Bokelskere.no

Det gikk jo som det bruker å gå når jeg begynner på ei bok jeg synes om, og det attpåtil er sommer og mye ledig tid pga. omstendighetene: Markens grøde er utlest og funnet like god som før. Det må være lenge siden sist jeg leste den, for mye var gått i glemmeboka.

Først og fremst er det språket som begeistrer meg. Snauhogde setninger, nordnorsk i klangen (ja, for det klinger faktisk!), smått ironisk, både med godvilje og med snert, og med overraskende og kreativ ordbruk iblant. Hamsun var en makeløs språkbruker!

Hvorvidt han også var en reaksjonær rasist, skal jeg ikke mene så mye om. Når det gjelder samer, hadde han de samme oppfatninger som de fleste andre både på den tida og delvis helt fram til i dag. Men å tolke teksten dithen at samer ikke var mennesker, er ganske søkt.

Romantiseringen av naturalhusholdet er rørende, synes jeg. "Har man alt man trenger, så trenger man ikke mer." Men Isak trengte jo etter hvert både det ene og det andre: Kvern, smie, sagbruk, slåmaskin ... Når ville alle behov ha vært dekket? Sluttkapittelet er jo rein idyll, men om man tenker litt framover? Hvor ville drømmeren Knut Hamsun ha satt sluttstrek for moderniseringa?

Jeg venter litt med å kommentere persongalleriet, med ett unntak: Geissler. Det er noe helt spesielt med denne fyren som dukker opp i kritiske øyeblikk og ser ut til å holde sin hånd over folket på Sellanrå. Hvem er han, og hvor har han autoriteten fra? De andre vi møter, kommer fra ikke-navngitte steder hvis de ikke er fra "bygden", men Geissler kan plasseres nøyaktig på kartet: Han har røttene sine på Garmo i Lom, akkurat som Hamsun sjøl. Med det i bevisstheten føler jeg at det blir noe nesten overnaturlig over denne skikkelsen. (Han får meg forresten til å tenke på kølfogden Hedström hos Falkberget, som holdt sin hånd over An-Magritt.)

Når kan vi tenke oss at denne historien utspiller seg? Isak må jo ha vært en yngre mann da han slo seg ned i "marken" - noen tiår før forrige århundreskifte, kanskje? Det eneste sporet jeg har lagt merke til, er at overgangen fra daler til krone ble for vanskelig for morbror Sivert. Denne overgangen skjedde rundt 1875, fant jeg ut.

grunne??? Det vel kanskje blant de mest dyppløyende bøkene i norsk krigshistorie jeg har lest....

En god avslutning på serien om krigsseilerne. Serien har vært både informativ, spennende og underholdende. Basert på historiske fakta og fiksjon; Halvor Skramstad er ikke en virkelig person men man har blitt glad i Halvor gjennom denne serien. Sjokkerende hvordan krigsseilerne ble behandlet etter krigen, men imponerende at Michelet klarte å fullføre serien en uke før han døde. Anbefales for alle som er interessert i krigshistorie.

"The mirror cracked from side to side ..."?

Jeg synes Fiolinane var ei god bok, selv om det ikke var den jeg stemte på. Ikke enig med deg i at den var tung; ville heller sagt dyster og urovekkende.

Heilt einig i omtalen din. I tillegg finn me eit dårleg språk og ein refererande skrivemåte som gjer det heile kjedeleg. Om det skuldast forfattaren eller oversettaren, skal vere usagt.

... og vinneren ble Max, Mischa & Tetoffensiven av Johan Harstad. Den har jeg ikke lest, men det går det jo an å rette på. Skjønt en tusensiders murstein virker unektelig nokså krevende.

Jeg er egentlig litt usikker på om dette kan kalles en dystopisk roman, men det blir kanskje en annen diskusjon.

Jeg likte boka sånn passe godt, men jeg er helt enig med deg i at Elling-bøkene er bedre, og Ambjørnsen har en unik evne til å gå inn i hodet til Elling; det er nesten så man lurer på hvordan han får det til.

Vil du anbefale Eleanor Oliphant-boka? Jeg kom over den her inne; jeg hadde aldri hørt om den før.

Miriam føler seg som en fange i eget hjem. Selv om hun er fulltidsarbeidende, krever ektemannen, Thord og tenåringsbarna at maten står på bordet, og klær blir vasket og strøket. Hun er drittlei, men klarer ikke å si noe om hvordan hun føler det. Dessuten har hun noe langt hyggeligere å tenke på - Markus. Han skal bli den nye IT-sjefen på jobben. De har danset tett, og sendt dusinvis meldinger og e-poster til hverandre. Markus er alt det Thord ikke er. Han ser Miriam, og gir henne komplimenter. Men, plutselig er det bråstopp, og Miriam vet hverken ut eller inn.
Skildring av hverdagslivet til en virkelig frustrert husmor. Litt mye gjentakelser, uhorvelig mengder klesvask, og innestengt frustrasjon.

Det som gjorde boka interessant for meg, var ikke nødvendigvis parallellen til smittesituasjonen vi står i for tida, men beskrivelsen av hvor vanskelig det er å få verdenssamfunnet til å samhandle om definisjoner og tiltak. Hovedpersonen her er akkurat begynt i en koordinatorstilling i WHO og befinner seg i Geneve, da et ukjent virus dukker opp i Danmark.

Handlingen kretser i hovedsak rundt prosessene med å identifisere viruset, hvor det kommer fra, hvorvidt WHO skal ruste seg for en pandemi og sette i gang arbeid med å utvikle vaksiner, forhandlinger med konkurrerende legemiddelfirmaer osv. Intriger, politikk og kulturkollisjoner, pluss private problemer som de forskjellige aktørene må håndtere - ikke alltid verken klokt eller troverdig.

Boka holdt spenningen til godt over halvvegs, men så begynte forfatteren å tvære ut spenningsmomentene til det ytterste, så det iallfall for min del bare ble langtekkelig. En svak firer på min terning.

(Jeg har kommet til del 2, kap.VI)

Du nevner Ingers frigjøring. Her stusser jeg. Frigjøring var vel ikke noe positivt for Hamsun. Det forfatteren setter pris på ved Inger, er at hun setter alle kluter til for å hjelpe Isak med slitet på gården. Da Inger kommer hjem etter tukthusoppholdet i byen, er hun blitt noe forandret. Hun har lagt seg til noen byvaner (akkurat som Eleseus). Men da Isak én gang snakker hardt til henne, blir hun som den «gamle Inger» igjen. I del 2 får vi høre mer om en annen side ved Inger. Hun som gjennom hele ungdomstiden sin har måttet unnvære all form for oppmerksomhet fra det annet kjønn, kvikner til (mister hodet?) da et kommer unge , livsglade menn til bygda. Nå har jeg ikke kommet så langt i lesinga at jeg vet hvordan det går med henne og Gustaf.

Apropos samene. Diskriminering oppstår gjerne når man behandler(omtaler) en bestemt folkegruppe under ett. Det er det Hamsun gjør her. Han snakker hele tiden om «laperne» som om de skulle være like alle sammen. I virkeligheten er det vel like stor skilnad på de enkelte her som blant folk ellers. Dessuten har samene vært et normadefolk med en helt annen kultur enn de fastboende. Jeg tror nok at de innbyrdes har vært vant til mer gjestfrihet enn det som gjaldt blant nybyggerne. Egentlig er Isak ganske egoistisk. Han tenker først og fremst bare på seg selv og sitt.

På et fattigslig gårdsbruk i Nordland, vokser Erkki og Hugo opp. Foreldrene er kranglete og voldelige. Faren var på feil side under krigen, og måtte flykte til Finland. Der traff han guttens mor, men idyllen varte ikke lenge. Faren drikker, og begge har et farlig temperament. Erkki utmerker seg tidig ved å være annerledes, noe ingen i familien setter større pris på. Erkki blir hundset av både broren og foreldrene, men iblant finnes det også godhet, og muligens kjærlighet.

Godt og saftig språk om vond oppvekst. Gleder meg til å diskutere den i lesesirkelen til uka.