Bokelskere.no

Bokelsker Päivi hjalp meg å ta beslutningen, takk til deg Päivi!
Et slektsdrama, en stilren fortellestemme og en fascinerende bok med mange lag. Humor i elendigheten lover også godt. Boken har fått mange gode omtaler og høye terningkast.

Mitt forslag er altså Der det finst fuglar av Maren Uthaug.

Jeg tillater meg å sitere hele Päivis omtale:
«Solid stilren fortellerstemme gjennom hele boka. Det er viss humor i stilen som gjør at boka har litt lettere tone i ellers ganske dyster fortelling av menneskeskjebner fra 1920-tallet til over krigen i trøndelagskysten. Flytting til drømmenes Amerika, krigen i bakgrunnen, tydelige klasseskiller i bygdesamfunnet mellom fattige og rike, alt denne samfunnsbeskrivelsen er en realistisk bakteppe til disse karakterer som drives av sterke følelser og naturens instinkter, ved havet og på et ensomt fyr. Treffende beskrives denne romanen som "nordisk noir" i omtalen bak boka. En fascinerende bok med mange lag i fortellingen, men også underholdende.»

Takk for interessant omtale! "Det det finst fuglar" kommer jeg til å foreslå at vi leser i Kjells lesesirkel.

Uvanlig og velskrevet roman - anbefales!

«… men hvordan har "de" regnet ut at konservativ er det motsatte av idealist?»

Godt spørsmål! Motpolen til idealist er vel realist.

En skjønn koseroman

Dette er jo litt morsomt, men det er ikke første gang (så vidt jeg husker) Marit og jeg har foreslått samme forfatter! Mitt opprinnelige forslag var Kjell Westös Den svovelgule himmelen, en bok som har fått svært gode omtaler. Westö skriver godt; har god innsikt i sitt stoff og fører en fin penn. En forfatter vel verdt å lese og diskutere. Jeg har med stor begeistring lest hans «Svik» og «Der vi engang gikk». Jeg leser mer enn gjerne mer av ham.

Men siden denne finnen allerede var foreslått, lurte jeg på om vi skulle satse på et ungt, norsk-dansk «litterært stjerneskudd» (som hun omtales), nemlig Maren Uthaug og hennes Der det finst fuglar utgitt i år, også en bok som har fått særdeles gode omtaler.

Litt tilfeldig siterer jeg Steinar Jøsok:
«Maren Uthaug: som etternavnet avslører, fører blodlinja hennar til Ørlandet på Trøndelagskysten. Slekta har tydelige fortellertradisjonar - og takk Herren for det.
Vil du kome deg litt bort fra pandemier og anna, hopp inn i denne boka og ta et opphald på Kjeungkjær fyr. (…) Som i dei fleste romanar fra rurale strøk, er prestefamilien, den største garden, og fattige folk, viktige bærebjelkar for romanens bindingsverk. Kjønnsdrift; som maktfaktor, underkastelse, fristelse, overgrep, incest og spreidning av gener også. Her stemmer nok ikkje alt i kirkeboka - for å seie det sånn. Her er også kjærligheit og hat, lengsel, gevinster og tap, fyll og fiolin. Dette er spenning på høygir. (…) Ei fantastisk bok. Det er lenge sida eg har lest meg natta gjennom.»

Ja, så var det mitt forslag da 😊
Jeg skal bestemme meg før fristen utløper!

Felleslesing og debatt! I september 2020 hadde vi en interessant felleslesing av og diskusjon om Walden - Livet i skogene. Se alle innleggene her.

Flott historie, om bare vi hadde sluppet all sexen

Takk for et godt spørsmål, tankevekkende og relevant, og et godt, utdypende svar. Interessant å gå "gullkorn" etter i sømmene.

He, he, godt forslag. Nå er det ikke sånn at jeg er ute etter å lese filosofer. Men her føler jeg meg snytt; manglende samsvar mellom presentasjonen av forfatteren og hans verk, og det vi får.

Denne lille boka ville vært helt uforståelig dersom jeg ikke først hadde lest de to foregående bøkene i trilogien. Språket i de tre bøkene er lett, enkelt og virkningsfullt, mens historien er utrolig og til tider vanskelig å forstå. Alt ble trukket sammen i siste bok, men det var allikevel den jeg likte minst. Tre bøker det er raskt å komme gjennom, men de kommer til å sitte i tankene mine en stund.

En tankevekkende dystopi, anbefales!

https://bokelskere.no/bruker/nytt_passord/

Romanen skildrer på nydelig vis dynamikken i familien, og hvordan konflikter oppstår når Tollak ikke greier å kommunisere med de andre. Leseren får et klart innblikk i følelses- og tankelivet hans, og jeg kjenner derfor godhet for den gamle grinebiteren.

Keiserens nye klær

Jeg opplever boken nesten som eventyret om keiseren som gikk naken, forledet til å tro at han bar de vakreste og mest florlette gevanter. En liten gutt avslørte sannheten: Keiseren har jo ingen klær på seg!

Forfatteren Henry D. Thoreau (1817-62) presenteres som en filosof som «reflekter rundt natur og kultur, livets veivalg og verdier» og hans verk Walden, Livet i skogene som «en klassiker for livsfilosofer, sivilisasjonskritikere og naturelskere» (begge sitater fra baksideteksten, Pax 2007). Boken er skrevet som en samling essays og kom ut første gang i 1854. Thoreau skildrer sitt opphold i et lite hus han selv har bygd i skogen ved Walden Pond, Massachusetts, New England, på den amerikanske østkysten. Noen egentlig ødemark er dette ikke, huset ligger få kilometer fra byen Concord.

Thoreaus grunnide synes å være en hyllest til det enkle og selvbergete livet. Og i hans kritikk av det moderne samfunnet er det mye vi kan kjenne oss igjen i, nesten to hundre år senere. Men mannen er vanskelig å bli klok på. Han sparker i øst og vest og er full av selvmotsigelser. Han stiller ingen eller få spørsmål, men inntar gjerne en nedlatende jeg-vet-best-holdning.

Thoreaus prediker at det å eie ting, ødelegger for vårt indre liv. «… for jo flere ting et menneske har råd til å la forbli urørt, jo rikere blir det.» (side 84). Men han aksepterer glatt at hans venn Ralph Waldo Emerson eier jord, der Thoreau vederlagsfritt får sette opp huset sitt. Og det er fint at naboen eier en øks han kan låne, slik at han får bygd huset. Når oppholdet i skogen er over, flytter han inn hos Emerson som en slags vaktmester med vide fullmakter og friheter. Langt mellom liv og lære?

Thoreau har en slags teori (som jeg ikke får taket på) som går ut på at jo mer du arbeider, jo mer penger trenger du. Ergo må du arbeide enda mer osv. i en endeløs spiral. Dette belærer han den fattige og hardtarbeidende landarbeideren John Field om: «Jeg forklarte ham at siden han strevde så hardt ute på myra, trengte han kraftige støvler og solide klær, som likevel snart ble sølete og fillete, mens jeg gikk med lette sko og tynne klær som kostet halvparten så mye, ...» og litt senere: «Hvis han og familien hans ville leve enkelt, kunne alle sammen dra ut om somrene og plukke blåbær bare for fornøyelsens skyld.» (side 189) Og dette etter at John Field har tatt godt imot Thoreau da han kom ut for et plutselig uvær. Livsfjernt og arrogant.

En forakt for såkalt vanlige mennesker kommer til syne i passasjer som denne: «De store dikternes verker er ennå ikke blitt virkelig lest av menneskeheten, for bare store diktere er i stand til å lese og forstå dem. De har bare blitt lest på samme måte som folk leser stjernene, i høyden astrologisk, og ikke astronomisk. De fleste mennesker har lært seg å lese av simple makelighetshensyn, akkurat som de har lært seg å regne for å kunne føre regnskap og ikke bli snytt i handel. Men om lesning som en edel intellektuell øvelse, vet de lite eller ingenting, …» (side 103)

Bokens styrke ligger i naturskildringene, de presise observasjonene og enkelte muntre betraktninger. Et par eksempler:

«En innsjø som denne er aldri så speilblank som i en slik stund, for når det klare luftlaget over den er lavt og formørket av skyer, blir selve vannet, som er fylt av lys og reflekser, lik en slags nærværende himmel av desto større verdi.» (side 87-88). Fulgt opp av en poetisk konklusjon (om sin egen utsikt): «Det var beitemarker nok for fantasien.» (side 88).

«Andre ganger kunne jeg skue et par hønsehauker som kretser omkring høyt oppe. De vekselsvis steg og dalte, nærmet seg og fløy fra hverandre, som om de skulle være inkarnasjonen av mine egne tanker.» (side 130)

«En eneste regndusj gjør gresset flere nyanser grønnere – slik oppkvikkende tanker gjør våre egne utsikter lysere. Tenk å kunne vie seg til å leve mer her og nå, å dra fordel av hver ting som falt i vår vei, slik gresset drar fordel av hver minste duggdråpe.» (side 280)
Vakkert og til ettertanke.

Jeg likte også historiene om skogens dyr og fugler, selv om jeg ikke skjønner hvorfor nøtteskrikene har gjort seg fortjent til benevnelsen «rene tyvepakk», men de røde ekornene bare tok «det som rettmessig tilkom dem.» (av maten Thoreau hadde lagt ut)(side 247)

Tilbake til Keiserens nye klær. Thoreaus verk har fått status som «et evangelium for naturelskere og alle som vil tilbake til et enklere liv”. Av en filosof hadde jeg forventet en mer analytisk, reflekterende og systematisk tilnærming til de temaene han tar opp. Men dessverre, Thoreaus tekst skaper lite undring og ettertanke hos meg. Ved å gå Thoreaus mange innfall og påstander nøyere etter i sømmene, kle av han mytestatusen, er det, etter min mening, ikke mye igjen av det omtalte evangeliet.

Å trille trening over dette klarer jeg ikke.

Jeg gjentar mitt ønske fra forrige runde. Dette går for fort for meg. Lesefristen for nåværende bok er i morgen 4.10., og så skal vi allerede i gang med forslag til ny bok.
Jeg ønsker meg en uke mellom lesefristen for en bok og til vi går i gang med nye forslag.
Hva synes dere andre?

Opprivende om oppvekst i etterkrigsårene, anbefales!

Litt mye menn og litt lite kunst :)