle into that good night.

Good men, the last wave by, crying how bright
their frail deeds might have danced in a green
bay,
rage, rage against the dying of the light.

Wild men who caught and sang the sun in
flight,
and learn, too late, they grieved it on its way,
do not go gentle into that good night.

Grave men, near death, who see blinding
sight
blind eyes could blaze like meteors and be gay,
rage, rage against the dying of the light.

And you, my father, there on sad height,
curse, bless, me now with your fierce tears, I
pray.
Do not go gentle into that good night.
Rage, rage against the dying of the light.

- Dylan Thomas (1914 - 1953)
Diktet er hentet fra The Giant Book of Poetry, Edited by William H. Roetzheim,
Level Four Press, San Diego, CA, 2006