Bokelskere.no

Spennende historie, anbefales!

At stilen er bevisst, det trur eg, ingen andre ville funne på å skrive på den måten, stikk imot alle skrivereglar;)

Takk for svaret! Da gir jo terningkastet ditt mening.

Hei Harald,
Du beskriver boken som velskrevet, informativ og aktuell - og gir den fire på terningen. Hvorfor?

Jeg hang meg ikke så veldig opp i disse damene, følte at han ble forført av dem. Han forførte vel alle menneskene rundt seg, til å tenke nytt og utenfor boksen, var min konklusjon :)

Veldig fin roman

I forordet til min utgave skriver Rolv Thesen:

«Da Duun skreiv Medmenneske (1929), var det boka om Didrik Dale han ville skrive. Først tenkte han å kalle boka «Retten år», seinere tenkte han på «Eit medmenneske», for di denne titelen høvde så godt på Didrik Dale. Duun har i skildringa av den vonde Didrik streka sterkt under at han ikkje er som andre menneske. Didrik har i grunnen mist sambandet med det eigenlege menneskesamfunn; …»

Det å være et medmenneske er ikke et entydig begrep. På østnorsk har det gjerne en positiv valør. Medmennesker er mennesker som er til stede for hverandre og stiller opp for hverandre. Men i bunn og grunn er vi alle medmennesker. Mennesket er et sosialt dyr, og vi kan ikke leve uten hverandre. Tittelen er tankevekkende og god; Didrik er et menneske som bryter med samfunnets normer og moralske retningslinjer. I manges øyne har han stilt seg utenfor samfunnet, men han er like fullt en del av det. Didrik Dale er et medmenneske.

Selv ser han slik på det:
«Didrik hadde aldri halde seg for ein utanom dei andre. Folk var medmenneske, han hadde dem ikring seg og likte seg ved det; dei var så ymse og så mangt, han kjente varme gode mengda av dem. Stundom kløkte (rørte) dei han, for dei var bedre enn han. Enda kunde han ikkje rekne dem for menneske heit ut, somme tider; dei tok han fri for det. Dei såg ikkje retten som ein annan hadde, dei gjekk og trødde på den.» (side 47)

Jeg mener at tittelen, Medmenneske kan henspille både på mennesket Didrik og på det lille kystsamfunnet der handlingen utspiller seg.

Nå har eg lese mange godord om boka "Roman 2019", av Dag Solstad, men undrar meg over at få/ingen her på Bokelskere, nemner forma. Her har me ei bok nærast utan avsnitt, som kombinert med dei lange setningane og dei rette margane, gir ein tekst som er vanskeleg tilgjengeleg.

Kommafeila har me lese mykje om i media, så det seier eg ikkje meir om, men boka inneheld óg fleire andre grammatiske feil (bl.a ikkje konsekvent i bøying av verb).

Er dette utan betydning for leseopplevinga? Tør me ikkje kritisere Solstad? Eg personleg får øydelagt lesegleda av nettopp forma på boka.

He, he ... men i dag melder Aftenposten at Didrik var mindre dramatisk enn fryktet :-)

Ellers - et mesterverk av en bok og en fin runde i lesesirkelen. Tusen takk til alle og en ekstra takk til forsvarstilleren (Torill?)! Jeg er i gang med resten av trilogien og ønsker meg Juvikfolket i bursdagsgave.

Denne traff ikke noe i meg dessverre, men artig idè

Helt spesiell roman, og veldig medrivende

Det lyder temmelig tabloid i mine ører - og får stå for forlagets regning. Didrik er langt mer sammensatt enn som så (som hele persongalleriet er).

Lest ut boken

Menneskene i denne romanen er komplekse, levende mennesker. De handler ut hva fra de oppfatter som riktig og logisk sett fra deres side– og klarer likevel ikke å leve i fred med hverandre. En erkjennelse Håkon kommer frem til mot historiens slutt: «– Eg har set det all tida, at gjer ein rett åt ein kant, så gjer ein gale åt ein annen.» (s. 140)

Didrik og Tale lever i et dødt ekteskap. Jeg er enig i mye av det som er skrevet om Didrik, en grådig, egenrådig, kynisk, utspekulert og nok også litt stormannsgal og paranoid mann. Ikke til hans unnskyldning, men jeg oppfatter at han innerst inne føler seg ensom, ulykkelig og misforstått. Verden går han imot, uten at han evner, eller vil, se sitt eget ansvar for de situasjonene han havner i.

Tale er redd for mannen sin, ikke uten grunn. Men til tross for at Didrik behandler henne dårlig, står hun oppreist. Hun tar igjen med brodd og ironi - og hun flirer. Om fliringen er for å skjule sin egen usikkerhet eller for å sette Didrik i forlegenhet, er ikke godt å si. Når Didrik truer med å henge seg, tilbyr hun han hosebåndene sine å henge i; de bør være sterke nok, hun har vevd dem selv. Selv når alt raser sammen rundt henne, står hun stødig; går i fjøset og lager mat. Et interessant spørsmål er hvordan disse to påvirker og driver hverandre.

Hvordan har det vært å vokse opp hos disse foreldre. Odelsgutten, Johannes har dratt fra gården, uten at vi får vite mye om det. Broren, Håkon må bli. Han har planer for å utvikle bruket, men faren motarbeider han. Håkon kommer også i skvis mellom faren og kona, den sterke og rettskafne Ragnhild. Jeg oppfatter at kampen mellom det riktige og det gale, det gode og det onde er et sentralt tema i boken. I Håkon kommer dette tydelig til syne.

«Igjen isa det gjennom henne (Ragnhild), at Håkon var tyngre å berge enn ho hadde trudd, og at var meir verd enn nokon kunde ane. Han er ikkje berre eit lidande menneske, som ho hadde halde han for, ein som ser verda frå to kantar og kjenner det som et sverd gjennom seg for kver gong. Nei, inst inne er han, ho vilde kalle det eit rasande menneske. Han elskar så høgt at han er farlig, han elsker far sin så han trur han kjem til å tyne han; og han hatar han for det same, for han veit at just derfor må han gi seg – kven annen skulde gi seg?» (s. 100)

Til og med kapittel 4

Spenningen og dramatikken stiger. Konfliktene som ligger og ulmer, blir skarpere. Menneskene har mange sider i seg og er ikke alltid like lette å forstå. Det skjer stadig mye usagt og tvetydig mellom dem.

Ragnhild funderer en kveld tidlig i fortellingen:
«Det var så underleg å vita: under taket her budde den og den, ein heil ulykke med folk. Kva kunde her ikkje skje? Hit hadde ho komme. God natt da, alle i hop, dårar og kloke menneske, de er alle like, amen.» (30)

Ragnhild er den gode. Hun har en sterk rettferdighetssans, er uredd og vil det beste for alle. Hun prøver som best hun kan å mekle mellom Håkon, ektemannen, og Didrik, svigerfaren. Håkon kan synes veik, men er han egentlig det? Han oppsøker i hvert fall Karl Albert og tar på egen hånd en beslutning som kan få store følger for dem alle.

Didrik kjører på med sitt, koste hva det koste vil – «ein vond og ulykkelig skapning». Og et annet sted: «Nå var han da bra åleine, han kjente seg isande einslig under himmelen.» Hvem er Didrik innerst inne, og hva driver han? En følelse av ensomhet og å bli urettferdig behandlet?

Og Tale, kona til Didrik, hvilken rolle spiller hun? Jeg får inntrykk av at ikke bare Didrik, men flere på gården ikke helt vet hvor de har henne. Hun blir hundset og bedratt av mannen sin, men har også en styrke og en skarp tunge.

«– Å ja, arme Didrik, sa Tale, – han får det da vel heitt nok dit han kjem. Når eg tenker på det, da må eg vera god med han – lat meg smikke på dingsen hans og lunke ein kaffekopp til han! Ho reiste seg og sette kjelen på omnen. – Ikke for det, småsnakka ho, eg trur han kjem til å trivast der nede; han finn mange og bitast med der.» (s. 76).

Eller når hun går fra Didrik i kammerset etter at han fått rundjuling:
«Men ho kunde ikkje anna, ho småflirte da ho gjekk ut att: – Er det vondt å vera devel, he? God natt da, gullbosten min.» (s. 79)

Hvilket inntrykk dere andre har av disse menneskene, og det som foregår mellom dem?

En nydelig roman med flere skremmende tema, anbefales!

De to første kapitlene

Ja, en tiltalende bok – og krevende. Språket er uvant, og det skjer mye mellom menneskene som Duun bare indirekte gir oss del i. Så mye usagt i de flertydelige replikkene og blikkene, tausheten og i hvordan (og når) gårdsfolkene møter hverandre og går fra hverandre. Når Tale (endelig) går i fjøset, er det ikke tilfeldig, jeg leser en markering i det.

Didrik Dale er det vanskelig å få et klart bilde av. «Han far blir dykk for slug (klok, lur, slu, listig)», som minstebarnet, 12-åringen Arn «let (…) da han fór utgjennom døra».

Hvilke forsonende trekk finnes så ved denne karen som synes så utspekulert og grådig. Svigerdatteren Ragnhild liker han; «… han er så openhjarta, eller kva eg skal kalle det». «Det må vera hard kost å ha ei kjerring som eg. Som aldri kan venne meg av med denne fliren min. Som aldri kan ta ålvore så ålvorsamt som det skal takast.» sier kona Tale. (ironisk ment?)

Didrik er «tynn og mager som ein sjuk ein». Han er besatt av å få det han mener tilkommer han: «Eg må ha retten min, retten min!». Men han har også en viss selvinnsikt og skamfølelse. Når han har prøvd å lure penger fra gammelfaster, Kvitugla, og faster ber han gå ned til kona si «som eit anna menneske», tenker Didrik: «Eg er visst ikkje eit anna menneske lenger.» Og selv om han prøver å bortforklare det, virker det som det plager han at han har løyet for Karl Albert for å tuske til seg eiendommen hans.

Og hva forteller det oss når Duun skriver:
«Didrik hadde aldri halde seg for ein utanom dei andre. Folk var medmenneske, han hadde dem ikring seg og likte seg ved det; dei var så ymse og så mangt, han kjente varme gode mengda av dem. Stundom kløkte (rørte) dei han, for dei var bedre enn han. Enda kunde han ikkje rekne dem for menneske heit ut, somme tider; dei tok han fri for det. Dei såg ikkje retten som ein annan hadde, dei gjekk og trødde på den. – Slik er dei, sa han. Lea ho var her og dømte seg sjøl. Stakkars tullhovude!» (side 47)

Helt ok, om relasjoner og tilhørighet

Etter å ha lest første kapittel har jeg inntrykk av at du kan ha rett. Det spørs hvor god sammenlikningen mellom Michael Kohlhaas og Didrik Dale egentlig er. Vi får se hvordan Didrik fremtrer etter hvert. Han har vel, som oss alle, flere sider.

Artig at du har satt Kohlhaas på leselisten. Hører gjerne hva du synes når du kommer så langt.

Spennende måte å snekre sammen en roman på