Bokelskere.no

Jeg er snart ferdig med Djevelens giftering av Vidar Sundstøl og Avslørt av Renée Knight.
Når jeg blir ferdig med en av dem skal jeg begynne på Det som ikke vokser, er døende av Jesper Weithz. Mer "rekker" jeg vel ikke i helga:)
Jeg har ikke hivd meg på podcastbølgen ennå, men kanskje jeg skal undersøke det en dag og se om jeg finner noe spennende å høre på. Akkurat nå er jeg hekta på scary true stories videoer på youtube. Stemningsfullt:) Tror du vil like det.
God helg til deg også:)

Jeg kan høre både på black metal og rock uten å miste konsentrasjonen, så det går helt fint:)

Eventyrlig bok for ungdom. Fascinerende samspill mellom menneske og hund ...

På ungdomsskoletiden leste jeg stort sett Stephen King bøker (min store forfatterhelt), men jeg leste også en del Jack London bøker som er kjent for sine villmarksromaner. Hvem ønsker vel ikke å forlate sivilisasjonen en gang i blant, drite i alt og alle og bare være i ett med naturen? Jeg hadde mest sannsynligvis rotet meg bort eller omkommet ved et uhell etter kun en dag, men det er jo lov å drømme. Bare flykte ut i naturen og aldri komme tilbake. Det er jo en spennende tanke.

Forfatter Johan B. Mjønes er opprinnelig fra en av mine nærmeste "byer" Orkanger, men er bosatt i Oslo. Han skriver bøker for ungdom. Blodspor i Klondike handler om en gutt som drar til USA og deltar som verdens yngste deltager i et hundesledeløp. Hundesledeløpet er i Alaska og Leif, til tross for at han bare er en ung tenåring, har gjort mange forberedelser til løpet, og har jobbet med hundene i lang tid.

Underveis i løpet møter Leif og hundene på mange ufordringer, og boka tar opp et aktuelt tema; nemlig global oppvarming, og hvordan det kan gå begge veier. Hvordan det kan ødelegge for mennesker, dyr og natur. Og Leif møter også på enda større farer som kan sette livet hans på spill når han kommer over noe helt spesielt ...

Jeg har aldri lest noe av Johan B. Mjønes før, og selv om Blodspor i Klondike er bok to i trilogien om Leif, kan den fint leses som enkeltstående. Jeg følte ikke at det var noe som "manglet" selv om jeg ikke leste første bok. Man føler seg ikke "lost" av den grunn.

Det som irriterer meg litt angående ungdomsbøker generelt er at det nesten alltid må inneholde en kjærlighetshistorie. Skjønner jo at det er spennende å lese for ungdom, men synes at kjærlighetsdelen var både unødvendig og malplassert i denne romanen. Det hørte ikke på en måte med, og historien var bra nok som den var uten denne kjærlighetsdelen.

Blodspor i Klondike er en bok med mye action, og det er godt å lese en ungdomsbok som ikke inneholder vampyrer eller karakterer som har magiske krefter. Har ikke noe i mot å lese slike bøker, for det leser jeg mye av, men av og til er det greit å lese noe helt annet, blant annet en roman fra villmarken som kunne ha hendt i virkeligheten.

Ps: Yndlingshunden til Leif heter Buck. En hund i Jack Londons "The Call of the Wild" heter også Buck.

Herlig persongalleri!

Etterforsker Axel Steen røyker hasj på fritiden og skjønner ingenting da hans kone velger å forlate ham fordi han har vært så opptatt med seg og sitt. Sammen deler de foreldreomsorgen over datteren. En kveld er det opptøyer utenfor vinduet hans (han bor i sentrum av København). Det oppstår opptøyer etter politiets razzia mot Ungdomshuset. Senere blir en mann funnet drept på en kirkegård i nærheten, og Axel Steen blir satt på saken.

Det er som regel to etterforskertyper i krimbøker og det er den som er heavy alkoholisert og den som tar dop. Det er sjeldent man leser om etterforskere som lever et typisk a4 liv. De lever gjerne mørke og ikke minst, ensomme liv. Axel Steen er en av dem. Han er en fyr som røyker hasj, og han er også den i arbeidsavdelingen som skiller seg ut ved å gå sine egne veier. Han har sine egne måter å løse ting på, og driter i hva andre tenker og mener om ham, selv om det ofte fører til problemer ...

Er det en sjanger jeg har lest mye av så er det krim. Det har jeg lest så lenge jeg kan huske. Jeg liker sjangeren, men samtidig kjenner jeg at jeg er litt "lei" av den. Samtidig klarer jeg ikke å holde meg unna. Noen krimbøker klarer å skille seg ut, mens andre blir fort like. Det jeg hadde sansen for angående Uro var hovedrollen Axel Steen. Han er en av de tøffeste jeg har lest om på lenge innen krimsjangeren. Han er en fyr som tar i mot mye dritt, men han er vant til det og lever livet sitt som før likevel. Selve politisaken var ikke det mest spennende jeg har lest. I denne boka var det persongalleriet som fenget mer enn saken, og det gjorde ikke noe. Man vil bli bedre kjent med persongalleriet for den består av veldig forskjellige personligheter.

Uro er en av de bedre krimbøkene jeg har lest i år takket være fargerik etterforsker og interessante personer som dukker opp i livet hans. Selv om boka virker stor, er den veldig lettlest og engasjerende. Dette er første bok i en dansk politi krimbokserie, og jeg vil gjerne få med meg neste bok i denne serien.

Jeg har hatt langhelg de siste årene:)

I forrige uke leste jeg hele fire bøker og denne uka har jeg ikke lest ferdig en eneste bok. Grunnen er at det er umenneskelig varmt her i trøndelag. Jeg kommer aldri til å bli noen sommermenneske. Så nå venter jeg på en lang og kjølig høst. Det er min absolutte favorittårstid. Synes høsten har mer atmosfære:)

Så jeg leser i Der regnet faller av Catherine Chanter og Den ubehagelige sannheten av William Landay. Hvis jeg overlever denne varmen og får til å øke konsentrasjonen, begynner jeg på Djevelens giftering av Vidar Sundstøl.

Håper at både formen din og leseformen blir bedre. God helg:)

Har lest noen gode dystopier i mitt liv. Fluenes herre er ikke favorittboka, men den er den beste jeg har lest innen dystopisjangeren så langt. Grunnen til at jeg er skeptisk til dystopier? De har en tendens til å være veldig like ...

Silo er en bok som er litt "komplisert" å forklare. Tenk deg å bo under jorden i en slags silo som består av over 100 etasjer. Den eneste utsikten til verdenen utenfor er gjennom en skjerm. Ingen har lov til å forlate siloen (bortsett fra når de straffes), og innenfor siloen er det mange intriger. Hvem styrer og egentlig er leder(e) over siloen og hvem kan stole på hvem? Og er verden utenfor så giftig som mange hevder at den er, og er det sant at alle dør hvis de på en eller annen måte klarer å komme seg ut av siloen? I denne siloen er det selvsagt noen som er nysgjerrige på hva som befinner seg i verden utenfor, og setter seg selv i fare for å gjøre noe andre ikke har klart å gjøre før, nemlig å prøve å komme seg ut.

Som sagt er dette en bok som er litt "vanskelig" å forklare på en fornuftig måte, for dette er en dystopi blandet med en liten dose science fiction og da kan jo alt skje. Så beklager hvis denne anmeldelsen ikke gir noen mening. Silo er en bok som er høyt elsket av mange og som har stor fanskare, og som vanlig blir jeg jo både nysgjerrig og samtidig skeptisk når en bok får mye oppmerksomhet. Som regel har jeg ikke likt bøker som har fått mye oppmerksomhet, mens noen få bøker har fortjent oppmerksomheten, men det er ytterst få ... Som vanlig måtte jeg da få med meg denne for å se hva denne begeistringen handlet om. Selv om dystopier ikke er min favorittsjanger så hender det seg at jeg leser noen av dem, og denne var slett ikke verst. Den hadde et godt utgangspunkt som vekker oppmerksomhet og som består av spennende karakterer.

Men jeg ble nok ikke så overbegeistret som mange andre lesere over denne boka. Jeg likte den og konseptet var fascinerende, men det jeg har problemer med dystopier blandet med science fiction er at ting ofte blir overforklart. Man får servert nesten alt med teskje og det er unødvendig. Det dreper spenningen og drivet boka fortjener.

Silo er første bok i en trilogi, og om jeg skal lese resten av trilogien gjenstår å se. Jeg har ikke bestemt meg ennå. God førstebok for all del og mange interessante karakterer som man blir nysgjerrig på, og mange spennende scener oppstår, men savnet mer flyt og driv uten alle mulige forklaringer rundt settingen som man allerede har forstått for lenge siden.

Bør man følge instinktet? ...

Beatrices søster blir funnet død og alle er sikker på at hun har tatt selvmord. Men hvem kjenner vel ikke henne bedre enn hennes egen søster? Beatrice drar hele veien fra New York til London for å vise at alle andre tar feil. Hun er fast bestemt på at Tess ikke har tatt selvmord. Men hvordan skal hun klare å overbevise både resten av familien og de andre at de tar feil? Hun starter sin egen etterforskning og samtidig opplever hun kulturkræsj. Selv har hun levd lenge i snobbelivet i New York, og det blir litt av en overgang å møte på sin avdøde søsters enkle liv i London.

Kjære søster er Rosamund Luptons debutbok. Jeg har lest bøker av mange debutanter i de siste årene og har ingen problemer med å lese bøker av ukjente og nye forfattere. Man kan jo ikke lese bøker av kjente og kjære forfattere hele tiden. Jeg liker å utvide horisonten som leser.

Men det er ikke den beste debutboka og heller ikke den beste psykologiske thrilleren jeg har lest. Langt derifra ... Det var mye jeg irriterte meg over angående boka. For det første irriterte jeg meg grundig over Beatrice som skal leke etterforsker. Men hun er altfor naiv til å leke etterforsker og har for dårlig dømmekraft. Hun er ikke en god nok menneskekjenner til den type jobb på fritiden. Synes heller ikke at konseptet skiller seg ut i thrillersjangeren. Synes så mange bøker fra denne sjangeren blir altfor like nå for tiden. Jeg liker psykologiske thrillere og "vanlige" thrillere, men jeg savner noe som skiller seg ut og overrasker skikkelig. Det er altfor lenge siden sist.

Det positive med boka er at at den stiller spørsmålet; bør man stole på magefølelsen eller hender det at den tar feil? Men ellers var dette en kjedelig og masete thriller. Både karakterene og konseptet irriterte meg like mye. Alt i alt, kjedelig og overdramatisk bok om et hysterisk kvinnfolk som roper ulv,ulv litt for mange ganger. Slitsom og meget forutsigbar lesing. Savner å lese thrillere som kryper under huden og som hjemsøker meg lenge etterpå ...

Aldri godt å vite hva man kommer over på Internett ...

Originaltittelen "Missing you" refererer til 80 - talls låta av John Waite med samme tittel, og den låta har stor betydning for bokas innhold. Savner deg av Harlan Coben handler om etterforsker Kat Donovan som har sine sorger i privatlivet. Hun gir aldri opp etter å finne ut hvem som er den skyldige for å ha drept hennes far for flere år siden og hun har klart å "komme over" eksforloveden hennes som forlot henne uten forklaring for nesten 18 år siden. Hun har ikke en gang fortalt hennes gode venninne om eksforloveden. Under et oppdrag får Kat beskjed om å opprette en falsk profil på en datingside. Ved en tilfeldighet kommer hun over en profil av hennes eksforlovede. Grunnen til at Kat undersøker denne datingsiden hvor mennesker søker etter kjærlighet online er at mange mennesker med profil derfra har av en eller annen grunn forsvunnet i virkeligheten. Er datingsiden i fare for et utspekulert nettverk som vil disse menneskene noe vondt? Og tør Kat å ta kontakt med eksen hennes igjen?

Jeg har lest mange bøker av Harlan Coben oppgjennom åra. Når han er på sitt beste skriver han svært gode og intense bøker, men forfattere har også sine oppturer og nedturer som vanlige mennsker. I det siste må jeg si at bøkene av Coben har dalt litt. De er dessverre ikke like intense som før, og det er et savn, men jeg gir ikke opp bøkene hans av den grunn. Regner med at han får tilbake gnisten igjen.

Det jeg hadde problemer med denne boka; Savner deg er at den var altfor langsom, og til tider kjedelig. Til og med hovedrollen Kat Donovan var det ingen fres i. En person uten personlighet. De andre karakterene var ikke spesielt interessante de heller, og ikke noe med konseptet var hverken overraskende eller spennende. Det var nesten som å se en episode av Catfish (som jeg faktisk liker å se på). En realityserie som gir flere eksempler på at man vet aldri hvem man kommuniserer med/kommer over på Internett. Ikke alle er den de gir seg ut for å være ...

Savner deg var slapt og uengasjert levert av Coben. Trist å være lettet over å bli ferdig med en bok, men sånn er det noen ganger. Kjedelig og forutsigbar lesing dette, dessverre. Mine favoritter av Harlan Coben så langt er The Woods og Hold Tight. Det er gode bøker med mye spenning.

Jeg er fremdeles ikke i samme "tidssone" som dere, merker jeg. En time for meg er som en hel uke. Jaja.

I kveld blir jeg antagelig ferdig med Skyggene i Sal 31 av Ingvild Sørensen og min nye nattlektyre er Du er her av Anne Ch. Østby som jeg har kommet et stykke i. Blir jeg ferdig med en av disse skal jeg begynne på Der regnet faller av Catherine Chanter. Litt blandet drops.

Ps: Jeg også er glad i å lese om og se dokumentarer om seriemordere. Det er spennende.

Håper formen din er bedre og det virker som du har fått leselysten tilbake:)

God helg.

Boka er et eksempel på at folk takler sorg på hver sin måte ...

Hovedpersonen (som man aldri får vite navnet på) finner faren sin død når han drar tilfeldig på besøk hos ham. Han drar sin vei igjen uten å fortelle noen at faren hans er død og fortsetter livet sitt som før. Later som ingenting. Besøker venner. Fester. Og drar på jobb. Han fortrenger tankene ved å være sammen med kompiser og av og til møter han tilfeldige kvinner som han har one night stands med. Vil han noen gang fortelle resten av familien og andre, at faren hans er død?

Dette er nok den mest spesielle boka jeg har lest så langt i år. En bok "uten" mål og mening, på en måte, men samtidig litt småinteressant. Men det jeg hadde problemer med boka var at jeg ble aldri ordentlig kjent med hverken hovedpersonen eller bipersonene. Greit at hovedpersonen er navnløs, men savner mer beskrivelse på hvordan han ser ut, for å gjøre lesingen mer levende og følte jeg aldri ble helt klok på ham. Det virker bare som han driver meningsløst fra sted til sted i hjembyen. Vi får ikke vite hvorfor han har så lite kontakt med familien ellers og jeg får ikke nok bakgrunnshistorie av ham til å få et sterkt nok inntrykk. Det var et savn. Skjønner jo at det er hans måte å kjempe mot sorgen på, men savnet mer helhetsinntrykk av hovedpersonen for å få et bedre bilde av ham.

Savnet også at forfatteren brukte mer avsnitt. Han delte ikke en gang teksten opp i kapitler og da virket lesingen ekstra langdryg, (selv om boka bare er på 248 sider). Boka virket å være bestående av en lang tekst uten særlig mye oppdelinger. Jeg ber ikke om for mye oppdelinger, men skulle ha vært oppdelt slik at man fikk litt mer pause under lesingen. Det hadde gitt lesingen en mer naturlig flyt. Men det forfatteren skal ha skryt for er hvordan han fremstiller ensomhet, usikkerhet og kulde på en troverdig måte, slik at man som leser føler et lite snev av sympati for både hovedpersonen og folka han har rundt seg.

I fjor var en lang natt er en kort og mørk roman som blir for anonym for meg. Med det mener jeg at jeg blir ikke ordentlig kjent med karakterne i boka og historien er for "kjedelig". Det er altfor lite som skjer og da blir boka ekstra langsom. Dette blir en meget kort anmeldelse for min del. Grunnen er at boka som sagt, bare består av 248 sider og jeg kan ikke skrive for mye om den uten å avsløre noe. Og jeg vil jo ikke avsløre noe som helst. Kjedelig og tung bok å komme seg gjennom til tross for at dette er en tynn flis av en bok.

For en fin liste, en flott inspirasjon for oss som lager utstillinger i bibliotek! Disse listene har mange gode tips. Tusen takk!

Godt at leselysten din er tilbake. Vet hvor kjipt det kan være når den er vekk.

Jeg har kommet godt i gang med Apple Tree Yard av Louise Doughty og jeg skal lese videre i Needful Things av Stephen King. Den har tatt litt tid siden den er på 933 sider. Og jeg leser litt tregere på engelsk, er ingen sinke, men har det heller ikke travelt med den. Kommer nok til å bli ferdig med både Apple Tree Yard og Needful Things i løpet av helga siden jeg er godt i gang med begge. Og jeg rekker nok så vidt å begynne på Skyggene i sal 31 av Ingvild Sørensen.

Så her er det litt forskjellig denne helga også. Og det har nettopp tordnet og regnet kraftig her. My type of weather, så håper det blir en lang høst. Det er min favorittårstid. God helg:)

Hva galt kan skje under en sjakkturnering?

Det mange ikke vet om meg er at jeg er interessert i sjakk. Spiller ikke sjakk selv (gjordet det litt før i tiden som fritidssyssel), og jeg kan i det minste grunnreglene. I de siste årene har jeg sett alle sjakkturnerninger som har gått på tv. Da sitter jeg og følger med fra 6 - 8 timer (det varierer litt hvor lenge spillet varer fra gang til gang). De dagene turneringene er på tv, følger jeg med på hele sendingen, hver dag til turneringene tar slutt. Det er den eneste "sporten" jeg følger med på. Alt annet sport ser jeg ikke bortsett fra Superbowl (finalen i amerikans fotball som er en gang i året), men bortsett fra det er jeg totalt allergisk mot sport. Jeg er interessert i sjakk for jeg synes det er spennende å følge med på neste trekk, og gjette det underveis og det er også fascinerende å se konsentrasjonen til de som spiller sjakk. Jeg fulgte også selvfølgelig med på Norway Chess i juni, men synd at Magnus Carlsen gjorde det så innmari dårlig ...

Forfatter David Klass har selv vært tidligere sjakkspiller i ung alder, og han er også filmmanusforfatter, og han har blant annet skrevet filmthrilleren Kiss the girls (med Morgan Freeman i hovedrollen). David Klass er både filmmanusforfatter og han skriver bøker for ungdom. Boka Stormesteren er en av dem.

Stormesteren handler om Daniel Gudding som er håpløs i alt, til og med i sjakklubben han er medlem i på skolen. Gjennom folk fra sjakklubben får han vite at hans egen far, en gang i tiden var stormester i sjakk. Hvorfor har ikke Daniels far sagt det selv? Hvorfor har han ikke fortalt at han en gang i tiden var et geni i sjakk? Hvorfor holder han det hemmelig? Daniel får vite at han får være med i en familieturnering i New York (selv er han fra New Jersey), men bare hvis han lover sjakklubben at faren blir med og spiller på turneringen også. Hvordan skal Daniel klare å overtale sin far å bli med på en sjakkturnering og samtidig avsløre hans fortid uten at det blir "bråk" av det?

Jeg har aldri lest noe av David Klass før, og selv om Stormesteren var en del forutsigbar, inneholdt den svært fargerike karakterer som reddet innholdet. Noen er skrullete og boka har også et snev av alvor, spesielt når det angår forholdet til Daniel og faren hans. Kommer de til å drive enda lenger fra hverandre som før eller vil de lære hverandre å kjenne på ny? Og Daniel får vite en hel del om farens fortid på godt og vondt. Ikke alt er like bra å få vite, men han er tross alt Daniels far. Dette er egentlig ikke en bok å le av, men det er noen karakterer som bemerker seg og som skaper liv i boka. Det kan føre til noen komiske episoder.

Stormesteren er en fin bok med mange interessante karakterer og inneholder noen smågale øyeblikk, og de som er yngre enn meg vil nok le mer av den (det skal mye til for å få meg til å le). Og man trenger ikke å like/interessere seg for sjakk på forhånd for å like boka.

Lovende konsept, men det blir dessverre fort kjedelig ...

Aarons far har fått en ny jobb i Liberville, dermed flytter de til et annet sted (Libercasa) for å komme nærmere jobben hans, og Aaron begynner på en ny skole. Aaron merker fort at han ikke passer inn på den nye skolen. De andre virker kanskje en smule "snobbete". Alle de andre er fra Libercasa, og Libercasa er et kvartal hvor det tekniske er det nye av det nyeste. Han føler seg fort som en outsider. I begynnelsen tror Aaron at det er på grunn av faren at de har flyttet, men finner ut at det er på grunn av ham selv. Lokalets kjente oppfinner, Julian Libermal vil nemlig ha hjelp av Aaron med hans nye maskin. Han hevder at denne nye maskinen skal gjøre mennesker gode, 100% gode, men Aaron er en skarp gutt. Snart finner han ut sannheten om folkene, stedet og maskinen. Alt lover alt annet enn godt ...

Denne ungdomsboka har et godt utganspunkt og levende karakterer. Det er lett å se dem for seg og man får kjenne karakterene på godt og vondt. Men det tar utrolig lang tid før handlingen "begynner". Boka er på nesten 500 sider og da forventer man i det minste litt spenning, men det tar altfor lang tid før noe i det hele tatt skjer. Det tar nesten 200 sider før det skjer noe som helst og underveis tar det lang tid i mellom før hver gang noe skjer. Innholdet har for mange dødpunkt. Derfor kunne forfatteren godt ha kuttet ned en god del sider for det er ikke alt som er like viktig å ha med og av og til blir det veldig mye forklaringer på hvordan ting er før det faktisk skjer noe. Det er nesten som om forfatteren serverer meg handlingen med teskje og det er unødvendig irriterende.

Jeg likte karakteren Aaron godt. Han virket som en nøktern og observant fyr. Selv om han er hovedrollen, så krever han ikke oppmerksomhet og holder seg i bakgrunnen. Og selve handlingen kunne ha vært så mye bedre hvis det hadde vært mindre forklaringer og at konseptet kunne ha vært enda uhyggeligere, mørkere. Da tror jeg den ville ha falt mer i smak for meg.

Dette blir en kort anmeldelse for min del til tross for at boka er på nesten 500 sider, men det er egentlig ikke mye å si før man avslører noe og jeg vil ikke avsløre noe som helst. Aarons maskin hadde noen gode episoder og hendelser, som dessverre nesten druknet i treg begynnelse. Jeg skulle ønske det var mer fart og flyt i handlingen. En god bok for all del, men ingen favoritt. Neste bok i serien heter Aarons hevn. Den har jeg og den har jeg lyst til å lese til tross for at førstebok var litt langsom, men jeg vil lese noen andre bøker først før jeg leser den.

God bedring, Vibeke:)

Jeg er godt i gang med Monster av Jørgen Jæger og jeg leser videre i mursteinen: Needful Things av min forfatterhelt Stephen King. Og jeg burde sove for lenge siden, men jeg og Jon Blund har ikke vært særlig venner de siste årene, haha ... God helg.

For damete for meg også. Er ikke så glad i chiclit:) Har mer sansen for mørk litteratur.

Man bør ikke blande seg opp i andres liv ...

Denne fikk jeg fra Bazar som forhåndseksemplar. Piken på toget er om en ung dame som går gjennom en tøff periode i livet og som er full av nag. Hun er skilt og eksmannen hennes har fått seg ny dame som attpåtil har flyttet inn i huset deres. Den dama har mildt sagt tatt Rachels plass. Selv bor Rachel i en leilighet sammen med en kvinne som hadde et ledig rom. Rachel har fått sparken for lenge siden, men likevel står hun opp til fast tid hver dag, pendler med toget som vanlig og later overfor kvinnen hun bor sammen med, at hun er på vei til jobb. På toget smugdrikker hun. Rachel smugdrikker overalt og av og til får hun blackouts. Mens hun sitter på toget liker hun å betrakte folk gjennom vinduet og hun har funnet et yndlingspar som hun ser hver dag gjennom togvinduet og som viser seg for å bo i samme gate hvor Rachel bodde med eksmannnen. I samme gate hvor hun før bodde, betrakter hun paret, dikter opp navn til dem og prøver å forestille seg livene deres. En dag blir den kvinnen i huset meldt savnet og Rachel kan muligens vite noe som kan ha utløst forsvinningen, og vil Rachel og politiet finne ut hva som hendte med denne fremmede kvinnen som Rachel har betraktet hver dag fra togvinduet?

Piken på toget har ofte blitt sammenlignet med Gone girl (Flink pike) av Gillian Flynn, som jeg også har lest og som jeg heller ikke hadde helt sansen for. Dette er en formel der forfatteren prøver hardt å lure leseren hvem som er den skyldige og samtidig har et fiffig preg over konseptet. Jeg har lest mange psykologiske thrillere og jeg liker den sjangeren godt, men denne formelen som Gillian Flynn og Paula Hawkins bruker er hånlig. Det blir som en parodi på den psykologiske thriller sjangeren. Jeg klarer ikke å ta det seriøst. Piken på toget blir for meg altfor opplagt. Man vet lenge før ting blir oppklart hva det er som egentlig skjer og poenget med det. Så det er dessverre ikke noe overraskende. Dessuten hadde jeg ikke helt sansen for karakterene heller. Rachel som er hovedpersonen i alt dette er rotete og blir for masete. Hun blir ikke trodd av politiet fordi hun er alkoholiker, har oppsøkt problemer før og virker ikke troverdig. Dessuten får hun blackouts. Mya av boka ligner mer på en såpeopera enn en psykologisk thriller, og det virker som om psykologiske thrillere må være så hysteriske som mulig. Selv savner jeg seriøse og nøktern psykologiske thrillere. Slike psykologiske thrillere som Piken på toget og Gone girl (Flink pike) prøver for hardt å være intelligente thrillere uten å lykkes. Det blir mer som en komedie, og det er ikke komedier jeg er ute etter når jeg skal kose meg med psykologiske thrillere.

Dette blir muligens en kort bokanmeldelse for min del, men det er egentlig ikke så mye positivt å si om Piken på toget. Hva det er med meg og bestselgere, vet jeg ikke. Noen såkalte bestselgere liker jeg jo, men det er ikke mange. Ting blir fort oppskrytt, synes jeg. Savner psykologiske thrillere, og thrillere generelt som er mer seriøst enn dette, som overrasker og som setter sine spor. Dette ble dessverre for dumt.

Forfatteren prøver for hardt å leke med filosofi ...

Det er ingen hemmelighet at jeg får tilsendt bøker fra forlag og forfattere som er ute etter min mening, så ofte dukker det opp bokpakker. Samtidig har jeg også min egen store samling av bøker (ikke alle er leste, men de fleste). Så det blir fort mye bøker og det er ikke alltid like lett å velge neste bok man vil lese, men ser på det som et luksusproblem. Det blir jo aldri nok bøker og bøker har jeg lest hele livet så det er alltid hyggelig å få bøker av forfattere og forlag som vil ha min vurdering.

Regnbuepyttene er en liten bok som består av forskjellige menneskeskjebner. Vi møter en som går langt ute i ødemarken uten mat og drikke. Han er på leting etter noe, men vet ikke helt hva. Et eller annet svar. Det er som om han leter etter seg selv. På leting etter en eller annen åpenbaring. Vi møter også en gravid kvinne som har sine egne bekymringer, og to tenåringsgutter som setter vennskapet deres høyt. De bestemmer seg for at ingenting skal komme i veien for vennskapet deres, men det er ikke så lett siden begge to er jentegærne, og ingen av dem vil gjøre kameraten sjalu. Er vennskapet deres sterk nok til å unngå jenteproblemer? Det er også flere perspektiver i boka og selv om disse perspektivene egentlig ikke har noe med hverandre å gjøre har de mye til felles.

Boka er bok tre i en serie som er på fire bøker og man trenger ikke å lese disse bøkene slavisk. Noen av karakterene møter man igen underveis i serien og andre ikke. Så man kan fint lese bøkene enkeltstående. Forfatteren prøver hardt å være filosofisk, men lykkes ikke. Han prøver å være dyp og tankevekkende, men skraper bare på overflaten. Kapitlene er korte og effektive, men det virker som om forfatteren prøver tappert å skvise ut noe for å fylle denne korte boka som bare består av 196 sider. Teksten er ganske oppdelt og består av meget korte avsnitt, og i noen sider dukker det opp dikt. Jeg vet at diktene har sammenheng med teksten og jeg skjønner sammenhengen, men likevel blir det for tynt og unødvendig. Teksten burde også ha blitt finkjemmet i språkvasken en gang til for det var en del korrekturfeil som var vanskelig å overse. Stusset også litt på et avsnitt som også er brukt på baksiden av boka:

"Øynene våre møttes. Det tok ikke mer enn brøkdelen av et sekund før de smeltet sammen på underlig, emosjonelt vis. Med ett skjønte jeg at det fantes kjærlighet ved første blikk. Blasse, blå øyne som lyste desperat trang til å være nær meg ... uendelig nær. Men øyeblikket gikk fort over, kanskje varte det bare i brøkdelen av et sekund. Var det et mentalt bedrag eller hadde hun følt det samme?"

Jeg er muligens pirkete, men i det ene sekundet er karakteren skråsikker på at det tok ikke mer enn brøkdelen av et sekund og senere i samme avsnitt varte det kanskje bare i brøkdelen av et sekund. Forfatteren må være mer troverdig og jeg kan ikke noe for at jeg legger merke til detaljer.

Det er ikke alt som er negativt angående boka. Den har noen spennende aspekter også, som blant annet Jack som får sjansen til å prøve en ny teknisk oppfinnelse som får ham til å reise i tid. Til den tiden han vil. Men jeg syntes ikke de andre karakterene var særlig interessante å lese om og når en bok består av mange uinteressante karakterer, så blir boka fort kjedelig.

Rengbuepyttene er en kort bok, men som dessverre ikke er altfor mye å skrive om. Jeg vil jo heller ikke røpe noe. Regnbuepyttene hadde et godt utgangspunkt, men som ble for tamt gjennomført. Det ble ikke noe tankevekkende eller minneverdig for min del. Jeg har neste bok i serien allerede og jeg kommer nok til å lese den også, men akkurat nå er det andre bøker som frister mer.