Bokelskere.no

390 sider

Ikke la deg lure av forsiden! Dette er ingen lettbeint romantisk bok, det må jeg si. Språket er ofte svevende, litt filosofisk. Havet er temaet. Stusser litt over at de har oversatt originaltittelen "Die Mondspielerin" til "Den lille bistroen i Bretagne" pluss en lett salgbar forside... her er det noen som skal selge bøker.

Her opplever jeg at forfatteren har klart å fange «det moderne mennesket». Tittelen kommer virkelig til sin rett. Med en gang jeg begynte på boka, tenkte jeg tanker som smålig og egoistisk, helt til jeg stoppet opp «og så meg selv i speilet». Denne boka fikk meg virkelig til å reflektere om livet.

Som 17-åring reiser Maria fra landsbygda til Havanna. De eneste jobbene hun får, er som danser på diverse nattklubber. Etterhvert møter hun musikeren, Nestor Castillo. Maria inspirerer Nestor, og han skriver sanger om den vakre, unge kvinnen.
Maria er nå en godt voksen kvinne, som bor i Miami med datteren. Hun har aldri glem Nestor Castillo, og nå mimrer hun tilbake til den utfordrende tiden i Havanna, som også inneholdt hete netter.
interessant, men litt for gjentakende og dårlig driv.

Boka leses som en del av juli-utfordringen til Trondheim folkebibliotek, der man skal lese fra Cuba.

Jess er alenemor, og bor i Manchester. Barnefaren, Adam, har flyttet til Frankrike, der han driver et herregårdshotell. Denne sommeren skal Jess og sønnen, William, feriere på Adams hotell. Jess` mål for ferien, er å forbedre forholdet mellom far og sønn. Det skal vise seg å være lettere sagt enn gjort...
Lettlest underholdning med alvorlig undertone. Fint å drømme seg til vakre Dordogne når man ikke kan reise dit fysisk.

307 sider

Dette var en bok som jeg ikke hadde hørt om før jeg leste at den hadde vunnet en godt skjult bokkåring og ble kåret til tiårets beste norske roman (en bokkåring jeg ALDRI hadde fått med meg hvis ikke Torill hadde laget en tråd med lenke til kåringen her inne). Jeg stemte på «Når landet mørknar» og «Leksikon om lys og mørke»; begge to meget! gode bøker, men etter å ha lest denne, skjønner jeg godt at den vant.

Jeg hadde nok stemt på den selv hvis jeg hadde lest den tidligere, og dette viser vel litt av svakheten ved slike konkurranser når de som stemmer bare har lest noen få av bøkene. Det blir vel som om at man skal kåre vinneren av en idrettskonkurranse etter å ha sett noen få av deltakerne i aksjon: «Sorry, Petter Northug. Du trenger ikke fullføre. Vi har allerede kåret en vinner.»

Jeg grubler litt over hvor urettferdig det er at slike bokskatter som dette kan ligge skjult i gresset uten at man oppdager dem; at det nærmest må tilfeldigheter til før man kommer over dem (samtidig som jeg ser at dette kanskje også er, paradoksalt nok, litt av sjarmen). Greit nok, jeg skal ta litt av skylden selv, men generelt sett er det for lite fokus på litteratur i Norge, synes jeg. Mens dårlige filmer, serier og stupide realityprogrammer ikke er til å unngå å vite om, forsvinner altså romaner som dette i skyggen av reklamene for disse.

Ok, dette ble kanskje noe litt annet enn en bokomtale. Uansett, for å oppsummere helt kort: Les denne! Terningkast 6!

311 sider

492 sider

496 sider

Dama klarer å fenge meg gang på gang😍😘

Ludo har flyttet fra hjemlandet, Portugal, til Angola. Da Angola får uavhengighet, går det ikke akkurat rolig for seg, og Ludo har alltid vært redd for å bevege seg utendørs. Nå murer hun seg inne i leiligheten, og blir der de neste 30 årene. Dietten består av duer og grønnsaker, og for å kunne lage mat må hun brenne møbler og bøker. Hun underholder seg med å skrive ned historien sin på veggene. Ludo vet så og si ingenting om verden utenfor, men små brokker siver inn via dårlig radio, naboer, brevduer, og så Sabalu. Han er en ung gutt som klatrer opp til leiligheten.

Lettlest og interessant. Mysteriet Ludo fascinerer. Månedens bok i En slags bokklubb.

Populærmusikk fra Vittula er en av mine favorittbøker! Håper du liker den :) Siri Østli skriver morsomt, og bøkene er lettleste. Jeg har endelig blitt ferdig med Dracula, den var tyngre å lese enn jeg hadde trodd. Endte opp med terningkast 3. Jeg leser videre i novellesamlingen Historien om fru Berg, av Ingvild H. Risøi og Almenn teori om glemsel, av José Eduardo Agualusa. Jeg har også plukket fram boka Likblomsten, av Anne Mette Hancock - en ren krim. Årets debutant i 2017 i Danmark. Det ser ut til å bli en grå helg her, med en del regn, så satser på at jeg får lest litt. God helg!

Leser boka nå, og gikk inn her for å legge inn akkurat dette sitatet.

Ikke akkurat nå :) Finner jeg noe, skal jeg si fra. Koronapandemien er litt dystopisk i seg selv, så det må annet lesestoff til for å balansere.

Denne gangen var det ingen av bøkene som appellerte til meg, så jeg hopper over denne.

Forfatteren tar utganspunkt i eget liv som debattant og forfatter, når hun tar for seg historien om kvinner i offentligheten. Om å bane seg vei i en mannsdominert verden; innen politikk, litteratur, idrett, kunst, og uteliv. De som tok kampen, gjorde ikke dette uten personlige konsekvenser...
Breen er innom mange kjendiser - Amalie Skram, Ingmar Bergman, Bjørn Afzelius, André Bjerke, Selma Lagerlöf m.fl.

Lettlest og utrolig underholdene om kvinnekamp både før og nå.

Dette var en herlig bok! En meget lærerik analyse av «Odysseen» iblandet en herlig fortelling om far og sønn i moderne tid. Dette var en bok som var vanskelig å legge fra seg. Forfatteren er uten tvil meget kunnskapsrik og språklig sterk, og her får man etymologier til kjente ord og begreper uten at det blir kjedelig eller langdrygt.

I boka er det flere diskusjoner om hvorvidt Odyssevs er en helt eller ikke. Faren til hovedpersonen mener han ikke er det, og jeg er for så vidt enig. Han er vel et klassisk eksempel på en antihelt; men jeg er usikker på om dette begrepet brukes i slike analyser. Et av argumentene til faren er at Odyssevs gråter, og «jeg var i hæren, og ingen gråt der». Men i denne bronsealderlitteraturen var det ikke flaut å gråte (som forfatteren skriver), og jeg er uansett uenig i at en helt ikke kan gråte. Disse diskusjonene sier også veldig mye om forholdet mellom far og sønn; sønnen har aldri sett sin far gråte, for det er tydelig at han (faren) ser på det som et svakhetstegn. Dette er bare et lite eksempel på hvordan fortellingen i «Odysseen» knyttes opp mot og veves inn i fortellingen om professorsønnen og den pensjonerte matematikerfaren.

En bok som handler om far og sønn, Odysseen og det å bli kjent med seg selv og sin identitet.