Tredje (og siste?) bok i Barrøy-serien.
Bildet av andre verdenskrig i Norge blir mer og mer nyansert for hvert år. Heltefortellingene om folkelig motstand og gutta på skauen er tilbakelagt, og Rigels øyne er i så måte en tidstypisk bok. Alt er grader av skyld og tvil, fra bokens tittel ned til enkeltmenneskene som dukker opp. Rigel var et tysk skip som ble senket av våre allierte, britene, i krigens siste år. Den operasjonen blir mindre gloriøs når vi vet at skipet stort sett var lastet med krigsfanger fra Øst-Europa, og i mindre grad tyske soldater. Rigel-senkningen er en av historiens største skipskatastrofer, hvor mer enn 2500 mennesker omkom.
I Hvitt hav driver en av de overlevende, Alexander, i land på Barrøy, hvor han treffer Ingrid. Rigels øyne er Ingrids jakt på Alexander, som er far til barnet hennes, Kaja. Med denne tredje boka i Barrøy-serien åpnes verden enda mer opp enn i de to foregående bøkene.
Ingrid reiser sørover for å følge sporene etter Alexander, talende nok ofte på grensen mellom Norge og Sverige, inn i et dialog-landskap som Roy Jacobsen-lesere vil kjenne igjen: Tvetydigheter, unnvikelse og hemmeligheter blir gradvis avslørt for oss, uten at historien blir helt forløst i form av en storslagen finale.
Og Ingrid? Litt mattere i lakken, men hun fikser dette også. Om det er flere historier å skrive fra Barrøy, er jeg mer i tvil om, selv om Jacobsen selvsagt ville klart å turnere historien om 1950-tallets modernisering på den lille øya.
Roy Jacobsen hadde gått og irritert seg over sin egen 1988-roman Virgo i årevis. I 2011 skulle han brøsje den opp til en standard han kunne stå inne for. Anger begynner samme sted som Virgo, men tar egne veier etter hvert.
Virgo var en seig leseopplevelse, og selv om Anger er bedre, er det like fullt ei bok hvor du må jobbe deg gjennom sidene.
Bøker med gjenstridige hovedpersoner kan aldri bli pageturnere. I denne historien er det to av dem; Marianne og Hans Larsen. Hans er faren hennes, og begge sliter med gamle minner. Romanen begynner i det Hans slipper ut av fengsel som en eldre mann. Både han og datteren har selvdestruktive trekk, de går trassig gjennom livet og finner en slags glede i sin egen nedtur. Som leser er det umulig å forbli uberørt av stemningen, selv om den er mer utmattende enn bevegende.
Jeg tviler på om Roy Jacobsen gjør ett eneste intervju uten at journalisten trekker fram storselgeren Seierherrene, akkurat som Oddvar Brå for alltid må svare på spørsmål om staven som knakk i 1982.
Som leser er det vanskelig å ikke tenke på Seierherrene når Jacobsen vender tilbake til det nordlandske kyst-slitet fra begynnelsen av 1900-tallet i De usynlige, akkurat som Vidunderbarn er i slekt med andre halvdel av Seierherrene, med sin handling fra 1960-tallets Oslo øst. Og akkurat som Vidunderbarn, viser De usynlige hvor mye bedre Roy Jacobsen var blitt siden Seierherrene.
Der sistnevnte var i overkant innadvendt og innforstått i sin skildring av strabasene, er De usynlige mye mindre pratsom, uten å falle i "her skal ingenting sies, alt står mellom linjene"-grøfta. Boka følger en familie på (den fiktive) øya Barrøy i årene etter første verdenskrig. Dette bakteppet blir bare antydet, her er ingen årstall og knapt noen egennavn utenom personene som bor der og deres bekjentskaper på land.
Gammeldags - det er ment som et kompliment - historie om offer, strev, samhold og natur. Første bok i Barrøy-serien.
Kjedelig!!!!!!
Krim er litteraturens fastfoood. Noen ganger i et leseliv er det akkurat det som skal til, selv om jeg vet det finnes mer korrekte alternativer. Jeg krever ikke kreativitet og finesser av en Big Mac-meny, og jeg krever ikke mer av en krim enn at den holder meg interessert i mysteriet den presenterer. Alt annet (samfunnskritikk, elegant språk osv.) er en bonus. Marions slør gjør det.
Jeg leser lite krim, men innbiller meg at rammen ofte ligner på den i Marions slør: En rekke kvinner blir drept (senere også menn) på grusomme måter, og en tilsynelatende ufeilbarlig morder med en egen signatur i drapene leker med politiet, som består av en brokete gjeng etterforskere osv.
Den umiskjennelige Roy Jacobsen-måten å skrive scener og dialoger på forandrer seg selv om dette er en krim. En pageturner, selv om jeg aldri satt og sitret på stolen. Og oppklaringen blir en smule doserende, det er akkurat som samfunnsspørsmålet forfatteren har ønsket å sette søkelyset på, blir gjort vel tydelig for leseren.
Andre verdenskrig igjen, nå fra Vinterkrigen mellom Finland og Sovjet i innledningen til andre verdenskrig. Tynn bok som satte meg i et merkelig humør. Historien er på ingen måte krigs-feelgood av typen La vita è bella, men har utvilsomt noe eskapistisk over seg. Timmo er byens hogstmann, langt nordøst i Finland. Når krigen kommer, nekter han å evakuere byen som skal brennes. I stedet hogger han ved. Først for russerne, så for finnene, trassig, men med større perspektiver enn man tror i begynnelsen.
Mye mer tilgjengelig enn Grenser, Jacobsens andre verdenskrig-bok fra noen år tidligere.
Bah. Oslo. Oppvekst i det hvite norske sosialdemokratiet på 1960-tallet. Trenger verden flere bøker om dette? Sarkasmepistolen satt løst i beltet da jeg gikk løs på boka. Jeg fryktet utflytende tidskoloritt-babbel, og hadde lave forventninger.
Og så er boka så fin! Finn vokser opp på begynnelsen av 60-tallet i Bjerke/Sinsen/Tonsenhagen/Årvoll, samtidig med Rogern som er hovedperson i Seierherrene. (Rogern dukker opp perifert i teksten. Det er nok flere koblinger mellom personene i bøkene, for den som vil nær-/parallell-lese med penn i hånd.) Der Seierherrene har snev av ufokusert mimremaraton, er Vidunderbarn er en mye mer fokusert og stram roman, om et avgjørende år i hovedpersonens liv.
Ja da, det er selvsagt scener her som du nesten føler du har lest før, fra Oslomarka, fra Oslofjorden, om gatelek mellom barn, om klær, merkevarenavn og TV-ens ankomst, for det norske 60-tallet er så grundig skildret litterært at vi nesten tror vi var der, også vi som ble født lenge etterpå. Innbitt, sørgelig, kamplystent, kjærlig og ømt om livets realiteter. Les denne!
(..) - jeg er meg, og det er det kanskje ikke noe særlig å gjøre med, men det er kanskje noe å gjøre ut av det.
Ny novellesamling, som er skrevet med et stort overskudd. Noe av det beste med Roy Jacobsens noveller er hvordan han ofte blåser i sjangerens iboende forsiktighet, antydningens kunst og alt det der. Han setter personene sine i ubehagelige valg og lar dem ta det ekstreme alternativet og ikke det sikre. Som brødrene som får hetta da de finner en død mann i fjøset, eller gamlingen som blir rasende i møtet med det offentlige. Aller best er novellen om filologen som blir aksjespekulant.
Jeg leser meg gjennom forfatterskapet! Påbegynt sommeren 2019.
Roman. Midtlivskrise hos en dataprogrammerer tidlig på 80-tallet. (Roy Jacobsens bøker forbindes ofte med arbeiderklassen og kroppsarbeider-folk, men også i Seierherrene (1991) handler det etter hvert om en dataprogrammerer.) Fin, nervøs energi gjennom hele denne boka. Dette er en undervurdert liten perle i Jacobsen-katalogen.
Ikke en rendyrket krim, men krimelementet inngår i en større fortelling – en stil som Jacobsen vender tilbake til i bøker som Det nye vannet og Fata morgana. Tommy kommer hjem fra utlandet til Oslo øst for å finne ut hvorfor en av barndomskompisene døde. Narkotika og byfornyelse. Passelig vellykket, et snev av Pelle og Proffen i språkføringen, men jeg fikk i det minste en klar 80-tallsfølelse av denne.
En av Jacobsens mest elskede bøker, og den første fra Nord-Norge. Om en lettere tilbakestående hovedpersons syn på bygda han bor i, og en forsvinningssak som får sin oppklaring. Dette er antakelig ei god bok, men det er en intrikat liten sak som krever en konsentrasjon jeg ikke hadde da jeg leste den samtidig med at faren min døde.
Roy Jacobsens eneste barnebok får ikke skikkelig luft under vingene. En rekke fantastiske hendelser, uten at det blir en god historie av det.
Nord-Norge, Oslo øst og norsk 1900-tall: Seierherrene er umiskjennelig Roy Jacobsen. (Men overraskende lite om andre verdenskrig, egentlig, med tanke på hvor mye han har skrevet om det senere.)
Denne leste jeg første gang sommeren 1995 på interrail, mens vi ventet en hel dag på toget fra Reims til Nice. Å lese den igjen 25 år senere var en merkelig opplevelse. Seierherrene er en av de mest solgte norske romanene de siste 30 årene. Den er en feiring av det norske løftet, fra mellomkrigstidens fattigdom til vår tids overflod (som har blitt enda større i årene siden Seierherrene kom ut.)
Seierherrene har to hovedpersoner, Marta og sønnen Roger’n. Marta vokser opp i Nord-Norge i fattigdom, men flytter til Oslo for å bli hushjelp i tenårene. Roger’n er sønnen hennes. Begge er representanter for makrotrender mer enn de er tydelige personer – Marta og Roger’n flyter gjennom tiden, hvis det går an å si. Det er litt for lite som lugger i Seierherrene.
Mest for etterkrigsgenerasjonen, som vil finne mye å kjenne seg igjen i.
Novellesamling. Tilbake til alvoret etter Drøbak-sommeren i forrige bok. Den tredje novellesamlingen fra Roy Jacobsen er bedre enn Fangeliv (1982), men litt svakere enn Det kan komme noen (1989). Her må fødselsleger ta liv og død-avgjørelser på hjemmebesøk (Nord-Norge!) og armer hogges av når rytterbander kommer til landsbyer i en av samlingens mest originale tekster. Høydepunktet er novellen som en far som tar hevn etter at sønnen blir drept i bilulykke.
Noen mener dette er en ungdomsbok, men jeg forstår ikke helt det. Til det er handlingen for komplisert. Det handler om etterdønningene etter den kalde krigen, og et vanskelig forhold mellom far og datter, og det er litt vanskelig å henge med. Ikke helt vellykket.
Novellesamling som er skrevet med et stort overskudd. Noe av det beste med Roy Jacobsens noveller er hvordan han ofte blåser i sjangerens iboende forsiktighet, antydningens kunst og alt det der.
Han setter personene sine i ubehagelige valg og lar dem ta det ekstreme alternativet og ikke det sikre. Som brødrene som får hetta da de finner en død mann i fjøset, eller gamlingen som blir rasende i møtet med det offentlige. Aller best er novellen om filologen som blir aksjespekulant.
Andre verdenskrig, denne gangen i Luxembourg, Ardennene og Stalingrad. Første halvdel foregår i Luxembourg, og er den mest tilgjengelige. Siste del krever sin leser. Den går tett på den tyske overkommandoen under beleiringen (og etter hvert nederlaget) ved Stalingrad. De innviklede kamphandlingene får sitt motstykke i teksten, hvor det blir vanskelig å holde rede på offiserene og posisjonene og planene og ikke minst underteksten. Men det hele rundes nydelig av tilbake i Luxembourg.
Jacobsens beste bok til da i forfatterskapet. Om Gest, en ung islending som må flykte til Norge etter at han dreper farens drapsmann på Island rundt år 1000. Handlingen foregår i årene etter Olav Tryggvasons fall og Olav Haraldssons (senere den hellige) regjeringstid. Romanen prøver ikke å etterligne sagaenes fortellerstil, men beholder mye av deres innhold. Her er det plenty med renkespill, innfløkte relasjoner og intrikat planlegging, mangelfull informasjonsflyt og tvetydige replikkvekslinger. Og selvsagt brutale drap, iskald natur og villige kvinner.
Les gjerne Tore Skeies bok om Olav Haraldsson og Øystein Mortens bok om Olav Tryggvason før du går løs på denne.