Bokelskere.no

Sakprosa om vårt uerstattelige organ; hjernen.
En uhyre interessant bok om hvordan hjernen fungerer.
Som kommunikasjon, personlighet, følelser, hukommelse, gjenkjennelse, tolkning, valg, og avhengighet.
Myter blir avlivet, og fakta levert på tydelig og lettfattelig vis.
Nobelprisvinner May-Britt Moser, har også vært involvert, og hun har også skrevet forordet.

Denne boken syns jeg var underholdende og spennende. Jeg har lest Selma Falck bøkene i feil rekkefølge. Nr tre var kjedelig mens denne syns jeg var spennende og interessant. Så nå gleder jeg meg til toeren. 🤭

Dette er forfatterens tredje roman der handlingen dreier seg om den destruktive natur- og miljøutviklingen her på jorda. Den er delt i tre deler som til sammen strekker seg over nesten to hundre år. En eldste delen har sitt utgangspunkt iSt. Petersburg i 1881. S¨følger hendelser i Mongolia i1992. I den nyeste delen er handlingen lagt til et framtids- Norge i 2064. Det som binder de tre delene sammen, er villhesten, en utdødende hesterase som ble gjenoppdaget på slutten av 1800-tallet. I hver av disse tidsepokene er også ett menneske satt i sentrum. Disse til sammen tre personene har det til felles at de kanskje er mer opptatt av hestene enn av sin egen familie.

Det var en polsk-russisk offiser som gjenoppdaget villhesten. Han het Przewalski og hesterasen fikk sitt navn etter ham. En russisk zoolog satte seg som mål å reise til Mongolia og hente en flokk villhester til Europa. De blir plassert rundt omkring i dyrehager og på sirkus. Mannen det gjaldt hadde hittil bodd sammen med sin mor som stadig maser om giftemål og barn, men mannen selv er ene og alene fordypet i sin lidenskap, villhesten.

Nesten hundre år senere dreier historien seg om den tyske kvinnen Karin. Nå er villhestene nesten helt forsvunnet i Mongolia. Karin ønsker å føre dem tilbake til deres rettmessige miljø, altså til Mongolia. På reisen har hun med seg sin voksne sønn som en tid har vært narkotikamisbruker som derfor har mistet foreldreretten til datteren sin. Nå bebreider Karin seg selv fordi hun i lang tid kanskje har vært mer opptatt av sitt eget arbeid. Fra han var liten ville hun gjøre ham så selvstendig som mulig. Nå håper hun at reisen kan gjøre ham frisk.

Bokas siste tidsbolke er den mest skremmende og urovekkende. Tørke i Sør- og Mellom-Europa har sendt store horder av mennesker på vandring mot nord. Handlingen foregår i en tidligere naturpark i Norge, et sted på Østlandet. Den drives av kvinnen Eva, sammen med hennes datter. De fleste dyrene i parken er nå borte, igjen er bare noen vanlige husdyr og også et par eksemplarer av villhestene. Disse verner Eva spesielt om. Det er stor knapphet på mat, og da en miljøflyktning,en gravid kvinne, dukker opp på gården, blir det enda vanskeligere å klare seg, og til slutt må de gi opp.

                4

Nå vet ikke jeg hva du tenker på med uregistrerte bøker. Men mange av bøkene som legges inn for første gang, har ingen beskrivelse av hva boka handler om.

Her er noen eksempler:
https://bokelskere.no/labaum/boksamling/3832000/
https://bokelskere.no/labaum/boksamling/3843714/
https://bokelskere.no/labaum/boksamling/3837720/

Vi kan alle legge inn bøker hvis vi ikke finner dem på nettsiden. Jeg er usikker på hvordan det foregår i forhold til nye bøker, hvem som legger de inn; om det er nettstedet eller oss medlemmer.

Ble ikke helt overbevist. Mange av de samme situasjonene sett fra ulike synspunkt, som ikke ga meg noe. Kjedelig egentlig.
Boka blir jo hyllet verden over, og den står på 1001-lista, så ikke ta mitt ord for god fisk…

Det er ikke fritt for at jeg følte det litt beklemmende å lese om intime opplevelser som en kjent person bretter ut for oss. Beklemmende er det sikkert også for forfatteren selv å blottstille seg slik med opplevelser som i dag uten tvil ville gått under betegnelsen «me too», men som de unge berørte den gang neppe forsto rekkevidden av.

Den nå godt middelaldrende Linn Ullmann, som her kaller seg Karin, forteller om hendelser fra den gang hun var 16 år. Hun bodde da i New York sammen med skuespillermoren sin. Trolig var hun en litt oppsetsig tenåring som ofte skulket skolen. En dag, i en heis, støyer hun på A, en amerikansk modellfotograf. Han inviterer henne til Paris der han vil ta bilder av henne for forskjellige kjente motemagasin. Moren hennes nekter henne å reise, men hun gjør det likevel,

I Paris blir hun geleidet til et hotell. Men etter et arrangement senere på kvelden finner hun ikke veien tilbake til hotellet. Hun har til og med glemt hva det heter. Det eneste holdepunktet er en lapp som hun har i lomma med adressen til A’s leilighet. Hun kommer dit sent på natten og der havner hun i seng med ham. Noe som ser ut til å gjenta seg flere ganger. Dette skjedde altså i 1983.

Mye av handlinga i boka foregår i nåtida. Forfatteren tenker tilbake og forsøker rett og slett å finne fram til den hun var som 16-åring. Hun bor nå på Torshov med mann og datter Ofte går hun turer i Torshovparken med hunden sin og tenker tilbake. Og etter hvert dukker flere intime scener fram i bevisstheten, også scener av svært pinlig art.

Handlinga i boka kan nok virke stillestående, beint fram kjedelig når tankene hennes ser ut til å gå i ring.

Ja, alle bøkene i kvartetten har handling fra helt ulike årstall og med ulike personer.

Denne helgen avslutter jeg ferie, og på sakte vei hjem leser jeg Blodmåne, av Katrine Engberg. Dette er dansk krim, og er bok to om samme etterforskere. Også denne gangen et godt plott og interessant handling (så langt). Ønsker alle en fin helg, og en fin høstferie hvis man skal ha det!

Jeg er ingen er en mørk,nervepirrende og litt småcreepy roman hvor forfatteren blant annet stiller spørsmålet om det er mulig å flykte fra seg selv og vi får møte et heller mørkt menneskesinn.

Les gjerne omtalen min her om du har lest boken siden den inneholder litt spoiling.

Handlingen er lagt til en videregående skole i 2017. Elevene er tredjeklassinger, og alle har de sitt å stri med.
Max, som er smart og reflektert, men som ikke kommer seg ut av senga.
Daran, vil bli jurist, men har en gjeng å ivareta utenom skolearbeidet.
Rebecca, som er livredd etter en hendelse på lekeplassen.
Carina, som har funnet Gud.
Nahid, som må sette familien først.
Mouna, som aldri skal være fattig mer etter endte studier.
Emily, som skal bo i nærheten av foreldrene til evig tid.
Og midt i alt, Anette, læreren som vil redde dem alle, og få dem gjennom skolen, koste hva det koste vil.

Forfatteren fulgte alle disse i et år, og boken gir et unikt innblikk i det å være ung i Norge, og hva en lærer kan bety.
En utrolig god og interessant bok. En hyllest til den spesielle læreren vi alle har hatt en eller annen gang gjennom skolegangen.

BOKOMTALE: Bare striper av Therese G. Eide. Leseeksemplar fra Egmont

Ny tegneseriebok fra Therese G. Eide. Morsomme historier, som man som foreldre kan kjenne seg igjen i. Fine og artige illustrasjoner er det også. I denne boka samler hun tegneseriestriper fra aviser i hele landet.

Siden dette er min favoritttegneserie, anbefaler jeg den så klart videre!

Les hele omtalen her

Før jeg startet på denne boken, hadde jeg lest endel om den. Deler av min familie er av kvensk ætt, så jeg hadde gledet meg til å få vite litt mer om både kvener og deres innvandring til Norge. Når jeg nå er ferdig med boka, sitter jeg igjen med en litt bedre oversikt og inntrykk av hva som skjedde for mange generasjoner siden, men ikke så mye som jeg på forhånd hadde trodd. Boka er skrevet i romanform, og er lettlest. Den framstår som litt drømmende i formen, et språklig grep jeg ikke fikk helt tak på. Stor skrift, korte kapitler og mye luft gir inntrykk av at boka kunne vært på adskillig færre sider. Det ble derfor terningkast 4 fra meg, og jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å lese de neste to bøkene i trilogien.

Gripende og hjertevarmt om livet.

Grafisk sakprosa om Holocaust.
Forfatteren intervjuer sin polske far om krigen og får vite hvordan han og kona havnet i Auschwitz.
Som tittelen sier, er menneskene, i hvert fall jødene, framstilt som mus, mens tyskerne er avbildet som griser.
Sterk historie, og den når nok også et annet publikum enn «vanlige» bøker med samme tema.

Leser første bok, har lest ferdig "Glass, glass, glasskår".


Supert med lenger leseperiode. Jeg har nettopp startet på boken og setter pris på å ikke måtte skynde meg gjennom teksten, den er for velskrevet til det.
Jeg gleder meg over de humoristiske innslagene og ikke minst forfatteren evne til å lage bilder i mitt hode; jeg ser tydelig mormor med 4 stakker foran bålet gumlende på en brent potet og scenen i bursdagsfesten etter at lyset har gått. Man får jo lyst til å tegne dem og kanskje har Grass gjort nettopp det? Jeg har lett litt, men fant mest fisk og fossiler blant hans arbeider.

Som Harald K hang jeg meg opp i stedsnavnene og måtte google for å finne ut hvilket område som ble beskrevet. Jeg ble overrasket over de polske navnene, da jeg var overbevist om at vi skulle befinne oss i Tyskland. Det var ikke så mange av navnene jeg fant igjen, så de har kanskje skiftet navn eller er beskrivende dersom man kan språket. Polsk er ikke min sterkeste side..

Det jeg kanskje har hengt meg mest opp i er hvordan noen kan holde ut med en unge som enten slår på blikktromme eller hyler så glasset spruter. Selv blir jeg irritert hvis noen slurper eller lager relativt lave lyder. Det er vel trommen, stemmen, viljestyrt vekst og superintelligens som gjør dette til en fabel?

Det er ikke meg imot om vi får lengre tid på å lese ferdig boka. Jeg er enig i at den slett ikke er tung, men den er omfangsrik, masse sider og svært liten skrift.

Denne uka, og helgen, leser jeg Leoparden, av Giuseppe Tomasi di Lampedusa og Kniven i ilden, av Ingeborg Arvola.

Leoparden er en bok som beskrives veldig godt under terningkast på bokens side her på bokelskere.

Kniven i ilden tror jeg at jeg skrev om i en tidligere helgetråd. Det er en roman om finsk innvandring på Varangerhalvøya. Jeg er nesten halvveis. Den er lettlest og interessant.

Det har blitt litt mindre lesing på ferie denne uka, men nå er jeg i gang igjen. Ønsker alle en fortsatt fin helg, og en god uke.

Man kan spørre seg om hvilke intensjoner forfatteren kan ha hatt med denne boka. Er det for å synliggjøre hvor lite man egentlig vet om sine nærmeste? I hvert fall er konklusjonen på denne boka svært påfallende.

Hovedpersonen her dr psykoterapeuten Mariana Andros, egentlig gresk, nå bosatt i London. Hun er i 30-årene, enke og barnløs. Ett år tidligere druknet druknet mannen hennes, Sebastian, mens de var på ferie i Hellas. Marianna som var svært knyttet til mannen sin, har store vansker med å komme over dette. Niesen hennes, Zoe, mistet i ung alder begge foreldrene sine i en bilulykke og har gjennom oppveksten vært en slags erstatningsdatter for Mariana og Sebastian. Nå har Zoe flyttet til Cambridge for å gå på college.

Så en dag skjer det et drap på colleget. En venninne av Zoe er funnet knivstukket. Zoe er fortvilet, og Mariana reiser sporenstreks til Cambridge for å trøste henne. Her får hun høre om professor Edvard Fosca som er en svært populær foreleser i klassisk mytologi. Han har knyttet til seg en gruppe kvinnelige studenter, alle spesielt vatre og fra framstående familier. Disse jentene går under navnet «Jomfruene». Den døde jenta tilhørte denne gruppa. Mariana oppsøker professoren og får følelsen av at det er noe fordekt ved ham, at han ikke viser sitt sanne jeg.

I tiden som følger skjer det flere knivdrap, og hver gang er offeret en av jomfruene. Felles for drapene er at i nærheten av den drepte blir det funnet et postkort med motiv fra gresk mytologi og med en kort tekst skrevet på gammelgresk. Mariana blir mer og mer overbevist om at den skyldige må være professoren. Men hvordan klare å bevise det?

Handlingen i boka skrider ellers framover i langsomt tempo. Mye foregår under måltider med tilhørende prat, men med liten fortgang i selve kriminalsaken. Da slutten på boka endelig nærmer seg og morderen avsløres, blir dette noe helt annen enn det leserne og Mariana selv hadde forestilt seg. Det er greit med en overraskende slutt, men denne her overskrider enhver troverdighet.