Bokelskere.no

Typisk ryggmargsrefleks hos en stamme når en representant for en annen stamme lover gull og enda grønne skoger dypere inni jungelen. Ikke noe du trenger å ta personlig. Internett er virkelig en jungel og initiativ som digglitt trenger all oppmerksomhet de kan få, så jeg har full forståelse for at du driver litt forsiktig reklamering her inne, du er dessuten ærlig om dette i stedet for å kamuflere det ved å si at du har funnet et supert nettsted og dermed antyde at du selv ikke har noen interesse av nye besøkende, slik jeg ser mange gjør. Derfor har ikke jeg noen problemer med dette og ønsker deg/dere lykke til. Tror litt av grunnen til reaksjonene du har fått er at dette er det første du gjør her inne, du blir nok i noens øyne som den telefonselgeren som ringer midt i middagen og later som han er din beste kompis.

Fulltreffer! Takk, denne må jeg ha.

Ønsker tips om gode kaffebordsbøker. For de som ikke er kjent med begrepet så er Wikipedias definisjon ganske dekkende både for hvordan det er allment brukt og hva jeg selv er ute etter: A coffee table book is a hardcover book that is intended to sit on a coffee table or similar surface in an area where guests sit and are entertained, thus inspiring conversation or alleviating boredom.

Ofte er de også store av format, men for meg er verken størrelsen eller om den har harde eller myke permer viktig. "For begynnere"-serien, for de som er kjent med den (tar for seg tenkere og ideer, og er illustrert), regner jeg som ypperlige kaffebordsbøker. De trenger altså ikke handle om kaffebord og være formet som et, slik som den Kramer i Seinfeld fikk den ideen å skape, hehe. Jeg leter etter bøker som tar for seg spennende og gjerne litt innfløkte temaer på en litt lettfattelig måte, for å vekke inspirasjon og undring. Bilder og aforismer er bra. Grunnen til denne nyervervede fascinasjonen er funnet av boka Frys: vellykket nedfrysing av herr Moro, en samling av sentrale tekster og merkelige og sterke bilder fra det forrige århundret, nærmest den ultimate kaffebordsboka i dette hus.

Intet tema for smått, intet tema for lite.

Alltid godt når man kan være uenige og likevel ha en sivilisert diskusjon! Angående metakommentarer så var det ironisk ment fra min side, hele innlegget mitt var nettopp ment som en metakommentar til hele tråden, men poenget ble nok litt for obskurt. Det jeg forsøkte å få frem er at jeg ikke er så begeistret for onelinere som effektivt avfeier ei bok uten noen begrunnelse , eller for negativitet i det hele tatt. Men metakommentarer liker jeg!

Godt svar. Og du har et poeng: i vår tid, preget av informasjonsoverflod, så er språklig klarhet og kompetanse hos de som besørger for og behandler informasjonen viktigere enn noen gang.

Ellers er det befriende å se at du svarer saklig på et innlegg som ville fått mange til å innta en defensiv posisjon. Hårsårhet og det å ta ting som ikke er det personlig er diskusjonens fiende.

Det gjør du rett i, den filmatiseringen er ganske horribel. En liten kommentar: personlig synes jeg å stå på det man mener kan være en uting. Hvis jeg kommer over noe jeg ikke forstår storheten i, men leser ting som gjør meg oppmerksom på at andre ser noe jeg ikke ser, så kan jeg ikke stå på det jeg mener. Jeg blir nysgjerrig, må finne ut mer, lære mer, undersøke. Kanskje plukke det opp igjen etter noen år. Alt er av interesse, bare man er nysgjerrig nok. Er man opptatt av å stå på det man mener så trekker man en linje mellom seg selv og omverdenen. Hva moralske spørsmål gjelder kan det være vel og bra, men i andre anliggender er åpenhet bedre.

For øvrig bra du gir stjerner til innlegg du ikke nødvendigvis er enig i, det vitner jo om nettopp en slik åpenhet. Selv gir jeg også stjerner til gode innlegg uavhengig av om jeg er enig med de eller ei. Har inntrykk av at mange utelukkende deler ut stjerner til de som deler ens oppfatning. Ikke at stjernesystemet bryr meg mye, men det er interessant fra et psykososialt perspektiv.

Så.. akkurat som tilfellet er med alle andre jobber så finnes det folk som er godt kvalifiserte til å utføre den og de som ikke er det? Vet ikke helt hvor du vil med dette, og spekulasjon i at det er latskap som er årsaken synes jeg er litt smålig (selv om jeg skjønner at det også var ment å skulle ha en humoristisk snert).

Oi oi oi... Douglas Adams er ikke bare intelligent, han er vittig. Han er en ateist som kjenner sin vitenskaps- og filosofihistorie, og ironien som gjennomsyrer hans spesielle blikk på den menneskelige tilstand gjør boka til tider ustyrtelig morsom. Mange av påfunnene i denne boka brukes faktisk av forskere i forelesninger og populærvitenskapelige publikasjoner for å illustrere poenger. Akkurat som Monty Python, som jeg finner det naturlig å sammenligne humoren med, er tåpelighetene bare overflaten, de tjener som en morsom og oppfinnsom måte å kommentere på. Lavpanne er ca det siste ordet jeg ville brukt.

Problemet med "oppskrytt" er at det i likhet med "kjedelig" er et sentiment, umulig å tilbakevise eller argumentere mot fordi man er prisgitt den relativistiske erkjennelsen "smaken er som baken". Man sier oppskrytt fordi man ikke deler den samme beundring for det aktuelle verket som andre per definisjon gjorde, og altfor ofte står denne påstanden alene, uten begrunnelse. Sier man derimot at "den er oppskrytt, fordi...", så inviterer man til diskusjon, man tilkjennegir aspekter ved sitt ståsted som det er mulig å analysere og argumentere mot.

Etter min mening innebærer en godt argumentert begrunnelse derfor større åpenhet enn om man lar et ubegrunnet sentiment stå alene. Hvis noen kaller en bok "kjedelig" og lar det være med det, hva skal man da ta tak i? Av den grunn har jeg et anstrengt forhold til tråder som denne, de innbyr sjelden til konstruktiv diskusjon.

Det må bli "Eder og galle". Boka handler om den frydefulle indignasjonen som vekkes i folk og får dem til å bli rett så snakkesalige når temaet er hva de misliker, hvordan disse applauderer hverandres valg av hatobjekt og videre hva denne psykososiale mekanismen har til felles med negativ nasjonalisme og identifiseringen av en felles fiende. En svært moraliserende bok, nesten like irriterende som innleggsforfattere som bestemmer seg for å poste en metakommentar til en hel tråd på Internett. Boka "Hvorfor kritikk er bedre enn drittkasting" av samme forfatter er ikke stort bedre.

DIskusjonen er mer spennende på et generelt grunnlag, enn om man tar utgangspunkt i de aktuelle bøkene. De har jeg ikke lest. Jeg tror bokbålsfrykten nedstammer fra vår store arvesynd, Nazi-Tyskland og Andre Verdenskrig. Ikke at jeg mener bøker bør brennes, om ikke annet tror jeg det er fullstendig hensiktsløst, men jeg stusser over at ord gjøres hellige i det øyeblikk de befinner seg mellom to permer. Vi er skjønt enige om at det finnes ting man ikke bør si, og enhver kultur har slike rammer, likevel skal bøkene være et fritt territorium?

Trøsten, skjønt noen, undertegnede inkludert, vil finne dette litt deprimerende, er at lite som utfordrer kulturen vil bli skrevet, og enda mindre av det vil bli solgt. Vi trenger ikke brenne bøker. Nettopp fordi vi som Strindin er inne på, er en del av en større helhet. Det er ikke noe magisk over denne helheten, men våre meninger, våre tanker om ting, kommer til syvende og sist fra andre mennesker. Vi balanseres opp mot hverandre, enten vi vil eller ei.

Statsmakten kan være i mot en serie bøker med kontroversielt innhold som den ikke liker, en politisk gruppering kan være det, men hvis kulturen er mottakelig for disse bøkene og ønsker dem, så kjemper disse en håpløs kamp. Bøker brennes ikke før kulturen varmer seg på bålet. Det er jo det vi med årene har lært om Nazi-Tyskland og som nettopp gjorde oss bevisst på at dette tilfellet ikke var unikt, men et damoklessverd som henger over ethvert samfunn.

Disse bøkene og deres forfatter har lite å frykte. Om vår kultur har det er en annen sak.

Det å lese bøker er verken mer eller mindre meningsfylt enn noe annet. Den subjektive erfaringen av skjønnhet, treffende beskrevet med det velkjente engelske uttrykket "beauty is in the eye of the beholder", kunne like gjerne vært brukt om erfaringen av at noe er meningsfylt. Vi leser fordi vi håper og tror.

Jeg er veldig ofte innom hvis en eller annen kontrovers skaper litt liv og røre her, eller hvis jeg deltar i en god diskusjon. Ellers er jeg bare innom et par ganger i uka.

Oi, gammelt innlegg, et møte med fortiden. Kanskje jeg hadde lagt dette frem annerledes og moderert bruken av fremmedord i dag. Jeg tar poenget ditt, og det spørs vel litt hva man er ute etter. For meg byr både filmtitting og lesing, ja, selv hverdagslige hendelser, på en akademisk utfordring, hehe. Det er slik jeg finner glede i det meste, ved å forsøke å forstå hvilken rolle det spiller i kulturen. For å finne ut noe jeg ikke allerede mener å kunne vite noe om må jeg nødvendigvis oppsøke andre synspunkter, vinklinger jeg ikke har vurdert. En kilde til slik kunnskap kan være romankarakterer med et annet følelsesregister, et annet temperament og en helt annen livsfilosofi. Hvis jeg identifiserer meg sterkt med ei bok eller med en karakter i den så blir jeg med en gang litt var, jeg tar meg selv i å lure på om boka ikke bare er et speil og lesingen av den en narsissistisk øvelse.

Jeg var faktisk på/i(?) Solør i går. Jeg lo når jeg skjønte at det var forventet at jeg skulle le, for å si det sånn, hehe.

Jeg kan for så vidt være enig i det meste av det du sier her, og hva tro er blir fort et semantisk definisjonsspørsmål (igjen: alt som gjør mening mulig, og en oppfattelse av mening er jo en diskusjon avhengig av, kan føres tilbake til språket). Men jeg vil hevde at også en ateistisk kultur har alt dette som du nevner: påbud, forbud, skikker, riter, straffemetoder, helligdager, hierarkiske systemer, verdensbilder.

Aldri si aldri. Jeg har innfunnet meg med at Ulysses mest sannsynlig er mye smartere enn meg. Håper jeg kan møte den med rak rygg senere i livet.

Hehe, setter pris på at noen tok utfordringen, nå må jeg faktisk tenke over om jeg mente det jeg sa. Jeg tror (sic) jeg gjør det. Jeg har for øyeblikket dårlig tid, men klarer ikke å la være å svare med en gang, så dette kan bli mindre gjennomtenkt enn jeg kunne ønsket. Forhåpentligvis kan jeg følge det opp senere.

Den indre tendensen du snakker om, trangen til å håpe, ønske og be når man møter det voldsomme og det som oppleves som uoverkommelig, er helt klart tro. I det øyeblikket håper selv en selverklært ateist at alt han eller hun mener man kan vite om verden er feil, at det finnes noe mer og at denne situasjonen slik sett får en mening, at den har en funksjon i en større, uoverskuelig sammenheng. Dette er en tilbøyelighet jeg mener man kan legge av seg, på godt og vondt, noe jeg selv mener å ha gjort. Likevel er nok også jeg i besittelse av tro. Ærefrykt for livet er slik jeg ser det noe annet, avhengig av perspektiv kan dette også ha utspring i en erkjennelse av livets meningsløshet. Noen optimistiske eksistensialister mener i hvert fall det.

Tro er nødvendig hvis livet skal være noe mer enn opprettholdelse av grunnleggende livsfunksjoner, og slik vi mennesker er anlagt må livet være det. Jamnfør behovspyramiden. Mat er ikke nok. Vi er sosiale vesener, og vi evner å gjøre oss opp tanker om fortid og fremtid. Vi må forsyne livet med mening, men fra naturens side finnes det ingen mening, ingen overordnet plan, og det er her tro kommer inn.

Må vi ikke selv med et naturvitenskapelig verdensbilde velge å tro, på det gode, ja, på livet? Kanskje trenger jeg ikke benytte flere eksempler enn troen på det gode. Ingenting fra naturens side forteller oss hva som er godt og hva som er ondt, hva som er bra og hva som er dårlig. Menneskelivet er avhengig av at vi tillegger det som egentlig er språklige konstruksjoner mening. Dette er tro. Det er troen på at alt arbeidet som har ledet oss til de forståelsene vi i dag har av verden (og til hvordan verden i dag faktisk ser ut), har noe for seg. Vi må tro at utvikling er mulig og ønskelig, på et personlig så vel som på et samfunnsmessig plan, men en oppfatning om utvikling forutsetter igjen en oppfatning om den dikotomien naturen ikke kunne brydd seg mindre om: godt - ondt. Selv om vi skulle bli sikre på at mennesket er i besittelse av grunnleggende sosiale egenskaper (og dette forskes det mye på i våre dager) som fører til atferd vi betegner som god, har vi gjort et ulogisk sprang i det vi kaller dette godhet.

Alt bare er. Vi må tro at noe bør.

Ble interessert i å finne ut litt mer om det mafiasjefen i Shantaram refererer til som "loven om vilje til kompleksitet". Er det noen som har tips? Er mest interessert i de mer filosofiske implikasjonene, men vil ha litt naturvitenskapelig kjøtt på beinet også. Send gjerne svar som melding :)

takk! :)