Bokelskere.no

Takk for tipset! Jeg skal absoultt sjekke ut Robert Ferguson.

Har nettopp lest Ingar Sletten Kolloen sin biografi om Hamsun, og i fjor leste jeg Tore Rem sin "Knut Hamsun - Reisen til Hitler". Begge (eller alle tre, blir det vel; Kolloen sitt verk består jo av to bøker) soleklare 6-ere i mitt univers.

Lars Frode Larsen sine bøker skal jeg sjekke ut.

Anbefaler for øvrig "Guddommelig galskap" som ligger på NRK, hvis du ikke har sett den.

(...) en forfatter kan lirke og lure meg inn i hodet på en noen og
femti år gammel – vel, skal vi si eksentriker? Og får meg til å trives
der.

Fin omtale - jeg slutter meg til det meste! Men jeg kan ikke si at jeg trivdes særlig godt inni Ellings hode. Stort sett følte jeg sterk uro for hva som kunne skje, særlig i situasjoner uten "sikkerhetsnett".

For øvrig syntes jeg boka var så medrivende at jeg nå har starta på repetisjonsøvelsen. Utsikt til paradiset og de tre påfølgende er tatt fram fra hylla igjen, og den sist utgitte skal nok leses med tid og stunder.

Er det ikke nettopp det vi driver med nå, da?

Joda, det er klart at mange (f.eks. Hamsunselskapet og litteraturvitere) allerede har skrevet masse om alle sider ved forfatterens bøker. Men det kan vel likevel ikke være galt at en prøver å tenke selv også. Jeg trodde at det var nettopp det vi skulle gjøre her på dette forumet.

Jeg er helt enig med deg i at det er lite direkte politiske synspunkter i Markens Grøde. (Det har jeg jo også sagt at jeg ikke har funnet.) Men det kan likevel ikke være galt å lete etter det. En bok kan jo leses på mange ulike måter. Egentlig er det jo slik at så lenge bokas handling foregår i et samfunn, er det jo innerst inne politiske tanker/modeller som uttrykkes. Det er trolig ikke alle som er/var enig i forherligelsen av bondesamfunnet. På den tida da boka ble skrevet, var det en framadstormende arbeiderbevegelse her i landet som nok så tingene på en annen måte. Men det er en annen diskusjon.

Du varslet jo på forhånd at du ville lese boka med "politiske briller". Greit nok. Men et annet sted i denne tråden blir det undestreket at man skal skille klart mellom forteller og forfatter. Det er jeg helt enig i.

I denne boka har vi en allvitende forteller som kan framføre synspunkter fra hvor som helst: forfatteren, persongalleriet eller "folkemunne". Hvem er det som står bak karakteristikken av f.eks. Oline? Av Barbro med sin ynkelige lille "negerhjerne"? Av Inger med sine skiftende sinnsstemninger og sensuelle legger? Og hvem er det som gjør narr av Brede, Aronsen, Eleseus og morbror Sivert?

Jeg opplever Markens grøde som ei fortelling inspirert av tanken om å være "sin egen lykkes smed". Man setter seg høye mål og lykkes ved hjelp av hardt arbeid og nøysomhet - og gjerne en god porsjon skepsis til dem som ikke følger den samme drømmen, og framfor alt til dem som følger drømmen, men mislykkes. En roman kan saktens leses som et politisk manifest, men med denne romanen synes jeg det blir helt feil.

Det lover godt :-)

Vi har allerede vært inne på Hamsuns forhold til samene og hvorvidt han betraktet dem som mennesker eller ikke.. Bortsett fra scenen med Os-Anders og haren sies det lite i boka om samene, kun noen få setninger flettet inn her og der. Det absolutt krasseste utsagnet må være dette: ”Lapperne de vanker i utkanterne, i det skumle, sæt lys og luft på dem og de vantrives som utøi og makk.” (kapittel 4, del 2). Etter min mening røper dette en dyp, dyp forakt. De er som kryp av aller verste sort. Når Hamsun omtaler andre mennesker han heller ikke liker, gjør han det tross alt på en helt annen måte. Hamsun har lite til overs for bypåvirkede kremmersjeler som Eleseus, Aronsen og Brede, men jeg vil likevel ikke si at disse omtales med ren forakt. Jeg vil heller si at Hamsun gjør narr av dem, viser tydelig hvordan levesettet deres kommer til kort.
Jeg har prøvd å finne eksempler i boka på Hamsuns høyreekstreme synsmåter, men har ikke greid å finne det (bortsett altså fra omtalen av samene.) Er det andre her som har mer å si om dette?
Et annet interessant emne er Barbro og rettssaken mot henne. Får jeg tid, vil jeg lese dette kapitlet på nytt for å klargjøre tankene.

Helga har gitt bort huset sitt i Auckland. En ung mann og hans tre år gamle datter, skal nå flytte inn. Før hun drar til Europa, går Helga til Hamilton Beach. På stranda har hun funnet trøst etter et stort tap. Historien startet i Paris åtte år tidligere. En kjærlighetshistorie som snudde tilværelsen opp ned. Et familieliv med et barn, og deretter en katastrofe som slo Helga i bakken.

Nydelig og lavmælt med godt språk. Sakte nøstes historien opp, og spørsmålet er - kan Helga bli glad i mennesker nok en gang?

Jeg har Der krepsene synger liggende klar til lesing. Likte du boka?

Det blir norsk sommer dette året :) Akkurat nå er jeg fordypet i ukas 2. bok av Stefan Ahnhem, Motiv x. Det er fordi Atten grader minus var så spennende at jeg slukte den på to dager, og så måtte jeg bare fortsette på neste bok. Ellers, så leser jeg videre i Dracula og i Historien om fru Berg. Riktig god helg!

Dette gjorde inntrykk, for dette var ualminnelig gripende/vond lesning. Boken slår særdeles hardt, og da spesielt mot radikale muslimske miljøer. For meg er det sjokkerende, selv om man har hørt og lest om slikt før. Overgriperne i denne boken hadde utvilsomt fått veldig lange straffer i vår demokratiske del av verden, om slikt hadde blitt avdekket.

Det er bare å håpe at modige damer som Sara Omar kan være med å reformere en slik ondsinnet kultur som regjerer i disse islamistiske miljøene (Medina-islam).

I mellomtiden gleder jeg meg til et nytt møte med Frmesk, som jeg er ganske sikker på vil komme fra forfatteren.

To poeter, fra henholdsvis Chile og Mexico, står i sentrum for denne ville historien. De leder en litterær retning, kalt «den viscerale realismen». Her finnes både vagabonder, idealister, og poeter. Deres eventyr tar dem gjennom Latin-Amerika, Israel, Europa og Afrika.
Hendelsene strekker seg fra 1976-1996, og her florerer det av kelnere, psykopater, horer, og livskunstnere. Litteraturen har en sentral plass, og detektivhistorie blir det også, når de to poetene jakter den kvinnelige dikteren, Cesárea. Hun var medlem av den opprinnelige viscerale realismen, men det er femti år siden hun forsvant, så jakten blir langtfra enkel.

Et stort persongalleri, så man må holde tunga rett i munnen. Veldig ujevn, og til dels kjedelig. Så ingen sammenheng mellom historiene i midtpartiet - det ble for mye «pjatt».

Leses som julibok i Elidas 1001lesesirkel, der vi skal lese en bok på 500s+.

Synes boka er vanskelig å forstå, især i begynnelsen. Handlingen blir mer forståelig videre uti boka, er interessant og til dels spennende og bygger på historiske hendelser. Dette er likevel ikke en bok som jeg liker.

Tusen takk for tipset :)

Boka ble lest ganske raskt. Jeg likte den godt. Den beskriver en ikke utenkelig framtid, med økende varme som gjør det vanskelig å leve her på jorda. Jeg synes også at boka maler et interessant bilde av personen Ruth. Måten hun sliter med å ha kontakt med andre mennesker, for eksempel. Vi får også se hva Ruth tenker, som fører til hva hun velger - eller ikke velger - å gjøre. Jeg synes boka har en dyster stemning, men samtidig et godt språk og en fin tone.

Her er det fri i sommer :)
Akkurat nå leser jeg Dracula, av Bram Stoker. Den er lettlest og på sitt vis fengende, men allikevel så sliter jeg med å få lest den. Nå har jeg bestemt meg for å lese den ferdig uten pause, så da leser jeg litt hver dag. Jeg har en følelse av at jeg må ha lest den før.
Jeg har såvidt startet med å lese i boka Historien om fru Berg, av Ingvild H. Risøi. Det er en novellesamling jeg fikk anbefalt av Hilde her inne. Så langt, så bra.
Ønsker alle en fin helg, og håper dere koser dere med sommeren så langt!

Så spennende med italiensk lydbok. Kan jeg spørre hvor du fant/kjøpte denne?

Vi er i Oslo mot slutten av 60-tallet. Yngve er kriminell, i hvert fall på den tiden; han er homofil. Som fjortis blir han forelska for første gang, og livet er herlig, selv om de to må møtes i smug. Frampek tyder på at det ikke varer evig. Deretter følger vi Yngve gjennom livet, kjærligheten, politikken og angsten.

Forfatterens debut, (1979), og den har blitt en skeiv klassiker. Lettlest og medrivende. Vel verdt å bruke tid på!