Bokelskere.no

Hjertelig takk for din entusiastiske bokomtale!

Jeg siterer:

«Boka har alle ingredienser som tenkes kan; nød, lykke, skjønnhet,
dramatikk, kjærlighet, erotikk, vanskelig kjærlighet – mye av det,
jakt, flukt, arkitektur og ingeniørkunst, miljøskildringer som får en
til å krympe seg, og dramatikk som får en til å tenke; NEI IKKE
DET!!!! Den tar også for seg brobygging i videste forstand. Ikke bare
fysiske broer, men broer mellom mennesker, klasser av mennesker,
folkeslag og kulturer – men også nedriving, utbytting og terrorisering
av disse.»

Men dessverre, nettopp det som gjør deg så entusiastisk: «alle ingredienser som tenkes kan», knekker min entusiasme. Boken gir seg ikke ut for å være annet enn den røverromanen Guillou har skrevet. Greit nok. Den inneholder mye interessant stoff, spesielt om Bergensbanen, som det viser seg er basert på autistisk materiale. Dette er etter min mening de beste partiene i boken. Men totalen blir rett og slett for mye av alt for min smak!

Boken fant jeg i en ferieleilighet og her ligger sannelig også oppfølgeren, «Dandy». Lurer på om jeg orker gå løs på den, for å få den tredje brorens, Sverres historie …

Heldige deg! "Ungen" er ført på ønskelisten. Tusen takk til deg og Tine.
Jeg har lest Aina Bassos "Inn i elden" som jeg kan anbefale på et varmeste (huff da, he, he).

Ny gripende historisk roman fra Aina Basso - anbefales!

"Grensen" er satt på ønskelisten. Hjertens takk og god helg!

Glimrende fortsettelse på serien

Salme 42

Velskrevet og spennende

Mitt bibliotek har ganske lange ventelister på begge. Jeg har ført meg opp. Jeg kommer uansett i gang senere enn startdatoen - er på ferie i varme strøk :-)

Skal det bli dødt løp en gang til? I så fall mener jeg vi har blitt enige om at lederen av lesesirkelen, Kjell K, har dobbeltstemme. Spennende avstemning!

Jeg innrømmer at jeg trakk min stemme fra «Før plogen din over de dødes knokler» fordi jeg ønsket denne omkampen. Artig at det nå står mellom to bøker av samme forfatter, Olga Tokarczuk. Jeg synes hennes «Løperne» virker mest fristende av de to.

Uavhengig av hvilken bok som vinner skal det bli spennende i stifte bekjentskap med denne nobelprisvinneren.

Jeg leste boka første gang for 10-12 år siden, men leste den på nytt nå. En ting er Atwood språk som treffer så bra. Hun har en skrivemåte som treffer meg. Jeg anbefaler første kapittel i boka, på 2,5 side så beskriver hun alt i en forandring fra frihet til undertrykkelse, mesterlig!

Det skremmende ved 2.gangs lesing er at det jeg for mange år siden tenkte var en vel ekstrem dystopi, nå er nær virkelighet for kvinner i endel fundamentalistiske samfunn. Farlige krefter på det mørke nettet prøver også å fremme slike ideer, der noen mennesker er mer verdt enn andre, og der det utvikles et fiendebilde vi alle bør bli vettskremt av.

Leser akkurat Tjenerinnens beretning på nytt, før jeg skal gå i gang med Gileads døtre. Margaret Atwood skuffer sjelden.

Jeg fikk lyst til å lese Tjenerinnens beretning på nytt, før jeg setter i gang med Gileads døtre. Mange år siden jeg leste boka. Jeg fikk lyst til å sitere hele første kapittel. Mesterlig beskrivelse av frihet, og undertrykking, kun på et par sider, kun med å beskrive en gymsal og innholdet i den. Mesterlig syns jeg.

Vi sov i det som en gang hadde vært gymnastikksalen. På det lakkerte tregulvet var det malt streker og sirkler for spillene som før i tiden foregikk der. Ringene på basketballmålene var der fremdeles, men nettene var borte. En balkong beregnet på tilskuere løp i hele rommets lengde, og jeg syntes jeg kjente svakt, som en etterklang, den stramme svettelukten iblandet et søtt anstrøk av tyggegummi og parfyme fra jentene som så på, i filtskjørt, som på bildene, senere i miniskjørt, så bukser, så med én ørering og strittende, grønnstripet hår. Skolefester var blitt holdt der. Musikken hang igjen, en palimpsest av taus lyd. Stil på stil, en understrøm av trommer, hulk og jamring, girlandere av silkepapirblomster, pappdekorasjoner. En snurrende speilkule som strødde snøfnugg av lys over de dansende. Gammel sex var i rommet, og ensomhet, og forventning, rettet mot noe navnløst og formløst. Jeg husker lengselen, etter noe som alltid var på nippet til å skje, men som aldri var det samme som hendene vi kjente i smalryggen der og da, eller ute på parkeringsplassen bak huset, eller i tv-rommet med lyden skrudd ned og bildene flimrende over naken hud. Vi lengtet etter fremtiden. Hvor fikk vi den fra, den evnen til umettelighet? Den lå i luften. Og den lå fremdeles i luften, som en ettertanke, der vi lå på feltsengene som var plassert i rader med mellomrom slik at vi ikke kunne snakke sammen. Vi hadde flanellslaken, som små barn, og gamle militære ulltepper som det ennå sto US på. Vi foldet klærne våre pent sammen og la dem på krakkene ved fotenden av sengene. Lyset var dempet, men ikke slått av. Tante Elizabeth patruljerte. De hadde elektriske piggstaver hengende i remmer fra lærbeltene. Men ikke skytevåpen. Selv ikke de fikk ha skytevåpen. Skytevåpen var for vaktene, spesielt rekruttert blant Englene. Vaktene hadde ikke tillatelse til å oppholde seg i bygningen uten at de var tilkalt, og vi hadde ikke lov til å gå ut, bortsett fra våre to daglige spaserturer, to og to rundt fortballbanen som nå var omgitt av et nettinggjerde med piggtråd på toppen. Englene sto på utsiden med ryggen til oss. De var gjenstand for vår frykt, men også for noe annet, tenkte vi. Vi kunne komme til enighet, gjøre en handel. Vi hadde ennå kroppene våre. Slik fantaserte vi. Vi lærte å hviske nesten uten lyd. I halvmørket kunne vi strekke ut armene når Tantene ikke så det og røre ved hverandres hender i luften. Vi lærte å lese på munnen med hodet flatt på sengen vendt mot siden mens vi holdt øye med den andres munn. På denne måten utvekslet vi navn, fra seng til seng. Alma. Janine. Dolores. Moira. June.

God skrevet men uten mye nerve

Jeg heier på den nyslåtte nobelprisvinneren, Olga Tokarczuk, både ditt forslag, Randi og Elis. Det er tankevekkende hvor dårlig kjent østeuropeiske kunstnere er i Norge i dag. Dette er en forfatter jeg vil lese uavhengig av resultatet av avstemningen.

Fin fortsettelse av klimakvartetten

Jeg lånte «Klæbu seminar et intellektuelt arnested på bygda, 1836 – 1892» fordi jeg skulle sjekke en enkelt opplysning – og endte med å lese hele boken. Lærerhistorie interesserte ikke meg, trodde jeg.

Men du verden så feil jeg tok. Bokens utgangspunkt er overgangen mellom omgangsskolen, da ufaglærte lærere gikk fra gård til gård og holdt skole i noen uker, og den faste skolen. Med fast skole for allmuens barn økte behovet for utdannete lærer dramatisk. Asker hadde allerede fått sitt seminar (datidens ord for lærerskole), men hvor i landet skulle andre seminarer plasseres. Det måtte i hvert fall ikke være i byene, der fantes altfor mange fristelser som kunne distrahere de unge mennene (seminaret var kun for menn, må vite, kvinner ble ansett å ikke ha den nødvendige mentale og legemlige kapasiteten for slik lærdom). Det ble en årelang kamp mellom lokale krefter og sentrale myndigheter, både om plassering og statlige økonomiske bevilgninger. Departementet ønsket å prioritere Asker, like utenfor hovedstaden (en fortsatt toppaktuell problemstilling). Den håndskrevne korrespondansen mellom bygdas menn og departementet går over år.

Klæbu fikk til slutt sitt seminar, ikke minst takket være den dyktige og engasjerte presten, Hans Jørgen Darre. Og det blir virkelig et intellektuelt arnested, med engasjerte og dyktige lærere, hardtarbeidende elever og et åpent debattmiljø.

Boken gir interessante tidsbilder fra denne viktige epoken i Norges historie. Vi får innblikk i aktuelle fagområder, byggeskikk, mat, kvinnesyn og ikke minst kristendommens dominerende rolle. Stillingen som seminarbestyrer og sogneprest ble i mange år innehatt av én og samme person. Man kom ikke inn på seminaret uten å være konfirmert, og for grundtvigianere (en retning som sto sterkt i Klæbu) var det svært vanskelig å få jobb. Vi hører om en seminarist som får lærerjobb i Kvikne. Han mistrives og søker stadig andre poster, men blir avvist hver gang til tross for den store lærermangelen. Det hadde blitt kjent at han var grundtvigianer; rene yrkesforbudet altså. I boken fortelles historien om opprinnelsen til Ibsens Peer Gynt, her var også en Klæbu- seminarist inne i bildet.

Høyere utdannelse var lukket for kvinner. Først i 1878 får jenter adgang til middelskolen (realskolen i min ungdom) og i 1882 anledning til å ta eksamen artium (videregående skole). Det juridiske, medisinske og teologiske studium åpnes for kvinner i 1883. For omkring hundre og femti år siden!

Og opplysningen jeg skulle sjekke? Blant klæbuseminaristene fantes en mann som var blant de aller første søkerne til diakonisseanstalten i Kristiania, den første sykepleierutdannelsen, og etter all sannsynlighet den første mannen. Diakonisseanstalten ble etablert i 1868 og ledet av prestedatteren Cathinka Guldberg. Men kjønnsrollene var sementerte, og Knut fra Møre fikk ikke sin drøm oppfylt; det skulle gå mange år før menn kunne bli diakoner og sykepleiere.
Det er i det hele tatt interessant å se hvor mange likhetspunkter det er mellom lærerutdannelsen og sykepleierutdannelsen i den første tiden. Hvor mange felles tradisjoner disse to yrkesgruppene har.

Dette var en fin overraskelse og en bok jeg kan anbefale – ikke bare for «spesielt interesserte».

Felleslesing av Rasmus Rebellen september - oktober 2019. Denne lenken fører til alle innleggene.

Alltid spennende å bli kjent med nye, ukjente forfattere. Dette virker interessant!

Så bra at du lot deg friste!

Jeg leste "Tjenerinnens beretning" da den kom ut på 1980-tallet. Jeg husker den som god og "grøssen". Etter all oppmerksomheten den og filmatiseringen nå har fått, har jeg tenkt at det kunne være spennende å lese den på nytt. Hvordan vil jeg oppleve den i dag? Jeg kan ikke huske at jeg oppfattet den som en dystopi (er heller ikke så begeistret for denne typen bøker). Når jeg ser hvordan dystopi-begrepet brukes i dag, kunne det i seg selv ha vært verdt en diskusjon. Uten å foregripe begivenhetene; hva er egentlig en dystopi, og hvilke bøker klassifiserer til denne benevnelsen.

Har sett at anmeldere mener oppfølgeren, Gileads døtre er langt tammere enn Tjenerinnen.