Til de som har Verdensbibliotekutgaven av Historien. Ikke les det innledende essayet av Kirsten Thorup. Megaspoiler! Utrolig irriterende!!!
P.S. Etter å ha lastet ned utdrag fra den engelske oversettelsen, ser jeg at det spoiles villig vekk i forordet der også. Så lenge det ikke er nødvendig for å presentere en roman, synes jeg det er respektløst overfor leseren.
Det foregikk så mye raping og fising på rommene på Grand at det antakelig var et større problem for miljøet enn svevestøv fra dieselbiler.
Når noen forsøker å plassere en narcissistisk merkelapp på andre, så passer den gjerne bedre på dem sellv.
Det bør være større takhøyde i politiet. Det må være plass til kreative sjeler som stiller spørsmål og som ikke godtar tradisjonelle løsninger for tradisjonens skyld. Vi trenger folk som tør å utfordre både systemet og lederne.
Politiets oppgave er å forebygge at alvorlige kriminelle handlinger rammer publikum. Hvis det derimot skjer, skal vi ha gjort alt som er mulig for å oppklare og iretteføre handlingen. Jeg mener derfor at vi til enhver tid må sitte på oppdatert informasjon om alle relevante miljøer som kan påføre publikum, samfunnet og politiet store utfordringer. I klartekst innebærer det breddeetterretning, gode kriminalanalyser og det å alltid fokusere på strategiendringer - det må være endringsvilje i egen organisasjon.
Politiet har ikke råd til å bli en stillesittende aktør. De siste årene har jeg observert en mer avventende strategi og holdning. Det liker jeg dårlig.
Jeg mente at nok var nok. De mest slitne gatetraverne er våre mest sårbare samfunnsmedlemmer, det bør være et helsemessig tilbud til dem. Ingen er tjent med at politiet raserer det vesle livet de har og gjør hverdagen ekstra vanskelig. Jeg ville at Oslo-politiet skulle heve blikket og angripe omsettere og importører og fokusere på å beslaglegge større kvanta - før stoffet traff gatene.
Plutselig våkner man en morgen og har fått grått hår. Man hopper ut av sengen og stirrer inn i speilet, men det nytter ikke å rope om hjelp.
ELLA, 6 ÅR
I gamle dager giftet de seg med folk de ikke kjente. Med vilje ...!
TOBIAS, 6 ÅR
For å få barn må faren bedugge moren, eller noe i den duramitten der.
TIRIL, 7 ÅR
Jeg er blitt mer kritisk til beslutninger tatt høyt oppe i systemet, spesielt beslutninger som bærer preg av at en ikke har vært nede i organisasjonen og hentet nødvendig informasjon. Gjentatte opplevelser av dette påvirker ens egen motivasjon og gjør at du altfor ofte bare trekker på skuldrene. Man velger sine kriger med omhu.
Da jeg jobba som mest, ble det nesten en besettelse, jeg trodde jeg var uunnværlig. Jeg ville bli en politimann som utgjorde en forskjell, jeg ville bli best på det jeg dreiv med. I de tidligere årene jobba jeg i et miljø og en kultur der alle tenkte slik, og det prega valgene jeg gjorde.
Politiyrket er allsidig, det holder ikke bare å utøve skjønn, du må være en menneskekjenner, rett og slett en god psykolog. Og du må være synlig, til stede der det skjer, og mens du er der, må du snakke med folk, ikke bare til dem. På Nesodden snakka ordensmakta med alle, betjentene ble kjent med borgerne. Det medførte at innbyggerne følte seg trygge, de følte seg passa på. Det er jo litt av meningen med å ha politifolk i arbeid.
Du skal føle deg trygg. Politiet skal skape tillit.
Personligheten min er ikke tilpasset alltid å bli fortalt i detalj hva jeg skal gjøre og når. Hvis det i tillegg skjer på en nedlatende eller urettferdig måte, så stopper det opp inni meg.
Maktposisjoner i hierarkiske organisasjoner kan fort misbrukes, og hvis de som forvalter makten ikke er utstyrt med godt utviklede sosiale ferdigheter, kan mye gå veldig galt. Posisjon er som oftest umulig å utfordre, og feil person kan stelle i stand mye ubehag for dem som kun ønsker å gjøre en god jobb.
Det er ikke så lenge siden jeg leste Torbjørn Færøviks Orientekspressen, og jeg ble veldig imponert både over kunnskapene hans, men også over måten han skriver på.
Håkan Nesser er en av mine favorittforfattere. Anbefaler Levende og døde i Winsford. En finurlig liten krimhistorie.
Jeg befinner meg fortsatt i Spania og langt inne i Garps verden denne helgen også, og jeg trives så godt der at jeg har ingen hast med lese ferdig John Irvings eminente roman.
Byråkratiet her nede, gjør at jeg må hjem, skaffe dokumenter jeg ble fortalt jeg ikke trengte, for så å returnerere i håp om at de blir fornøyde og skifteprosessen kan starte. Det siste er jeg langt fra sikker på ut i fra andres erfaringer her nede.
Ønsker alle en fortsatt god helg, og håper på Edvald i morgen. Ble så glad når jeg fant ut at jeg i hvert fall kan følge Sykkel VM på NRK nettradio.
Ja, jeg har skrevet dem opp alle sammen, forelska meg umiddelbart da jeg leste den første i The Deptford Trilogy, og tenkte at jeg ville vente med neste bok til ting roer seg, og jeg evner å gi forfatteren den oppmerksomheten han fortjener.
Beklager, RIP, der bomma jeg stygt, kanskje det var ønsketenkning at han fortsatt levde. Bøkene hans ligger på lista over romaner jeg virkelig ser frem til å lese ;)
Jenny Fields' father, the footwear king, used to think of Midge Steering's money and shake in his shoes.